hits

Øyhopping i nord

Værøy var rolige dager, grønne enger, taggete topper og hvite strender, men også regn og vind som smalt i teltduken. Og en småsyk hund.


De få overnattingsstedene som fantes på Værøy var enten fullbooka, eller de tok ikke inn hunder, så vi endte opp på stranda på Nordlandet. Der slo vi opp teltene og lot humla suse noen dager. Et par turer, litt padling, postkortskriving på Kiosken i regnværet og ren avslapning for å fordøye alle inntrykkene fra den siste uka. Senja lå fremdeles og duvet i hukommelsen, det samme gjorde Hov og alle fjellene i Lofoten. Derfor gjorde det egentlig ikke så mye at vi fikk et par dager med regn på Værøy og brukte en del tid i teltene. Det ble en veldig lat kaffe- og sjokoladecroissant-tur utover mot fuglefjellet Måstad og en "topptur" med utsikt utover det samme fuglefjellet. Utsikten fra Håen, ned mot Punsanden og Måstad er vel den mest fotograferte på hele øya. Den er flott, og vi gikk opp seint på kvelden i håp om å oppleve sola ved midnatt, men den hadde krøpet i skjul bak ganske tunge skyer. Bildene våre ble neppe av de mest spektakulære, men vi fikk med oss turen, i hvert fall, og litt historie på veien. Tidligere drev nemlig folk på Værøy den svært lokale sporten "sitte på ørnhus", som gikk ut på å fange ørn med hendene, for å begrense skadene på sau. Langs veien til NATO-stasjonen lå det ruiner etter slike ørnhus. Enda tidligere, for ca 55 millioner år siden, beitet dinosaurer på Værøys flate partier, før Atlanterhavet åpnet seg og skapte fjellene. Fuglene trives best der det går rett ned i havet, og både på Værøy og Røst finnes det nok av sånne klipper. Dessverre har det gått tilbake med sjøfuglene, grunnet matmangel, som igjen har sammenheng med klimaforandringer.

Fenrik beundrer utsikten på tur.

Tinka passer teltet, med det kjente landemerket Heimretussen i bakgrunnen.

Måstadfjellet, sett fra Håheia. Vi gikk opp fra en parkeringsplass ved Marka på Sørlandet og gikk både på sti og på vei fram til NATO-stasjonen, før vi tok til venstre ut til selve Håen. Flatt og fint å gå, helt til det plutselig var stupbratt. Jeg er ikke verdens modigste på høyder, og særlig ikke med hund, så de mer spektakulære bildene overlater jeg til andre!

På tur på Kvalneset i sør.

Veien ut mot Nordlandet var både svingete og bratt, og jeg syntes det var nokså skummelt å kjøre der. Fikk følelsen av å sitte i berg-og-dalbane og bli dratt mot toppen, for så å slippes ned i full fart med innlagt venstresving av den uoversiktlige typen!

Hovedkvarteret vårt på Værøy!

Vigdis på vei tilbake fra en ørliten padle-ekspedisjon.

Det var ikke bare vi menneskene som hadde behov for en pause - Tinka var også temmelig sliten. Hun blir jo normalt helt satt ut bare jeg ommøblerer litt, og lange kjøreturer, jobb som vakthund, turer på ukjente og spennende steder og ikke minst overnatting på nye steder til stadighet, det ble slitsomt for henne. At hun hadde godt av det, tviler jeg ikke på, for hun viste tydelige tegn på å stortrives, men på Værøy var hun såpass sliten at hun en ettermiddag krøp inn i teltet og la seg, og like etter hørtes taktfaste snork innenfra "Det Glade Vanvidd"! I tillegg snappet hun i seg noe velduftende og pill råttent, og de neste dagene var det oppkast og løs mage. Dessuten ble hun ganske slapp og sjaber. Jeg var naturligvis skikkelig bekymra, skjønt hun har jo vært gjennom sånt før, og det har gått bra tidligere. Likevel likte jeg det ikke. Vi som skulle med ferge og alt!

Vi hadde fått mange anbefalinger om Røst, og jeg led valgets kvaler. Skulle jeg våge å dra ut til enda et øyrike uten veterinær, når Tinka var såpass dårlig? Hva hvis det bare fortsatte å regne? Etter to søvnløse netter med vind som smalt i teltduken, og hund som kasta opp i teltet, var jeg nokså mismodig. Samtidig ville jeg ikke utsette en syk og kvalm hund for den flere timer lange fergeturen til Bodø, og vi måtte jo uansett innom Røst på veien, siden ferga mellomlandet der. Vigdis ble mer og mer ivrig etter å se Røst, og mer og mer overbevist om at været der ute kom til å bli strålende ettersom hun pratet med flere og flere. Overtalelseskunstene hennes nådde nye høyder. Det blir bra vær på Røst nå, det sa de folka, og hun ene er derfra. Når det er en sånn lys stripe i horisonten, da blir det godvær. Vi kan jo ikke la være å ta turen utom når vi først er her, det kan bli kjempelenge til neste gang. Tinka blir bra, kan du skjønne - vi er ikke helt oss sjøl vi heller, når vi er matforgifta. Vi tar inn på hotell. Og mer i samme gate. Vi bestemte oss for alvor på kaia, like før billett-fyren kom rundt.

Så ble det Røst. På Bryggehotellet tok de hunder, og vi tørket oss, tok en dusj og sonderte terrenget litt. Nå er Røst strengt tatt ikke det mest vidstrakte terrenget man kan sondere, men vi fant både kirkeruiner, sauer, Norges største Joker-butikk (i følge ukjente kilder, riktignok...) og mange måker. Vigdis testa padleforholdene mens jeg ringte og ble beroliget av veterinæren hjemme. Tinka var ikke i storform, men hun holdt på vann og mat og trengte hyppige turer ut, ellers skulle det nok gå bra. Og det gjorde det.

På en av disse hyppige turene så jeg reklame for ribb-turer ut til fuglefjellene på småøyene rundt, helt til Skomvær og tilbake. Når Vigdis hadde fått se hele Røstlandet fra sjøsida (padleturen ble en smule lenger enn beregnet, men hun holdt ut og kom temmelig utkjørt, men lykkelig, tilbake noen timer etter start, etter å ha sendt meg et par sms'er om at turen var litt lenger enn hun hadde trodd, men at hun ville være tilbake om en times tid, og jeg var bare litt bekymra for at hun hadde tatt feil ved flyplassen og havna i Bodø; en bekymring Vigdis delte, fortalte hun, og hadde fundert over siden hun oppdaget flyplassen!), var det ikke mer enn rett og rimelig at jeg fikk meg en tur for å se skarvene på Utrøst og Skomværsvalsen. Jeg tok en sjefsavgjørelse, bestilte rommet for en natt ekstra og gledet meg vilt.

Ribb-turen svarte absolutt til forventningene. Jeg ble plassert helt foran i doningen, sammen med speilrefleksen, og gliste fra start til slutt. Lomvi, alke, lunde, måker, skarv, havørn og sel lot seg villig beundre, skjønt med sola rett i fleisen ble det så som så med bildekvaliteten. Et lite utvalg kommer likevel her:

Vi har skarv på Jeløy også, men ikke i sånne mengder som på Røst. 

Langt unna og zoomet og forstørret; havørn!

Formasjonen Nykene er lett å få øye på. På den midterste er det visst et hull på toppen og hundre meter ned eller så, og man tror den har vært brukt til ofringer. Jeg synes det mest utrolige er at folk har bodd her så lenge! Steinalderrøstværingen må virkelig ha vært en god sjømann.

Lundefugl går inn for landing.

Det var ikke bare fugler rundt øyene på Røst - en hel gjeng seler gled ned fra et skjær og stakk hodene nysgjerrig opp for å finne ut hva som forstyrret skjønnhetssøvnen deres.

Fuglefjellene har sterk tilbakegang, og flere av hekkeplassene som tidligere var helt fulle, er tomme nå, forklarte guiden vår. Likevel fikk vi en smakebit av hvordan det har vært.

Skomvær fyr var snuplassen vår, og vi ble kjørt tilbake til brygga like ved hotellet. Siden det var siste kveld på Røst, ventet fiskesuppe og hvitvin på hotellet, og dagen etter var det bare å pakke, stable alt i bilen og satse på at vi fremdeles hadde plass under fiskestengene som aldri ble tatt i bruk og bare var i veien. Etter hvert fant vi lure løsninger og utnyttet hulrom, og hadde vi hatt et par uker til på oss, ville bagasjerommet hatt tellekanter! Sannsynligvis ville fiskestengene innen den tid befunnet seg på en nordlandsk søppelfylling, nedbrutt i sine enkelte faktorer...
           
Om Værøy var et sted vi fikk slappet av og fordøyd inntrykk, så var Røst stedet vi virkelig følte at hodene ble klare for nye opplevelser igjen. I hvert fall var det sånn med meg. Solskinn og varme, hotellrom og tørre klær, også turen rundt Skomvær, gjorde underverker for kropp og sjel. Tinka var på bedringens vei og hadde nesten slutta å kaste opp. Værøy og Røst ble to veldig ulike etapper; like ulike som de er rent fysisk. Værøy har fjell og regn og vind, Røst er flatt som en pannekake, har sol og tørka torskehuer. Vi trivdes begge steder, men Røst vant på været. Vi ble fulgt av sola helt til Bodø, hvor vi gjorde en kort spisestopp og jeg rakk et usedvanlig kjapt besøk på biblioteket, som skal være et av de ti vakreste i verden. Jeg måtte si meg enig. Stort, åpent, med flott utsikt mot havna og en flott barneavdeling. Lykkelig skolebibliotekar kjørte over Saltstraumen og under Svartisen og parkerte på Kvitbrygga fiskehotell med kjøleskap og vannkoker og lov med hund. Så var det klart for siste delmål: Vega.

Hjeller på Røst.

Det gamle hotellet tvers overfor Bryggehotellet huset stort sett måker, som aldri sov. Heldigvis hadde vi rom ut mot gata på den andre sida!

Tinka og Fenrik nøt også oppholdet på Røst Bryggehotell.

Gammelt hus.

Sommeren har vært atskillig mer frodig nordpå enn her sør.

Ha det bra, Røst!

4 kommentarer

Ingrid Minde

10.08.2018 kl.22:35

For en fantastisk natur!

Tinka på tur

11.08.2018 kl.16:56

Ingrid Minde: Den er så forskjellig fra her i sør, så man mister jo nesten pusten!

Toini

11.08.2018 kl.09:14

Så nydelige bilder! og så mange flotte minner! BRA Tinka kom seg...de får i seg så mye rart..så ikke rart de blir dårlig innimellom...Tror helt klart dere sitter igjen med masse gode minner! Skulle gjerne vært i deres sko....

Tinka på tur

11.08.2018 kl.16:54

Toini: Ja, det var en flott tur, og så hyggelig at du liker bildene! Vi var borte i tre uker, så vi fikk med oss mye.

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

43, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv