hits

Øya med den rare dialekten

Siste stopp før hjemtur var Vega, og jammen ble det både fjelltur og padling der også. Og middag hos en kjendiskokk!


Jeg mener jeg har hørt om en indianerstamme, eller kanskje inuitter, som ikke liker å fly, fordi sjelen ikke klarer å følge med. Som om den henger igjen på hjemstedet fordi reisen går så fort. Jeg hadde samme følelsen da vi satt utenfor teltet den første kvelden på Vega. Værøy - svisj! Røst - svosj! Bodø - Saltstraumen - Svartisen - ferger - Sju halvsøstre (så ingen topper pga lavtflygende skydekke) - ny ferge - Vega - boms! Vi kunne naturligvis ha blitt lenger på campingplassene vi overnatta på, utforsket, gått i fjellheimen, men vi begynte å slippe opp for oppspart tid og ville gjerne ha med oss Vega sånn helt til slutt. Derfor så vi mye vakkert fra bilvinduet, men stoppet ikke for de lange pausene. I det hele tatt så vi mye som ble lagret i "må komme hit og vandre seinere en gang!"-avdelingen. Med så mye natur og så mye vei og så mange minner, følte jeg meg litt utafor den første tida på Vega, som om sjelen ikke helt hadde tatt meg igjen ennå. Heldigvis fant den fram til slutt!

Vi gikk til topps på Floaksla som kveldstur. Det var ikke særlig langt, men ga fin utsikt over det flate landskapet på Vega, og til fjellene. I sørvest ligger en kladas med fjell midt i alt jordbrukslandet, og det høyeste er på 799 moh. Vi tok sikte på den toppen en ettermiddag og la i vei med nyinnkjøpt kart og turbeskrivelse fra turistinformasjonen, hvor vi traff en hyggelig jente med verdens underligste dialekt. Vega har, i likhet med Brønnøysund og omkringliggende herligheter, en salig blanding av nordlandsk og trøndersk, tilsynelatende uten regler, mål og mening. Med litt trang åpning av fremre taleorganer får dialekten et barnslig og tilforlatelig uttrykk, og jeg ble like fascinert hver gang en innfødt åpnet munnen. De har sikkert noen regler for hvilket tonem som skal brukes til hvilket ord og hvilke stavelser, men for en uinnvidd var systemet vanskelig, for ikke å si umulig, å få tak på. Tror jeg må tilbake dit også, bare for å lære meg dialekten!

Men det var den toppen. Trollvasstinden. I følge beskrivelsen kunne den være litt utfordrende, og det var jo en del høydemeter å gape over, men vi la i vei. Vigdis i lett tilbakelent ganglag ispedd kulturelt korrekte nordnorske uttrykk, grunnet intens trekkhund med fugl i snutegangene. Jeg en tanke foroverlent, som følge av kun én medbrakt tursekk, som skulle romme alt fra telttur i Ånderdalen til raske kveldsturer med vann, sjokolade og kamera pålydende et ukjent antall kilo. Vi gikk innover et skogsområde med myr, furuer og store steinblokker, og Trollvasstinden bar navnet med rette. En real trollskog, før vi kom til myrlendte høyder og enda flere steinblokker. Tåke og skyer hadde hele tiden lekt rundt oss, men det var ikke før vi nærmet oss toppen at den tetnet såpass at vi fant det klokest å snu. En ting var manglende utsikt fra toppen, noe helt annet var muligheten for å finne røde merker på steinblokkene når vi skulle ned igjen. For det var skikkelig bratt og ulendt! Morsomt og temmelig slitsomt å gå, og sannsynligvis ikke tilrådelig i tett tåke. Dermed gjorde vi helomvending. Tinka fikk gå løs i steinrøysa, siden jeg regnet med at hun ville finne den letteste veien best uten meg på slep, og det var en lykkelig hund som svinset nedover fjellsida. Fenrik og Vigdis venta øverst i de bratteste hengene, så slapp Fenrik løs og kom ned til Tinka og meg, som stod klare til å plukke opp båndet hans. Han syntes nok det var skikkelig urettferdig at han måtte være i bånd mens gamlemor fikk gå løs - Tinka gadd jo ikke å spore og ta stand på fugl, så etter Fenriks oppfatning var det helt unødvendig at hun var fri. Til gjengjeld var Tinka ordentlig sliten etter turen, mens Fenrik gjerne skulle ha gått den en gang til. Uten bånd, vel å merke.
              
Fjellet er fint i tåke også, og området var virkelig vakkert og dramatisk. Et annet vakkert område på Vega, var vestkysten, hvor vi dessuten hadde sol. Vigdis padla ved øya Søla, mens jeg gikk tur på land. Vega er visst et padleeldorado, og vest for øya ligger tusenvis av småholmer. Flere av dem har vært bebodd, men nå er det nok mest brukt som feriesteder. Vega er jo også stedet for ærfugl og eksklusivt dun, og de trekantede ærfuglboligene stod utstilt flere steder. Nord, på Nes, lå en del rorbuer og overnattingssteder, et museum, turistbutikker og en kafé som var så dyr at bankkortet mitt krøllet seg sammen og pep i smerte og nektet meg å kjøpe så mye som en kopp kaffe. Isteden bestilte vi lunsj på restauranten til Jon Aga og fikk kveite på en smørstekt seng av linser, med hvitvin og en lekker kake til dessert. God mat og flotte lokaler - anbefales! Vigdis kom til og med drassende på sjefen sjøl, som hadde begynt å prate med henne ute i vestibylen da hun sjekket hundene i bilen. Jeg håndhilste og var lettere sjokkskadd en stund og glemte å si at maten var god. Nå må jeg nesten inn til venninna mi, ellers blir hun vel bekymra, hadde Vigdis sagt. Ja, da får jeg vel bli med inn og hilse pent, sa kokken Aga. Ja, det synes jeg da, sa Vigdis, og sånn ble det. Han var en hyggelig fyr og ble stående og prate med gjestene (det var jo flere enn oss der!) ganske lenge.

Etter å ha utforsket Vega og spist lunsj hos Jon Aga på Vega havhotell, gått en tåketur og flere fine solturer, samt vært på konsert med Claudia Scott i Vega kirke, pakket vi sammen teltene og stappet bilen full. Så smatt vi opp til Torghatten på obligatorisk besøk før vi vendte nesa hjemover. Dagene på Vega var en fin avslutning på turen. Man må velge og velge bort når man skal ut på en ferietur som dette, og vi så mye som vi har lyst til å oppleve mer av senere. Men fy søren, så mye vi fikk med oss! Øyhopping fra Senja til Vega, omtrent som trollene i sagnet om De syv søstre (som vi bare så føttene på!), Torghatten, Hestmannen, Vågakallen og Lekamøya. Etter en sånn ferie bruker man tid på å fordøye alt sammen, og fremdeles dukker det opp bilder i hodet fra steder og folk og turer. Herlig å se tilbake på.

Fra Nes, nord på Vega.

Kveldssol over Gullsvågsfjellet.

Vigdis forbereder padleturen.

Fra Nes.

Tinka.

Det er en naturlov, at to hunder som skal fotograferes aldri kan se samme vei. I hvert fall svært sjelden!

En bitteliten padlerske under et digert fjell!

Takk for nå, Vega!

4 kommentarer

Toini

18.08.2018 kl.19:26

Heldige du!! Så vakkert! Flotte bilder!

Tinka på tur

20.08.2018 kl.11:00

Toini: Takk! Norge er jo vakkert uansett, men fjellene og naturen i nord er helt spesiell.

Laila MA - Rundt Ekvator

19.08.2018 kl.07:27

Fin tur det der. Mange flotte bilder :)

Tinka på tur

20.08.2018 kl.10:59

Laila MA: Takk skal du ha! Turen var super, og den ga mersmak.

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

43, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv