Supperåd ved Brønnerødtjernet - og lettere forspist hund...


Turen begynte vel egentlig med en telefonsamtale mellom Anita og meg i formiddag. Vi prøvde å avtale når vi skulle møtes og hva vi skulle spise, og etter å ha vært innom pannekaker og pølser og bål eller ikke på grunn av vinden, sa plutselig Anita: "Men den gode løksuppa du lagde en gang, har den gått over, den, eller?" Neida, løksuppa hadde slett ikke gått over, men det var virkelig lenge siden jeg hadde laget den! Dermed var det bestemt, og jeg måtte bråstikke i butikken for å handle løk og buljong og fersk oregano (det skulle egentlig vært timian, men man tager hva butikken haver...). Turen ble utsatt til løksuppa var tappet på termos, men litt over halv ett var Tnka og jeg på vei for å hente Anita og Raja.

Raja har operert korsbåndet i høyre bakbein og har ikke fått gå lange turer på månedsvis. Kjærsund ligger jo sånn til at det er kort vei ned til verdens mest idylliske fjellknatt ved Vansjø, så turen er kort, men man kan være ute hele dagen og føle at man er ute i villmarka mens bilen står femten minutter unna. Perfekt for en hund som ikke skal gå så langt, men holder på å gå av hengslene av mangel på tur. Anita var vel i ferd med å gå av hengslene hun også. Det tar på å ikke få gått langturene sine, uansett om man har to eller fire bein! Nå er Raja mye bedre, heldigvis, og Tinka og jeg gledet oss til å ha dem med på tur igjen!

Veien utover mot Kjærsund er ikke akkurat motorvei klasse A, og det var tidvis hålkeføre. Jeg var litt nervøs for en bratt kneik, så vi bestemte oss for å parkere før Kjærsund, og da vi så hvor isete veien var videre, ombestemte vi oss igjen. Det ble Brønnerødtjernet et kvarters vei innover i skogen fra den lille parkeringslomma vi stod i. Anita mente det var den beste ideen jeg hadde hatt så langt i dag, og jeg var tilbøyelig til å være enig. Skjønt den aller beste var kanskje morgenkaffen, hvis jeg skulle være helt ærlig. Og det skal man jo. Morgenkaffe og godt lesestoff en tidlig helgemorgen, mens hunden fremdeles synes det er greit å sove, det er absolutt verd å prøve!

Raja måtte gå i bånd, siden hun ikke skal løpe noe særlig ennå, men Tinka nøt friheten. Jeg tror det er de aller beste turene til Tinka; når hun løper løs mens Raja er i bånd. Da har hun kontroll på alle, flokken er samla, hun er ute med yndlingsflokken sin, og hun får drive med favorittaktiviteten, som er løping. Ja, også leking med Raja. Men det ble ikke noe leking i dag. Å hoppe på en operert turvenninne er ikke god folkeskikk, skjønt Tinka trengte en del veiledning på akkurat det punktet...

For å komme til en solflekk, trampet vi gjennom myrlendt terreng via en sti jeg har gått et par ganger før og nesten klarte å finne igjen! Det er en liten fjellknatt hvor vi har fyrt bål tidligere, helt nede ved tjernet, og den tok vi peil på. Etter å ha blitt en smule bløt på skoa var vi framme, og dermed ble det både bål og suppe. På vei tilbake var Tinka fremdeles løs, og ved ei lita jakthytte forsvant hun plutselig. Jeg hadde ikke hørt noe brak, så gjennom isen var hun neppe gått (dessuten tror jeg faktisk hun skjønte at isen var helt uaktuell å teste i dag). Ikke bjeffa hun heller, så hun hadde neppe sett folk eller dyr. Jeg plystra flere ganger, og omsider kom hun. Litt sammenkrøpet, som om hun skammet seg litt eller hadde gjort noe hun visste hun ikke skulle. Merkelig. Hadde hun spist noe? Anita lurte på om hun hadde kost seg bak utedassen (vi har opplevd det før, og den hendelsen har stadig topplassering på lista over mareritt ved høylys dag...). Jeg snuste på snuten hennes. Nei, ingen odør. Takk og lov for det, i det minste. Så la vi merke til at magen hennes var ganske stor, og jeg tok henne i bånd og lot henne gå tilbake samme vei som hun hadde kommet fra. Et lite stykke innover i mosen lå en enslig liten hamburger igjen. Hvor mange som hadde ligget der før Tinka kom dit, er uvisst, men det faktum at matulven min hadde latt det være igjen noe, tyder på at hun hadde spist seg nokså mett! Urk! Men det kunne jo vært verre! Dessuten har det jo vært såpass kaldt uti skogen at maten neppe har blitt dårlig. Håper jeg.

På veien tilbake til bilen var Tinka merkverdig rolig, men det så ikke ut til at hun hadde vondt. Likevel ringte jeg dyrlegen da vi kom hjem, bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg mener, jeg har jo hørt om magedreining. Ifølge dyrlegen var det ingen fare med mindre hun begynte å brekke seg. Nå ligger hun stadig i sofaen og grynter og sover, og jeg tror nok hun har litt vondt i magen, men hun virker ikke syk, så det går nok over. Matmonsteret! Hvis hun er sulten til frokost i morgen, så erklærer jeg henne frisk.

Noen bilder fra dagens tur:











Iskunst!



Pappas gamle sekk, som jeg har fått overta. Den har vært med på mye, og den har fjellvettreglene på innerlokket. Da jeg sjekka sidelommene, fant jeg en ørliten glassflaske med etikett fra Svaneapoteket i 1967, med gamle fyrstikker. Det glasset skal få bo i sidelomma så lenge sekken er i mitt eie! 



Takk for turen!

4 kommentarer

Benedikte

30.01.2016 kl.23:06

Så mange fine bilder og ikke minst så nydelig hund :)

God helg videre :)

Tinka på tur

31.01.2016 kl.16:51

Benedikte: Tusen takk! Noen ganger er hundene skikkelig fotogene og stiller seg opp; andre ganger er de på vei ut av bilderamma før jeg har fått knipsa.

Linn-Therese

30.01.2016 kl.23:11

Nå har jeg kost meg masse med å lese om turen deres! :) Det hørtes ut som en kjempehyggelig tur og beviser at man ikke trenger å gå så langt for å få en flott turopplevelse! Håper det går bra med Tinka! Det høres for øvrig ut som noe Tallik kunne ha gjort for i den magen finnes det vist ingen bunn :)

Tinka på tur

31.01.2016 kl.16:50

Linn: Så hyggelig at du koste deg med lesingen! Og joda, det gikk seg til med Tinka. Hun hadde nok vondt i magen i hele går, og når jeg prøvde å ta på den, var det helt tydelig at hun ikke likte det. Men i morges var hun i fin form igjen, heldigvis. Hun har forspist seg langt mer alvorlig en gang før, så jeg hadde noe å sammenlikne med! Godt å høre at jeg ikke er alene om å ha hund med solid appetitt og null grenser!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits