Turtips: Ravnsjøen

To blide damer og to veldig ivrige hunder legger i vei fra stien i sørenden av Sæbyvannet, trasker på moselagt sti og stuper uti grøfta med fire småbjørk på slep, for det kan jo hende det er vann der. Best å sjekke alle grøftene! Og det aller beste vannet er naturligvis det Raja drikker, uansett hvor det er. Og hvis det er mulig å lage krøll på to strikkliner, så skal man gjøre det - det står i hundeloven. Det skjerper nemlig eiernes evne til å knytte opp rare knuter og leke Bro bro brille... I selvsamme lov står det også at man bør rulle seg i mosen når man bærer kløv og bråsnu på stien for å leke med Raja, for det er så kult å være på tur med henne og Anita igjen!

I vår egen turlov står det dessuten at vi bør prøve oss på noen stier vi er usikre på og etter hvert gå oss vill (i ordnede former) når vi kjenner området godt og tør å utforske litt. For ikke å bryte denne loven, prøver vi oss litt fram og finner veien ned til Ravnsjøholmen. Bratt og dramatisk, med tau og stige og en gå bak!-kommando som faktisk funker. Under et realt klippeframspring kunne det ha bodd folk i steinalderen. Kanskje noen gjorde det? Ikke vet jeg, men sånne tanker gir litt dybde til vandringen. Noen har vært her før oss. Brukt naturen på en annen måte. Naturen var livet og hjemmet deres, ikke noe man oppsøkte for å slappe av.

Raja er førstemann uti når vi kommer ned til vannet, og vi andre hopper uti så snart vi har fått av sekker og sko. Flott badeplass! Dnt-Vansjø er i ferd med å sette i stand denne lille halvøya for ungdomsgruppa, men skal jeg være ærlig, håper jeg at ingen ungdommer oppdager dette stedet. Ingen andre voksne heller. Denne lille perlen vil jeg ha for meg sjøl! Anita er helt klar på at vi skal ta med soveposer og fiskestang og overnatte i en av gapahukene i løpet av sommeren, og jeg er med.

På hjemveien kommer vi over et forlatt, men rykende bål og en engangsgrill. Det har spist seg langt nedover i skogbunnen. Hva tenker sånne folk med? Vi heller på vann til det ikke ryker lenger (heldigvis er bålet like ved sjøen) og plukker opp søpla som ligger ved det. Jeg blir både sinna og lei meg når jeg ser sånt. Hva skjedde med "sporløs ferdsel"? Jeg går og knurrer og beklager meg over dumme mennesker som gir blanke i hvordan det ser ut etter dem, mens Anita prøver å trøste. Omsider blir jeg blid igjen - det er umulig å være sur lenge om gangen i dette selskapet!

Raja storkoser seg på langtur og kunne gått i mange flere kilometer, men Tinka begynner å bli litt lei. Hun er neppe sliten, men hun synes det blir kjedelig å bare gå. Derfor skal hun stadig ned i vannet, hun plukker opp pinner og erter oss med dem, helt til hun oppdager at Raja og Anita er foran. Hundre og ett er ute, og hun trekker så man skulle tro det stod om gullet i Femundsløpet. Gamle valpetakter kommer til overflaten; dette er pyton-utgaven av Tinka (skjønt den dukker opp sjeldnere og sjeldnere jo eldre hun blir). Godt det ikke er så langt igjen! I bilen på vei hjem ligger hun rolig, og når Petra Outlander er vel parkert på plassen sin på Refsnes, slenger Tinka seg på det kjølige stuegulvet og grynter fornøyd. Dette var dagen sin, det!


Gla' i deg, tante Anita!

En steinalderheller?

En doggete linse...



Vafler på primus var en suksess - særlig med Anitas hjemmelagede jordbærsyltetøy!

Tinka lurer på om hun går glipp av noe...

... mens Raja har skjønt at det går an å slappe av!



Det er bare lek!



Bratt hjemvei!



Ravnsjøhytta

Takk for turen!

2 kommentarer

Linn Kristin

20.07.2014 kl.19:14

Så utrolig kjekt og se en blogg med noe annet enn sminke, mote, trening og slanking! :)

Kjempefine bilder fra en vakker natur :)

Tinka på tur

21.07.2014 kl.20:26

Takk for hyggelig kommentar, Linn Kristin!

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits