hits

Farvel til Petra Outlander

Dagen måtte jo komme. Jeg var egentlig forberedt og har tenkt tanken nokså hyppig de siste par årene, for Petra har hanglet en stund. Hun har vært plaget med knær og skuldre, hun utstøtte rare lyder ved oppstart, gryntet i nokså mange sekunder etter at tenningen var slått av, og rustflekkene ble flere og flere. Likevel, man slenger ikke bort et gammelt vennskap sånn uten videre.


Tidligere i sommer kom Petra på kant med et ondsinnet og svært lite fleksibelt furutre. Sol og skygge, samt et nytt og digert hundebur med sprinkler som ga gjenskinn, ødela sikten bakover, og resultatet ble en durabelig bulk som naturligvis måtte rettes ut. Jeg leverte Petra på bilsenteret noen dager før ferieslutt, nystøvsuget og pen i tøyet. Selv ble jeg utstyrt med Goggen, en snerten og hypermoderne liten golf med dab-radio og automatgir. (Petra slapp aldri gjennom andre kanaler enn p4, og bare når hun var i godlune. Jeg spanderte aldri dab på henne, stakkar.) Etter å ha låst meg inn i Goggen, returnerte jeg slukøret til karene på bilsenteret og sa, litt småflau: "Jeg finner ikke ut hvor jeg skal putte inn nøkkelen, og det er bare to pedaler på den. Hjelp!" Nå kunne jeg ha føyd til: "... og dessuten er det ikke Petra." Jeg klarte å la være.

Dagen etter begynte jeg å venne meg til vesle Goggen og sluttet å kikke under rattet for å finne kløtsjen. Jeg trivdes med å høre på radio og tenkte at moderne biler tross alt har noe for seg. Så ringte forsikringsselskapet.

"Ja, hei du, dette er fra forsikringsselskapet. Du, vi har sett på den skaden på outlanderen din - det var den bulken som skulle rettes ut - og..."

Det viste seg at Petras generelle helsetilstand var såpass dårlig at prisen på reparasjon ville bli omtrent det samme som forsikringsoppgjøret hvis jeg valgte å skrote bilen. I tillegg hadde håndbrekket røket da de kjørte henne fra bilsenteret til verkstedet. Spørsmålet var om jeg virkelig ønsket å få reparert Petra, eller om jeg ville ha oppgjøret minus egenandelen og heller kjøpe meg en nyere bil. Forsikringsfyren levnet ingen tvil om hva han mente var det klokeste valget. Jeg motstod fristelsen til å be ham dempe seg, i tilfelle Petra skulle høre på. Hun som var vant til å bli strøket over dashbordet til godord som "du og jeg, Petra, vi klarer brasene, vet du," og "jammen er du god å ha, Petra!". Hva måtte hun ikke tro om hun fikk høre ord som kondemnere og forsikringsoppgjør?

Gode, gamle Petra. Hele vårt bekjentskap passerte revy bak netthinna. Fra vi ble kjent for sju år siden og jeg ikke hadde eid bil på mange år og til vårt aller siste sprell fram og tilbake til Veggli. Petra, Tinka og jeg har kjørt E6 til Oppdal, vært i Røros, Femundsmarka og Valdresflya. Petra kan veien til Kjærsund utenat, og vi har humpet rundt på skogsbilveier av ymse kvalitet. Petra har klart brasene på tross av en avsindig svingradius, motvilje mot oppoverbakker og et klimaanlegg som krevde nedrullede vindusruter. Men nå var altså tiden inne for å ta farvel, la henne trille inn i de evige jaktmarker (fortrinnsvis i tredje - yndlingsgiret hennes...) og håpe at hun kunne reinkarneres som spiker, skruer eller kanskje en sykkel.

Jeg ringte mannen fra forsikringsselskapet etter en tenkerunde og en sjekk med banken. Da han nevnte kondemnering og opphugging, fikk jeg hjertet i halsen og var en hårsbredd fra å ombestemme meg. Fyren snakket som om Petra var et gammelt esel som ikke kunne brukes i arbeid lenger og derfor skulle tas med ut i bakgården for å skytes. Ærlig talt! Jeg ristet av meg sjokket over hans ufølsomme omtale av min sølvgrå venninne gjennom mange år og prøvde å si til meg selv at det bare er en bil. Bare en bil du, liksom! Med Petra har jeg utfordret et utall nevroser, våget meg ut på eventyr og følt meg uavhengig, fri og trygg. Her er det følelser involvert, og Petra har vært en av oss jentene.

Heldigvis fikk jeg tatt avskjed med henne, siden jeg måtte hente ut både hundeburet og noen småting fra hanskerommet før hun la ut på siste reis. Fikk klappet henne på taket og sagt farvel og takk for sju fine år sammen. Jeg klarte å holde stemmen stø og tårene tilbake, men bare fordi det stod folk rundt oss.

Det jeg ikke fortalte Petra (det hadde jeg ikke hjerte til) var at hun allerede var erstattet av en yngre modell i samme familie, litt mørkere i fargen og med dab-radio, bluetooth til mobilen og bedre plass til hundeburet. Tinka har godkjent doningen, særlig siden kanten på bagasjerommet kan brettes ned, så det blir enklere for henne å hoppe inn. "Reidar" (det var en hankjønnsbil, det følte jeg på meg med det samme) er en moderne, kjekk kar med en rekke finesser som gjør kjøringen enklere og mer behagelig, og vi er blitt gode busser. Likevel kan han aldri erstatte gamle Petras plass i hjertet mitt, og det håper jeg hun er klar over, der hun ruller inn i solnedgangen, i tredje gir og med alle vinduene nede.

Takk for alle turene, Petra Outlander!

#bil #gammelbil 

2 kommentarer

Toini

26.08.2018 kl.17:45

Herlig skrevet! og som å høre meg selv...jeg også blir glad i bilene...helt til de ikke er snille lengre da...og ikke vil starte osv...Vi har også måtte ta en avgjørelse om å enten fortsette å reparere, eller la den slippe og skrote den...Det ble ny gammel bil på oss før helgen, og lille grønn må bli til spiker! Gratulerer med ny bil, og kos deg med tryggheten med nyere bil!

Tinka på tur

26.08.2018 kl.20:43

Toini: Hjertelig takk for sympati! :-) Det er visst ganske mange som har et personlig forhold til bilen sin og sørger over tapet når de kjører inn på de evige landeveier!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

43, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv