hits

Stifinner Johansson i fri dressur


Jeg har fundert en stund på om jeg ikke burde ha utforsket området mellom Brønnerødvannet og Kjærsund, og i dag virket liksom å være dagen for det. Kartet påstår at det er et par noenlunde tydelige stier litt sånn histen og pisten, og ellers burde det være mulig å gå sikksakk mellom myrer og bekker og ende opp på Kjærsund via en av disse stiene. Hvis man finner dem, selvsagt. Tinka er jo alltid positiv når det gjelder å sose rundt utafor stier, sola skinte og kunne være til hjelp med retningen, så med sekken full av kart og matpakke la vi i vei. Først inn til Brønnerødvannet, i sydenden av det tok vi en skarp høyresving, og dermed var eventyret i gang.

Jeg fant en passende bekk på kartet, fulgte den og oppdaget at den var omkranset av flerfoldige småstier og rådyrtråkk. Det la Tinka også merke til, for å si det mildt, og vi var litt uenige om hvorvidt turen skulle munne ut i medbrakte pannekaker eller rådyrstek. Enn så lenge munnet den ut i myrer og bekkesig som overhodet ikke var avmerket på kartet. Nydelig grønn mose viste seg å være søkkvåt under. Stakkars Tinka ble vitne til det ene akrobatiske kunststykket etter det andre, med påfølgende plask, knæk og "faen ta, da!". Høydedragene i dette området går stort sett nord-sør, så etter et par pauser der jeg så meg om, så på sola og konfronterte kartet med dets manglende informasjon om myrhøl og eldgamle, gjengrodde hogstveier, ombestemte jeg oss, gikk opp dit mosen var tørr, og innså at vi kom til å treffe skogsbilveien nærmere nabogården enn Kjærsund.

Her og der kom vi over noen kjempefine plasser, så noe godt kommer da ut av å rote rundt i skogen sånn halvveis på måfå. Ser man godt etter til venstre på bildet over, ser man en liten bekk, og på vestsiden av den lå en flott, mosegrodd fjellvegg med kampesteiner som må ha rast nedover etter først å ha blitt sprengt bort av is eller vann, en gang for titusenvis av år siden. Stien var smal og bratt og fortsatte på den andre siden av bekken, men jeg syntes jeg så en mulighet langs bekken også, tok sats og stupte inn mellom grantrær og våte mosedotter. Vi måtte snu, men ikke før jeg hadde nakken full av grankvister og båndet til Tinka hadde surret seg rundt halvparten av småtrærne. Kanskje vi burde gått helt opp og holdt oss på høyden vest for bekken, for jeg begynte å få en anelse om at vi var alvorlig ute av kurs. "Greit, Tinka, skal vi ha sola inn fra venstre, så holder vi oss til det!" sa jeg og plantet venstre sko godt oppi et myrhøl som for to sekunder siden virket forlokkende likt en tørr sti. Stønn. Men nå skulle jeg ikke ha noe mer av tvilsomme rådyrtråkk - fra nå av var det rett sørvestover, mot Kjærsund. Og heisann, der traff vi på en ordentlig sti. Jeg begynte å kjenne meg igjen, for jeg har jo rota rundt i dette området noen ganger, og jeg var nesten sikker på at denne gamle traktorveien førte mot Ødegårdsletta. Nabogården til Kjærsund, altså. Det gjorde den faktisk, og med ett var vi ute på skogsbilveien og satte kursen mot Kjærsundtangen for å spise matpakka. På bildet nedenfor kan man beskue den tilnærmet snorrette ruta vi fulgte gjennom jungelen. Stiene på kartet har overhodet ingenting med virkeligheten å gjøre!

Til tross for flere brukne negler, våte sko og nakken og ryggen fulle av kvist og kvas, måtte jeg si meg enig med Tinka at dette ble en alle tiders tur. Ikke gikk vi oss vill, og ikke havnet vi på hodet i Grepperødfjorden. Matpakka gikk ned på høykant, for både folk og hunder blir sultne av å leke stifinnere! Nå gjenstår bare å se om jeg klarer å finne igjen den flotte fjellskrenten og vise den til turvenninnene våre! Jeg tviler.

Hestene har blitt sluppet ut på beite, og Tinka la inn femte gir for å unngå å hilse!

Tinka poserer på den gamle trappa til huset som en gang stod på Kjærsund.

Endelig pause!

Takk-for-turen-selfie! Tinka poserer gjerne på trapper, stubber og trestammer halvannen meter over bakken, med selfie med matmor er ikke innafor. Her lokkes det med godbit; det er eneste måten å få oss med begge to!
Takk for turen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv