Med bitemerker i skituppene...



Når Jeløy har tatt den hvite vinterkåpen på og alle lyder blir dumpe og duse, da gjelder det å benytte anledningen. Fram med skia, ut på jordet! Etter et par dager med snøfall og minusgrader, lå det nok snø til å komme seg fram både her og der med ski, og fredag syntes jeg det var på tide å venne Tinka til skia igjen. Eller omvendt.

Jeg liker skiturer. Det er noe med rytmen og flyten, og ikke minst bakkene. Sistnevnte er det ikke plagsomt mange av på Jeløy, men jeg skal hilse og si det går så det suser over slakt hellende jorder når Tinka er i siget. Hvorfor hun er i siget, derimot, er kilde til frustrasjon. Hun ser det fremdeles som sin hovedoppgave å sørge for at skituppene holder seg langt bak henne, og med jevne mellomrom hogger hun etter dem. Får hun godt tak, prøver hun å filleriste dem. Jeg har prøvd alt, men ser på hver eneste tur at det eneste som funker er å være på tur så lenge og ofte at hun blir vant til dem. Etter ca tjue minutter klarer hun å gå pent i lengre perioder om gangen. Men når jeg holder strikklina kort så Tinka er bak skituppene, da trekker hun som et uvær for å komme foran, og da går det fort! Johooo! Og når jeg slipper opp lina litt, er Tinka over skia som en hauk og kjefter skikkelig. Men så, plutselig, trekker hun helt normalt, og jeg slipper å anstrenge meg det aller minste. Hvis vi nå kan beholde snøen i et par måneder, kan hun kanskje bli en brukbar trekkhund.


Ock ni der bakom stannar kvar!

På jordene blir det gjerne noen skispor å tråkke i når snøen har ligget i et par dager. Lenger enn det ligger den svært sjelden, for da skal det først være mildt, deretter fryse på og så kanskje litt sludd. Jeg synes vi har vinglete og ubesluttsomme værguder for tiden! Men stort mer snø enn til å dekke over det verste, får vi sjelden. Derfor har jeg utviklet Jeløy-modellen av langrennski. Det har tatt noen år å få dem som jeg vil, men nå er de i stand til å tåle et hvert underlag (med unntak av silkeføre). Mose og granbar er helt innafor, grus og småstein ingen hindring. Tang med tre cm snø oppå funker utmerket! Og uansett hva jeg smører med, er de bakglatte etter et kvarter. Heldigvis er det som nevnt få bakker på Jeløy, så jeg slipper å gå tripp-trapp og fiskebein og banne meg oppover. Om føret lugger litt pga småstein og vegetasjon i løypa, har jeg utviklet en egen stil med knebøy, ploging og skistavene plantet foran meg, som gjør at jeg stort sett holder meg på beina. Og på tross av dette, gliser jeg som en unge foran et velfylt juletre hver gang snøen daler og jeg kan ta fram skia. På ett eller annet tidspunkt i barndommen må jeg ha blitt fullstendig miljøskadd.


Snøkledde furuer ved Bredebukt/Alby.

Når snøen legger seg, føler jeg det litt som når våren får feste og sola begynner å varme. Livet er verd å leve igjen, energien fosser gjennom blodårene, og jeg storkoser meg over hvitt snøføre istedenfor svart asfalt. Fornuften sier kanskje joggetur, men man kan da ikke sløse bort så fine dager på trening! Svette seg gjennom skog og gater når man burde sitte og nyte lyden av bølgeskvulp i hvite omgivelser og kakao på termosen! Snøen på Jeløy må nytes mens man har den. Snart er det for seint.




Takk for snø i barten!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits