Påskestemning i Vansjø!


På dager som denne er jeg ikke i tvil: dette er den beste årstiden av alle! Sola har smelta bort såpass med snø at det er barmark noen steder - nok til at man får følelsen av at våren er på vei. Sola varmer ordentlig, det er fremdeles lov å tenne bål, båndtvangen har ennå ikke trådt i kraft, og det er for kaldt for flåtten. Med andre ord, perfekte forhold! Så da er det bare å ta sekken på ryggen, finne en solrik plass (for eksempel Kjærsundtangen i Våler), tenne bål med stokker av tyri som man har funnet på veien, spise, koke kaffe og innta horisontalen på reinskinnet. Lytte til stillheten. Innimellom går det opp et fly fra Rygge flyplass like ved, men stort sett er det bare bålet, fuglene og isen som lager lyd. Herlig.

Så: Voff! Vovvovvovvovv!!!!! Og vi er i gang igjen. Så mye for skogens ro. Om det knaker i isen, raser snø fra et tre, rasler i skogen - alt skal bjeffes på, også hennes eget ekko. Det får virkelig gjennomgå. Helt til hun skjønner at ingen av tingene er farlige. Jeg har ennå ikke overnatta i telt med Tinka, og jeg innbiller meg at det kan bli ganske lydrikt de første nettene... Like fullt har jeg skumle planer om akkurat dette, bare sola får smelta bort litt mer snø. Og Tinka roer seg jo etter hvert som hun blir vant til lydene. I dag la hun seg til og med ned i sola - hun har vel aldri tatt det med ro i en pause før! Det dyret rusler alltid rundt og holder på med noe, men nå slappet hun faktisk skikkelig av sammen med meg. Hun har vært litt småslapp etter løpetida (det var hun forrige gang også), og jeg mistenker at et innbilt svangerskap er på trappene. Joho.

På grunn av denne slappheten har hun lagt seg til en liten uvane: hun setter seg ned og ser på meg med sitt mest virkningsfulle sorry-blikk når hun ikke gidder å gå lenger (eller hvis hun har lyst til å gå en annen vei eller synes turen ble altfor kort og ikke vil hjem ennå). Hun "lærte" denne teknikken da jeg slet henne fullstendig ut her om dagen. Vi tok en tur ut på Dillingøy - den største av øyene i Vansjø, med broforbindelse fra Våler. Tidligere hadde sivilforsvaret base der ute, men nå er øya solgt, og det skjer en del på tur-fronten der. En gang lå det en torvstrøfabrikk der, og mye av øya består av myr. Og skog. Og jorder. Nåvel, vi traff et følge med hunder der ute, så Tinka fikk lekt en masse. Så gikk jeg så langt sør på øya jeg bare kom, langs en gårdsvei, og da vi nådde sydspissen, tok vi samme vei tilbake. Men da var Tinka sliten. Stakkars liten, hun satte seg ned med det der sorry-blikket fra i stad, og jeg brukte lang tid på å få henne til å gå. Noen ganger holdt det med en godbit, andre ganger måtte jeg sette meg ned og kose med henne en stund, og hun fikk påfyll av mat og vann. Omsider kom vi oss til bilen som ventet på fastlandet, og Tinka sov resten av dagen. Jeg var egentlig ganske fornøyd, for det er sjelden jeg klarer å slite ut dyret, selv om løpetida nok spilte en viss rolle her. Men etter denne turen har hun altså skjønt at det går an å sette seg ned når man ikke er enig i veivalget, for eksempel. Ordentlig festlig...

Men i dag var det en sånn perfekt turdag. Påskesol, bål (strikkegenseren min dufter fremdeles tyri!), barmark under reinskinnet og ikke et menneske å se. Ikke gikk vi så langt heller, før vi satte oss ned. Noen ganger er det gøy å være på tur, andre ganger er det best å bare være på tur. Dette var en sånn dag. Tinka grynter borte i sofaen; jeg tror det betyr at hun er enig!

Jeg hadde ikke med kamera i dag, men her er noen bilder fra Dillingøya:


Hva i all verden er dette for et hus?


Joho! Endelig en som vil leke!








Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

hits