hits

Stakkars skitupper!


Det er visse likheter mellom Mummi-familiens skiferdigheter og mine, det er bare å innse. Når disse ferdighetene iblandes en trekkhund som synes at ski er en idiotisk oppfinnelse og ser det som sin simple plikt å angripe dem for å hale dem ut av løypa, da kan man se for seg litt av et sirkus. Og hvis man ikke klarer å se det for seg, så la meg hjelpe til med visualiseringen:

Vi starter ut fra den vanlige parkeringsplassen vår ved Mossemarka, og jeg spenner på meg skiene. Tinka har ant ugler i mosen siden jeg smurte inn potene hennes og trakk på henne potesokker og er allerede fornærmet. Vi legger i vei over jordet, og etter første stavtak vrir Tinka kroppen 90 grader og hogger til. De skiene skal ikke foran henne, bare så de vet det! Det bjeffes og jafses, og jeg trekker henne inntil min høyre side, kommanderer "plass!" og må ordne på strikklina, som har snodd seg rundt to bakbein, en ski og en potesokk. Deretter suser vi framover, siden skituppene enn så lenge er foran hunden. Ettersom Tinka løper litt skeivt fordi hun både vil komme foran skiene og tygge dem til pinneved på én gang, må jeg slippe opp litt på strikklina, ellers har jeg henne oppå skiene. Manøveren fører til ny omgang med bjeffing, jafsing og kjefting. Dette gjentar seg ganske mange ganger på vei bortover jordet, og Tinka skal prise seg lykkelig over at hun har en tålmodig eier. Faktisk. Men det skal hun ha, det er moro å snørekjøre ved siden av henne mens hun prøver å komme foran de forhatte plankebitene!

I enden av jordet går det noe som minner om en sti innover i skogen, og jeg har en anelse om hvor den munner ut. Vi tar inn på den, men her har ingen verken gått, stått på ski eller syklet siden snøen falt, så vi går i sporløs snø, lyng, over røtter og steiner, og jeg er litt nervøs for hva som skjuler seg under det hvite. Men det går bra, og Tinka har et anfall av sunn fornuft, lunter foran i lett trav og trekker faktisk fra tid til annen. Anfallet går over når vi kommer inn på en velkjent sti (ikke akkurat den jeg regnet med, men like i nærheten), og dermed har vi det gående igjen. Bjeffing og jafsing, i halvveis sidelengs og halvveis baklengs galopp. Strikkline som tvinnes rundt hunden og skiene hver gang hun vrir seg for å tygge skitupper. Men her har noen faktisk tråkket et skispor før oss, så vi følger det et stykke. Til slutt tar Tinka til vettet igjen, og vi har en kort periode med fint driv. Innimellom må vi stoppe opp litt, og mens jeg snyter meg eller reiser meg opp fordi jeg tryna, vrir Tinka seg i snøen og synes at det hvite pudderet ikke er så helt ille, tross alt. Bare hun slipper de der plankebitene fra helvete! Etter en runde med mer løssnø, kommer vi ut på ordentlige løyper, og her er det også folk. Og hunder. Siden vi ikke har vært på ski på to år, er jeg litt ute av trening når det gjelder å få kontroll på hund, bånd, ski og staver, i møte med andre hunder. Tinka prøver å ta ansvar og skjener ut i midten mens jeg fomler med skistavene. Heldigvis er hun nokså enkel å manøvrere når hun har på selen, så jeg regelrett lemper henne over fra venstre til høyre side, noe Tinka synes er særdeles ufint. Vi står, lettere uorganisert, men stille, til hundefølget har passert.



I det hele tatt er det litt vanskelig å møte andre på ski, for vi har jobba mye med å gå fot (på venstre side) med kontakt når vi møter folk på gata, mens i skisporet skal hun plutselig gå på plass (høyre side), som dessuten er en nokså ny kommando og ikke helt innarbeidet ennå. Etter hvert går det bedre, og hun holder seg på min høyre side og er faktisk kjempeflink de siste kilometerne, med ordentlige spor og ganske mange mennesker. Sannsynligvis er hun helt utslitt og orker ikke annet! Når vi kommer til parkeringsplassen der de fleste mossemarkatraverne parkerer, må vi gå enda noen hundre meter på sykkelvei, og siden denne veien er strødd, tar jeg av skiene og bærer dem. Men her er det bom stopp, for hunden er sliten. Så det så. Basta. Puh. Litt "bensin" i form av godbiter og morrpølse må til før hun blir med videre, men da er hun også ferdig med å være utslitt og svinser fornøyd med bort til bilen. Vel hjemme nyter hun et lengre opphold i hundesenga og gleder seg til snøen regner bort igjen!

Takk for turen!

#skitur #mossemarka #hund #blandingshund 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv