hits

Blant gravhauger og steinringer

Steinsirkler, gravhauger, hulveier, helleristninger og bygdeborger. Østfold har et rikholdig utvalg av fornminner, og på Hunn ligger noen av dem. Siden jeg uansett måtte tilbringe fridagen min i kø på biltilsynet i Sarpsborg (fordi en hyggelig politimann for en stund siden gjorde meg oppmerksom på at førerkortet mitt var såpass ødelagt at jeg strengt tatt ikke hadde lov til å kjøre rundt med det lenger), kunne jeg like godt pakke Tinka i buret og finne de steinringene jeg hadde lest om og ønsket å se.

Vi kom fram til vestfeltet etter at jeg hadde vært innom fotoboksen hos biltilsynet og avlagt et mindre flatterende bilde, betalt og blitt utstyrt med midlertidig førerbevis. Jeg gikk rundt feltet, langs jordekanten først, for Tinka måtte gjøre sitt før vi beskuet gravhaugene. Dessuten gikk det sauer der inne, for å holde området åpent, og jeg satset på å finne en grind til, eller muligens gå helt rundt. Jeg angret straks, for jordet luktet gjødsel, og Tinka fikk los på en andemor i bekken mellom gravfeltet og jordet, og det hersket ingen tvil om at Tinka hadde lunsj i tankene. Heldigvis foretok andemor en smart retrettmanøver og klarte å riste av seg hunden. Jeg roste fuglen og dro med meg Tinka videre oppover. Jammen hadde vi flaks, for jordet fulgte gravfeltet tett, og da jordet slutta og skogen begynte, fant vi en sti som ledet rett bort til en grind. Vi gikk inn og fant skilt som fortalte om noen av dem som var blitt hauglagt her. Det er over femti gravhauger, små og store, og de er fra 1000-2000 år gamle, sånn cirka.

Når Tinka ikke beskuet infotavlene, lå hun stort sett i gresset og mosen og vred seg rundt og syntes det var håpløst kjedelig å vandre blant gravhauger. Hun prøvde seg på humlejakt, men den var like lite innbringende som andejakta. Jeg holdt øye med sauene og passet på å holde oss langt unna dem. Jeg hadde trodd at steinringene var i samme område og var litt skuffet da jeg ikke så dem, men så kom jeg på at den grinda vi gikk inn gjennom, lå i enden av en bred sti, og den førte kanskje til et annet felt? Uansett kunne vi trenge en liten skogstur, begge to. Altså travet vi tilbake til grinda øverst og vandret bortover stien. Ikke langt unna krysset den en skogsbilvei, og der fant vi et lovende skilt: steinringer 700 meter! Hurra! De sju hundre meterne gjennom skogen var veldig fine, og hadde vi giddet, kunne vi ha gått opp til bygdeborgen på Ravnefjellet også. Det får bli en annen gang. Østfoldlandskapet er variert, med furuskog, lyng, blankskurte svaberg og grunnfjell, jorder og små elver. Selv om fylket ikke har fjell å by på, har det mye annet. Dype skoger, åser med vidstrakt utsikt og kyst, både til fjorden og til mengder av vann og små innsjøer. Og minner etter dem som var her før oss. Plutselig ble det glissent mellom trærne, og en stor, grønn skråning lå åpen framfor oss. I skråningen stod sirkler av store steiner og noen røyser.

Området er det største av sitt slag i Norge, og vi ble gående rundt der en stund. Infotavlene fortalte at ringene er fra jernalderen, og de skal være branngraver. Istedenfor å bygge hauger over dem, satte de store steiner rundt gravstedet. Ni ringer er det i alt, og de var et storslått syn, må jeg si. Vi tok matpakka i skyggen øverst i skråningen, og jeg ble sittende og undre på hvordan det må ha vært å leve i Østfold i jernalderen. Jeg synes det er spennende å tenke på røttene våre, på folk som levde før oss, på hvordan deres liv, reiser og nyvinninger påvirket senere generasjoner, og hvordan det i sin tur har påvirket oss, gjennom utallige slektsledd. Og hva gikk de rundt og tenkte på? Sannsynligvis gledet de seg over våren og varmen i hvert fall! Vi valgte rett dag å utforske Hunn på, selv om vi ikke tok hele runden med bygdeborg og helleristninger.

Mulig storinnrykket kommer senere på sommeren, men vi var altså mutters alene på begge feltene, og på stien mellom dem. Eller kanskje dette ikke er landets største turistattraksjon, sånn egentlig, men er man interessert i fornminner og historie, er det absolutt et sted å legge veien, for eksempel når man likevel har et ærend hos biltilsynet i området!

Området med gravhaugene.

Takk for turen!

2 kommentarer

Ingrid Minde

12.05.2018 kl.00:24

Fine bilder :)

Tinka på tur

12.05.2018 kl.21:25

Ingrid Minde: Tusen takk, Ingrid!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv