Kanotur i Vansjø!

I løpet av en ukes tid har vi vært på to kanoturer med venninne Unni. Den første var mest for å teste Tinka i kano, så vi padla ikke så langt. Plaska rundt Vaskeberget i Rygge og håpet på å ikke gå rundt. Bagasje og kamera var helt utelukket på den turen. Det gikk overraskende bra, og i dag prøvde vi igjen, med bagasje og kamera. Vi kom oss ut til Feøya (som ligger like i nærheten av Vaskeberget hvor vi lånte kano) og hadde matpause på en liten fjellknaus. Vansjø er full av små og store øyer, og det er et flott sted å padle. Om ikke så lenge skal vi prøve oss på en overnattingstur, men vi måtte sjekke at det gikk å ha med hund i kano først. Det går helt fint, og det arter seg omtrent slik:

Unni og jeg får kanoen ut i vannet mens Tinka sitter i bilen og bjeffer. Så er det på med nyinnkjøpt flytevest for Tinka, og hun bærer den med - ja, kanskje ikke akkurat stoisk ro og verdighet, men hun prøver i hvert fall ikke å rive den av. Vi kommer oss oppi skuta, tar årene fatt og setter kursen ut mot dypet. Tinka lurer litt på hva disse padleårene egentlig er til og jafser litt på Unnis når den farer forbi, men etter å ha fått åra rett på snuten noen ganger, skjønner hun at den ikke skal jaktes på. Isteden plasker hun labben nedi vannspeilet for å se nærmere på de morsomme virvlene som padleårene lager. Hun får et strengt "Ned!" fra eieren, som ikke føler seg helt velbalansert i situasjonen. Dermed setter hun forlabbene på det midtre setet i kanoen, strekker hals og slikker den ubalanserte eieren betryggende på nesa. Så står hun og kikker seg rundt en stund, bjeffer litt på alt som måtte røre seg på land og til vanns, og så sitter hun helt stille i ca 15 sekunder. Ros fra eier. Å sitte stille er jo kjedelig, og når man ikke kan jakte på Unnis padleåre, så må man skaffe seg oppmerksomhet på annet vis. For eksempel ved å stappe snuten godt oppunder armhulen til Unni og logre fornøyd. "Hei, Unni. Kult at du kunne være med! Skal vi leke litt, eller?" Unni og jeg prøver å være strenge, men det er ikke lett når man ler... Omsider tar hunden beskjeden og leker utkikkspost en stund. Interessen for vannspeilet stiger når vi nærmer oss et sivbelte og vannliljebladene flyter rundt kanoen. Jeg klarer å ta et par bilder uten at vi går rundt, men Tinka er skremmende interessert i sivet, så vi snur. Litt senere må vi gjennom sivet uansett, for å komme til landingsplassen, og det er veldig spennende både på vei inn og ut, både for oss og Tinka, og særlig for bagasjen. Men det går bra, og vi er sikre på at en tur til Store Kvernøy vil gjøre susen for alvor.

Å sitte i kano med en hund (som ikke nødvendigvis sitter...) er god trening for balansen, men kanskje ikke så bra for nervene. Særlig ikke når både maten og kameraet ligger foran i kanoen og man ikke har lyst til å miste noen av delene. Jeg er glad jeg satt bakerst og så hvor Tinka la vekta, for da kunne jeg lene meg litt i motsatt retning. Jeg trenger dessuten trening i å styre kanoen samtidig som jeg oppdrar hunden og holder balansen. Kanoen gikk litt i sikk-sakk, og jeg tror ikke vi skal padle om kapp med noen med det første. På den annen side, vi er ikke ute for å komme fort fram! Vi nyter turen og kommer så langt vi gidder. Og vi kommer oss nok i hvert fall til Store Kvernøy om ikke så lenge!


Unni og Tinka er klare!


Spennende med ting som beveger seg i vannet...




Mat- og kaffepause på Feøya. Tinka gjør meg oppmerksom på at griseøret er tygget opp og lurer på om det ikke er noe mer på gang.


Unni og Tinka koser seg.


Vansjø-idyll.











 

Én kommentar

scarlets

24.07.2013 kl.20:15

Utrolig fine bilder :)

Jeg har iPhone deksler kokurranse på bloggen vår hvis du har lyst til å ta en titt :)

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits