hits

Båltur med avstikker!


Og avstikkeren var det Tinka som stod for. De siste gangene på Kjærsund, har hun vært kjempeflink til å ikke stikke av, men i dag ble visst fristelsen for stor. Før det hadde vi fått med hele flokken; Raja, Fenrik, Anita og Vigdis. Mossemarka var sannsynligvis full av barnefamilier på skitur eller på tur til dntVansjøs "Kom deg ut"-stand. Skiløyper er det overalt, og med skiløyper kommer det folk, og når hundene trenger å løpe litt løs, er det fint å være et stykke unna folk. Altså ble det Kjærsund. Tinka var kjempefornøyd med å få med seg hele flokken, Fenrik koste seg med å utforske et nytt område, og Raja var i sitt ess. Hun søkte rundt, fikk los og kom tilbake, lekte med de litt yngre kameratene og tigget mat.

Bål, pølser, kaffe og vafler begynner å bli tradisjon når vi er på tur, og vi koste oss lenge etter å ha stampet en god stund i nokså dyp snø. "Var det ikke her vi gikk sist?" "Nei, det var der, jeg er helt sikker." "Ja, nå kjenner jeg meg igjen - der er jo den fine furua!" Anita og jeg prøvde å huske den fine ruta fra sist vi gikk der, mens Vigdis gikk bak og ristet på hodet. Men vi kom fram til tangen og fyrte bål. Det var på vei tilbake at Tinka fikk ferten av noe ekstra spennende. Hun og Fenrik løp inn i skogen sammen, og etter hvert kom Fenrik alene tilbake. Vi plystra, ropte og fløyta, og etter omtrent et kvarter kom hun løpende i sporene våre. Sannsynligvis har hun jaget ekorn fra tre til tre, for hun var helt utslitt og gikk ganske rolig sammen med oss tilbake! Tidigere på turen hadde hun rispet opp et sår på det ene forbeinet også, så nå ligger hun aldeles utslått i sofaen med bandasje og er strålende fornøyd med dagen!

På vei mot Kjærsund.

Tinka venter på turfølget.

Sola var på vei gjennom skylaget, men slapp aldri helt gjennom.

Bål!

Fenrik.

Er du heeeelt sikker på at du skal ha hele den vaffelplaten selv, tante Vigdis?

Fenrik ligger i sedvanlig positur og venter på at Tinka skal komme nærme nok - så spretter han opp og angriper!

"Er du endelig tilbake, Tinka?"
"Ja, nå har jeg løpt og løpt kjempelenge, og jeg har tenkt å ligge her i snøen og hvile en stund."
"Et lite råd, sånn fra en gammel jakthund: ikke sprengløp hele tiden, for da blir du bare utslitt! Forresten tror jeg at jeg hadde bedre kondis enn deg da jeg var på din alder."
"Ja, bare gni det inn, du. Men jeg er bedre enn deg til å leke muldvarp, så!"
"Ja, det ser jeg - du har fullt av snø på snuten!"
"Nemlig. Også tror jeg at Gro er litt sur, for jeg får jo egentlig ikke lov til å løpe av gårde sånn som du."
"Nei, det er jo fordi du liker å løpe etter folk på ski og hiver deg over familier med pølse og sånt. Men det er jo ingen sånne her omkring."
"Nei, det er sant. Da tilgir hun meg sikkert."
"Det tror jeg også. Kom nå, så går vi."
"Er i farta! Voff!"

Sliten og bandasjert hund slapper av.
Takk for turen!

2 kommentarer

Ingrid Minde

22.01.2018 kl.22:39

Så fine bilder og hunder :) Utrolig fint ute når snøen har lagt seg, for håpe at det varer litt :)

Tinka på tur

27.01.2018 kl.16:59

Ingrid Minde: Ja, vi kan jo håpe, he he! Det gjelder å bruke snødagene når de er her, har jeg funnet ut!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv