hits

En spor-påskekrim


Det var sen ettermiddag da min klient ringte. Privatsekretæren min, frøken G, svarte, og slik samtalen utspant seg forstod jeg at det var tante V. Og det var ikke for å skravle om hyggelige ting at hun ringte. Noe hadde hendt, og frøken G ga meg et kjapt resymé av samtalen like etter.

Tante V og min gode venn Fenrik hadde vært på tur ved Rambergnebba samme ettermiddag, men oppdageet ikke før de kom hjem at noe manglet. En vante og et kameradeksel. De trengte naturligvis hjelp av en dyktig sporhund til å finne igjen sakene, og jeg håpet det ikke allerede var for sent. Jeg kjenner ekornene i det området; lumske, upålitelige ertekroker som forsyner seg av gjenglemte nødvendigheter uten skam eller måtehold. Tante Vs vante kunne allerede være madrass i et ekornhi, eller fuglerede for den saks skyld, for alt jeg visste, og da ville oppdraget bli meget vanskelig. Muligens skjebnesvangert. For ekornet. Det hastet.

Hva som kunne ha vederfart dekslet, kunne jeg bare ane, men kjente jeg tante V rett, hadde hun vandret rundt med kameraet uten øye for annet enn motiver til sin elskede instagramkonto, og dersom dekslet falt på myk tang i fjæra, kunne det være tapt for alltid. Utsiktene var dystre. Mildt sagt.

Sola varmet opp hele Ramberg da frøken G og jeg selv ankom åstedet neste dag. Ingen skulle tro at området lå innhyllet i tunge skyer dagen i forveien, med alle de uhumske følger et slikt profant påskevær kan få av tapte og gjenglemte eiendeler. Jeg varmet opp med å gjøre det nødvendigste i snøen og deretter rulle meg godt rundt i den. Flere ganger. Best å være på den sikre siden.

Tante V og min gode venn Fenrik gjorde sin entré like etterpå, og vi skred straks til verket. Et stykke nedi lia mot nebba ble jeg ikledd sporsele, dekken og langline, og frøken G presenterte meg for bevismateriale A; tante Vs andre vante. Jeg snuste på den, mot den sedvanlige godbiten, og for sikkerhets skyld smakte jeg litt på den også. Man kan ikke være omhyggelig nok i slike pikante saker som forsvunne vanter.

Deretter kom det forløsende ordet "søk".  Min gode venn Fenrik fikk beskjed om å holde seg i bakgrunnen og ta notater, en ordre han neglisjerte på det kraftigste. Selv satte jeg i gang ettersøksarbeidet.

Det var hevet over enhver tvil at vi baksporet tante V og Fenrik fra dagen før, men de var, tross alt, utenfor mistanke. Derimot ble jeg vàr en liflig duft som muligens kunne ha noe med forsvinningen å gjøre; rådyr! Jeg fulgte sporet et lite stykke opp i skogen, men ble kalt tilbake av min privatsekretær, som befant seg i den andre enden av langlina og til stadighet surret den rundt busker og steiner og trestammer. Jeg foretok flere korte runderinger ut fra stien, men ingen av rådyrsporene bar med seg mistanke om kriminelle hensikter. Søren.

Vi beveget oss nærmere og nærmere den fryktede nebba. Den bratte stien ned var dekket av is, og min eminente nese ble tidvis forsinket av de tobeinte, som beordret "forsiktig" og "rolig". Omsider klarte de å ta seg ned, og søket ble gjenopptatt.

For lesere som ikke er lokalkjente, må Rambergnebba beskrives som et vulkansk klippelandskap (i miniatyr, men dog), vasket og slipt gjennom millioner av år, av isbreer og hardhendte bølger. En yndet fiskeplass for alle som ikke er redde for å miste sluker og kroker i klippenes hulrom under vann, eller i tangvaser og skjell. Vakkert om sommeren, kaldt og ugjestmildt om vinteren.

I disse lokale variantene av kystnær villmark hadde altså tante V og Fenrik beveget seg dagen i forveien, og førstnevnte mistet en vante og et kameradeksel. Vi nærmet oss åpenbart et kritisk punkt, og frøken G presenterte til stadighet den gjenlevende vanten for meg, etterfulgt av ivrige "søk!". Som den briljante sporhunden jeg tross alt er, fulgte jeg ordren til punkt og prikke, og på en flate like ved vannet fikk jeg en kjent duft i snuten.

Et øyeblikk senere var ekornet frifunnet, rådyrene renvasket og småfuglene hevet over mistanke. Ikke at jeg tok dem for redelige skogsborgere uten snedige baktanker - til det kjenner jeg dem for godt - men enn så lenge kunne de føle seg trygge for lovens lange labb. Tante Vs vante var oppsporet, og jeg innhentet premien. En større mengde godbiter og ros. Jeg tok det imot. Jeg hadde tross alt fortjent det.

Men. Jobben var ikke ferdig. Vi hadde et søk igjen. Kameradekslet var ennå ikke lokalisert, og det var lite som tydet på at det noensinne ville bli det. Jeg mener, jeg er en dyktig sporhund, men det fins grenser. En plastdings som mest sannsynlig har blåst til havs og ligget i tang og tare over natten kan ta luven fra de best trente, og jeg er tross alt ikke spesielt godt vant med oppdrag som dette. Vi søkte i ulike retninger, og til slutt hadde jeg fått nok. Alle lukter tydet på at dekslet var blåst til havs, og jeg så fram til å kunne leke med min venn Fenrik igjen, som hadde holdt seg i bakgrunnen og forhåpentligvis lært. Han har alle egenskapene for å bli en god ettersøkshund, men trenger nok noen flere oppdrag på baken før han kan slippes løs på egen hånd. En god gutt, men litt ung ennå.

Det hele endte godt, på tross av dekslet som aldri kom til rette. Ekorn, småfugler og rådyr kan atter føle seg trygge for min eminente sporsnute, og belønningen for det særdeles vellykkede oppdraget var en lang og god hvil på verandaen, i sola og på reinskinnet. Jeg kunne gjentatt det. Når som helst. Livet som spor- og skjødehund er slett ikke verst, når man tenker etter, selv ikke etter en dag som detektiv!

Voff!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv