Med juret litt på tvers og tut og kjør...
Jeg er skikkelig ivrig på turer om dagen. Man blir det når hunden feller tenner og trenger å slite seg ut fysisk for å roe seg ned. Og jeg trenger å slite ut henne for å roe ned meg selv. Så det blir lange turer, i snø og ruskevær fallera. I dag planla jeg noe kjempelurt på vei hjem fra jobben (jeg syntes i hvert fall det var veldig lurt der og da). Siden vi er litt lei av å trave den samme ruta langs Refsnesstranda opptil flere ganger om dagen, med enkelte justeringer underveis, bestemte jeg oss for at vi skulle kjøre ut på Rød gård og gå derfra til Alby og tilbake til bilen. En super plan. Altså la vi i vei.
Jeg hadde fått med meg at snøen var blitt til slaps i løpet av natta og dagen, men inni mitt hode var det fremdeles snø i skogen rundt Alby, og jeg vurderte ikke engang muligheten for glatte veier og klinete skogsstier. Men det var det. Begge deler. Veien ut til Alby var ikke så helt ille, men da jeg svingte opp til Rød, begynte jeg å innse hva jeg drev med. Fyttikatta! "Lille speil på veien der, hvilken vei er glattest i landet her?" "Det er parkeringsplassen som du straks kjører inn på." Stønn. Speilet hadde rett. Men jeg kom meg på plass, og Tinka og jeg (og en gammel schäfer som møtte oss) skled oss framover. Det er virkelig noe av det verste jeg har vært borti. Is med litt vann på toppen, og slak nedoverbakke - og vi skulle oppover... Omsider kom vi oss opp i skauen, bare for å oppdage at det ikke var noe særlig snø der, men desto mer søle. Og uten snø blir det fort mørkt! Ideen min virka med ett ikke så innmari lur lenger, og jeg tenkte med gru på hvordan jeg skulle greie å manøvrere beistet av en bil ut fra parkeringsplassen.
Innen vi kom tilbake til bilen, var det blitt ganske mørkt, og jeg gikk over plan b og c i hodet. (Plan a var for ordens skyld å kjøre bilen ut på egen hånd, uten assistanse.) Hvis jeg ikke kom meg av flekken, kunne jeg ringe på hos dem som bor på Rød og spørre (på svensk eller dansk!) om de enten kunne hjelpe meg eller ringe NAF. Plan c var å ringe pappa, som sannsynligvis ville kommet med pakkeløsningen hjelp og skjennepreken i ett.
Da jeg begynte å rygge, næret jeg ingen forhåpninger, men i motsetning til Tinka og meg, så sklei ikke bilen! Den kom seg ned til hovedveien på alle fire, rett og pent, og jeg følte meg som verdens beste sjåfør! Jeg elsker piggdekk og firehjulstrekk! Skitne labber og sølete støvler var glemt (helt til jeg måtte vaske gulvet), for jeg slapp å vrake bilen, ringe NAF og pappa og angre bittert på den turen som skulle bli så herlig, men som endte med glattkjøringskurs og gjørme og stupmørk skau!
