hits

Tinka på loffen i nord

Tre uker ble satt av til å loffe rundt i nord-Norge, sammen med Vigdis og Fenrik. Vi stappet bilen til Vigdis full av hundebur, turutstyr for enhver anledning, samt fiskestenger, som vi (tradisjonen tro) aldri fikk brukt. Grytidlig en tirsdags morgen satte vi kursen mot Senja, visstnok en drømmeøy for alskens naturopplevelser.


Det stemte, det der med drømmeøya. Allerede første kveld på Senja, fikk Vigdis padlet seg en tur, mens bikkjene og jeg trasket over veien fra Tranøybotn camping og rett inn på stien mot Ånderdalen nasjonalpark. Etterpå tok vi en kjøretur langs sørkysten av øya, hvor vi beundret midnattsola, kjørte fram og tilbake på mer og mindre bil-fiendtlige grusveier, fotograferte skyer, sjømerker, fiskeskøyter, kråkeboller og blomster, og stoppet for en klynge med reinsdyr. Kvelden ble avsluttet på verdig vis, med middag og rødvin en god stund etter midnatt. Vi snudde like gjerne døgnet først som sist, siden man jo ikke kan sova bort sumarnatta når ho er så ljos som på Senja! Den eneste som hadde noe imot det, var Tinka, som ikke helt skjønte poenget med å gå tur om natta for å se på sola. Ærlig talt, det er jo nøyaktig den samme sola som om dagen!

Tranøybotn camping.

Vigdis gjorde en del forarbeid mens hjernecella mi fremdeles hadde nok med å avslutte skoleåret, og hun ordnet overnatting på Tranøybotn camping. Den skulle ligge like ved en av "portene" til Ånderdalen, hvor vi planla telttur. Campingplassen ble overtatt av en svært hyggelig vertinne for ca et år siden, og hun har litt å henge fingrene i for å modernisere plassen! Hytta vi sov i var knøttliten, men det var tydelig at hun satser på å bytte ut de gamle småstuene. Hovedhuset var veldig koselig, og skal man til Senja, er Tranøybotn absolutt et fint utgangspunkt. Vi fikk gode tips til ulike fjelltopper og (i Vigdis' tilfelle) padlesteder, men hovedmålene for øya var strengt tatt Ånderdalen og en topptur.

Ånderdalen utgjør et stort område sørvest på Senja og byr på alt fra hav og fjord til fjell og myrer og fiskevann. Den har rikt dyre- og fugleliv, vakker natur med sjeldne blomster og opptil 500 år gamle kystfurutrær. Noen av furuene minnet om dem i Femundsmarka, og jeg må jo si at i Ånderdalen fikk vi ikke akkurat følelsen av å være langt mot nord. Men vakkert var det der. Jeg trives i sånt landskap, med skog og myrer og småvann og utsikt til fjell, og hvis jeg en gang kommer tilbake til Senja, skal jeg sette av flere dager til å vandre i nasjonalparken. Vigdis lengtet nok mer etter spisse og bratte tinder som steg rett opp fra havet, mens bikkjene stortrivdes. Fenrik var rett og slett i breton-nirvana under hele nordnorgeturen, for det var fugl overalt, og han var særdeles ivrig i tjenesten og tok stand på alt. Vi byttelånte hund iblant, og det morsomme med Fenrik og Tinka er at de tar ulike roller på tur. Fenrik har matauk i tankene (og stort sett ikke noe annet!), mens Tinka inntar gjeterrollen og blir lettere hysterisk når flokken splittes. I Ånderdalen bar hun en lett kløv og bidro på den måten. Hun tripper dessuten pent over kloppene på myrene, mens Fenrik helst labber utenom og gjerne legger seg til avkjøling i et gjørmehøl. Fenrik er dessuten en uredd krabat som uten å nøle hiver seg ut i nye utfordringer, enten det gjelder å sove på nye steder eller gå i bratt terreng med smale stier.

Innover dalen fra Tranøybotn-sida var det mye myr, men vi skulle ikke gå så langt. Ved Åndervatnet skulle det være en gamme, og vi tenkte å telte i nærheten av den. Etter å ha vandret i overskyet vær i et par timer, hørte vi suset fra en elv og regnet med at Åndervatnet var i nærheten. Litt senere fikk vi øye på det. Det glitret ikke, akkurat, men vi visste i hvert fall at vi var ved målet, så man kan godt si at det glitret, sånn i det fjerne. Vi var spente på gammen og på teltplasser og eventuelt utedo og lekte med tanken på å gå en stund til, for å komme litt unna gammen hvis det var mye folk der. Dessuten var vi slitne etter tre dager med bilkjøring, så stemningen var ikke sånn helt på topp. Den bedret seg da vi så vannet, og like etter fant vi utedoen. Noen meter på nedsiden stod et skilt som pekte i diverse retninger, og et lite vedskjul. Og nedenfor der igjen, like ved vannet, lå gammen. Bare at det var ingen gamme.

Kan dette være riktig, da? tenkte vi og stirret på den vesle koia. Og det var riktig. Først trodde vi det var en turistforeningshytte og lurte på om vi hadde vært så lure å ta med dnt-nøkkelen inn i dalen, men hytta viste seg å være Statskog-eid, og den var ikke låst i det hele tatt! Vi stakk nesene inn og sukket andektig over to køyesenger, bord, stoler, vedovn og gasskomfyr. Utenfor døra stod det at vandrere var velkomne inn for å overnatte eller bare varme seg litt, så lenge de gjorde rent etter seg og forlot hytta slik de ønsket å finne den. Ingen sko innendørs, men hunder var velkomne. Ô salighet! Ingen tvil om hvor vi skulle tilbringe natta, så fremt det ikke kom en søkkvåt barnefamilie som hadde gledet seg til å bo i hytta, naturligvis.

Det er utrolig hvor lite som skal til for å føle at man lever i luksus. Etter å ha fyrt i ovnen og satt over vann til kaffe og real turmat, og med fantastisk utsikt til en svanerumpe i vannet utenfor vinduet, følte vi oss som grevinner. Jeg tok en dukkert, og ellers gikk kvelden med til å skravle, planlegge neste dag og spille yatzy. Teltene koste seg i sekkene våre, og hundene lå som slakt på gulvet. Selv om turen ikke hadde vært lang, syntes vi at vi fortjente denne luksusen etter tre dager i bil. Neste dag var det bare å vaske seg ut, spenne på seg sekker og kløv og vandre tilbake til Tranøybotn. Været var litt bedre, men etter hvert skyet det over igjen.

Tross det ikke helt strålende været, falt vi pladask for Senja, alle fire. En seightseeing-tur i bil med innlagte stopper på Hamn og Senjahopen og Gryllefjord sørget for å vekke eventyrlysten i oss, og da neste dag rant med strålende sol, etter en natt på Ersfjordstranda (tilrettelagt for bobiler og telting, med tilgang på vann og toaletter), bestemte vi oss for å følge campingplassvertinnens råd om å gå opp til et fjell hun kalte Barden. Vi var tidlig oppe, for planen var egentlig å ta ferga fra Gryllefjord til Andøya i regn og skyer, men så tok yr.no feil, og vi fikk oss en topptur!

Telt-vakt!

Campinglivets gleder!

Barden ligger 659 meter over havet, noe som betyr at vi hadde sånn omtrent 650 høydemeter å hanskes med. I nord går det rett opp fra havet, uten dikkedarer, og jeg kjente melkesyra skvalpe oppunder knærne ganske tidlig. Heldigvis er både Vigdis og jeg glade i å ta bilder, så det ble noen pauser underveis. Stien var bratt, men absolutt overkommelig. Noen steder var det så bratt ned like til høyre og venstre at jeg kjente suget i magen, skjønt mest av spenning og beundring. Man mister nesten pusten når naturen er så storslått. På toppen så vi utover i alle retninger, til hav, til fjell og til fiskevær. Vi spiste matpakka der oppe før det kom flere, og etter å ha pratet med noen av dem, beveget vi oss nedover. En prøvelse for knærne og en øvelse for hundene i å gå bak! Den kommandoen er ikke Tinka videre begeistret for i utgangspunktet, og når hun faktisk må gå helt bakerst av alle, da er det nærmest krise. Men vi kom oss ned, slitne og fulle av inntrykk.

Tinka og jeg på toppen. Rett bak oss er det mer kjente fjellet Segla, hvor det visstnok er folkevandringer, bare for å få tatt de kule bildene fra den rette kanten. Vi tok heller et mindre trafikkert fjell, med like fantastisk utsikt!

Senjahopen på venstre side av fjorden, Husøy på den høyre. Ikke verst sted for kaffepause!

Pustepause med utsikt...

De spisse, mørke fjellene virker majestetiske på søringer, og vi ble ganske lenge på toppen før vi gikk ned, satte oss i bilen, oppdaget at været hadde snudd og satte kursen mot Gryllefjord, for å ta ferga til Andøya, siden vi ikke følte for å telte i Ersfjord i regn. Før vi seilte, fikk vi oss en god fiskemiddag på "Skreien spiseri" i Gryllefjord, og dermed var eventyret på Senja over. Nå ventet nye, i Lofoten.

Padlere i Hamn på Senja.

Sør på Senja, like før midnatt.

En kråkebolle!

Åndervatnet.

Takk for turen så langt! Det kommer mer om noen dager!

2 kommentarer

Nann Kariin

31.07.2018 kl.11:26

Familien til mamma kommer opprinnelig fra Senja, og jeg har ikke vært der. Det står på to do listen min, og jeg synes det var hyggelig med en utfyllende rapport fra turen. Alltid ja til mange bilder :D

Tinka på tur

01.08.2018 kl.18:29

Nann Kariin: Det er fint med to do-lister! Senja var, som man visstnok sier, et Norge i miniatyr, med fjell, fjorder og skoger. Likte meg veldig godt der oppe! Takk for hyggelig kommentar!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

43, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv