Slagsauer og andre skrekkøgler

De som har lest denne bloggen en stund, har nok fått med seg at Tinka er redd for sau. Følgende tekst er et kåseri om fordeler og ulemper ved å ha en saueren hund.

SLAGSAUER OG ANDRE SKREKKØGLER
"Mine gårdsdyr setter pris på at du har hunden din i bånd." Dette står på et skilt langs en turvei i nabolaget vårt. Turveien går gjennom gården til en bonde som har både sauer, høns og ender, tidvis også kaniner. Skiltet er morsomt illustrert, med en lykkelig hund som løper omkring blant gårdsdyra så høns og kaniner skvetter veggimellom. Jeg har flere ganger lurt på å foreslå en endring i ordlyden: "Hunden min setter pris på at du har gårdsdyra dine bak lås og slå." Men så er jeg litt usikker på om bonden synes det er like morsomt.

Det er nok på tide med en forklaring, og jeg gjør det med en innrømmelse. Da Tinka var ca ett år, fikk jeg henne saueren. Ja, med strømhalsbånd. Metoden er omstridt, men han som gjorde det, var proff og kunne sine saker. For min del var det en nødvendighet, siden Tinka noen uker i forveien demonstrerte både jaktiver og utholdenhet innen faget. Bikkje, kløv og sau forsvant i et heidundrende tempo. Like etter kom bikkja tilbake, med kløven på snei og halen rett til værs, strålende fornøyd med egen innsats og øvelsen som sådan. "Greit, Tinka," sa jeg. "Nå tar vi den telefonen! Detta skal vi ikke ha noe mer av!"

Senere på sommeren kjørte jeg inn på tunet til mannen med sauene og strømhalsbåndet for annen gang. Mannen møtte oss, vi gikk mot saueinnhegningen, og Tinka var så redd at hun neppe ville ha registrert det om fyren gikk med nystekt og velduftende bacon rundt halsen. "Jeg har sett nok, jeg," sa han da vi nærmet oss innhegningen med slagbjørner i fåreklær. "Den hunden jager ikke sau mer i sitt liv. Vi trenger ikke å utsette henne for den behandlinga en gang til." Og dermed fikk Tinka eget bevis fra Norges Jeger og Fiskerforbund på at hun er saueren på livstid.

Saueren hund er praktisk. Særlig når man bor på et sted med mange gårder og store innhegninger fulle av ulldotter. Samtidig kan det være litt av en prøvelse. Særlig når man bor på et sted med mange gårder og store innhegninger fulle av ulldotter. Behandlingen fungerte nemlig så bra at Tinka mer eller mindre nektet å gå forbi sauer i et helt år etterpå. Etter hvert forstod hun at slagsauene ikke kom ut for å ta henne, men fem år senere senker hun fremdeles kroppen, legger ørene bakover og trekker som et middels lokomotiv for å komme fortest mulig forbi. Er det flere i følget, går hun helst mellom menneskene. Er vi alene, setter hun seg boms ned et par hundre meter fra skrekkøglene og synes vi skal snu. Hun har et svært godt utviklet mentalt kart over Jeløy, og her har hun plottet inn ulike severdigheter; mormor og morfars leilighet, niesenes hus, drikkevann, utsiktspunkter, spennende steinrøyser, gata til bestekompisen - og alle øyas sauebønder. 

Jeg håpet egentlig at behandlingen skulle ha en viss overføringsverdi på vilt. Øya er full av rådyr, og det kunne vært praktisk med hund som ikke jager. Men dessverre. Rådyr løper jo og skal altså jages, i følge Tinkas Lov, i likhet med katter, humler og stisyklister. Nå skal det til Tinkas forsvar nevnes at hun ikke var spesielt høy i hatten da vi ble forsøkt isenkstirret av et grettent reinsdyr i Femudsmarka, men det var tross alt del av en nokså tallrik flokk og kunne minne om sau. Overføringsverdien er dog ikke totalt fraværende; Tinka har hatt et par ublide møter med strømgjerder, helt på eget initiativ, og har respekt for gjerder som slår og alle dyr som befinner seg bak dem. Om det er kaniner, griser eller okser, er Tinka revnende likegyldig. 

På fjellet hender det at lumske, ullkledde skrekkøgler går fritt omkring. Nysgjerrig bjellesau burde etter Tinkas oppfatning være avmerket på kartet, slik at Turistforeningen kunne merke om rutene, eller i det minste foreslå en valgfri rute uten risiko for å påtreffe bufe. Skjønt sau er strengt tatt ikke det verste en hund kan treffe. På vei ned Utladalen, da vi nærmet oss Årdalstraktene og hadde forlatt hårnålsstier og myrull, ble vi hilst velkommen til ei seter av to svært omgjengelige kalver. O hildrande du! At jeg tilfeldigvis hadde en livredd trekkhund i hver hånd satte nok ekstra preg på situasjonen. Mitt tobeinte turfølge er meget dyrekjær og ville både ta bilder og hilse på, så jeg stod på veien med en grandboxerelgschæf i den ene hånda og en breton (eller spretton!) i den andre. Sjefskalven kom småjoggende imot oss, og Tinka viste alle tenkelige tegn på panikk. Sprettonen var ikke helt på høyden, den heller. Tiden for godsnakking og ro var forbi, det var også tiden for utveksling av høflighetsfraser med kalven. "Vi går!" ropte jeg til den tobeinte hobbyfotografen og var nok ikke spesielt høflig mot henne heller. Dermed skvatt to vettskremte bikkjer med en litt stressa mossing på slep nedover grusveien mens sistemann tok seg god tid til kalvekos. "Ble du redd?" spurte hun etterpå, litt lattermild. "Det var jo bare kalver!"

Jeg fnyste. Redd? For kalvene - nei. For hva tilsammen 50 kg vettskremt hund kunne finne på hvis jeg ikke fikk dem unna i en fei - JA. Definitivt.

Så jeg kommer herved med en liten bønn til alle som driver gårdsbruk med sau, kyr, hest, gris, alpakka, kaniner eller annet livsfarlig og uberegnelig bufe; "Hunden min setter pris på at du holder gårdsdyra dine bak lås og slå." Tusen takk!

De livsfarlige og uberegnelige slagsauene mesker seg med godsaker. Disse bildene er fra Tinkas første vinter.

#sau #hund #hundeliv #sauerenhund #reddhare 

4 kommentarer

julietalivstil

22.10.2017 kl.11:16

flott innlegg☻ ha en fin dag:)

Tinka på tur

22.10.2017 kl.11:45

julietalivstil: Tusen takk! Ha en fin dag, du også! :)

dvergpinschere i mitt hjerte

22.10.2017 kl.14:47

Det er jo ikke bare bare å være hund heller...stakkars Tinka...hihihi

Tinka på tur

22.10.2017 kl.17:05

dvergpinschere i mitt hjerte: Hun synes helt klart veldig synd på seg selv når hun må passere slagsau, det levner ansiktsuttrykket ingen tvil om, hi hi! :)

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits