Kebab og fluesopp!



Mens jeg venter på at været skal bedre seg, finner jeg ut at tida er inne for litt matlaging på tur igjen. Jeg fant en oppskrift på kebab og raita i avisa her om dagen, og selv om jeg ikke har alle ingrediensene, blir det en fin deig. Raitaen prøvde jeg i går, og det ble en del rester, så jeg stapper det i sekken sammen med primusen og alt annet jeg tror jeg kommer til å få bruk for. Dermed vender vi nesa mot Kjærsund.

Båndtvangen er jo over, så jeg lar Tinka løpe fritt. Hun stortrives med friheten, men finner selvfølgelig et rådyrspor. Jeg oppdager sporene på veien, akkurat for seint, og banner mellom tennene. Plystrer iherdig, og jammen kommer bikkja stormende tilbake til meg! "Plystra du, mamma? Her er jeg!" Hun blir bare bedre og bedre! Rosen er overstrømmende og høylydt, og i ren gledesrus løper Tinka videre rundt en sving og finner et eldre par som har satt seg i veikanten med matpakka. Jubel og glede! Den stakkars damen skvetter til når Tinka prøver å fortelle hvor flink hun har vært og at hun egentlig fortjener brødskiva mye bedre enn damen. Herregud... Jeg slipper henne jo her i området fordi det aldri er folk her! Plutselig har noen oppdaget stiene våre og begynt å bevege seg i vårt revir! Jeg beklager og unnskylder og mannen sier at det går helt fint, men jeg tror ikke hans hulde viv er enig. Jaja, vi lærte vel litt av det også.

Noe av det fineste i hele verden, er synet av en lykkelig hund som løper vilt og hemningsløst over et jorde, bykser gjennom skogen og kommer hoppende over et velta tre for å finne ut hva eieren gjør som drøyer så innmari. Kan det være nødvendig å fotografere den soppen? Den lykkelige hunden hopper uti vannet etter pinner og holder seg i nærheten og får tonnevis med ros. Men når jeg bestemmer meg for å klatre i ei furu, får pipa en annen låt. Hun bjeffer og hopper og napper meg i armen for å holde meg nede på bakkeplan, og påkjenningen er så voldsom at hun må ta en raptusrunde mellom trærne for å roe ned. Men etter den er hun ganske rolig.

Litt senere lager jeg passe store kaker av kebabdeigen over primusen, og måltidet holder til stjerne i Michelin-guiden, synes jeg! Dette kan fort bli en turklassiker. Tinka får også mat, og vi setter oss på saueskinnet med kaffen etter at oppvasken er tatt og Tinka har forsøkt å drikke seg ned til matrestene som ligger på bunnen av Vansjø. Hun skvetter en del på veien hjem... Sola steiker plutselig, og jeg angrer på at jeg verken tok med shorts eller badetøy. Jeg nyter stillheten, suset i trærne når brisen kiler dem i toppene, og synet av sommerfuglene og øyenstikkerne som vet hvordan en sensommerdag skal brukes. Så dukker mørke skyer opp i den retningen vi har parkert, og selv om jeg tviler på at det er særlig med regn i dem, tar jeg ingen sjanser. Vi pakker sammen og vandrer tilbake til sivilisasjonen, skjønt enige om at dette har vært en helt perfekt dag.


Vanvittige mengder sopp i skogen, men ingen jeg våget å ta med hjem.



















Furia i furua, og en forvirret hund på bakken!

Dette var maten sin, det!







Takk for turen!


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits