hits

Kaféhunden

Tror jeg nevnte for en stund siden at jeg har noen kåserier og skriblerier fra Tinkas oppvekst. I dette "dramaet" i 4 akter har hun blitt voksen og vel så det, men å være med på kafé og måtte forholde seg mennesker og hunder som hun ikke har full kontroll på, det setter henne litt ut av spill, får'n si.

 

KAFÉHUNDEN

Et skuespill i 4 tablåer

 

1. tablå

(Gros og Tinkas leilighet. Gro sukker fornøyd og ser seg rundt i den skinnende rene stua. Tinka tripper utålmodig rundt og synes hun har ventet altfor lenge på formiddagsturen.)

            -Rrrrriiiiing! (Telefonen ringer. Flerstemt. Displayet viser at det Anita.)

            Gro: Hallo!

            Anita: Hællæ! Du, jeg er på vei hjem fra spinningtime nå, og så lurte jeg på om dere ville være med oss på en liten Alby-tur? Jeg er så lei av smårundene våre på Ekholt, og den bikkja mi halter jo enda, så vi kan ikke gå langt, men den lille runden på Alby er fin, og dessuten er det lenge siden vi var der sist.

            Gro: Så flink du er! Jeg har forresten også vært flink. Jeg har vaska og støvsugd alle gølvene, også har jeg skura badet. Sånn ordentlig.

            Anita: Wow!

            Gro: Så Alby-tur passer kjempefint nå! Tinka er skikkelig utålmodig, så vi står på farta til å gå, faktisk. Hvis vi går nå og dere kjører om en liten stund, så er vi nok på Alby sånn omtrent samtidig.

            Anita: Herlig! Da sees vi. Jeg må bare komme meg hjem og skifte.

            Gro: Da snakkes vi der. Hej då!

            Anita: Hadet!

(Gro skifter til turtøy, fester båndet til Tinka og låser seg ut. Tinka skyter ut gjennom grinda og er strålende fornøyd med endelig å få komme ut.)


Alby gård, en av Jeløys eldste gårder, som nå huser Galleri F15 og en kafé.

2. tablå

(Alby. Gro og Tinka sitter og venter på en platting. Anitas bil kjører inn på parkeringsplassen, og Gro reiser seg. Tinka tar helt av når hun ser Verdens Beste Raja, og gjensynsgleden er like stor den andre veien. Raja stormer mot Tinka og glemmer at hun har vondt i beinet. Tinka spretter i været, kaster seg mot bestevenninna og gjør flere 360'er før hun er klar til å gå.)

            Anita: Nå måtte jeg gå et annet sted, også tenkte jeg at jeg rekker akkurat en liten runde og en lunsj på Alby før jeg må avgårde igjen klokka to.

            Gro: Og det var jo fint for oss!

            Tinka: Voff!

(Flokken går innover i skogen på den brede turstien, og skravler i vei. Raja smetter inn på sida og romsterer blant trærne.)

            Anita: Raja skal bare bæsje.

(Et annet turfølge med hund nærmer seg.)

            Gro: Da går vi inn her på den andre sida og venter, så de som kommer bak kan passere uten å bli angrepet.

            Tinka: Grrrr. Grumlegrumlegrrr.

            Gro: Tinka! Se her! Kontakt!

            Tinka: Hva? Er det godbit? Ja, jeg vil ha! Jeg vil ha! Skal jeg se på deg, Gro? Jeg ser, jeg ser, jeg ser! Er jeg ikke flink? Jeg sitter og allting! Hvor blir det av den godbiten du skrøt sånn av? Hallo! Groooo!

(Hundefølget passerer. Tinka får godbit.)

            Gro: Bra! Vær så god!

            Anita: Jøss, det der gikk jo veldig bra.

            Gro: Ja, hun begynner å bli ganske flink. Vi har hatt opptil flere passeringer med kontakt i dag, faktisk.

            Anita: Fantistisk!

3. tablå

(Ved et tre utenfor kaféen på Alby. Gro og hundene står og venter på Anita, som er inne og kjøper lunsj.)

            Tinka: Gro, tante Anita har gått fra meg! Tenk om hun aldri kommer tilbake! Tante Anitaaa! Hør da! Å heisann, kom deg vekk, fillebikkje, det er jeg som bestemmer her! Gro, hva gjør alle disse andre hundene her? Jeg liker dem ikke! Også er tante Anita helt borte!

            Raja: Hun kommer tilbake, Tinka, ikke vær redd.

(Gro gjemmer godbiter i treet, og det får Tinka ut av bobla. Hun snuser i vei og gomler i seg hundegodt. Raja kommer forsiktig bort og ser på Gro med store øyne.)

            Raja: Lurer på om tante Gro har noen godbiter til meg også. Hun pleier jo å ha det. Dessuten trenger jeg ikke å gjøre noe for dem, sånn som Tinka, for tante Gro sier at jeg fortjener dem bare fordi jeg er så vakker, og det har hun nok rett i. Dessuten er jo Tinka så stressa nå at hun sikkert ikke finner alle, så jeg kan bare snuse litt der hun har vært. Eller? Tante Gro? Ser du meg?

            Gro: Ja, du skal også få noen, Raja. Vær så god!

(Gro fortsetter å gjemme godbiter helt til Anita kommer ut igjen, og de går mot bordene i hagen.)

            Anita: Skal vi ta det der, litt unna de andre bikkjene?

            Gro: JA!

            Tinka: Voff!

(Anita og Gro skravler og spiser, og Tinka bjeffer.)

            Gro: Tinka, det er flere enn oss her. Hysj! Ti stille!

            Tinka: Voff! Det er jo akkurat det som er problemet!

            Gro: Nå er det nummeret før jeg knyter en sløyfe rundt snuta di, Tinka!

            Anita (ler): Eller en rosett!

            Gro (ler også): En rosa rosett!

            Tinka: Voff! Raja, hører du som de erter meg? Knyte sløyfe rundt snuten min, liksom. Gro ville aldri ha gjort noe sånt, og dessuten må jeg jo få si fra når det er så mye uvanlig her. Hvorfor må alle de andre hundene være her? Jeg liker bare hanhunder og valper, så den lille der borte kan få bli. Men ser du den svarte der? Den bare satte seg ned sammen med mennesket sitt uten å ha spurt meg, og den kan bare dra seg vekk! Her er det jeg som bestemmer!

            Raja (med et sukk): Når skal du lære, Tinka? Det er bare å la dem være. De gjør deg ingenting. (Hvisker litt oppgitt til seg selv): Det blir vel snarere omvendt.

            Tinka: Jammen jeg liker ikke fremmede hunder! Jeg vet aldri hvor jeg har dem, og derfor er det best å jage dem vekk. Det er jo derfor jeg er så glad i deg, Raja, for jeg vet alltid hvor jeg har deg, og du gidder aldri å utfordre meg, så vi slipper å slåss, og forresten så er du like snill som mammaen min, og du er den eneste hunden i hele verden som får dele godbiter med meg.

            Raja: Og det er jeg glad for. Jeg liker ikke å slåss, vet du.

            Tinka: Det vet jeg. Det er jo derfor jeg må passe på flokken vår!

(Anita og Gro reiser seg, tar med seg hundene og går.)

            Gro: Kom nå, Tinka. Nå tror jeg vi har tynt tålmodigheten til de andre folkene her nok!

(Anita flirer.)

 
I vårblomstene på Alby.                             Albykringle!

4. tablå

(Tinka og Gro spaserer hjemover. Idet de svinger til høyre for å gå langs en jordekant, legger Tinka seg pladask ned i gresset.)

            Tinka: orker jeg ikke mer, Gro! Plutselig er vi sammen med Raja og Anita, og plutselig så er de borte igjen, og så du den lille rottehunden som stakk av fra mennesket sitt og løp rett bort til oss? Den bare kom løpende, enda jeg sa klart ifra til den at jeg var litt redd og ikke ville hilse, men Raja ville hilse, for hun liker jo andre hunder og er ikke redd for noenting, men det er jeg! Også alle menneskene som gikk rundt, da, mens vi spiste og ventet og stod ved det bordet mens dere spiste og vi nesten ikke fikk noe. Du vet jo at jeg blir veldig sliten av sånt, Gro, så nå må jeg ligge her litt, og dessuten så er det sauer på jordet ved veien. Slagsauer faktisk. Massevis.

            Gro: Jasså, det er såpass, Tinka. Men vi skal videre. Kom nå, så går vi hjem!

(Tinka vrir seg raskt over på ryggen med beina i været.)

            Gro: Jaja, du får få en liten hvil, da.

(Gro setter seg på huk og prøver å klø hunden på magen, men blir sparket vekk av et par ivrige, kengurusterke bakbein. Tinka vrir seg tilbake, hund og eier går videre, hund legger seg ned igjen, og prosedyren gjentas. Tre ganger.)

            Gro (ca ti minutter senere, med en fornøyd hund ved fot): Men sånn ellers, Tinka, så er jeg jo egentlig veldig glad i deg og stolt av deg. Så du får heller ha mye rart for deg når du er sliten.

            Tinka: Jeg vet jo det, Gro. Og jeg er veldig glad i deg òg. Men jammen har du mye rart for deg også. Bare så du vet det! Tur på Alby og spise på kafé, du liksom. Voff!

SLUTT

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv