Mini-ekspedisjon



I dag skulle jeg endelig få somla meg til å finne den stien som går mellom Ødegårdsletta og Brønnerød. Yr meldte sol mellom ti og ett, og halv elleve parkerte vi bilen og la i vei. Før vi rakk å ta av fra veien, hadde vi sett ekorn, sauer, dådyr (i innhegning) og harespor, og Tinka hadde hatt et par løperaptuser. Så gikk vi inn stien vi fant for to-tre uker siden og registrerte at ingen hadde brukt den før oss i denne snøen heller. Så gikk vi feil...


Nokså tungt lasta, men strålende fornøyd!

Etter en kort stund innså jeg at jeg faktisk ikke hadde vært her før, men vi fortsatte på stien for å se hvor vi kom. Den var bred og godt brukt og endte i Vansjø. Og i en steil fjellvegg som vi ikke fant noen mulig vei opp uansett hvor mye vi prøvde. Til slutt måtte vi bite i det sure eplet og snu. Stien delte seg, og istedenfor å gå i egne fotspor, prøvde vi oss oppover i skogen. Det er en nedarvet skavank, det der. Kan man unngå samme vei tilbake så gjør man det, selv om det betyr valsing i lyng og mose på småstier som løser seg opp i ingenting. Jeg har gjort det før, og jeg lærer visst aldri. På den annen side skal det godt gjøres å gå seg vill der - jeg vet hvor jeg er og i hvilken retning jeg har henholdsvis Vansjø, Ødegårdsletta, Kjærsund og min egen nese. Etter en del veling kom vi tilbake til utgangspunktet, men da kapitulerte jeg. Hvis det skulle være sånn hele veien til Brønnerød; vemmelige, snødekte stier som ingen har brukt siden attenhundreoggråstein, ja da kunne det være det samme. Kjærsundtangen, her kommer vi! Brønnerød-runden kan vi ta til sommeren. Basta!





Fulle av nytt pågangsmot gikk vi til tangen på Kjærsund. På et jorde fant vi en halv kano, som sannsynligvis har havnet der med et heidundrende høyvann. Den lekte vi litt med, og jeg vurderte å ta den med hjem og bruke som blomsterkrukke til sommeren.Omsider kom vi oss til Kjærsundtangen, etter halvannen time med traving. Yr hadde meldt sol, men den nektet å komme fram. Isteden drysset det litt snø på oss. Likevel var det deilig med en pause og litt mat. Med snøen kommer en sånn herlig stillhet, og det er som om noen skrur av tiden. Vi satt og spiste, lyttet til isen som sang og smilte mot den bleke sola bak skyene rett over Nåløyet. Ekspedisjonen ble litt annerledes enn først tenkt, men den ble fin.


Takk for turen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits