Rare dyr i skogen min!


Hei sveis, Tinka her! Siden Gro åpenbart ikke synes det er verd å fortelle om det skumle som har hendt på Kjærsund, så får jeg gjøre det selv. Det har kommet griser dit! Jeg oppdaget dem først da vi parkerte på torsdag, men da lå de bare inne i huset sitt og ville ikke ut, men de luktet jo fryktelig rart, da. Så skulle jo vi sove over på hytta, og det ble kjempekoselig. Vi gikk tur til tangen og hilste på noen hyggelige ungdommer som var ute og padlet, og Gro laget mat og kaffe på primusen sin. Jeg kjedet meg litt, og det sa jeg ganske tydelig fra om, så Gro la fra seg boka hun holdt på med og tråkket opp et lite område som vi lekte feltsøk på, og gjett om jeg fant mye rart! Det var posen med kaffe, skriveboka til Gro og en fin pinne, også solbrillene hennes. Hun la dem ut flere ganger, og jeg lette og lette og fant og fant, og når jeg hadde funnet alle tingene, var det kylling til meg! Litt etterpå tråkket hun opp et lite område til, så jeg fikk to feltsøk den dagen! Det er noe av det morsomste jeg vet om. Det og kongleleken, for den er sånn at Gro tar på en kongle og legger den sammen med mange andre kongler under et tre for eksempel, så skal jeg finne den riktige kongla, og det er jo kjempelett for en mestersnuser som meg, og til slutt får jeg godbit. Alt som ender med godbit er gøy, synes jeg!

Her har jeg funnet skriveboka til Gro, og den var ikke helt enkel å bære på, skal jeg si!
Jeg gikk og la meg litt før Gro, for hun skulle absolutt lese ferdig boka, så jeg varmet opp soveposen for henne, og det ble hun nok glad for. Jeg fikk nok egentlig ikke lov til å ligge i soveposen, for jeg måtte gå ned da Gro kom og legge meg på saueskinnet mitt, men det er jo alltid mye hyggeligere å ligge i menneskenes senger, og særlig på tur. Da vi våknet ble det en liten tur, men så ville Gro ha kaffe, også stekte hun litt bacon som hun delte med meg. Til slutt skulle vi tilbake til bilen, og det var da jeg fant ut av det der med grisene som har flyttet til Kjærsund. De var ute, og Gro gikk bort for å hilse, men jeg holdt meg litt i bakgrunnen, for man skal være litt forsiktig med sånne dyr som bor innenfor gjerder som kanskje slår. Dessuten kom det fryktelig rare lyder ut av dem, både foran og bak. Da grisene var inne i huset sitt, snuste jeg litt på gjerdet og prøvde å krype under, men da sa Gro nei. Så kom grisene ut igjen, og jeg la meg ned for å se på dem. Kanskje jeg kunne gjete dem litt? Jeg har jo instinkter for enhver anledning, som Gro sier, og det er jo morsomt å gjete noe annet enn folk av og til. Derfor lå jeg ganske lenge i perfekt gjeterhundpositur, men jeg våget ikke å gå helt bort og hilse. Kanskje de er der neste gang vi kommer, og da tør jeg nok å gå litt nærmere. Voff!

Her søker jeg etter tingene til Gro.

Enda godt jeg fant posen med kaffe og kakao, ellers er det ikke godt å si hvordan morgenen ville ha blitt!



Jeg har lagt meg inn på hytta for kvelden.



Her tar jeg oppvasken etter at Gro hadde stekt bacon til oss.



Denne grisen slapper av oppi vanntrauet sitt, og det er altså ikke til å fatte. Jeg liker også å stå oppi vannet jeg drikker av, men bare hvis det er en bekk eller et lite tjern, for eksempel. Men metoden dens er effektiv hvis man ikke vil at noen andre skal stjele vannet.

De stod oppi matfatet sitt også, og de hadde gjort fra seg i hagen sin, det kunne jeg lukte. Jeg klarer jo ikke å tisse i min egen hage engang, for det synes jeg er fryktelig urenslig, men en gang gjorde Raja det, og da ventet jeg i mange dager før jeg kunne bruke den delen av hagen. Griser er veldig rare.

De var spennende å se på, men jeg tror egentlig ikke jeg har så lyst til å hilse på dem.
Voff!

Bukkelegeret til dessert!


Vi bestemte oss altså for å ta turen innom Valdresflya isteden for å dra rett hjem. Uansett måtte vi hente bilen på Fagernes (etter en hyggelig drosjetur med en sjåfør som var fornøyd med to damer, to hunder og et tonn bagasje i bilen, til forandring fra syketransport!), og derfra var det jo slett ikke langt til Jotunheimen. Det var etter forslag fra Vigdis, og jeg er virkelig glad vi gjennomførte idéen. Selv om bakken - og ikke minst nedstigningen til Memerubu - bød på enkelte utfordringer, var det en super tur som jeg gjerne gjentar!
 Foto: Vigdis Monsen
Vi tok båten inn til Gjendebu fredag ettermiddag, installerte oss på hundehytta og tok en dusj. Å dusje etter en uke i fjellet, under rennende, varmt vann er en himmelsk opplevelse, uansett hvor ren og frisk man føler seg etter et bad i iskaldt fjellvann. Treretters middag er heller ikke å forakte, og under middagen treffer man alltid andre vandrere å prate med. Hvor er dere fra, hvor har dere gått og hvor skal dere. Et par fra USA hadde vært mye i Rocky Mountains, men var overbegeistret over utsikten i Jotunheimen. "It's Montana on steroids!" sa jenta og stirret ut gjennom vinduet. Jeg har aldri sett fjellene i Montana, men når jeg er i Jotunheimen, blir jeg nasjonalromantisk nok til å være enig med henne.

Foto: Vigdis Monsen
Oppstigningen fra Gjendebu var såpass at jeg svetta oppover ryggen, og et stykke gikk jeg med capsen bak fram for å hindre svetten i å renne ned i øynene. Tinka og Fenrik peste i varmen, men det hindret dem ikke i å klyve oppover som geiter. Fenrik viste seg som en real fjellgeit, og det var ikke bare enkelt å få ham fra å trekke. Tinka, så jeg, var litt tyngre i sessen enn den fire år yngre kameraten, men flokkinstinktet hennes kan jo alene være drivkraft nok til å klatre de bratteste fjellvegger. Altså fulgte hun på, mens jeg kom pesende etter og holdt meg i kjettingen med den ene hånda og i båndet til trekkhunden med den andre. Stien gikk sånn at man ikke så hvor den ville ta veien rundt neste sving, og jeg lurte litt på hvordan det var mulig å komme videre i den bratte skråningen. Hver gang snodde stien seg videre, på en passe bred og fin hylle, og det var ikke det minste skummelt, bare utrolig spennende og kult. Men - jeg er glad vi gikk dette strekket oppover, for nedover ville det blitt en utfordring med hund!

På toppen lå en diger snøhaug, spesielt bevart for varme hunder! Tinka rullet seg, løp, bykset, åt og boret snuten gjennom alt det hvite og syntes det aller beste ved hele Jotunheimen var alle snøflekkene. Fenrik tok etter hvert etter og ville opp i alle de hvite haugene, han også. Og å vri seg i snø med utsikt til Besshø og Besseggen, det må da kunne regnes for eksklusivt! Eggen lå foran oss hele veien, med tydelig sti oppover, men ruta vår var ikke overbefolket. Fjellet er helt strålende tidlig i sesongen, når man slipper å gå i kø på de mest populære stedene.

Røde T'er ledet oss på rett vei over fjellet, og jo lenger opp vi kom, eller ned, for den saks skyld, rundt en sving eller opp på en ny liten topp, så vi flere fjelltopper, andre fjelltopper, andre fjellvann og nye snøflekker. Nye blomster, små fargeklatter på korte stengler, som jeg prøvde å identifisere ved hjelp av den nye, lille fjellfloraen jeg kjøpte på Gjendesheim mens vi venta på båten. Mogop eller issoleie, mon tro? De små fjellblomstene gir i hvert fall enda en filosofisk innfallsvinkel til vandringer. Hvordan kan de overleve under så karrige forhold? Jeg kom til å tenke på en samtale fra Emil, der lille Ida og mor Alma snakker om hvorfor Gud har skapt ulike ting. Ida spør hvorfor han skapte blomstene, og mor Alma svarer at det var for at menneskene skulle ha noe pent å se på. Det synes jeg var godt sagt av mor Alma! Mennesker trenger pene ting å se på, selv i majestetiske omgivelser.

Jotunheimen er vakker. Minst like vakker som den amerikanske jenta sa. Majestetisk, gold, frodig, svart, hvit, grønn og med en utsikt som kan ta pusten fra en liten fjellvandrer. Da vi nærmet oss Memerubu ble Gjendevannet enda mer synlig, og det ble også ruta vår nedover. Den minnet litt om oppover for noen timer siden. Jeg innså at stien gikk nedover den tunga vi hadde sett fra båten; den som så aldeles uframkommelig ut og hvor stien hadde en irriterende evne til å forsvinne over kanten av et stup og la en vandrer stå og klø seg i hodet og lure "Hva nå?" Men så nærmer man seg omtalte stup og oppdager at det slett ikke er noe stup likevel, bare en bratt bakke. Bratt, men ikke uframkommelig. Skjønt ganske interessant når man har en råsterk 30 kilos hund med flokkinstinktet liggende tjukt utapå og en klar forestilling om at den er flokkens naturlige leder og fus-hund i enhver sammenheng. Nedover mot Memerubu også. Spesielt nedover mot Memerubu, faktisk. Å gå helt bakerst, til og med bak matmor, var overhodet ikke sånn hun hadde tenkt seg nedstigningen, og hun lot som om hun aldri hadde hørt om "gå bak!". Men til slutt, etter litervis med johanssonsk tålmodighetsmikstur, litt banning og vennlig irettesetting, hadde hun hørt om den likevel, og hun skjønte omsider at Fenrik ikke kom til å forlate henne for godt selv om han gikk femten meter foran. Bakken ned tok tid og bød på mange hårnålsvinger og ekstra småstrekk som vi ikke så fra toppen, men like før knærne mine gikk til sit-down-streik, nådde vi bunnen.

Vigdis peker mot Memerutunga. "Ja, Gro, det er ned der vi skal."
Vel nede var det bare ett spenningsmoment igjen; hadde sekken med alt utstyret vårt, som vi sendte med båten, kommet fram? Jeg lette blant ilandsatte bager og sekker og spurte folk som satt der og ventet på båten. "Har dere sett en svart søppelsekk bli satt i land?" Nei, ingen hadde sett den, og jeg fant den ikke blant bagasjen heller. Kanskje den var oppe på hytta, kanskje de hadde tatt den med ved en feiltakelse? Kom jeg til å rekke opp til hytta og ned igjen før båten kom? Årets første joggetur gikk plutselig av stabelen, uten at det ga andre resultater enn tomatfarget og andpusten mossing, samt et kort møte med en leken buhund på tunet. I resepsjonen hadde de ikke fått inn noen svart søppelsekk, nei. Jeg jogget ned igjen, vasket ansiktet i Gjendevannet og tenkte ja, ja, den kommer vel til rette, men notatboka mi ligger der, så jeg håper den kommer med neste båt fra Gjendebu. Vigdis hadde passet Tinka mens jeg var ute og sprintet, og hun satt litt unna køen med folk. Da flokken endelig var samla igjen, la Tinka seg pladask ned i gresset og gryntet fornøyd. Helt til det kom et par hyggelige damer fra Bergen som var glade i hunder og syntes det bare var sjarmerende å få vasket ansiktet av en vaskeekte grandboxerelgschæf. Ja ja.

Spenningspunktet nærmet seg. Båten, Kåre Johan - oppkalt etter en tredje generasjons Gjendebåt-skipper, tøffet mot brygga, og det aller første som ble lempet av, var vår svarte søppelsekk! O lykke! Dermed var det bare å stille seg i kø, få søppelsekken ombord igjen, sammen med tursekk og hund, og ta fatt på første etappe av hjemveien. Hundene var kjempeslitne, og Fenrik sovna på fanget til Vigdis ombord! Tinka var, som man kan se, smal i øynene, men klarte å holde seg våken i tjenesten. Hun er jo tross alt flokkens vakthund og alltid beredt, til matmors halvhjertede gremmelse. For når man har en vakthund som sier fra om den minste endring fra normalen, må man være på alerten selv også. Heldigvis blir selv vakthunder slitne av å ta Bukkelegeret til dessert etter en uke i fjellet. De to neste dagene tilbrakte hun på sofaen, i horisontal positur, svært fornøyd med ferien og egen innsats!

Tinka og jeg på vei opp Bukkelegeret. Foto: Vigdis Monsen

Endelig på toppen! Vigdis og Fenrik skuer mot Gjendevannet, Gjendebu, Knutsholstind og hva annet disse tindene nå måtte hete.

Fenrik har utviklet en egen metode for avkjøling av varm buk!

Tinka foretrekker den litt mer rotete metoden.

Fint med skilt og røde T'er!

Tinka på topp!

På vei over fjellet.

Tusen takk for en super tur!

Røssjøkollhytta - en bildekavalkade!


Røsjøkollhytta i solnedgangen. 30 kvadrat, to bikkjer, to damer, en uke. Ingen strøm, vann eller mobildekning. Utedo. Fantastisk!

Sofaen var nok ikke den beste å sitte i, men den fungerte helt greit. Mange runder med Yatzy her!

Sola nytes til fjells.

Hytta ligger til venstre for tjernet, et stykke nedenfor snøklattene langt i bakgrunnen. Tinka elsker snø og benyttet enhver anledning til å vri seg i den!

Her er Djuptjernkampen, med Rundmellen og Skarvemellen like bak til venstre. Og bak alt regnet, kan man skimte Jotunheimen.

Røssjøkolltjernet og litt blålyng.

Tinka og jeg har klatret opp på varden som viser at vi er på rett vei.



På kveldstur.

Jotunheimen.







Snø er kult!

Hold an, jeg tar'n! Pol!

Hundene følger nøye med under matlagingen.

Vigdis og Fenrik er supre turkamerater å ha!

Det er viktig å skrive i boka på varden!

Jeg er veldig populær blant hundene. Kan det ha noe med rødvinspølsa å gjøre, tro?

Tusen takk for en super tur så langt!
 

En uke på Røssjøkollhytta


Man vet at turen har vært vellykket når man kommer hjem med ømme knær, nesa full av fregner, piggsveis på leggene, lemenblod på buksene og en sliten hund! En uke i fjellet, på hytte uten strøm og vann, pluss en ren bonustur til Gjendebu og Bukkelegeret som avslutning, gjør underverker for kropp og sjel! Selv om starten på turen ikke ble helt som vi hadde regnet med...

Da Vigdis ymtet frampå om en hytte hun kunne tenke seg å leie, på inatur.no, i Gausdal-Vestfjell, var jeg straks med på galskapen. Hytta skulle ligge på ca 1000 moh og kostet 450 kroner døgnet i leie. Strøm og vann og mobildekning var det ikke, men uthuset var fullt av ved, Røssjøkolltjernet lå tjue meter nedenfor hytta, og inne var det propankomfyr. Man måtte gå 3,5 kilometer fra parkeringsplassen for å komme inn, men det skulle gå greit. Vigdis hadde nettopp kjøpt ny bil med god lagringsplass, så vi planla et lite depot med tørrvarer, klesskift og ekstra hundemat. Skal gi deg depot, jeg! Som bildet over viser, ble turen avsluttet på lasteplanet til en NAF-bil fordi bilnøkkelen gikk fra hverandre og startsperra våknet. Etter å ha venta i halvannen time på Joker i Etnedal, ble vi fraktet opp til parkeringsplassen noen kilometer unna Lenningen fjellstue, der pakket vi ut alt pargasset vårt, og mannen fra NAF fraktet bilen videre til verkstedet på Fagernes. Vi fant ut at det var like greit, siden det var fredag kveld og ingen fikk gjort noe før mandag uansett. Vi skulle til fjells samma søren! Klokka var ti på kvelden innen vi kom oss av gårde, og vi må ha vært litt av et syn på vei oppover. Tung fjellsekk på ryggen, tung dagstursekk på magen, kart og regntøy. Men vi kom opp, en halvtime før lørdag, lykkelige over å ha funnet hytta.

Vi hadde vært litt mismodige en stund. I hvert fall jeg. Stien tok liksom aldri slutt, og 3,5 kilometer er mye lenger med tunge sekker foran og bak. Det nærmer seg mila, faktisk. Da vi endelig så vannet, glapp det noen lettelsens sukk ut av oss, og da hytta kom til syne rundt en odde, kom jeg nok til å ule litt, jeg innrømmer det. Et par reale ulvehyl, sånn for å få ut all frustrasjon og lettelse. Vel inne på hytta var vi såpass slitne at vi sikkert burde ha stupt i seng, men isteden fyrte vi i ovnen, skjenket oss velfortjent rødvin og spiste den grilla kyllingen vi hadde kjøpt på Bagn. Den var tung å ha i sekken, men jammen var den verd strevet!

Jeg har vært en del i Synnfjell-området, men aldri akkurat her ved Røssjøkollene. Området har utsikt i 360 graders vinkel, til Synnfjell og Spåtind, Jotunheimen, Rondane og diverse koller og blåner som jeg ikke kan navnet på. Jeg elsker sånt landskap og nøt hver eneste dag. Småturene til Røssjøkollene på oversiden av hytta (vi jafset over tre topper på en dag og skrev i bøker på vardene!), utsikten fra hytteverandaen mot tjernet og Jotunheimen, og varme i ovnen og kaffe i solveggen. Og diverse runder med Yatzy, som seg hør og bør på hyttetur! Vi hadde noen ganske late dager, selv om vi gikk gode turer og gjorde oss kjent i området. Stiene som kartet skrøt sånn av, de løste seg opp uten forvarsel og kom til syne igjen på helt uventede steder, fra like uventede retninger, så vi gikk stort sett etter kartet og eget forgodtbefinnende, noe som fungerte helt ypperlig. Langturer og toppturer var ikke grunnene til at vi leide denne hytta, det var Nytelse og Avslapning som stod først på lista her! Men én topptur ble det likevel, til Djuptjernkampen.
 
Djuptjernkampen var litt av en kloss, og vi så den tydelig fra omtrent overalt, bare vi kom et par-tre høydemeter over hytta. Vi labbet derfor over den ene kollen etter den andre, stort sett utenfor stiene, med kampen i sikte og en smal snor av en sti som viste vei til topps. Hundene storkoste seg i terrenget, og det var moro å se dem i sitt rette element, liksom. Særlig fuglehunden Fenrik. De syntes nok at reinlav og vierkratt og dvergbjørk som smøg seg langs bakken ble vondt å gå på i lengden, så de fikk litt potesalve sånn innimellom i løpet av uka. Opp mot toppen av Djuptjernkampen var det nokså bratt, men overkommelig for folk med litt dårlig kondis etter vinteren. Også er det jo stas å komme til toppen, da! Hadde vi hatt bil på parkeringsplassen, ville vi nok ha sanket noen topper til; både Spåtind og Ormtjernkampen lå der og lokket, men det får bli en annen gang. Siden vi likevel måtte til Fagernes, fikk Vigdis en strålende idé til avslutning på turen: hvorfor ikke dra videre over Valdresflye og inn til Gjende og ta med oss for eksempel Knutshø eller kanskje Bukkelegeret? Frøet var sådd, og vi snakket litt om det de neste kveldene...

Hele to kvelder var det så varmt at jeg rett og slett tok et bad i Røssjøkolltjernet. Seansen måtte naturligvis foreviges. Årets første bad, og det i et fjellvann på ca 1000 moh, det er jeg fornøyd med! Ren ble jeg også, og det føles ikke så verst etter noen dager i fjellet. Disse kveldene satt vi ute og så på solnedgangen og var skjønt enige om at bedre går det ikke an å ha det. Sene kveldsturer med utsikt til noen av Norges vakreste fjellheimer, over femogtjue grader i sola klokka ti på kvelden og en ørliten slant rødvin, det virker! Man kan leve en stund på det.

Alle turer tar slutt en gang, og i hvert fall når hytta er leid og må ryddes og vaskes før neste leietaker kommer. Torsdag gikk stort sett med til å pakke og vaske, i tillegg til en tur, selvfølgelig. Bilen skulle hentes på Fagernes, og den greie fjelloppsynsmannen hadde ordnet med drosje til oss. Den skulle hente oss på parkeringsplassen klokka ni fredag morgen, så kvart på åtte var vi klare med oppakningen. Atskillig lettere enn for en uke siden, siden vi hadde spist opp nesten all maten og drukket all vinen. Tinka fikk en del lette klær i kløven, så det ble god plass i sekken min til alt mulig annet. På veien opp, måtte vi gå to ganger (vi la igjen to bager inni noe buskas og hentet dem på lørdag!), men nå slapp vi med én runde, heldigvis. Og nå hadde vi bestemt oss for avslutningen; det skulle bli Bukkelegeret, med båt til Gjendebu, middag og overnatting der og vandring på lørdag. Men den turen kommer i neste kapittel, litt seinere i uka! Mulig det følger en liten bildekavalkade fra Røssjøkollhytta med omkringliggende herligheter også, for jeg fikk ikke brukt alle bildene her!

Takk for turen så langt!
 

Trening - en ufiks idé


I går fikk Gro det plutselig for seg at hun skulle begynne å trene igjen. Hun hadde vært i noe som heter prøverom og som høres ut som et fælt sted, hvor man får sånne underlige idéer om trim og teite turer. Vi kjørte til den parkeringsplassen vi begynte å bruke i fjor sommer, ved det fine vannet, og så gikk vi oppover i skogen, men ikke med en gang, for først måtte Gro skru på noe hun kaller heltnyestaver. Det er pinner som mennesker liker å ha i hendene når de går fort, men ikke fort nok til at det blir gøy. Først gikk vi ganske sakte, og jeg fikk lov til å tisse litt og snuse. Så ventet vi på at noen skulle sykle forbi oss, og så ble det alvor. Gro gikk veldig fort, og pinnene hennes laget en veldig irriterende lyd bak meg, og dessuten fikk jeg ikke lov til å snuse mer. Da skjønte jeg at det skulle bli en sånn dum tur. Jeg gikk baklengs foran Gro ganske lenge og bjeffet høyt for å fortelle at det slett ikke var sånn type tur jeg hadde tenkt meg, for jeg synes det er mye hyggeligere med snusing og matpakke og griseøre i pausen til meg. Til slutt ga jeg opp, for det var helt tydelig at Gro ikke skjønte noenting. Dessuten møtte vi både en mann med tre hunder som jeg måtte kjefte litt på, siden det ikke nyttet å kjefte på Gro, også kom det en jogger imot oss, men da var jeg kjempeflink og fikk ros. Etter det fant jeg ut at jeg kunne trekke litt, for jeg hadde jo tross alt på meg selen, og det viste seg å være akkurat det Gro hadde tenkt seg! Hun kommanderte foran hver gang jeg fant noe spennende i veikanten, og jeg skjønte at jeg skulle gå foran og trekke, og gjett om jeg fikk ros da! På slutten av turen løp Gro littegrann, men det må hun trene på, for det gikk ikke fort akkurat, og hun var helt utslitt, enda jeg trakk alt jeg kunne, for det er jo gøy å løpe selv om man har et menneske bak seg som leker dregg.

Jeg fikk gå ned til det fine vannet på slutten av turen, og der vokste det sånt gress som jeg liker veldig godt, så jeg spiste en del av det. Så kjørte vi hjem, og da skulle Gro vaske gulvet, og hun tok ut teppene og satte lekekassa mi oppå teppet mitt i sofaen og satte hundesenga mi ut på terrassen, så da gikk jeg og la meg i Gros sofakrok fordi den var det eneste trygge stedet, Dessuten, når hun tar min krok, så tar jeg hennes. Etterpå laget hun mat som luktet veldig godt, men jeg måtte ligge i stua mens hun holdt på, og det er fint, for når jeg ligger pent på plassen min så får jeg godbit. Det var ost og melon og mye annet godt, og en stund etterpå kom Fenrik og Vigdis på besøk. Fenrik og jeg lekte masse og fikk margbein, og jeg klarte å stjele Fenrik sitt, men da tok han mitt etterpå. Vi fikk ikke lov til å leke så mye inne, men vi klarte å få til litt herjing likevel. Fenrik er kjempekul, og det var veldig hyggelig å ha ham på besøk, og Vigdis også, for hun gir meg masse godbiter. Til slutt fulgte vi dem nesten helt hjem, og da var det blitt nesten mørkt, så jeg var veldig trett da vi kom hjem, og i dag har jeg sovet masse.

Her er det fine vannet. Ha en fortsatt fin søndag - jeg nyter min på sofaen!
Voff!
 

Og ingen visste vægen og itte hen det bar!


Eller, altså, vi visste hvor vi skulle, men vi tok raskeste omvei langs en sti som vi aldri hadde gått før, så vi var ikke helt sikre på hvor vi kom til å ende opp, bare. Men sånt er ganske normalt når trioen Fenrik-Raja-Tinka er på tur med eierne sine. Riktignok spurte Anita på et tidspunkt om jeg egentlig hadde sett noe til de blåmerkene vi hadde fulgt en stund, og siden jeg for bare en halvtime siden hadde pådratt meg et velvoksent et på leggen, da jeg skled på en glatt stein, fortalte jeg at jeg fulgte mitt eget blåmerke, men det var visst ikke helt riktig. Vi måtte snu.

Målet for turen var Askerødtjernet i Våler, med bålplass og nødbu og vakker utsikt. Det ligger omtrent 5 kilometer fra Våler kirke, hvor vi parkerte, og veien og stien var lett å finne. Anita hadde vært der før, og hun mente det måtte være det perfekte turmål for en annen pinsedag og dessuten bursdag for Vigdis. Vigdis ble feiret med pølser og kaffe og en slags sveler som jeg hadde funnet oppskrift på, og som ble kølsvarte på den ene siden og tilnærmet perfekte på den andre. I alt styret med stekepanne og smør og hund som bjeffa fordi det kom flere turfolk og hunder til, glemte jeg kaffen, så den ble kald. Derfor satte jeg den til varming ved bålet, hvor jeg glemte den igjen og rakk å svelge to slurker før vi brøt opp og gikk tilbake. Sånn multitasking har jeg aldri fått dreisen på. Men vi ble da mette, og hundene fikk i seg pølse, de også. Litt bensin før neste etappe er alltid fint.

Hallo, ser du meg? Jeg er verdens flinkeste grandboxerelgschæf og har veldig lyst på mer pølse!

Det var på hjemturen at vi først valgte stien med den lumske steinen som jeg skled på og fikk skrapet opp skinneleggen, og da vi kom ut på hovedstien, bestemte vi oss for å ta en runde. Kartet viste at vi burde ende opp ved skolen, og derfra var det kort vei på asfalt til parkeringsplassen ved kirken. Så lenge man har en sti, er jo alt i skjønneste orden, og har man ikke en sti, så finner man som regel fram da også. Man finner bare et litt annet fram enn det man trodde man skulle finne!

Stien vi fulgte var blåmerket og gikk over hogstfelt og langs gårder og jorder. Vi mistet merkene av syne iblant og måtte snu da vi oppdaget at vi var på vei inn på et gårdstun, men vi fant dem igjen og kom inn på stinettet og til slutt inn på lysløypa. En svært hyggelig dame lot oss gå tvers gjennom tomta hennes og pekte og viste og hilste på hundene, og etter den anvisningen gikk det fint. "Den dagen det blir plagsomt at folk tar feil og trasker gjennom her, skal jeg sette opp et skilt!" sa hun og nektet oss å snu for å finne tilbake til stien som vi hadde klart å forlate igjen. Dermed travet vi videre, skravlet og koste oss. Brått var vi like ved skolen, og en rådyrbukk stod og stirret på oss ute på en eng. Den bykset av gårde da den skjønte at bikkjene hadde fått ferten av den.

Å teste ut nye stier er moro, men jeg må innrømme at det er klart hyggeligst å teste dem sammen med venner. Alene blir kanskje mestringsfølelsen større, men hvis man først skulle gå seg bort, så er det fint med selskap. Jeg må også innrømme at jeg pleier å sitte godt på stedsansen min, og snur jeg meg rundt, vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Med mindre jeg har med kart og vet at jeg er pent nødt til å klare meg selv. Så jo, jeg kan det vel. Men det var disse nye stiene. Nord for Våler kirke (Våler i Østfold!) er det et god merket stinett, og området er pent og lettgått. Supert når man har lyst til å utvide horisontene litt etter å ha travet Mossemarka og Jeløy rundt. Variasjon er sunt, i turlivet også!
Jeg takker for turen med noen flere bilder:

Drikkepause og gytjebad i samme slengen. Fenrik er ekspert på dette!

Askerødtjernet.

Fenrik slapper av.

Raja slapper av med litt strupe.

Og Tina tigger pølse, sammen med Fenrik.

Tinka er sist i køen ned bakken og liker det dårlig. 

Tyttebærlyng

Skogperlemorsommerfugl heter denne karen. Den satte seg på steinen og poserte lenge nok til at jeg fikk stilt inn kameraet!

Fenrik ser ikke poenget med å ta enkleste vei over trestammen når det er mulig å krype under!

Raja-selfie! Takk for turen!
 

En flokk på telttur, eller: Da Fenrik fikk skylda for alt.


"Du har ikke lyst til å bli med på telttur til helga?" spurte Vigdis. Naturligvis hadde jeg det! Fri som fuglen og med sekken full av sjokoladekake og blåbærlikør, var jeg parat. Området vi skulle til var Trømborgfjella i Indre Østfold, ikke så langt fra Momarken, for de lokalkjente. Tinka og jeg hadde aldri vært der før, men Vigdis hadde telta der tidligere og visste om en fin rute. Seks kilometer på godt merket sti og muligheter for leirplasser ved ganske mange tjern. Vi kom oss av gårde fra parkeringsplassen på Dynjan litt før fem, i strålende vær. Tinka bar kløv, skjønt en veldig lett en, og det har gått helt fint. Fenrik inntok rollen som veiviser og bedrev utagerende gjørmebading i varmen. Han er ivrig på trekking og vil gjerne være fus, og han er råsterk! Og han syntes tur i nytt område var en strålende idé! AS Lykkelig & co på tur!

Omsider, etter ca seks kilometer, var vi ved det vannet som vi trodde var det rette ut fra turbeskrivelsen på nettet. I hvert fall var vi både slitne og sultne, så vi fant en fin liten utstikker og slo opp teltene. Bålet ble tent, pølser og potetsalat ble spist og skylt ned med rødvin, og hundene fikk både mat og noe å tygge på. Til slutt var det sjokoladekake og blåbærlikør. Fenrik badet litt, men Tinka nøyde seg med å drikke. Det var kanskje like greit at Fenrik var litt våt i pelsen, for han stod faretruende nær bålet et par ganger! Man kan ikke bry seg om ild når noe beveger seg i vannskorpa, sånt får menneskene passe på, mente Fenrik.

Til slutt var det tid for soveposen. Tinka elsker det bærbare hiet vårt og sovnet på blunket, og for en gangs skyld lå jeg ganske godt i telt jeg også. Fenrik, derimot, hadde aldri overnattet i telt før, og han satt vakt hele natta, så stakkars Vigdis knapt fikk blund på øynene. Men han sørget da for at hun fikk med seg lydene av både tiur og elg og mye annet og mente nok at matmor kunne ha det så godt når hun kun hadde et alt annet enn lydisolert hus å tilby ham som nattely. Da Tinka våknet av gjøken i halv seks-tida, var vi nokså uthvilte, mens både Vigdis og Fenrik gjerne skulle ha sovet litt til. Uansett, morgenkaffe og frokost ble det, og Fenrik hadde enda et stunt på lur. Han velta kaffekjelen og ble dagens minst populære breton i noen sekunder, stakkar. Heldigvis hadde vi både mer vann og mer kaffe, så han ble raskt tilgitt. Men etter dette var vi tilbøyelige til å gi ham skylda for det aller meste. Selv lot han det ikke gå inn på seg, så det ut til. Han mente nok snarere at vi mennesker hadde mye rart for oss. Ellers pleier jo Tinka å være den som står for underholdningen, men hun nøyde seg med å tigge pølser omtrent oppi nesa mi og jakte på en meget mistenkelig frosk.
Nå høres det ut som om Fenrik fikk mye tyn, men han ble som nevnt raskt tilgitt! Dessuten ble været så fint at vi ikke hadde gidd til stort annet enn å ligge i lyngen og sole oss, så irritasjonen varte ikke lenge. Morgendisen som lå over tjernet ble blåst bort mens vi spiste frokost, og siden ingenting hastet, tok vi oss god tid til å nyte tilværelsen og morgenen i skogen. Til slutt var det likevel tid for å pakke sammen, og vi fikk nok en overraskelse - en salamander hadde forvillet seg inn i teltet til Vigdis. Vi fikk ristet den ut i fellesskap, og jeg fikk bekrefta at jeg slett ikke er så modig med amfibier som jeg liker å tro. Da jeg var barn, tok jeg ikke fem øre for å løfte opp en salamander eller frosk når jeg så en, men nå hadde jeg slett ikke lyst til å fange den og holde den. Ærlig talt, Gro, skjerp deg!

Vi tok fatt på hjemveien omtrent på dagens varmeste, og hundene syntes det var en dårlig idé. Tinka bar en enda lettere kløv enn dagen før, men det blir jo varmt med den på ryggen, så hun fikk mye skryt på veien. Vel framme ved bilen la hun seg boms ned i skyggen og fikk masse vann før hun ble festet i selen i baksetet. Fenrik lånte buret, og han snorksov hele veien hjem - og det var det nummeret før Vigdis gjorde også! Tinka sovnet først da hun kom hjem, men da jumpet hun opp i sofaen og ble der i flere timer. Tur i Trømborgfjella var, kort oppsummert, helt fantastisk, og det frister til gjentakelse! Anbefales på det varmeste!

Flere bilder fra turen:









Lykken er å ha en lekekamerat som man kan slappe av med!

Fenrik har observert en vannløper og lurer på om den kan spises.

Tinka tar oppvasken.

Tvangskosing!

En liten salamander på teltduken!



Takk for turen!


 

Når matmor jobber inn sommerferien


Siden påske har det vært fryktelig kjedelig å være hund her i huset. Uansett hvor fint været har vært, så har Gro sittet med nesa i en rettebunke og lest og snakket høyt med seg selv. Noen ganger har hun snakket med meg også, så jeg har nok hjulpet til en del. I hvert fall har jeg vært kjempeflink til å ligge stille og passe på sofaen, og til å lufte Gro når hun har sittet stille lenge nok. Heldigvis er det jo veldig lyst om kveldene, så vi har gått ganske lange og fine kveldsturer, og noen ganger har Raja eller Fenrik vært med oss. Dessuten kan man jakte på mus om kvelden, og det er kjempegøy! Jeg har gravd flere flotte hull for å finne dem, men jeg har ikke klart å fange noen ennå. Men det er ikke morsomt å ligge inne på lørdag og søndag og se ut på det fine været og tenke at vi helt sikkert kunne hatt det mye hyggeligere på Kjærsund, for eksempel. Heldigvis har mormor og morfar luftet meg en del. En dag var jeg der helt til kvelden, og da Gro endelig kom, så gikk vi en fin tur. Så vi har jo vært ute, men Gro har ikke hatt tid til å skrive om det, så nå skal jeg oppsummere litt, tenkte jeg.

Når jeg har ligget kjempelenge og ikke fått noe oppmerksomhet, da liker jeg å ta affære selv, som det heter. Da henter jeg sko eller en leke og legger den i fanget til Gro, og da skjønner hun som regel tegninga. Hvis jeg ikke får leke litt da, så blir det mye bjeffing! Gro pleier å lette på baken når jeg kommer med ting, og vi har mange morsomme leker sammen. Noen ganger får jeg snuse meg fram til maten min eller en skinnlapp, andre ganger må jeg plukke opp lekeringen eller tauet eller nøklene mine når Gro sier det, og når jeg plukker opp den tingen hun sier navnet på, får jeg godbit. Av og til må jeg rydde opp alle lekene mine også, og det er skikkelig gøy! Så er det jo rallytrening på mandager, og det har jeg fått være med på nesten hver mandag.

En dag fikk jeg besøke Raja og tante Anita da Gro skulle jobbe om kvelden, og da gikk vi tur alle tre, og jeg fikk ligge i sofaen og litt på teppet til Raja, men det byttet vi på, da. Gro var veldig stolt av meg da Anita fortalte henne hvor flink jeg hadde vært, ikke minst til å trekke i båndet, for Raja går jo veldig sakte, så de trengte litt drahjelp. Tante Anita syntes jeg var veldig sterk. Fenrik hadde forresten bursdag en dag, og da var Raja og jeg på besøk hos ham i hagen hans, og vi lekte masse og fikk pølse, og Raja prøvde å grave ned et tyggebein, men det gravde jeg opp igjen, for jeg luktet jo hvor hun hadde gjemt det. Tenk, da kom Gro og tok det fra meg, for hun sier at jeg er kranglete når det gjelder bein og godbiter og mat, men det er bare litt sant, for Fenrik og jeg delte nemlig to margbein sist vi var der. Da tok jeg Fenrik sitt, også tok Fenrik mitt, også tok vi dem tilbake uten å slåss i det hele tatt. Dessuten krangler jeg aldri når Gro skal ta fra meg noe, ikke margbein eller kyllingbein som jeg har funnet i en busk engang, så det der var litt urettferdig. Men så var det hjem til rettebunkene igjen for Gro sin del, så da kunne hun ha det så godt!
 Fenrik måtte sitte bakerst, for jeg er alltid fus til godbitene!

 Her er Raja og jeg med fine hatter.
Forrige helg gikk vi spor, faktisk, og det var kjempelenge siden og veldig gøy! Jeg blir ganske sliten av det, så jeg tror kanskje det var derfor Gro gjorde det. Snek seg til litt arbeidsro. Men sporene var veldig fine, og jeg fant mange sporpinner som jeg tygget ganske grundig, for jeg liker jo å gjøre skikkelig arbeid. Håper vi snart kan gå spor igjen, for det er gøy!
 Punkerpinnsvinet Rocky ligger alltid til slutt i sporet.
Denne uka ble Gro endelig ferdig med alle bunkene, og vi feiret på Kjærsund med Raja og tante Anita og var der nesten til det ble helt mørkt. I dag har vi vært på rallystevne. Jeg disket ikke, enda det var mange som syklet like i nærheten, men jeg måtte stoppe opp og se litt på dem, så da kom vi på siste plass. Gro sa jeg var kjempeflink, og jeg fikk både vaffel og litt pølse, og dessuten oppførte jeg meg fint og jaget ingen hunder. Jeg kjeftet ikke på dem, engang, for det var så mange av dem, og dessuten hadde Gro pølse. Etterpå gikk vi en tur ved Vansjø, og jeg badet selv om jeg egentlig ikke ville. Nå er jeg så sliten at jeg bare skal ut en bitteliten tissetur etterpå. Jeg er jammen glad det er tid til å ta seg av hunden igjen!



Snart er det sommerferie, til og med for eiere, og det skal bli fint! Voff!
 

Steingrunn- og potesokktur


Vestre Nes er et nokså flatt område til Jeløy å være, men det er steinete! Vi har gått langs vannet der før, og Tinka har ikke vært videre begeistret for underlaget. Derfor fikk hun på seg potesokker i dag. Det er lenge siden sist hun hadde potesokker, så hun startet turen med et litt underlig ganglag, kan man si! Heldigvis ble hun fort vant til dem. Vet ikke om de hjalp så veldig, men det var de eneste jeg hadde liggende.

Ved Hellebergene er det lett å se hvordan landet i en fjern tidsalder tippet over, så jordskorpa åpnet seg og lava tøt fram for å bli til Jeløy. Steinen her er ringerikesandstein, og det ble tatt ut skifer i brudd her gjennom hele 1800-tallet og fram til sånn omtrent 1920, hvis jeg ikke husker feil. Nå er det hytter langs hele strekningen fra Heyerdahlsletta til Sørstranda, og eierne har brukt skiferen flittig til gjerder og gangstier. Når jeg tenker meg om, så er egentlig hele Jeløy beplanta med hytter, fra nord til sør. Slettes ikke lett å komme utenom når man skal ut og gå tur. Jeløy er kanskje ikke stedet man drar til når man vil oppleve uberørt villmark, men den er mye annet! Øya er full av blåveis, spennende geologi, kulturlandskap og varmekjære skoger. Dessuten fins det bortgjemte stier her også, ikke bare brede turveier.

Vi satte oss ved sanda og spiste (og tok bilder av alt påskegodtet og maten og hunden...) og frøs nesten ikke i det hele tatt. Omsider var jeg likevel så frossen at det var på tide å gå videre. Det ble en liten avstikker for å ta bilde av Flantorsk, mest fordi Tinka sakket farta veldig da vi kom ut på veien som leder mot hesteinnhegningene. Hester er jo store og skumle dyr, og de bor bak gjerder som slår, og Tinka liker ikke å gå forbi dem. Hun var storfornøyd med omveien! Jeg var også fornøyd, for jeg fikk varmen i meg etter å ha frosset en stund. Omsider måtte vi likevel forbi hestene, og så bar det rundt Katteberget. Eller Kadettberget, visstnok, etter den militære aktiviteten som var i området rundt 17- og 1800-tallet eller så der. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde tatt med en historiker på tur, og en geolog. Og en botaniker. Isteden stikker jeg rett som det er nesa i Jeløy-bøker når jeg har vært på tur. I dag var det Edmund Schilvolds "For alltid Jeløy" og Tor Schmedling og Knut Arild Melbøes "40 trivelige turer i Moss og omegn".

Blåveis på vei gjennom skogen.

Er litt usikker på hva Tinka leker med, men hun hadde det ganske gøy i gresset!

Restene etter steinbrudd.

Tjelden er tilbake.



Det er fint å vri seg i gresset også - ikke bare i snøen! Obligatorisk aktivitet for å variere turlivet!

Mulig å gå ut til Flantorsk ved lavvann, men det er et fuglereservat og ikke lov å gå i land på i sommerhalvåret.

Takk for turen og for påsken!
 

Påsketips fra lavlandet!


Det er ikke dumt å feire påske i lavlandet, det har jeg alltid ment. Ski er fint det, men alt til sin tid. Når våren er i full gang og sola varmer og blåveisen spretter så man nesten kan høre den, da føler jeg ikke for å forfølge brekanten. Jeg vil heller ut i naturen her jeg bor og oppleve alt som spretter og gror. Sannsynligvis er Tinka enig (jamfør teksten Bikkja i bakken fra februar 2015). Og når hun får med seg favorittflokken sin, er jo alt såre vel. Da får jeg bare finne meg i at hun ligger i sofaen og snorker trestemt og promper myrdunster så tårene spretter. Noe av det viktigste med lange turer er jo at hunden skal kose seg og bli sliten! Det blir den av for eksempel:
Bliksøya rundt med Anita, Vigdis, Raja og Fenrik

Her om dagen ble det tur på en av øyene i Vansjø. Vi vandret over brua til Bliksøya og så en bever som vi ikke rakk å fotografere, vandret mot hyttene nordvest på øya og braste gjennom skauen for å ikke trampe over alle hytteverandaene og endte opp med lua full av grankvister. Den lille halvøya med det flatterende navnet Driter'n (ingen tvil om hva tømmerfløterne fra hine hårde dager bedrev der...) var blitt til en heløy pga høy vannstand, og det samme gjaldt Abbor'n, så vi fikk ikke fyrt bål på noen av de idylliske rasteplassene. Men vi fant en flott bålplass litt lenger sør, like ved Sunnakjeften. (Stedsnavnene i Vansjø er ganske interessante!) Etter å ha sittet med nesa i sola, grilla pølser og skravla om alt og ingenting, mens hundene koste seg med alt fra bading til godbiter og tyggebein, vendte vi neser og snuter videre sørover. Det var sommerfugler og sol og diamanter på vannet, ulendte stier og vakre omgivelser. Fenrik hadde ny sele og viste muskler i trekkhundfaget, og Tinka fikk et ufrivillig bad da hun prøvde å redde en pinne fra vannet og det var litt dypere enn hun regnet med, mens Raja bare koste seg og sakket mer og mer bakut jo nærmere bilene vi kom. Hestehov og en dobbeltbekkasin smilte i grøftekanten. Hva skal man opp i fjellheimen etter når Vansjø ligger glitrende like i nærheten?

Eller: Ungerholtløypa med Vigdis og Fenrik

Man kan fint gå langtur i Mossemarka - det beviste vi i dag! Vi møttes kvart over elleve på parkeringsplassen, og kvart på fem var vi tilbake ved bilene igjen. Da hadde vi riktignok hatt en veldig lang spisepause i sola på Ødemørk og rota oss skikkelig rundt inni skauen ved myra Bikkjemåsan. Det var kjempefint utafor stien, og vi skulle bare ta en snarvei, og så fant vi stien igjen, og plutselig sa Vigdis: "Var det ikke her vi var i stad?" Og det var det. Dermed fikk vi en ekstra kilometer, men vi var jo ute for å gå. Kanskje går vi riktig vei neste gang! "Hadde dere ikke noe å gå etter, da?" spurte pappa da jeg snakket med ham i stad. "Sola var jo oppe, og kart, og..." Jeg kremtet veldig og skyldte på dårlig linje og skjønte overhodet ikke hva han mente! He he!

Ungerholtløypa er ikke så trafikkert at det gjør noe, og vi møtte absolutt ingen på veien. Skiltene stod akkurat like på halv tolv som da jeg gikk der i sommer, og det er jo litt sjarm i det. Men stien er tydelig, så det er ikke vanskelig å finne fram hvis man vil ha en real langtur! Det er fullt mulig å gjøre turen enda lenger, men vi tok korteste vei tilbake. I hvert fall var det planen. Gå stamløypa og sommerstien og lysløypa og vips var vi ved bilene. Men så gikk vi jo litt feil ved den myra, og dessuten prøvde vi ut opptil flere nye stier som jeg kanskje tror jeg vil klare å finne tilbake til en annen gang. Sånne turer er også morsomme; det er gøy å prøve seg utafor stien og være litt på eventyr og ekspedisjon!

Fenrik og Tinka er gode venner nå. Leken bærer mer preg av lek enn av å finne ut av hvem som er sjefen, skjønt Tinka har pønsket ut et nytt knep: hun velter seg over på ryggen og får Fenrik ut av balanse så begge ramler i bakken, og hun sparker med bakbeina og dytter med forlabbene. Eller de ligger og smågnager på hverandre. Det virker i hvert fall som om de har blitt venner og vant til hverandre, og Tinka elsker å være på tur med den nye kameraten. Begge er like glade i tur, og Tinka har blitt såpass voksen at hun lar Fenrik få gå først, sånn aller nådigst, og trekker samtidig såpass at jeg har fått riper i brillene etter å ha fått et utall greiner i fleisen! Etter en lang tur, pause med lek og kos, og litt off-pist-vandring på hjemtur, var Tinka utslitt da vi kom hjem, og hun har sovet siden middag. Morgendagen blir nok ganske rolig, tenker jeg!

Takk for fine turer!

#mossemarka #påsketur #hundfritid #dntvansjo #vår #Moss 

Palmesøndagstur


Gro og jeg liker oss ved sjøen i påska, når sola og blomstene og alle fuglene kommer tilbake, og i dag gikk vi rundt hele Brønnerødtjernet. Det er ikke så langt, men vi gikk helt omvendt vei av det vi har gjort før, og dessuten måtte vi gå litt på en ny sti, så det var veldig slitsomt for hodet mitt. Vi var helt alene også. Jeg trodde kanskje at vi skulle treffe enten Raja eller Fenrik eller helst begge to, men neida, Gro skulle gå alene-tur i dag. Det er jo ikke så gøy for meg, men ganske hyggelig, tross alt. Selv om vi gikk omvendt. For vi var jo ved vannet, og det var ender og gjess der og en matpause. Siden vi gikk omvendt og det var veldig lenge siden vi gikk rundt hele vannet, trakk jeg veldig i selen, så nå er jeg nokså sliten. God påske til alle! Voff!





Det er fint med en drikkepause, og så liker jeg best når jeg kan stå oppi vannet jeg drikker av.

Jeg holder vakt under matpausen.







Takk for turen! Voff!
 

Fotosafari!


Turen til Nordre Jeløy skulle bli ganske kort; bare veien til Kongshavn, lunsj og kaffe ved vannet og tilbake til bilen igjen. To og en halv time etter start satt vi endelig, svette og fornøyde, i bilen. Da hadde vi knota oss langs bredden av Kongshavntjernet (og den stien var akkurat like pyton og kronglete som jeg trodde jeg husket!), sittet i en evighet på en krakk ved fjorden og spist lunsj og kost oss og fått tre nye fregner, hilst på - og skremt - et svanepar, bestemt oss for å gå litt lenger og utforsket en ny sti, funnet fram til Kippenes og prøvd å jage ekorn, mens fuglene kvitret i trærne, grågåsa kom i snatrende svinefylking over hodene på oss - fortropp og baktropp - og Tinkas ører flagret opp og ned foran meg. En god dag, med andre ord!

Herr og fru Svane fant raskt ut at Tinka ikke var fullt så hyggelig som hun så ut til først. Det fins grenser for hvor lenge en stakkars hund kan ligge stille når tidenes lunsj kommer svømmende mot land! Bare så synd hun satt fast i krakken.

Stille og vakkert på Kongshavntjern.

Tinka vokter sekken og funderer på om det egentlig er så helt umulig å svømme bort til endene i den andre enden.

Den lille øya Gjøva ligger mellom Jeløy og Son og hører til Akershus. Fylkesgrensa går midt i sundet!

Fyret på Kippenes.

Fyrvokter Tinka!

Tittei, der nede! Takk for fin tur!

#jeløy #tinka #dntvansjø #utpåtur #hund #påturmedhund 

Dagens dont for en grandboxerelgschæf


I går trodde jeg nesten at det skulle bli sykkeltur, for Gro tok fram sykkelen fra plassen dens og begynte å ordne med den, så jeg gikk inn og satte meg i gangen. Jeg er ganske flink til å gjemme meg, for eksempel under bordet og se en helt annen vei, men Gro er enda flinkere til å finne meg, så i går gikk jeg bare rundt Gro og så veldig lei meg ut, sånn at hun skulle forstå at jeg slettes ikke hadde lyst til å være sammen med den fæle sykkelen. Heldigvis og takk og pris kom morfar og reddet meg! Han fikk med seg reiseburet mitt og en bag med mat og saueskinnet, også gikk vi ned til bilen hans, og der satt mormor også! Jeg koser jeg veldig hos dem, og i hvert fall når Gro skal sykle, for jeg slapp jo å være med på det!

I dag kom Gro og hentet meg igjen, og da gikk vi en lang tur der som mormor og morfar bor, og det er ved vannet og ved skogen, så det er veldig fint. Gro sa at vi måtte se oss litt for i tilfelle herr Huggorm lå og ventet på oss, men det var ikke noen beinløse dyr i skogen, bare rådyr og ekorn som jeg luktet, og masse blåveis som Gro tok bilder av. Helt i begynnelsen lurte jeg på om ikke mormor og morfar egentlig burde være med oss, så jeg satte meg ned der det var stikryss for å kanskje gå tilbake igjen og hente dem, og noen steder var det trestammer som jeg kunne balansere på. Jeg pleier å stå på dem helt til jeg får godbit. Gro prøver å lokke meg ned, men jeg kommer bare ned hvis jeg får godbit, eller hvis Gro blir litt sint, og det gjør hun av og til. Da sier hun "Slutt å tulle, Tinka! Kom her!" Og da kommer jeg. Men noen ganger ler vi sammen også. Jeg er en veldig morsom hund, også er jeg usedvanlig fotogen.

Helt på slutten av turen gikk vi utenfor stien, og det var veldig bratt og luktet rådyr som bare det, så det var kjempevanskelig å holde seg bak Gro, sånn som hun ville. Men vi kom oss ned den bratte skrenten, og det var ordentlig gøy, selv om Gro holdt seg på beina. Etter den skrenten kom vi til et sted med høye, gamle trær, og Gro sa noe om en park og utplanta bøk og lerk, men det eneste jeg brydde meg om var de digre stammene. Noen av dem hadde falt ned, og det var moro å stå på dem. Jeg fikk selvfølgelig godbit for det. Det var fine pinner der også, og den aller fineste var en kjempepinne som lå oppi vannet under en bro, og jeg prøvde veldig lenge å få tak i den, men jeg klarte det ikke. Jeg dyttet til den med labben og bet litt i den, men den var altfor stor og tung, og dessuten flyttet den på seg i vannet. Litt synd, det der, altså, for den kunne jeg hatt det mye moro med!

Istedenfor å få med meg den digre pinnen, satte jeg meg på en stubbe mens Gro tok bilde av en annen stubbe. Hun syntes det var veldig morsomt at jeg hadde funnet ut helt av meg selv at jeg skulle sette meg på den, men ærlig talt - hun deler jo ut godbiter for det! Stubber, stammer, steiner - jeg har blitt jaget opp på sånne siden jeg var valp, i bytte mot en godbit, så det er vel kanskje ikke sånn helt utrolig fantastisk at jeg går opp på dem helt på eget initiativ, som det heter. Men det er jo gøy når Gro ler, og det gjør hun ganske ofte, så vi har det veldig hyggelig på tur.

Etter at vi kom hjem igjen var jeg litt sliten, for jeg hadde jo sovet borte, og da liker jeg å ligge lenge i sofakroken min. Men da Gro skulle vaske gulvet måtte jeg vokte leiligheten, for hun kan jo ikke gjøre to ting på én gang. Så jeg jogget litt fram og tilbake inn og ut mellom stua og terrassen og bjeffet, og da kom Gro etter og sa hysj. Til slutt var hun ferdig, og da gikk hun ut for å koste uteplassen. Jeg stod inne bak den store glassdøra og bjeffet, for det var jo folk på veien bak ryggen til Gro, og dem kunne jo ikke hun se. Så da kom Gro inn og sa hysj igjen. Etterpå syntes hun jeg hadde vært så flink til å vokte at jeg fikk middag og en liten tur, og da syntes jeg at jeg hadde jobbet nok for en hel dag, så nå ligger jeg i sofakroken min igjen. God helg!

Voff!


 

Å knytte bånd på tur


I morges leste jeg en artikkel om hvor viktig det er med tur, for båndet mellom hund og eier blir tettere, og man kommer nærmere hverandre. Jeg kunne ikke vært mer enig! Riktignok er vi ikke så ofte på telttur som de som står bak artikkelen (På streif), men vi er mye ute ellers. Og tur skaper samhold. Det gjelder dessuten ikke bare hund og eier. Er man ute med barn, går det lettere å snakke sammen enn om man sitter hjemme, og man oppdager nye sider ved dem, enten de er nieser eller elever. Jeg har ofte opplevd det som lærer - ute på tur er man sammen på en helt annen måte enn i klasserommet, og man får anledning til å snakke om helt andre ting. Man hører hva ungene prater om, ser hva de legger merke til rundt seg og merker at det å være ute gjør noe positivt med dem. Å gå tur med venner gir de samme opplevelsene. Man snakker om alt mulig, naturligvis, men man får en annen forståelse for folk når man er på tur med dem.

Hunder knytter også bånd seg i mellom på tur. Tinka og Fenrik har vært på mange turer sammen siden i høst, og Tinka bruker lang tid på å bli kjent med alt som er nytt. Fenrik intet unntak. Nå leker de mye bedre sammen, de vet hvor de har hverandre, og Tinka er ikke så hippen på å vise hvem som er sjefen lenger. Dessuten har hun funnet ut at Fenrik tross alt er yngre og sprekere. Hun liker det nok ikke, men må finne seg i at han løper fra henne. Til gjengjeld bruker hun tyngden sin mot ham å det holder. Stakkars, i dag rullet de på bakken så Fenrik slo seg ordentlig. Det gikk heldigvis fort over. Men Fenrik er nå den andre hunden i historien som Tinka villig deler godbiter på bakken med. Det har tatt tid, men de kan til og med holde i samme pinne uten at hun viser tenner. Ganske utrolig, faktisk! Mennesker kan ta fra henne hva det skal være, men andre hunder skal bare holde seg unna, for alle pinnene og konglene i alle skoger i hele verden er hennes, så det så. Nå fins det to hunder, Fenrik og Raja, som får være med å leke. Og jeg tror Tinka trives med å få flere hundevenner. Hun trenger noen å bryne seg på, og det har hun fått i Fenrik.

I dag har det vært båltur til Brønnerødtjernet igjen. Tinka syntes det var blodig urettferdig at Fenrik fikk løpe løs og ikke hun, men med diverse herlige dufter av rådyr og ender og annet snaskens, er det uaktuelt å la henne løpe fritt i skogen, selv om det ikke er april ennå. Hun fikk løpe løs da vi kom til bålplassen, og det holdt. Der strødde Vigdis godbiter på bakken, og Tinka tok oppgaven alvorlig og koste seg med litt snutearbeid, mens Fenrik ikke helt så poenget med å lete selv når det tross alt var pølser ved bålet. Han satte seg ned midt på posen med sprøstekt løk og lurte på når det ble servering. Man får alltid noe å le av når man har med hund på tur!

Litt kjølig i vannet, men det var en pinne der ute som måtte reddes!

Møkkafransen Fenrik lurer på når det blir servering.

Sjokoladebanandessert er ikke dumt!

Litt vann må man ha.

Herr og fru Stokkand fløy opp i nærheten.

Takk for turen!

#vansjø #våler #påturmedhund #dntvansjø #hund
 

En hundeoppsummering


Nå er det nok på tide at hunden tar affære, ellers blir det ikke noe blogging her! Gro har bare så vidt hatt tid til å gå tur med meg på flere dager, og resten av tiden har hun sittet med nesa i bøker fordi hun plager elevene sine med noe hun kaller engelskmuntlig, og det er jo egentlig bare plagsomt for henne selv også, og ikke minst meg, siden jeg jo er den som lider mest under dette. Men nå er hun visst ferdig, for da hun kom hjem i dag var det helt tomt i hodet hennes, også pakket hun sekken og tok meg med ut for å spise middag ute, og det var hyggelig. Det blåste så fælt at jeg ble litt sliten av det, men det var veldig godt med maten ute, og så gjemte Gro godbiter inni kongler for meg, og det var gøy! På hjemveien fant jeg en fin pinne som var akkurat passe til meg, og den bar jeg nesten helt hjem. Men på fredag var det enda morsommere, for da prøvde vi en helt ny sti i Mossemarka, og på lørdag gikk vi den vanlige stien rundt Våpenhula hvor vi ofte har vært sammen med Fenrik og Vigdis, men på lørdag gikk vi kjempetidlig, for Gro skulle jobbe hele helgen. Det fikk hun ikke gjort, for jeg måtte jo ha litt mer tur og dessuten litt lek og moro, hi hi! Forresten så fikk jeg ikke løpe så mye løs på lørdag som jeg pleier, for det var så mange spennende lukter at Gro måtte ta meg i bånd. Jeg fikk løpe løs helt i begynnelsen, men så klarte jeg ikke å holde meg og løp rett bort til der det luktet kjempespennende like etter at Gro hadde ropt på meg, og da ble hun ikke spesielt blid. Og da måtte jo jeg i bånd At jeg aldri lærer! Jeg må jo ikke bli stående og være sånn i lufta, for da lukter Gro lunta med en gang. Det eneste hun lukter, forresten. Nå er jo jeg en usedvanlig vakker og klok hund, så jeg har det jo moro i skogen uansett, selv om jeg er i bånd, for jeg får jo balansert på trær og snust etter morsomme ting og sånt. Her kommer noen bilder av hvor fint jeg og Gro har hatt det i det siste, og noen av dem er med Fenrik også.

Det er veldig moro å leke med Fenrik i lyngen!

Noen ganger blir vi litt slitne, og da legger vi oss, men så løper vi igjen.

Her sitter vi i døråpningen til en veldig rar hytte som vi fant og som man kan overnatte i hvis man vil se på fugler i myra. Fenrik liker det, for han er en fuglehund.

Gro og jeg har det ganske fint når det bare er oss to på tur også. Her pusser jeg brillene for henne.
Voff!
 

"På tur med hund" - en bokanbefaling

Jeg prøver meg på en ny kategori: Bøker om tur og hundestell. Jeg har noen favoritter og tenker å presentere dem sånn innimellom.


Etter å ha forbannet valpeboka der det stod om alt vi ikke fikk til, begynte jeg å se meg om etter andre ting jeg kunne lese når det gjaldt hundeoppdragelse. Tinka var i sitt første år og så aktiv at jeg raste ned nesten 10 kilo på noen få måneder. Alt vi hadde lært om av rotrening og snutearbeid og triks og annet, ble konsumert på null komma svisj. Er dette alt du har, Gro? Kom igjen, gi litt til a'! Anstreng deg! Det kan hende at Tinka rett og slett ble overstimulert av alt vi drev med. Jeg har lurt litt på det nå i ettertid. Samtidig lå hun jo aldri stille i mer enn et halvt minutt om gangen, med mindre hun hadde gått en skikkelig tur og var sliten. Da sov hun nemlig. Det var min eneste mulighet til å få ro - gå turer som var mye lengre enn det valper egentlig skal gå. På disse turene måtte det også skje noe - vi kunne ikke bare vandre i skogen og snuse, det ble nemlig kjedelig. Så jeg sugde til meg alle tips til aktivisering utendørs. Finne ting jeg "mistet", søke etter godbit, finne den kongla jeg hadde tatt på, og etter hvert balansere på stubber og stammer og sånt. At Tinka var den tur-hunden jeg hadde ønsket meg, var på alle måter svært tydelig.

Jeg leste jo den der valpeboka, og den var til liten nytte. Var det ingen som hadde skrevet noe vettugt om aktivisering og oppdragelse av de mer ekstreme tilfellene? En dag jeg var på snusetur alene, i bokhandelen, kom jeg over det som skulle bli bibelen min: "På tur med hund" av hundekjører Nina Skramstad. En som våget å skrive om ting som ikke går så bra, som fortalte gjenkjennende om følelsen man står med når bikkja stikker av, som var opptatt av at hunder skal få bruke seg og være ute på tur, uansett om den er lydig eller ikke. Ingen rase for stor, ingen for liten, og blandinger var helt innafor. Boka var en åpenbaring for meg. Istedenfor å fortelle om hvordan en veloppdragen hund skulle oppføre seg, la hun vekt på hvordan man knytter bånd til valpen og etter hvert venner den til kløv, sykkel, ski og annet. Enkle måter å lære inn retningskommandoer på og tips til turer og aktiviteter for alle årstider. Senere har jeg funnet gode bøker om ulike måter å aktivisere hunden på inne også, og om søking og triksing og sånt. Likevel er det ingen som slår "På tur med hund". Jeg likte både temaene Nina Skramstad tok opp og måten hun skrev på. Morsomt og gjenkjennende, og med mange års erfaring og kunnskap som øses ut mellom linjene.

Boka er delt inn i ni kapitler eller deler. Den begynner med valpekjøp og ny hund i huset og går videre til tur og trening på barmark, om vinteren, på sykkel og i vann. Man kan lese om transport av hund på fly, tog og buss. Hvordan det foregår, hvor man får kjøpt godkjente bur og om hennes egne erfaringer. Et annet kapittel handler om foring av hund, og ikke minst foring av aktive hunder og når hunden er på lange turer. Førstehjelp og stell av hunden på tur har også fått god plass. Sånt som er kjekt å vite hvis man skal gå fra hytte til hytte og har med seg hund for første gang. Det skinner gjennom at forfatteren driver med hundekjøring, men det er absolutt ikke en hundekjøringsbok. Alle hundeeiere som er glade i å være på tur og ønsker å lære mer om hund på tur, vil finne tips og gjenkjennelige anekdoter her.

Jeg tror nok at jeg har blitt så glad i den fordi det var den første boka jeg fant som tok min type hund på alvor. Nina Skramstad dømte ikke oppdragelsen min, og hun brydde seg ikke om hvor langt vi var kommet i hverdagslydigheten. Tvert imot skjønte jeg at jeg ikke var alene om å ha en skvatt gæern valp - det fantes folk der ute som forstod. Lydighet er ikke et tema i boka, men det er jo klart at hvis hunden får bruke kroppen og hodet slik det er ment fra naturens side, så blir lydigheten mye lettere å jobbe med. Dessuten blir hunden lykkelig, og det er det viktigste for forfatteren. Hun tar hunden på alvor, og dermed også hundeeieren.

Interessert i å lese boka?
"På tur med hund" av Nina Skramstad ble gitt ut på Larsforlaget AS i 2010
Jeg vet ikke om boka fremdeles fins i bokhandlene, men biblioteket kan sikkert skaffe den.
Man kan også kjøpe boka direkte på http://www.larsforlaget.no/boeker 

God fornøyelse!

#påturmedhund #hundebøker #turbøker #hundetrening #bøker #aktivehunder
 

Utemiddag på Ramberg!


Her om dagen ringte Vigdis fra Ramberg og lurte på hvor hun skulle gå. Jeg var turleder per telefon og fant ut at nå var det min tur til å ta med Vigdis og Fenrik ut i området "vårt". Vigdis er mye mer kjent i Mossemarka enn vi er, og jeg har diltet etter flere ganger. Nå har jeg muligheten til å vise henne alle småstiene i Rambergløypa, og vi startet med den enkleste, i anledning finværet. Vi skulle spise middag i sola, så da ble det veien gjennom gårdene ned til Fuglevik og moloen, og der satt vi. Lenge. Verden ble stille, fjorden var blank, sola gikk ned, og hundene lekte og koste seg. Perfekt oppskrift på en god middag! Vigdis ville gjerne se Dragonfjellet, så vi gikk tilbake samme vei, ut til høyre og ut til fjellet der en dragon visstnok tok feil av veien. Han skulle til fergeleiet ved Tronvik, men så red han feil vei i mørket og gikk rett utfor stupet. Eller noe sånt. Utsikten derfra er flott, og jeg er nokså nervøs når Tinka går helt utpå tuppen for å skue utover. Det ble mørkt mens vi var der, men heldigvis tok vi riktig vei og fant tilbake til bilene våre. Jeg trøster meg med at jeg nok er mer lokalkjent på stiene her omkring enn den dragonen! God helg!





















Takk for turen!

#hund #friluftsliv #middag #rambergløypa #turbilder #jeløy #tinka #tinkapåtur

 

Om å aktivisere bikkja når man selv ikke er helt på topp...


Det er ikke alltid like lett å være hundeeier, selv om man liker å gå tur og hunden har blitt voksen og stort sett oppfører seg pent. Hva gjør man når formen er helt ute av fasong, eller man har skadet et bein eller to? Man kan naturligvis sette bort hunden, men det er slett ikke alle hunder som er like enkle å leie ut. Enkelte grandboxerelgschæf'er jeg kjenner kan fint rive en hundelufter overende ved synet av en katt, og hvis de blir utsatt for utleie flere ganger i uka, blir de direkte ufyselige å være i hus med. En grandboxerelgschæf trives best i vante omgivelser og med folk den er vant til! Og hundelufteren bør helst kjenne til alle lunene og uvanene hunden har, og være sterk nok til å holde igjen når den ser en katt. Stort sett klarer jeg det imidlertid selv. Dessuten får jeg et påskudd til å komme meg ut i frisk luft selv om snørra renner og kondisen er på ferie.

Man kan selvfølgelig ignorere en forkjølelse og ta med bikkja til Mossemarka for å la den løpe løs. Traske i vei, fryse i det ene øyeblikket og svette oppover i det neste, snyte ut to lommetørklær og dra beina etter seg de siste tre kilometerne mens hunden tar jobben med å dra eieren. Man kan det. Jeg anbefaler det ikke. Og hvis man gjør det, så er ikke dette anledningen for å teste ut en ny sti gjennom skogen som viser seg å gå i ring, sånn at man ender opp ved tjernet man var ved en halv time tidligere og skjønner at man har gått en omvei gjennom myra istedenfor å finne den snarveien man håpet på. Jeg bare nevner det. Fordelen ved å ta sånne valg, er at bikkja blir sliten. Ulempen er at ens egen form kan bli enda verre. Men, som pappa pleier å si, på tilgjort mossedialekt: "Du dævværnte ta fresk luft!" Og det gjør man jo ikke.

I sommer, da den første leggen min røk, begynte vi å kjøre rundt til ulike vann og strender og skogholt (vi, det er Tinka og jeg, og jada, jeg innser at Tinka ikke kan kjøre, det føles bare så naturlig å si "vi"). Dels for at Tinka skulle få svømt og brukt seg i vannet, dels for å være ute, men slippe å gå så langt. Det var veldig praktisk med skadet legg. I vinter ble vi nødt til å gjøre det samme. Men korte turer er ikke nok for en hund som har vært ganske bortskjemt med vandringer og mye fysisk fostring. Heldigvis takler en voksen hund sofalivet litt bedre enn en skvatt gæern valp, men selv en voksen hund har behov for litt aktivitet. Da er det godt å ha noen triks i ermet!

Jeg prøvde ut massevis av øvelser som skulle være kjempelure da Tinka var valp. Blant annet target-trening. Hun plasserte snuten eller labben på en musematte eller gul lapp, eller noe annet, og fikk godbit i belønning. Hva jeg skulle med det, var jeg litt usikker på, men det stod i hundeboka, så da så. Uansett fikk jeg aktivisert valpen. Da vi i vinter skulle lære inn øvelsen "gå tøffel" fikk jeg endelig bruk for det! Tinka syntes øvelsen var veldig vanskelig og ble skikkelig sliten - joho! Legg til smeller, godbitsøk i diverse varianter, høyreføring i rally, innlæring av flere nye kommandoer og besøk av nieser, så har man en fornøyd og nokså sliten hund, selv om den ikke har gått tur i to timer! Og er jeg heldig, er forkjølelsen snart bedre, så jeg kan gå en totimers med hunden uten å bli andpusten av den slakeste stigning!

God helg!

 

Tinkas oppsummering av vinterferien!


Hei sveis, Tinka her! Jeg har fått i oppdrag å lage et sammendrag av ferien, så nå skal jeg avsløre hvordan det egentlig er å være hund her i gården! For Gro skriver jo bare om de fine tingene. Om hvor sterk hun er som holder meg i sjakk når jeg vil jage rådyr, for eksempel. Mens jeg, som har rådyrene luskende rundt inni snuta og er så fristet at det grenser til det uutholdelige, jeg blir bare avbildet oppi en halv kano som Gro synes er så kul. Tvunget til å stå i kanoen og stirre på rådyra. Det bildet hun ikke la ut, var det hun tok mens jeg ikke klarte å holde meg lenger og trakk så magebeltet på sekken laget timeglassfigur på henne og hun snublet og tviholdt og sa "menihelsiketinka" flere ganger. Hvis hun i det hele tatt rakk å knipse noe. Uansett lærte jeg et nytt ord. "Menihelsiketinka" betyr å trekke alt man klarer når man ser og lukter rådyr.

Her er vi over isen, og kameraet er under isen!
Ferien begynte egentlig ganske kjedelig, for Gro bestemte seg for å rydde mens det ikke var så fint vær. Lørdag ryddet hun i papirer og gardiner og duker, og hun reparerte skuffer og hamret og spikret så det knapt var ørens lyd her. Det blir jo litt kjedelig når man ikke får noen langtur, men på sånne dager får jeg ofte være med rundt i bilen, og da er det jo mye spennende å se på. Som regel blir det en tur i dyrebutikken også, og der har de så mye godt at jeg nesten ikke har tid til å hilse på dem som jobber der. Noen ganger må jeg bade der også, for de har en sånn hundedusj, og den liker jeg ikke. Vann er oppskrytt, altså. Hvis man kan stå uti det til knærne og drikke av det, da er det fint. Sånn rydding er veldig slitsomt, egentlig, for i høst var det mye nytt i leiligheten vår, og da ble jeg ganske huggern. Endelig har jeg vennet meg til den nye stuedøra som er kjempestor og helt av glass, og til de nye bokhyllene og sofaen, og nå trodde jeg kanskje at det skulle bli omveltninger igjen. Heldigvis skulle det ikke det, og om kvelden fikk jeg være med til mormor og morfar.

Jeg har hjulpet til med å støvsuge også. Både leiligheten og Petra Outlander. Da lå jeg på teppet mitt ute og passet på alt som måtte ut av bilen for at Gro skulle gjøre den ren. Det var buret mitt og fiskestanga og mye annet rart. Jeg var veldig flink til å passe på, og jeg bjeffet på alle som kom forbi og hilste på noen av dem, også snakket jeg litt med nabo Bente som åpnet vinduet for å fortelle meg at jeg er verdens fineste hund. Det var jeg kjempeenig i, og det sa jeg til nabo Bente, ganske høyt, og da ble Gro flau, men det brydde jeg meg fint lite om.

Petra Outlander og jeg.
Når vi rydder og vasker og sånt og ikke har tid til langtur, da kjører vi til en skog og går kort tur der i vaskepausen, og det er litt fint, for da får jeg snust andre steder enn bare rundt stranda hjemme. Det er mye mer spennende å gå tur på stranda når det er lenge siden sist, for da har kanskje lille Anton vært der, og noen ganger treffer vi på rottweilerungjenta som også heter Tinka og er morsom å leke med, enda hun har vokst veldig og blitt større enn meg allerede. Det bor mange hunder her på Refsnes, og jeg liker alle hannene, men ikke tispene. Noen av dem, sånne som Tinka, er greie, for hun er så ung, men de som er like gamle som meg, dem må jeg jo sette på plass. De må få vite hvem som er sjefen her! Gamle Frida bodde her før jeg kom, så hun er grei. Tara og Oliver er litt skumle, for Tara er gammel og har satt meg på plass en gang, så når vi møter dem, vil jeg helst gå på andre siden av veien. Men Figo og sibirhuskyen, de er kule de! Også er det jo lille King som er en dachs og naboen vår, og som jeg en gang jaget katt sammen med. Gro synes det er slitsomt å møte hunder vi ikke kjenner, og derfor blir jeg ekstra på vakt, men i det siste har jeg skjønt noe lurt: Gro har godbiter i hånda, og hvis jeg sitter med ryggen til den andre hunden og har øyekontakt med Gro, så får jeg gratis godbit! Hun har holdt på med det siden jeg var ganske liten, men jeg har liksom ikke lagt merke til det før nå, for nå har jeg jo blitt voksen.

Det er veldig fint på moloen.
På søndag ble det lang tur i Rambergløypa, og vi hadde med mat, og jeg fikk slikke restene. Jeg liker å gå i den skogen, for det er så mye spennende å se og lukte der. De har både rådyr og ekorn og rev og grevling. Også er det et fint tjern der som jeg kan stå oppi og drikke av, bare det ikke er is på det, for da kan man skli på det, og det er gøy! Men på en av gårdene bor det sauer, og dem liker jeg ikke. En gang var jeg sammen med flere sauer, og Gro og en slem mann, og de sauene slo! Neste gang vi kom til den gården, ville jeg ikke ut av bilen engang, og da sa mannen at jeg var "saueren", så jeg slapp å møte ulldottene igjen. Skal gi ham ren, jeg! Jeg tror Gro har litt dårlig samvittighet for det der fremdeles. Jeg, som var så glad i å jage sau! Nå er det så vidt hun klarer å dra meg forbi dem. Jammen godt de fleste av dem blir til fårikål om høsten. Jeg var kjempemodig da vi passerte dem og hestene. Hester bor bak sånne gjerder som slår, så de er ganske skumle de også.

Jeg vrir meg i snøen på en helt ny sti!
Mandag var en sånn ryddedag, og det var da vi støvsuget Petra Outlander. Men på tirsdag dro vi til et helt nytt sted! Der var det så mye å snuse på og se på at jeg helt glemte å bommelomme, så dagen etter var det litt krise, kan man si, men jeg klarte meg bra. Gro har blitt ganske flink til å skjønne hundespråk, så hun vet når jeg må helt fryktelig ut. Jeg fikk slikke restene på tirsdagsturen også, og det var utsikt og allting, og sola skinte, og vi satt ute på verandaen vår da vi kom hjem. Da lå jeg i hundesenga mi, og jeg kunne bjeffe skikkelig på bussen hver gang den kom. Været var kjempefint på onsdag også, men da skulle vi ikke ut i skogen, for Petra Outlander skulle vaskes utvendig den dagen. Vi dro av gårde, og plutselig kjørte vi inn i et rart hus hvor det luktet veldig sterkt og ikkeno' godt, og Gro gikk ut og snakket med en mann, og så fikk jeg komme ut. Vi trengte ikke å være sammen med Petra mens hun ble vasket, så vi gikk en liten tur på et sted hvor vi av og til går med Raja og tante Anita, men i dag var de ikke med, for de har reist på fjellet uten oss. Det er nok like greit, for sånn skigåing som man driver med på fjellet deres om vinteren og noen ganger her hos oss når det er nok snø, det er ikke min favoritt. Ski er nok ikke helt vår greie, og det har heldigvis Gro skjønt.

Jeg liker ikke ski.
Men det var veldig vanskelig for lille meg å gå uten Raja når hun pleier å være med akkurat der! Da vi kom til stranda med den skrå gressplenen, bare at det var snø der nå, da måtte jeg bare løpe og få ut alt gruffet. Heldigvis fikk jeg lov til det. Raptusløping er den aller beste måten å få ut gruff på, og å bære pinner er den nest beste.

Da vi kom tilbake til Petra, luktet hun fryktelig rent, og jeg hoppet inn i buret. Etterpå måtte jeg ligge i buret ganske lenge, for Gro var og handlet, og dessuten luktet det mat av henne da hun kom tilbake, men jeg fikk ingenting. Hun hadde nok vært i en sånn bokhandel også, for da bruker hun ekstra lang tid. Jeg har vært med henne inn i sånne et par ganger, og det er litt av en tålmodighetsprøve for hunder!

Jeg passer på menneskevalpene mens de tegner, og kanskje en frokostrest havner under bordet til meg.
På torsdag hadde vi besøk av niesene våre Ulrikke og Victoria, og det er så gøy! Først får jeg noe å tygge på så jeg ikke skal være så huggern med en gang. Huggern er forøvrig Gros måte å si det på - selv mener jeg at jeg bare utøver vanlig høflighet. Nå er jeg jo voksen og mye flinkere til å roe meg ned enn da jeg var valp, så jeg gikk og la meg under bordet mens de spiste frokost, og etterpå tegnet de. Det blir mye styr med sånne menneskevalper, og de løper rundt og hviner og roper og leker, også må jeg passe ekstra godt på alt som skjer utenfor, for en hund skal jo vokte og beskytte flokken sin. Etter en ganske lang stund kom vi oss på tur. Jammen bruker sånne små lang tid på å kle på seg, men det er vel fordi de er valper. Også lekte de hermegåsa mens de kledde på seg, og det lekte Gro også, og da var det ikke akkurat stille og rolig her, skal jeg si!

Vi dro opp til Ramberg, og der fyrte vi bål, og Ulrikke fant mange fine pinner som jeg kunne tygge på, men jeg fikk ikke pølsepinnene. De strødde godbiter på bakken til meg isteden. Til gjengjeld voktet jeg flokken og bjeffa alt jeg kunne på alle som gikk forbi. Jeg var kjempeflink! Det vanskeligste var da Ulrikke og Victoria løp rundt og lekte så langt unna at båndet mitt ikke rakk dit, for jeg stod jo bundet til krakken ved bålet. Hvordan Gro tenker at jeg skal holde flokken samla da, det begriper jeg altså ikke. Men de kom tilbake da det var pølser og kakao, og jeg fikk litt pølse som Ulrikke ikke orket. Jeg prøvde å stjele den hun orket også, men det klarte jeg ikke, enda jeg var veldig lur og forsiktig. Til slutt slukket vi bålet og dro hjem, og da hjalp Ulrikke til med å holde meg, og Victoria måtte bære alle tingene hennes. Da vi kom hjem, måtte jeg legge meg og sove, for jeg var helt utslitt, og da morfar kom og hentet dem, sov jeg helt til kveldsturen. Men da var det kaos inni hodet mitt, så jeg måtte løpe av meg alle inntrykkene, og det fikk jeg på den store fotballplassen. Vi tok en ball som har ligget i samme busken flere dager nå, og som ingen eier, og den lekte jeg masse med og ville egentlig ikke hjem, men vi tok med oss ballen, som var akkurat passe pløsete sånn at jeg fikk godt tak i den, og da ble jeg med. Presis hva jeg trengte etter en dag med besøk og mange uvanlige oppgaver.

Det ble Kjærsund-tur på fredag, sikkert fordi jeg hadde vært så flink og trengte belønning. Vi gikk ut til tangen, og der tente Gro bål og laget utrolig god mat til oss. Hun stekte reinsdyrskav, og det luktet så godt at jeg pep nesten hele tiden, bortsett fra da det kom noen på den andre siden av tangen, for da bjeffa jeg alt jeg kunne og enda litt til. Han kom ikke bort til oss, så han ble nok redd, og jeg kjente lukta av ham ganske lenge etterpå og hørte ham også. Så spiste vi, og jeg fikk nokså mye, men ikke så mye som jeg burde, syntes jeg, så derfor tok jeg oppvasken mens Gro kokte kaffe til seg, og jeg slikket ren plasten som kaffekaken hennes var pakket inn i. Etterpå ryddet jeg i pinnene til onkel Dag, for det var jammen rotete i skogen hans. Jeg skulle ønske vi kunne bo på Kjærsundhytta til onkel Dag, for da kunne vi gå turer der hver dag. Kanskje jeg fikk lurt meg til å jage rådyr også. Gro har blitt veldig knipen på hvor jeg får gå løs, og det er kjempedårlig gjort. Nå er det nesten bare i Mossemarka, og særlig når jeg leker med Fenrik. Også på stranda og andre store, åpne plasser. Det går nesten ikke an å jage pusen lenger, og ikke rådyr heller. Og hvis hun tror at kantarellsøk kan bøte på skaden, så tror hun feil, for soppen står jo helt stille!

I dag har vi gått en liten runde, bare en times tur, men det snør og blåser ute, så da kan jeg gjerne ta resten av dagen på sofaen. Kanskje vi kan jobbe litt med godbitsøk eller gå tøffel. Gro pleier å finne på en del moro når det er dårlig vær, men stort sett sitter hun bare og leser eller skriver eller vasker opp eller henger opp tøy eller rydder eller noe sånt, og da ligger jeg og sover. Men det er fint når mennesket har ferie. Jeg liker å være på lange turer nesten hver dag, og med utsikt og middag og bål. Det aller beste er at jeg får være med overalt og dessuten får sove i senga til Gro. Det blir nok en stund til neste ferie, men da håper jeg det blir like fint vær og kanskje telttur på Kjærsund, for det er noe av det beste i verden.

God helg! Voff!

#hund #vinterferie #hundeliv #Tinkapåtur 

Ferieavslutningstur til Kjærsund


Tinka var barnevakt i går, for niesene våre, og å ha to jenter på 5 og 7 år på besøk er mer slitsomt enn den lengste fjelltur. Hun snorksov da de dro. Båltur med pølser og menneskevalper som ikke ville holde seg i ro var en vanskelig oppgave for den selvutnevnte flokklederen. Bare det å ha dem i leiligheten krever sitt. Men hun lå pent under bordet og passet på mens de tegnet, og det er litt av et fremskritt fra første gang de var på besøk. I dag fortjente hun langtur til Kjærsund. Med bål. Og rådyr, for så vidt, men de ble ikke tilberedt på bålet - der laget jeg finnbiff i dag. I det siste har det blitt lite matlaging ute, så jeg syntes det var på tide. Reinsdyrskav, selvplukkede kantareller, poteter, løk og rømme fant veien oppi stekepanna, og det smakte aldeles fortreffelig, om jeg selv skal si det. Tinka fikk reinsdyrbitene med aller mest flesk, og hun var veldig fornøyd. Hun satt og nistirret på meg mens jeg stekte og braste, og pep og knistret og mente nok at hun ble utsatt for regelrett dyremishandling.
Dagen gikk stort sett med til å late seg i sola og holde fyr i bålet lenge nok til at jeg fikk både mat og kaffe. Til slutt ble sola lei og gikk i dekning bak noen furuer, og da pakket vi sammen og gikk tilbake til bilen. Som alltid når vi er på Kjærsund vil ikke Tinka hjem igjen. Først satte hun seg ned da hun skjønte at vi var på hjemtur, og da vi var ved bilen, snek hun seg lenger og lenger unna. Hadde hun fått viljen sin, skulle vi nok bodd der ute. Det er litt for langt unna allfarvei for min del, men Kjærsund er et supert sted å være på tur.

Ulrikke hjelper til og erfarer hvor sterk en hund kan være!

Kakao er godt!

Tinka poserer ved låven på Kjærsund.

Rådyrlukta reiv i nesa. Fem-seks dyr bykset tvers over jordet foran oss, og jeg fikk også erfare hvor sterk en hund kan være!



Fins det trestammer der ute, så skal de balanseres på. For det, tenk!

Nam!

Tinka tok oppvaska og sørget for at stekepanna var kjemisk fri for matrester.



Verden under isen!





Takk for turen!

#vinterferie #tur #vansjø #hund #ute #bålmat #kjærsund #våler
 

På nye stier!


Tinka svinser fornøyd foran meg. Hun har inntatt lederposisjon, og jeg har inntatt sekken. Vi vandrer innover i en skog vi aldri har vært i før, stirrer andektig opp langs en klippevegg der kampesteinene har rast ut en gang i tidenes litt utpå dagen. Eller, jeg stirrer andektig. Tinka vil gjerne framover, for alt her er jo helt nytt, og det er veldig spennende, og kanskje det til og med fins litt snø i nærheten, som hun kan rulle seg i. Større lykke fins knapt her i verden. For meg er lykken nokså stor ved synet av skilt som forteller at vi er på rett vei, selv om malingen på plankebitene har forduftet. Vi er nemlig i helt ukjente trakter. Skjønt ikke så veldig langt hjemmefra.

Ferietider er som skapt for å prøve noe nytt. Egentlig tenkte jeg å gå en sedvanlig Jeløy-tur, men så tok jeg en titt i bokhylla. Rett mot tur- og eventyrer-hylla. Bøker om turer til Baffin Island, Norge på tvers og mikroeventyr rett utenfor stuedøra. Der stod bokryggene på rekke og rad og struttet av inspirasjon, og så skulle jeg vralte rundt på kjente steder, uten fnugg av eventyr? Niks. Men hva slags eventyr skulle vi dra på, da? Vi endte opp med en tur fra "40 trivelige turer i Moss og omegn". Kanskje ikke verdens mest spennende valg, men det var en tur jeg hadde lurt på ganske lenge. I et område der jeg aldri har vært på tur før. Altså var det eventyrlig og spennende nok for en strålende tirsdag i vinterferien.

For de mer lokalkjente, så var det Ravnås i Larkollen som skulle til pers. Jeg finner en liten parkeringslomme ved Botnertjernet, og så er det bare å finne stien det står om i boka. Eksemplaret mitt er fra 1991, og ting kan jo ha forandret seg siden da. Heldigvis er stien lett å finne, med skilt og det hele, og den ser ut til å være en del av "blomsterstiene" som er merket i Rygge. I følge turboka skal den følge både gamle skiløyper og gamle Larkollvei og svippe innom en gammel husmannsplass, før den tar oppover mot en bebygd ås med utsikt over Oslofjorden.

Plassen Støtvigbråten dukker opp foran oss på den gamle Larkollveien, men det er ikke skiltingens fortjeneste! Boka hevder at stien er tydelig merket, og det stemte sikkert i 1991, men i 2017 har det meste av malingen forvitret. Noen blomstersti-skilt forteller likevel at det er meningen at vi skal gå her, men om det er riktig retning, sier de ingenting. Om kart kanskje hadde vært en god idé? Nja, det kan nok hende. Men jeg har jo boka, selv om den ikke er helt nyopplagt. Også har jeg et gammelt turkart for Rygge, av samme årgang som boka. Jeg går litt på måfå, men satser på å finne fram på slump. Og plutselig er vi oppe på åsen med utsikten, og dermed er det duket for spisepause.

Tinka hjelper til å pakke ut av sekken. 

Utsikt nordover.

Utsikt sørover. 
Ikke verst å skue utover så mye av fjorden under spisepausen. I gamle dager ble det visstnok tent varder her; en del av et system fra Håkon den Godes tid. Jeg ser for meg scenen fra "Ringene herre" der Pippin har tent varden ved Minas Tirith og bålet fører til at varde etter varde tennes helt til Rohan, hvor de venter på nyheter. Tror jeg hører filmmusikken i hodet en liten stund også, før Tinka begynner å knistre og pipe og jeg skjønner at det er på tide å pakke sammen. Vi fortsetter nedover mot Larkollen kapell, bortover til skolen, og jammen dukker det opp en inngang til skogen igjen, akkurat som det står i boka. Tinka lurer nok litt på hva vi egentlig driver med, for hun trenger en liten godprat før vi går innover i skogen igjen. Men når hun først kommer inn, går det unna! Rådyrlukt i den ene retningen, lyder fra trærne i den andre - kan det være ekorn? Stikryss og snø. Joho! Rulle rundt og løperaptus og hei hvor det går! Så må vi snu, for jeg har tatt feil vei, og dermed er det tilbake over snøen en gang til. Vel inne på rett sti finner hun en bekk å drikke av, og like etter er vi ved Støtvigbråten igjen. Når vi kommer til bilen, har vi vært ute i to og en halv time, og jeg er sikker på at jeg har fått to fregner!

Et lite tips når man skal bruke gamle turbøker som guide: ha med et kart av litt nyere dato, og ta høyde for at "godt merkede stier" ikke nødvendigvis er akkurat det lenger. Vær klar til å snu når du har tatt feil vei, og husk at bebygde strøk kan endre seg en smule på 26 år. En "falleferdig stue" kan ha forvandlet seg til et stilig hus, og informative skilt kan plutselig ha gjemt seg i granskauen. Bortsett fra det, kan gamle turbøker absolutt anbefales. Om ikke annet, så opplever man gleden ved å få et lite sjokk sånn i påskesola!
En liten forsamling skilt vi støtte på:

Ferskt og flott skilt. Ingen tvil om at dette er rett vei til blomsterstiene.

Man ser hvor man skal, men det tok litt tid før jeg fikk øye på selve skiltstolpen! Herr Gran hadde nesten slukt den.

Denne vei, men til hva? Og hvor er vi?

Røde og blå merker, pluss skilt - enestående!

Tror med rette jeg kan si at blomterstiene er godt merka, men man bør vite hvilken retning man skal, for hva det heter rundt omkring, er ikke godt å si. Men de er ganske sjarmerende, da!

Det er ikke bare skiltene som har sett sine bedre dager!

Sørover Oslofjorden.


 
Takk for turen!

#larkollen #skilt #hund #tur #utsikt #østfoldvinter
 

Godværstur på isete stier


Det tegner til å bli en rolig kveld her i gården. Tinka slapper av i sofakroken sin, etter et kort middagsavbrekk. Hun kløv rett opp i sofaen etter å ha spist og syntes ikke at middagstur var nødvendig i dag. Det kan jeg være enig i. Vi har gått langt nok, og det på underlag som normalt framprovoserer lårhalsbrudd og forstuede ankler og håndledd. Men vi hadde liksom bestemt oss for Rambergløypa i finværet, så da ble det den.

Når sola kommer fram etter tre dager med tåke og underkjølt regn og skog som ser ut til å være innhyllet i glass, da bryter vårfølelsen fram. Plutselig synger fuglene igjen, fregnene begynner å klø litt på nesa, og overalt høres dryppingen fra solsmeltet is på trærne. Stiene var ikke fullt så solsmeltet som trærne, dessverre. Jeg lurte litt på om idéen min egentlig var noe særlig da vi begynte på den brede turstien mot Bangtjernet, men jeg satset på at de smalere stiene var enklere. Heldigvis var de det. Noen hadde blitt ganske bare i løpet av formiddagen, men da vi var kommet over toppen og skulle nedover, kom vinterstøvlene med ferdig monterte brodder til sin rett! Stakkars Tinka skled nedover og måtte geleides inn på sidene, og hun trakk som et uvær for å komme seg vekk fra det grusomme underlaget. Spisepausen ved moloen på Fuglevik var kjærkommen, og hun syntes livet var verd å leve igjen da hun fikk bli med ut på moloen. Mange spennende lukter på sånne steder! Eneste skår i gleden var tilbaketuren opp mot Ramberg igjen; mer is på veien, og dessuten sauer og hester og hunder som bjeffet. Nok til å bli sliten av for en liten grandboxerelgbambi!

Det er noe der nede! Kanskje rådyr, kanskje is som faller fra en tretopp. Mystisk er det uansett!

Flantorsk, det lille skjæret.





Å slikke restene er en av hundens viktigste oppgaver på tur.

Kaffe og sjokolade i sola er ikke verst.

Nå har denne pausen vart lenge nok. Jeg er utålmodig og lei av å vente på at Gro super kaffe, og jeg vil gå. Nå.

Tinka er strålende fornøyd med å få løpe løs på moloen!





Jammen ser man Guldholmen, like bak den mørke Rambergnebba.

Har man ingen tømmerstokker å balansere på, får man bruke en mur.



Takk for turen!

#hund #Jeløy #tur #Oslofjorden
 

Frost-onsdag


På onsdag gikk Gro og jeg en tur rundt Guldholmsundet, for der var det lenge siden vi hadde gått. Jeg var litt skeptisk, for det går av og til okser der, og de er veldig store, så jeg liker dem ikke, og dessuten så stirrer de veldig, og det er ganske uhøflig. Men så fant jeg en pinne, og da glemte jeg jo oksene, og dessuten så var de ikke der. Kanskje de også har blitt fårikål, sånn som sauene. Det var veldig glatt og vondt å gå på steinene ved vannet, så vi skulle inn på et jorde, og der var det mange gjess! Jeg tenkte jo at de kunne bli middag til meg, men Gro syntes ikke det var noen god idé, og det syntes visst ikke gjessene heller. De fløy av gårde, og det var veldig vanskelig å ikke skulle løpe etter. Forresten så var det veldig stille ute. Gro sier at det ikke bare er snø som pakker inn alle lyder - tåka gjør det også, og jammen var det tåke skal jeg si! Ikkeno' utsikt til meg enda jeg liker veldig godt å sitte og se på utsikten. Heldigvis så fikk jeg nesten tak i en mus. De er kjempemorsomme, og det er så gøy å jakte på dem! Men da vi skulle inn mellom de høye trærne, da ble det veldig mørkt, så jeg satte meg ned og ville ikke gå lenger, for jeg liker jo ikke når det er mørkt og ingen har med seg hodelykt. Da pleier Gro å klappe meg litt, og så må vi gå likevel. Vi skulle ikke gå så langt i den mørke skogen, for vi skulle ut på grusveien, bort til der som det lukter gris. På veien dit, møtte vi en rar, kjempestor kloss som Gro kalte for veisperring, og hun skjønte ikke at den kunne være farlig, så jeg måtte kjefte alene, men da skjønte nok veisperringen hvem som var sjefen, tenker jeg. Til slutt kom vi til bilen, og jeg var bare litt fornærmet for at jeg ikke fikk løpe på jordet.



Hallo, Gåsa! Du skulle jo bli middag til meg! Kom tilbake!

Jeløy Radio

Guldholmen



Takk for turen! Voff!

#hund #tur #tåke #Jeløy

Noen flere bilder fra Mossemarka


Pc'en min bestemte seg for å gå i dvale i helgen, så det ble ikke så mange bilder lagt ut. Den skulle ha seg frabedt å laste opp noe som helst, og bare det å logge seg inn på ulike steder, tok et kvarter. Men nå har den tatt til fornuften og jobber som en helt. Derfor kommer det flere bilder av gale, løpende hunder og en viss eier som havnet på ryggen i snøen og ble overfalt av to hunder som ikke skjønte bæret!

Tinka er utstyrt med boksehansker!

Løping kan man tydeligvis ikke få nok av.

Innimellom må man finne ut hvilke andre som har vært i skogen.

Også er det viktig å spise litt snø. Eller er det Fenrik Snøfreser som stiller til tjeneste?

Bilder skal knipses.

Tinka lusker rundt og lurer på hvor det ble av Fenrik.

Kos er viktig på tur, både for to- og firbeinte. Takk til Vigdis for lånet av bilder!

Mer kos. Foto: Vigdis Monsen.

Jeg skulle bare ta bilde av istappene på fjellet bak, også la jeg meg ned for å finne en god vinkel. Da fant Fenrik meg - han kom byksende og lurte på hva i allverden jeg drev med, og dermed kom Tinka for å jage vekk Fenrik. Foto: Vigdis Monsen.

Tjoho! Snø og skog er det vi Tinkajenter kan best! Foto: Vigdis Monsen.

Det blir fine bilder når man legger seg ned, for tenk! Foto: Vigdis Monsen.

Tinka og tante Vigdis leier hverandre. Det er naturligvis Tinka som har plukket ut pinnen.

Fenrik lukter på blomstene - isrosene, altså.

Takk for fin tur! Ifølge værmeldinga skal ikke snøen holde seg stort lenger, og det føles godt å få brukt den mens man har sjansen!

#tur #hund #tinkapaatur #tinkapåtur #mossemarka #vinter

Gleden ved å skrape is!


Jeg er sikkert ikke alene om følelsen, men jeg kjenner vel ikke så mange andre heller. Altså, andre som liker å skrape is av frontruta om morgenen en kald vinterdag, for eksempel rundt fullmåne, når himmelen er klar og kald og sola ser ut til å skulle stjele showet fra skyene som har herjet den siste uka. Men jeg liker den. Is på ruta er vakkert, og det betyr at det er kaldt, sånn som det skal være om vinteren. Rim på trærne, kanskje snø. Muligens hålke på fortauet, men man har da brodder. Dessuten har jeg allerede så mange blåmerker på låra og hoftene fra vinteren at et par nye ikke gjør noe til eller fra. Verden blir lys og hvit, og barometeret inne i kroppen min stiger. Roser på frontruta, roser i kinnene. Tur i Mossemarka med Vigdis og Fenrik, i snøen. Stort mer skal ikke til for å gjøre meg lykkelig en søndag i februar.

Tinka får endelig leke med Fenrik igjen. Potesokkene hennes holdt seg på gjennom hele turen, så dem skal jeg kjøpe flere av! Tror hun innså fordelene ved sokkene selv, for hun motsatte seg det nesten ikke da vi skulle ta dem på. Og hun plagdes ikke med snø og is mellom tredeputene i det hele tatt, sånn som hun gjorde i fjor vinter. Disse er fra Nonstop, og de har elastisk borrelås. Sitter som støpt!

Tinka har Vigdis' godbiter i kikkerten.
Er litt usikker på hva slags dans dette er, men det er i hvert fall en het omfavnelse!

Dette ser ikke like hjertelig ut, men det er nok bare lek. Riktignok blir Tinka litt frustrert iblant, når hun skjønner at Fenrik er yngre og kjappere, og da kan hun være en grinete gammal kjerring som skal vise hvem som er sjefen, men løping som dette står som regel på topp-lista over ting som er gøy! Det ble nok litt mye denne gangen, for hun var ganske stiv i ryggen på kvelden, men i dag ser det ut til å være glemt.

Litt snø i Mossemarka, og mye is på stien!

Takk for turen, Vigdis og Fenrik!
 

#hund #tur #snø #moss

Snøengler!


Jeg elsker å lage snøengler! Det beste er når underlaget er litt hardt, for da kan man klø seg samtidig. Først må man stupe kråke, og så velter man seg over på ryggen, og da er det bare å vri seg fram og tilbake. Herlig! Jeg tror nok at snøen er til for at vi hunder skal kunne vri oss i den - og løpe i den, bykse i den og snuse i den. I dag har jeg gått spor i den, og Gro har lagt ut et par bilder av det på facebooksiden min: https://www.facebook.com/tinkapaatur/

1. Stupe kråke.

2. Velte seg over på ryggen.

3. Vri seg rundt, fra side til side, med god bevegelse i ryggen og helt ut i halen.

4. Glem ikke å vri hodet og snuten litt rundt.

5. Avslutt med mageblotting. Total nytelse.

God helg! Voff!

#hund #snøengler #tur #snø
 

Kom deg ut!


Klokka er kvart på sju, og det er søndag morgen. Jeg våkner av at noen stirrer på meg. Ganske riktig, det er hunden som synes det er på tide å stå opp. Etter å ha tilbragt store deler av lørdagen på sofaen, med en matmor som holdt det gående på hostesaft og engelskprøver, er hun klar for å starte dagen. Det er bare å komme seg i klærne og ta henne med ut på dagens første tissetur, for så å sette over kaffen og håpe at hun gir meg litt ro. Det gjør hun ikke, og kvart over ni er vi klare for dagens hovedtur. Tross alt er det jo "Kom deg ut"-dagen i dag, og det er meldt regn og sludd og vind, så hvis vi kan gå en tidlig tur og være hjemme før uværet setter inn, er jo det fint.

Vi blir møtt av to ekte strand-snømenn på Refsnesstranda, med blåskjell til neser og tang til hår! Ivrige unger fornekter seg aldri! Det har vært hvitt på bakken i to dager nå, og det gjelder å bruke snøen før den forsvinner. Det tenker Tinka og jeg også, men interessene våre går mer i retning snøspor og herjing. Vi gikk snøspor på et jorde på fredag, etter en tur med Vigdis og Fenrik, og Tinka var rolig i kroppen og klarte å fokusere på sporet mitt og ikke rådyrets. I dag blir det ikke spor, men en tur rundt Ramberg er på sin plass.

Snøen ligger et par hakk dypere ved Ramberg enn nede ved vannet, og det vet Tinka å utnytte. Å rulle seg i snø, er noe av det beste i verden! Og det kommer mer mens vi er ute. Skyene henger lavt, og noe hvitt daler ned fra dem. Ikke nok til å ta fram skiene ennå, men man kan jo håpe! Imens kan jeg nyte snøbilder fra Jeløy, som må skattes høyt denne vinteren:

Hurra! Det er snø på stien vår!

Tinka tar stand - sannsynligvis er det mus under snøen, og musejakt er gøy!







Guldholmen i lavt skydekke!

Ramberg


Takk for turen!

#komdegut #jeløy #hund #tur #snø
 

Bål virker


Det fins et dikt av Kim Hiorthøy som heter "Ting som virker". Jeg liker det diktet. Det får en til å tenke på sånne små, enkle ting som er hyggelig å gjøre i hverdagen, eller i helgen, eller bare sånn av og til. Bål er en sånn ting som virker. Pluss på pølser, kaffekjelen, hund, hund som tygger i seg pølsepinnen når du er ferdig med å spise, og kanskje en bok du kjøpte i går. Sånt som virker.

















Takk for turen!

#bål #båltur #hund #vansjø
 

Molbekk i tåka


Når man våkner søndag morgen av et langtrukkent "tuuuuuuuuuuuuuuut" fra fjorden, i relativt dypt toneleie, da vet man hva slags vær det er. Tåke. I dag lå jeg til og med på sofaen i stua, siden senga var lånt ut til niese Ulrikke som var på overnatting, så lyden fra Color Line som tøffet innover fjorden, var ekstra kraftig. Tinka var utlånt til mamma og pappa, så Ulrikke og jeg fikk en rolig morgen med barne-tv, playmo-lek og piknik under spisebordet med kakao og frokost. Vi perlet sebraer og elefanter, og lekte, men frøken niese skulle i bursdag og måtte hjem, så etter noen timer var ting som de pleier igjen. Tinka lusket rundt og snuste på alle lekene mens jeg ryddet opp, og hun var lykkelig over å være hjemme igjen. Etter å ha vært lånt ut nokså mye denne uka, tror jeg vi skal ha en rolig uke med mange hjemmeaktiviteter fra i morgen! Men det er veldig artig og koselig å ha niesene på besøk også. Selv om gulvet ser slik ut etterpå:

Og som om det ikke var nok - slik ser det ut når tante går en liten smule amok med perlingen etter at niesene har reist hjem:

Venner og familie er herved advart; hvis dere ikke oppfører dere skikkelig i år, vanker det kopp- og glassunderlag til jul, i sett på tolv!

Til tross for semulegrynsgrøten utenfor, måtte vi ut på en liten tur. Jeg skal fremdeles ikke gå så langt, ikke bli dratt av hunden og ikke gå i oppoverbakker eller trapper, så derfor fikk Tinka på seg sele og ble tatt med til Molbekk, hvor jeg bestemte oss for å gå opp på Vardåsen. Så vidt jeg kunne huske var det ikke så bratt opp dit, og det med selen - altså, Tinka drar når hun er på tur i skogen uansett, så... Dessuten gikk det sikkert bra. Det gjorde det også. Litt glatt og isete på stien var det, og jeg tenkte jo "hva i huleste tenkte jeg på" på vei oppover, særlig siden Tinka var veldig ivrig på snusinga og trakk i vei, men det gikk helt fint opp. Vi kom til toppen med gravrøysa, og jeg tok noen bilder, og så skulle vi bare ned igjen, mot Molbekktjernet. Den stien er delvis fjell og stein, og i dagens vær var fjellet nokså glatt. Jeg gikk veldig sakte og følte meg som en olding på vei ned. Tinka fikk klar beskjed om å gå rolig.
"Hvis vi sklir her, Tinka, så går både leggen min og ryggen din og kameraet til helvete!"
Ti sekunder senere lå jeg i lyngen, etter en kontrollert nødlanding på venstre skulder og arm. Leggen klarte seg, og kameraet hang trygt i høyre hånd, og Tinka lurte på hva i all verden jeg drev med der nede og om jeg hadde tenkt å bli der lenge. Det hadde jeg ikke. Jeg reiste meg og var nøye med å velge ut ruta. Så kom en ung setter byksende nedover. Han hadde tatt peiling på Tinka og var i lekehumør så det holdt. Eieren kom like oppi lia og ropte, men hunden hadde mye mer lyst til å leke med Tinka enn å komme til matfar, så det ble litt byks og hopp og tjo og hei før de kom seg avgårde. Tinka ville gjerne leke mer, og bare sånn for ordens skyld - å skulle holde seg på beina i bratt og glatt nedoverbakke mens hunden trekker og vil leke og komme foran det andre turfølget, det krever en viss konsentrasjon. Men vi klarte det. Da vi endelig var nede ved Molbekktjernet, tenkte jeg nokså letta og fornøyd at "det fysioterapeuten ikke vet, har ikke jeg vondt av". Eller noe sånt.

Gravrøysa på Vardåsen, og et ganske tåkete Mossesund i bakgrunnen.

Utsikt til Rosnes på Jeløy. 



Is på Molbekktjernet. Før i tida saget de løs is i store blokker herfra og eksporterte til Europa.





Takk for turen!

#molbekk #hund #tur #nærtur #moss
 

Balansen er gjenopprettet!


Jeg har vært ganske fornærmet på Gro denne uka. Hun påstår at hun har vondt i leggen og ikke kan gå lange turer med meg, og det er helt greit det, for på søndag var vi jo ute på en kort tur sammen med Raja og tante Anita og de to rare pinnene som Gro av og til hopper rundt med, men hun trenger jo ikke å legge meg ut på anbud fordet! Men det er akkurat det hun har gjort. På mandag og tirsdag og onsdag var morfar ute hos meg, og mormor også, og vi gikk noen småturer sammen. Jeg liker å gå tur sammen med dem, og jeg liker å sove over hos dem, enda de har flyttet til et annet hus hvor det lukter hund hos naboen som jeg ikke har møtt ennå og alt var veldig uvant når jeg kom dit første gangen. Dessuten så er vi jo på rally på mandager, og da er vi jo sammen begge to. Det var på tirsdag kveld jeg ble ordentlig sur, for da kom Vigdis som er mammaen til lille Fenrik som er så grei å leke med. Jeg hadde hatt lyst til å gå tur lenge, så jeg trodde kanskje at Fenrik og jeg skulle få leke litt sammen, men plutselig skulle jeg være med Vigdis ut, og Fenrik var igjen hjemme hos Gro! Jeg ble veldig frustrert og måtte hoppe opp og bite litt i Vigdis for å si fra, og da ble hun litt irritert, så jeg prøvde å sette henne på plass og fortelle at vi skulle hjem igjen, men da satte Vigdis på plass meg isteden, og etterpå ble det veldig moro, for vi så rådyr og allting. Vi lekte litt med pinne også, for jeg liker jo å bære på pinner og ha drakamp når ting er litt vanskelige. Da vi kom hjem til Gro, hadde Fenrik tygget på alle lekene mine og ligget i sofakroken min.

Gro dro tidlig på jobben på onsdag, og mormor og morfar gikk tur med meg, men da Gro kom hjem igjen, syntes jeg det kunne være nok, så jeg ville straffe henne litt. Jeg lå i sofakroken min og så en helt annen vei ganske lenge, men til slutt måtte jeg bort og hilse på. Gro skjønte nok at jeg måtte blidgjøres litt, for etterpå gjorde vi mye morsomt, og resten av uka har hun vært veldig flink til å gjøre ting jeg liker. Vi har gått liten kveldstur med Raja og tante Anita, også har vi vært på smeller-trening hos May-Iren, og i dag hadde Gro kjøpt med kjøttkaker og lapskaus fra slakteren, og de hadde bein til meg også, men dem har jeg ikke fått ennå. Vi tok med all maten og kaffen til Gro, også bar jeg alt sammen bort til den fine kroken vår i skogen ved vannet, og det var veldig koselig. Vi var der lenge, og jeg fikk slikke restene og fikk lapskaus i tørrforet mitt. Etterpå skal vi leke smeller, for det har Gro sagt, og en av elevene hennes har gnidd på skinnbitene som jeg skal finne. Nå tror jeg ganske sikkert at jeg har tilgitt Gro.

Det er fint når vi kan gå ut og spise, for da koser vi oss.

Dette portrettet kaller Gro "Hund i solnedgang".



God helg! Voff!
#hund #tur #jeløy #solnedgang

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits