hits

På sporet av et krigsminne


Det var veldig lenge siden forrige ekspedisjon, og Anita var i humør til å utforske. Hun visste om et gammelt "gutta på skauen"-sted midt ute i Vålerskogene, og hun hadde til og med vært der før en gang. Riktignok med en kjentmann som ikke brydde seg om slike trivialiteter som stier, men hun trodde nok at hun skulle huske veien sånn omtrent. Vigdis og jeg syntes det lød spennende med nye områder og dessuten et krigsminne, for ikke å snakke om folketom skog der hundene kunne boltre seg fritt.

Vi forlot stien, som seg hør og bør på en ekspedisjon, og mens Vigdis og jeg lekte naturfotografer og hundene boltret seg i rimete lyng, konsulterte Anita kart, gps og sitt indre kompass. Plutselig ble Tinka og Fenrik var noe fremmed mellom trærne, og Tinka stod i umiskjennelig "nå kommer det folk, og jeg har ikke godkjent dem ennå"-positur. Jeg ropte henne inn, og dermed skvatt hun over lyngen for å møte det som viste seg å være en kjekk og hyggelig vorsteher og eieren hans. Fint med innkalling som funker... Eieren var godt kjent og forklarte hvor vi burde gå for å finne stedet der hytta til milorg hadde ligget. Han virket litt usikker på om vi egentlig var skikket til den slags orientering, men han kunne jo ikke vite at Anita er et naturtalent! Og ganske riktig, det indre kompasset hennes kjente seg igjen. Etter litt opp og ned i terrenget kom vi til en skikkelig bratt skrent, og i bunnen av den lå myra vi visstnok skulle over. Stakkars Fenrik syntes den skrenten var litt i overkant, og han ble stående på toppen og bjeffe. Han måtte rettledes litt, men til slutt var han også nede, og det feiret han med et par reale raptusrunder. Her var det mange innestengte følelser som måtte løpes ut!

"Hah, hva var det jeg sa!" kom det triumferende fra Anita da vi hadde forsert myra, tråkka gjennom og fått våte sko og kommet oss et par høydemeter opp på den andre sida. Under en furu lå gamle blikkbokser, og rørene fra det som en gang hadde vært pipa, stod lent opp mot et grantre. Så her gjemte de seg altså, gutta på skauen, under annen verdenskrig. Tyskerne fant hytta og brente den ned. Jeg vet ikke om det var noen i den da, eller om den var tom. Håper den var tom. Jammen hadde de funnet et bra skjulested, og likevel ble det oppdaget.

Vi forlot dalsøkket og kom oss opp til en ås der sola i hvert fall syntes, selv om den ikke varmet lenger. Vi fyrte bål og stekte pølser og koste oss, og hundene lekte og herjet. Det ble litt pølse på dem også. Plutselig oppdaget vi at klokka var like før solnedgang, og vi har vel sjelden slukket bål og pakket sekker så raskt! Uten sti og med bare Anitas indre kompass som veiviser var det nok lurt å komme seg ut av skogen før mørket falt på! Og jammen slo det til igjen, det kompasset. Jeg har lært meg å dilte etter, og det funka helt fint denne gangen også. En liten sti møtte oss sånn etter hvert, og så kom vi ned på et hyttefelt og fulgte grusveien tilbake til bilene. Tinka skjønte at hun snart var framme og trakk i vei, mens Raja også skjønte at vi snart skulle i bilen igjen og lekte lus på tjærekost, som vanlig!

Fenrik og Tinka leker i lyngen innimellom pølser og godbiter.

Tyrived på bålet!


Bjørnerødvannet i Våler.


Takk for turen!

#tur #skogen #hund #tinkapåtur #villevakrevåler #dntvansjø #skogstur 

2 kommentarer

Ingrid Minde

20.12.2017 kl.15:45

Fine bilder :)

Artig når man finner små skatter i skogen :) God jul!

Tinka på tur

26.12.2017 kl.10:33

Ingrid Minde: God jul til deg og dine også! :)

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv