hits

Gjøken ved Frønesjøen


Turen ble foreslått på lørdag, sånn i forbifarten, bare fordi Anita fortalte at søsteren hennes hadde vært både her og der i det siste, og dessuten hadde svogeren hennes en app med turforslag som han ikke ville avsløre før han hadde prøvd dem ut selv, og den baseliskhulen i Marker hørtes jo spennende ut - skulle vi ikke ha prøvd den? I morgen? Og dermed var det bestemt. Vi kjørte nokså tidlig, i hvert fall til oss å være, og var ved parkeringsplassen ved Høytomt lenge før tolv. Litt kronglete blir det med sånne skogsbilveier, men med gps er det sjelden noe problem. Vi lurte litt på om det ikke burde være skilta til den parkeringsplassen, men kom fram til at turfolk som brukte dette området enten er så godt kjent at de ikke trenger skilting, eller er såpass ihuga og klare for nye eventyr at de finner fram ved hjelp av gps, NAF veibok og ren trass. Vi tilhørte siste kategori. For nye eventyr må man ha iblant; både Anita og jeg synes det er moro å se nye områder, finne fram i nye stinett og oppdage steder vi ikke visste var så fine som de faktisk er. Noen vil kanskje mene at en skog er en skog, og hvor forskjellige kan de nå egentlig være, men de er faktisk det. Fjella, som dette området er en del av, har gamle gårder og husmannsplasser, gammel skog, mange tjern og vann og utsikt til Sverige. Blant annet. Og så er det noe med følelsen av å være på nye trakter, oppleve noe nytt. Og kanskje høre gjøken.

Raja var overbegeistret over å være ute på eventyr, så hun kviknet til fra ømme ledd og trakk som et uvær. Tinka syntes det var dårlig gjort at hun måtte gå bak Raja, og dermed fikk vi god drahjelp begge to, så det gikk unna. Stien skulle gå et godt stykke øst for Frønesjøen, og like før den snudde østover, fant vi "Baseliskens hule". Om det faktisk har bodd et fabeldyr der, er vel noe tvilsomt, men hula var et fint krypinn. En plankevegg er bygd som le ved et framspring i fjellet, og man kan fint overnatte der inne. Skulle vært moro å vite opphavet til denne hula, men så langt har ikke google vært særlig behjelpelig der. Vi saumfor nettet for å finne kart og beskrivelser før turen, men hvor den basilisken kommer inn i bildet, er foreløpig et mysterium. Imidlertid fant jeg flere blogger og turbeskrivelser, og et av bildene viste ei morsom furu som vi også kom over på stien.

Morsomme trær må klatres i. Burde vært et eget punkt i Friluftsloven!
 
"Baseliskens hule".

Nedenfor hula fant vi Kroktjern, og hundene fikk bade. Når det er så varmt, er det supert å gå på steder der tjern og vann ligger tett, og både Tinka og Raja vil ha med nok et punkt i Friluftsloven, om at hunder bør få bade i alle småvann man passerer på veien. I hvert fall vasse og drikke. Etter badet måtte vi lete litt etter sti og blåmerking, men vi fant fram, gjennom myrer og over furukoller. Skogen er veldig pen i området, men det er nokså bløtt på grunn av alle myrene. Det tok ikke mange minuttene før skoene var klissbløte, og de rakk aldri å bli tørre mellom hvert plump. Våte sko la ingen demper på humøret, og de stakkars hundene måtte holde ut både sang og rytmeinnslag - skjønt, det er de ganske vant til nå.

Matpakka ble spist i nordenden av Frønesjøen, og derfra labbet vi langs sjøens vestside, gjennom flere myrer, over flere furukoller, og over et par hogstfelt der det faktisk luftet litt, og hvor vi hadde utsikt til Sverige eller deromkring. På en sånn hogstflate hørte vi plutselig et velkjent "ko-ko", og dermed var sommeren offisielt sparket i gang. Gjøken fulgte oss over flata (muligens fordi vi svarte den på eget språk og den lurte på hva slags rivaler den hadde fått i traktene), men så bar det nedover mot sørenden av sjøen, og vi tok en ny pause på en øy med jordgamme, båtutleie og bålplass. Stien derfra og ned til husmannsplassen Frøne var ikke lang, men derfra og til Høytomt, hvor vi hadde parkert, var det minst en kilometer på grusvei. Å starte turen på vei, det er innafor, men å avslutte med å traske på grus er ikke moro. Neste gang skal vi parkere ved den lille plassen Frøne, for det gikk også an.

Fjella er et kjempefint område for fotturer av ymse slag og varighet, og selv om det var litt langt å kjøre for en dagstur, var det verd timen i bil. Stiene er godt merket og skiltet, og hele marka kan anbefales på det varmeste! Her er noen flere bilder, med takk for turen!



Raja har hentet en pinne.

Raja.

Tinka poserer i varmen.

Gammelt gress skinner som sølv mot grønn skogbunn.

"Brua" stoppet på veien ut, men man må jo prøve likevel!

Her hørte vi en gjøk som sa ko-ko, og dermed var sommeren i gang!
Takk for turen!

2 kommentarer

frodith

14.05.2018 kl.19:54

Så flotte bilder, ser så deilig ut å være på tur. Og gjøken skulle jeg gjerne hørt også, men her i sentrum av Oslo hører jeg lite sånt.. :-o

Tinka på tur

14.05.2018 kl.21:30

frodith: He, ja, midt i Oslo er det nok helt andre gjøker man hører! ? Men det er mye fin skog rundt hovedstaden også, hvis man har mulighet til å nyte den.

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv