Om noen år vil du nok le av det...

Jeg har et lite arsenal av kåseri-liknende tekster om ulike sider ved livet med hund, og de må jo brukes til noe fornuftig! Kanskje blir de til trøst for ferske hundeeiere - jeg vet at jeg selv ville likt å lese om andres ikke helt perfekte opplevelser med hunden da jeg strevde som verst. Håper i hvert fall at noen kan kjenne seg igjen og le!

DRITTBIKKJA

Det er tredje dag i fjellet. Anita og Raja og Tinka og jeg er på vei fra Eriksbu til Øvre Fjellstul. Vi har forlatt Blefjellmassivet og er i gang med nedstigningen mot turens tredje hytte. Tåka hyller seg trolsk og stemningsfull rundt landskapet og gjør sitt beste for å dekke over høstfarger og røde T'er. Tinka bærer en nokså tung kløv og er helt utrolig flink. Hun lar seg knapt merke ved den og vagger omkring oss i lett trav. Raja drar fra tid til annen i vei for å undersøke interessante harespor, mens Tinka forstår at hun er "på jobb" og holder seg i nærheten. Tredje dag med tung kløv stoler jeg på at hun ikke stikker av, så hun får gå løs. Jeg er ikke så rent lite stolt av pakkeselet mitt, der det vimser litt hit og litt dit, rusler foran oss på stien og tar imot ros og godbiter med den største selvfølge. Når Raja finner det for godt å komme innom, kaster Tinka seg over henne for å holde henne hos flokken, uten at det hjelper. Plutselig haster Tinka etter Raja, inn i furuskauen og tåka. Jeg regner med at hun kommer fort tilbake, nedlessa som hun er, så bekymra blir jeg ikke. Og ganske riktig, etter et par minutter kommer hun løpende sammen med Raja.

"Hva er den lukta?" spør Anita.
"Har en av bikkjene prompa?" spør jeg. "De har jo drukket mye myrvann i dag. Da pleier det å lukte helt grønnjævlig av Tinka sine."
"Nei, det her er noe annet," mener Anita.
Brått fyker Tinka forbi oss, og vi innser med gru at det er henne det lukter av.
"Ho har gnidd seg i noe," sier jeg. "Se, det er helt lysebrunt på skulderen og brystet på ho. Hva ER det ho har gnidd seg i? Ikke- - -? Det er ikke- - -"
Men det er det. I det Tinka kommer tilbake, ser vi det, vi lukter og erkjenner. Og stønner.
Mannskit. Menneskebæsj.

"UÆÆÆÆÆÆÆ!" Hylet kommer fra oss begge.
Det tar noen sekunder før det virkelig går opp for meg hva Tinka har bedrevet, og hva drittstuntet hennes betyr for meg. Skjellsordene hagler, sukk og stønn lyder gjennom skogen. Jeg tror jeg hyler på et tidspunkt også.

Ikke så avsindig lenge etterpå kommer vi til en bred bekk. Jeg stålsetter meg. Nå skal hunden til pers. Kløven tas forsiktig av. Det bannes og svertes. Så står jeg der, med ett bein på hver side av bekken og en sprellende hund mellom dem. Tinka er helt klar på at det er uhyre ufint av meg å prøve å drukne henne på denne måten og setter seg kraftig til motverge, men i dette tilfellet er jeg ubøyelig. Jeg bruker alle de kreftene tre år med råsterk hund har gitt meg, og hun kommer seg ikke unna mitt jerngrep. Ikke før jeg har fått gnidd av det verste med en kvadratkilometer med mose, såpe og vann. Til slutt er det ikke stort mer å gjøre. Kløven må også til pers, men den spreller i hvert fall ikke!

Jeg tilbrakte mine glade studiedager i Finnmark, og der snappet jeg opp en del uttrykk som kommer godt med i en situasjon som denne. Jeg øser dem ut, alle sammen, med da capo al fine. Det hjelper. Og hadde jeg hatt en voodoo-dukke tilgjengelig, ville nok den stakkars, fornødne turgåeren slitt med byllepest og nervefeber til langt over nyttår.

Vi får vekk dritten, men lukta sitter i. Et langtrukkent ul glipper ut av meg når vi forlater bekken, for jeg bare avreagere. Tinka og Raja ser på meg og på hverandre; de har fått bekreftet sine verste mistanker - Gro har tørna gæern. Anita, på sin side, lokker med grønnsåpe og varmt vann når vi kommer fram til Øvre Fjellstul, og det hjelper litt på humøret. Vi finner faktisk en flaske med grønnsåpe på kjøkkenet på stulen. Ô lykke! Vann varmes på ovnen, og stakkars Tinka må til pers igjen, selv om det er gufsent ute og det begynner å regne. To omganger med grønnsåpe, og lukta blekner. Stakkaren er lettere traumatisert etter to bad på én dag, og store deler av kvelden og neste dag tilbringes med halen mellom beina. Dessuten er hun usedvanlig kosete og synes skrekkelig synd på seg selv.

Vi når målet - hytta til Anita - litt utpå ettermiddagen fjerde dag. Jeg har faktisk klart å le av Tinkas stunt allerede, skjønt jeg har vel sjelden vært mer fortvila som hundeeier. Tinka deler fortvilelsen, for hun må nemlig i badestampen igjen! Lukta sitter i, men etter to omganger med grønnsåpe på hyttetunet til Anita, blekner den enda mer, og en dusj hjemme, med en liter hundesjampo, tar knekken på stanken for alvor. Kløvsekken stappes i vaskemaskinen sammen med dobbel dose av den der anti-stank-såpa som det reklameres sånn for i disse dager, og reklamen lyver ikke. Lukta blir borte, og jeg slipper å bytte ut den dyre kløvsekken! Jeg jubler og merker at det går lettere å le av hele hendelsen. Det er bare ett problem: Tinka har fått sansen for menneskebæsj, og Blefjell-drittstuntet er bare det første i en lang og lite velduftende rekke.


Tvangskosing på tur. Dette var før det famøse drittstuntet.

#hundeliv #friluftsliv #livetmedhund #hund #fjelltur #turistforeningen #dntkongsberg #tabber 

2 kommentarer

dvergpinschere i mitt hjerte

28.10.2017 kl.09:20

Ish....jeg kjenner meg sååå igjen! MEN jeg har bare opplevd det på tur i skogen..så jeg kunne dra hjem og få hunden rett i dusjen!! Men herlighet som det lukter! ikke noe gøy å ha en sånn hund i bilen....og blir mange stygge ord ja! Godt dere kom til hytte med såpe og vann..Mine finner også andre ting å rulle seg i..som råtten fisk, fuglekadaver osv...Så disse varmedressene dems må ofte i vaske...samme med hund....hihihi..

Tinka på tur

28.10.2017 kl.09:27

dvergpinschere i mitt hjerte: Jeg håpet at noen ville kjenne seg igjen her, og det er godt at du gjør det!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits