Stifinner Johansson på nye eventyr


"Alle gode ting er tre," sa stifinner Johansson, og dermed var det duket for nok et forsøk på å komme seg fra Ødegårdsletta til Brønnerød. Stien ser fin ut på kartet, men nok en gang oppdaget vi en drøss med lumske, små utstikkerstier som skaper forvirring. Fordelen er at det ikke er store området å gå seg vill i!

Men altså. Vi parkerte mellom Svellebråtan og Vesetrud, på den lille plassen der stien fra Brønnerødtjernet kommer ut og møter veien mot Kjærsund. Derfra marsjerte vi forbi gårdene Vesetrud og Kjærsund (og Tinka trakk til sølv for å komme unna de ondskapsfulle sauene som hadde til hensikt å spise små hunder). Ved Ødegårdsletta (se vedlagt kart) gikk vi innover den merkede stien mot Brønnerød. På en lysning litt innpå stien står et stort kors, eller kanskje det er en maistang? Den er kledd med brune blomsterkranser fra i fjor og står litt sånn på halv tolv, og den er faktisk ganske utrivelig å passere. For er det en grav, eller er det restene fra en fest? Og hvorfor henger kransene fremdeles rundt tverrstangen? De gangene jeg har vært forbi der, har jeg gått ekstra fort.
Denne gangen fant vi riktig sti, og det gikk så fint som bare det gjennom granskog, over små fjellrabber med reinlav og mose og gjennom myrlendt terreng som satte sitt preg på føttene mine. Jeg burde ha visst at det ikke var joggeskoføre hele veien og tatt på gummistøvler, men gummistøvler er tungt å gå i, så de ble igjen hjemme. Det skulle jeg komme til å angre på... Foreløpig var skoene blitt helt gule av pollen, men det skulle ikke vare så lenge.

En av de tidligere omtalte utstikkerstiene tok oss opp på en flott knaus med utsikt over Bliksøya og Jonsholmen og Grepperødfjorden. På toppen var det satt opp en diger antenne, og mobildekningen var upåklagelig. Det lå et lager med ved der oppe også, og stien var bred og godt brukt, så toppen er sikkert mye brukt av de som har hytter og gårder i nærheten. Men vi fant ingen sti videre, så da Tinka var ferdig med å se på utsikten, gikk vi tilbake til hovedstien og fulgte den videre helt til den forsvant i et hogstfelt. Og det var nok der det gikk litt skeis.

Vi prøvde flere muligheter, men valgte omsider den lille antydningen til sti som gikk nedover mot vannet, gjennom ganske mørk granskog, så tett at de nederste kransene med greiner var helt brune på alle trærne. Bare litt mose klarte å klamre seg fast der lyset nådde ned, ellers var det knapt nok forskjell på sti og skogbunn. Snart kom vi ned til vannet, og resten av veien mot Brønnerød gikk vi delvis på en sti av siv. Egentlig skulle vi ha vært et par hundre meter oppover i skauen, men det gikk fint å følge Grepperødfjorden innover også. Til slutt måtte vi opp i åsen gjennom nok et hogstfelt og balanserte mellom kvisthauger og irrgrønn blåbærlyng før vi endelig kom fram til Brønnerød og kunne gå på vei et lite stykke. Mulig vi tok et feil stivalg, men vi kom i det minste fram! Nå var det bare å komme seg til tjernet, og den veien hadde vi gått før. Om vinteren. Over frossen myr. Før vi kom til myra (og hvor ille kunne nå den egentlig være, da?) gikk vi over et jorde med gress, og der stod to rådyr og spiste. Vi stod og så på dem en liten stund før de oppdaget oss og bykset inn i skogen.
Tinka ville naturligvis helst følge etter rådyra, men båndtvang er slitsomme greier. Så hun måtte pent bli med meg over resten av jordet og gjennom et lite skogholt. Og like etter skjønte jeg fordelen med gummistøvler. Plask og svuppelisvupp! Det tok omtrent to skritt og ett forsøk på å unngå de verste gjørmehøla, og dermed var jeg klissvåt på føttene, og skoa var ikke lenger gule av pollen.

Resten av turen hadde vi denne umiskjennelige, metalliske lukta av mineralrik myr i neseborene, og det var ikke mulig å unngå å bli våt. Tinka prøvde å bykse inn på tørt land, men hun klarte ikke å ta skikkelig sats i den dype gjørma, og hun var omtrent like fornøyd med "stien" som jeg. Her burde Moss Skiklubb ha kjent sin besøkelsestid og lagt ut klopper, sånn som de har gjort i Mossemarka! Hva - ingen som er så gærne at de går her? Hallo! Hva med oss, da?

Til alt overmål klarte jeg å velge feil her også, så myrturen ble mye lenger enn den skulle ha vært. Den riktige stien var helt usynlig, nemlig, og mens jeg lette etter et sted å ta til høyre, endte vi opp helt innerst i myra, der stien endelig svingte til høyre helt av seg selv og forsvant. Men nå visste jeg i det minste hvor vi hadde gått feil og hvor vi var, og hvis vi bare gikk i retning "så i lende" med sola til venstre for oss, burde vi treffe på stien som går rundt Brønnerødtjernet. Som regel når jeg peiler ut retning "så i lende", ender vi opp på de rareste steder, etter noen runder på kryss og tvers. Men nå var jeg konsentrert, hadde kart og la merke til solas stilling og posisjon, og dessuten var jeg sulten og ville gjerne komme fram til spiseplassen vår uten flere fiksfakserier. Og plutselig lå tjernet mørkeblått og glitrende foran oss! Selv Sølvpilen kunne ikke ha gjort det bedre!

Jeg vet ikke hva Sølvpilen ville gjort med søkkvåte sokker og joggesko, men jeg valgte å skylle sokkene i tjernet, vri dem opp og legge dem til tørk i sola mens vi spiste middag. Tærne mine prøvde å få litt solvarme, men det var ikke så mye sol som kom ned mellom trærne, så de holdt seg kalde, og pausen ble ikke så veldig lang. Men den var velfortjent, og omelett til middag smakte godt. Det gjorde bringebær og jordbær og vaniljekesam også, særlig med kaffe til. Skjønt det som smakte aller best, var den varme dusjen da vi hadde kommet hjem og tærne mine begynte å tine. Og selv om alle var enige om at det var en fin tur, er den nok finest på en kald vinterdag, når myra er frossen!





Endelig pause!

Takk for turen!

4 kommentarer

Linn-Therese

15.05.2015 kl.22:25

He he, det så i alle fall ut som en flott tur! Og så grønt det er blitt hos dere - fordelen med å bo lengre sør i landet! :) Det er alltid moro å finne nye stier og besøke nye steder, men det er selvfølgelig ikke alltid det blir like vellykket. Det er i alle fall slitsomt å gå mye i myrområder. Herlige bilder forresten!

Ha en fin helg! :)

Margrethe

16.05.2015 kl.09:52

For en herlig tur! Og det skjedde jo litt av hvert på veien ;-) du skriver morsomt!

Tinka på tur

16.05.2015 kl.10:02

Margrethe: Tusen takk for det. Og ja, det var en herlig tur!

Tinka på tur

16.05.2015 kl.10:20

Linn: Takk for hyggelig kommentar!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits