Kart, kompass og forspist turkamerat

Vinterferien ble to uker lenger enn planlagt, grunnet en sykemelding, og siste dagen av den ble feiret med tur i skogen. Tinka har vært fornøyd med å ha meg hjemme, siden det har medført mye turliv og utekos - frisk luft hjelper som kjent for/mot det aller meste. Den som trenger rehabilitering nå, er hunden, som feiret med et festmåltid av de sjeldne... Men det kommer jeg tilbake til. Jeg har kjøpt nytt turkart over Mossedistriktet, og kompass. I går tenkte jeg å prøve ut en ny strekning; fra Brønnerødtjernet (som jeg begynner å kjenne ganske godt nå) og ut til Grepperødfjorden, en av Vansjøs trange armer. Jeg har vage planer om en telttur i dette området og hadde lyst til å sondere terrenget litt.

Snøen ligger fremdeles de aller flest steder, men sola har tatt mye på utsatte plasser. Inne mellom trærne er det mange bare flekker, og snøen er kornete og tung å gå i. Skaren holder en stund, men idet du skal sette neste bein fram, så gir den etter, og du synker 15 cm. Truger er kanskje en løsning for neste vinter? Må huske å sette det på ønskelista til jul! Jeg lot Tinka løpe løs, og hun vimset rundt og var i strålende humør. Noen ganger lurer jeg på hvordan hun klarer å ikke kræsje i trær, greiner og pinner, når hun setter av sted i hundreogtjue. På stien ligger det et veltet tre som jeg plundrer meg gjennom; over den ene greina, under den andre og over noen flere kvister før jeg snubler i siste grein. Tinka tar sats, stuper framover og tar begge greinene på bakken i ett sprang (det er minst halvannen meter mellom dem), uten å sneie borti de delene av treet som ligger litt høyere over bakken. Den som var like spenstig... Og har hun kløvsekk på, er ikke den noen hindring! Jeg har tatt dyr lærdom av akkurat det - på julaften spjæra hele kløven, og nå er det slutt på å gå løs med kløv.

Fra Brønnerødtjernet skal det gå en sti over en myr ganske rakt i østlig retning. Myra lå jo lett tilgjengelig, men det tok litt tid og plundring før jeg fant stien, som viste seg å være en traktorvei. Og jeg som trodde dette var uberørt natur. På den annen side er jo traktorveier lettere å følge i snøen enn en smal sti, så jeg var glad til. Enda gladere til ble jeg da jeg fant ut at den stemte med kartet, og at andre stier/traktorveier også fantes både på kartet og i terrenget. Jeg følte meg i grunnen som litt av en eventyrer der jeg trampet i vei og måtte velge sti utfra kartets anvisninger, og skulle du ha sett på maken - jeg valgte rett! Fantastisk morsomt! I tillegg var området vakkert. Myra minnet meg om de furuskogene man støter på i Finnmark, uten sammenlikning forøvrig. En stor skogsfugl fløy opp like i nærheten av Tinka, og hun ble stående og stirre en stund, uten helt å skjønne hva som foregikk. Min største skrekk når vi går i terreng der det er liten sjanse for å treffe folk, er at Tinka skal få ferten av ferskt dyr, løpe ut og komme tilbake med en gretten elgokse i hælene. Derfor trener vi mye innkalling ute. Hun kom på kommando da den fuglen romsterte rundt, og fikk rikelig med belønning.

Videre krysset vi et jorde og kom fram til det som jeg regner med er gården Brønnerød. Men derfra var det vanskelig å finne en fin rute sørover langs fjordarmen. Med tid og stunder ville vi ha kommet fram til en ny sti, men etter å ha knota rundt i en furuskog (som ikke minnet det aller minste om Finnmark!) gikk vi tilbake samme vei. Over jordet, gjennom et skar, opp på en liten topp for å se på utsikten og ned igjen, og over den pene myra. Vi fikk drøye tre timer ute, og jeg fikk testa at kartet stemte med terrenget - og at jeg klarte å følge det! Joho! Nå bare gleder jeg meg til å følge de andre stiene jeg så, og se om de fører meg dit jeg planlegger å sette opp teltet.

Så var det Tinkas festmåltid... Da vi kom hjem, satte jeg meg ute på verandaen med resten av kaffen, og Tinka gikk inn. Hun var egentlig mistenkelig stille, når jeg tenker på det nå, men hun pleier å ligge og sove ganske lenge etter en sånn tur, så jeg ble ikke akkurat bekymret. Jeg lurte litt da hun sov seg gjennom middagen min, og enda litt mer da hun ikke spratt opp da jeg la ned gaffelen etter siste bit - hun har en slags radar på når jeg er ferdig med å spise, for da er det hennes tur. Etter at vi bytta til et kjøttrikt og ekstra velsmakende fòr, er hun veldig påpasselig med å minne meg på når det er hennes tur. Men nå fortsatte hun bare å sove! Jeg henta mat til henne, satte skåla fram, og da kom hun tuslende - noe som er helt unaturlig; hun løper fra matsekken og til kjøkkenet, står forventningefull ved siden av mens jeg har i vann, setter seg ned og klarer nesten ikke å vente til jeg har sagt "Værsågod". Da hun nå forlot skåla, lå det litt mat igjen! Da ble jeg bekymret for alvor. Så fikk jeg øye på magen hennes... Herre jemini, den var enorm! Bekymret gikk over til livredd, og vi hastet ut i bilen og råkjørte til dyrlegen på nordre Jeløy. Der viste det seg, gjennom røntgen og blodprøver, at hun var kraftig forspist. Jeg trodde først det var noe hun hadde fått i seg i skogen, for det hender jo hun kommer over små delikatesser - hestepærer og elgemøkk blant de foretrukne - og tenkte at nå skal du se det har vært noe giftig og livsfarlig. En råtten skrott, kanskje beinsplinter. Men så fikk hun en sprøyte med kraftig brekkmiddel, og den neste halvtimen kastet hun opp den ene kladasen etter den andre. Flere kilo. Mer enn jeg i mine villeste fantasier trodde kunne få plass i en liten hundemagesekk (uansett hvor stor røntgen-bildene viste at den var). Men var det dyreskrotter og elgemøkk? Neida. Det var tørrfor, mer tørrfor og enda mer tørrfor. Og jeg skjønte hva hun hadde drevet med mens jeg satt ute og drakk kaffe og leste. Hun må ha klart å dytte opp døra til kottet, åpnet sekken med fòr og spist av hjertens lyst og glede. Og så dytta jeg på med enda mer mat! Stakkars liten! Heldigvis var det ikke noe i veien med andre indre organer; det kunne vært fare for at magesekken hadde fått dem ut av posisjon.

Nåvel. Da hun hadde kastet opp, så magen atskillig mer normal ut, og vi gikk en liten tur og kikket på stjernene før vi kjørte hjem igjen. Hun var temmelig sjaber, stakkar, etter først å ha blitt dopa ned fordi hun bare sprellet på røntgen-benken, fått klippet klørne mens hun var i drømmeland, og fått kraftig brekkmiddel rett i låret, med påfølgende oppkast-show. I dag er hun nesten tilbake til normalen, bare litt sliten. Hun ligger på sofaen og sover/slapper av/kjeder seg, og det blir nok ingen langtur i dag. Akkurat det er like greit, for jeg må rydde i kottet og gi plass til fòrsekken høyt oppe på en hylle! Og hos dyrlegen regner jeg med at den forspiste hunden og den enorme magesekken er dagens snakkis på pauserommet. Jeg får pleie matvraket mitt og kose meg med bilder fra gårsdagens tur.


Furuskogen ved Grepperødfjorden - ikke den som minnet om Finnmark!


For det var det denne som gjorde. Litt, i hvert fall.


En bigfoot-elg er på ferde i Våler-skogene!


Morsom furu lener seg over Brønnerødtjernet.


Og enda en.


Tinka løper opp og ned på tjernet.











Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits