hits

Tampen brenner på asfalten!

Mulig jeg ser litt rar ut der jeg går med de kjøttfulle deler i været, tramper tett i grusen og legger håndflatene på bakken, men jeg har ikke gått fra vettet.


Eller, det der med vettet kan sikkert diskuteres, men det er i hvert fall ikke det jeg leter etter! Jeg leter ikke i det hele tatt, faktisk, jeg bare forbereder Tinkas nye hobby: spor på harde overflater. Hundeglede holder kurs, og forrige mandag var første kurskveld. Å gå spor på asfalt og grus og sånt, er nemlig mye vanskeligere enn i skogen, siden det er så mange ulike menneskelukter å følge og luktene ikke har så mye å feste seg i som i skogen og derfor forsvinner fortere. Dette betyr naturligvis ikke at hundene ikke kan det - de går jo og "leser avisa" på asfalten hver dag og finner ut av hvem som har vært der siden sist og hvordan det står til med dem, men det blir litt annerledes når de skal finne noe vi ber dem om. De første sporene har vært veldig korte, men i dag tror jeg jammen jeg hadde et på nesten 15 meter. Innimellom legger jeg ned gummibiter, på størrelse med den på bildet under, så det er ikke mye Tinka har å gå etter, men hun finner dem. Hun er faktisk flinkere til å finne dem enn sporpinner i skogen! Og akkurat som skinnlappene til "smeller", så slafser hun gummibitene i seg sammen med godbitene... Skal bli interessant å se hva som kommer ut i morgen.

Ida som holder kurset, sa noe om at mange lærer hundene ulike snuse-aktiviteter fordi de ønsker at hunden skal bli sliten, ikke nødvendigvis for at den skal lære noe og utvikle seg. Det fikk meg til å tenke litt, for da vi begynte med spor etter å ha vært på ukes-kurs i Sølen i regi av Norges brukshundklubb (da Tinka var 2 år og nervene mine fremdeles lå i frynser utenpå huden fordi hun var en anelse over gjennomsnittet aktiv), var det jo akkurat det jeg håpet hun skulle bli - sliten. Alt vi har lært av spor, smeller, ulike søksleker og annet, har jeg lagt i verktøykassas avdeling for "enkle ting som kan slite ut hunden i hverdagen". Spor har vært supert fordi vi kan kombinere det med tur, smeller er supert fordi man kan gjøre det hjemme i stua, og målet har vært at Tinka skal få brukt seg og gjøre noe hun liker. Ikke nødvendigvis å utvikle ferdighetene hennes. Samtidig er det jo gøy når hun blir flinkere, det må jeg jo si. Det er gøy å trene på noe og se at hun skjønner hva hun skal gjøre, men vi trener jo ikke akkurat for at hun skal bli ettersøkshund. Vi driver ikke engang med konkurranser, for sånt går utover hovedgesjeften vår, som jo er tur.

Nå når hun har blitt eldre og litt grå på snuten, er ikke behovet for aktivisering like stort, men det er absolutt tilstede. Hun trenger å bruke hodet og elsker ulike spor, selv om hun ikke lenger går bananas innendørs etter noen dager uten mye mental stimuli. Derfor er det gøy å lære nye ting, og vi gleder oss til de neste to kurskveldene!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv