hits

Farvel til Petra Outlander

Dagen måtte jo komme. Jeg var egentlig forberedt og har tenkt tanken nokså hyppig de siste par årene, for Petra har hanglet en stund. Hun har vært plaget med knær og skuldre, hun utstøtte rare lyder ved oppstart, gryntet i nokså mange sekunder etter at tenningen var slått av, og rustflekkene ble flere og flere. Likevel, man slenger ikke bort et gammelt vennskap sånn uten videre.


Tidligere i sommer kom Petra på kant med et ondsinnet og svært lite fleksibelt furutre. Sol og skygge, samt et nytt og digert hundebur med sprinkler som ga gjenskinn, ødela sikten bakover, og resultatet ble en durabelig bulk som naturligvis måtte rettes ut. Jeg leverte Petra på bilsenteret noen dager før ferieslutt, nystøvsuget og pen i tøyet. Selv ble jeg utstyrt med Goggen, en snerten og hypermoderne liten golf med dab-radio og automatgir. (Petra slapp aldri gjennom andre kanaler enn p4, og bare når hun var i godlune. Jeg spanderte aldri dab på henne, stakkar.) Etter å ha låst meg inn i Goggen, returnerte jeg slukøret til karene på bilsenteret og sa, litt småflau: "Jeg finner ikke ut hvor jeg skal putte inn nøkkelen, og det er bare to pedaler på den. Hjelp!" Nå kunne jeg ha føyd til: "... og dessuten er det ikke Petra." Jeg klarte å la være.

Dagen etter begynte jeg å venne meg til vesle Goggen og sluttet å kikke under rattet for å finne kløtsjen. Jeg trivdes med å høre på radio og tenkte at moderne biler tross alt har noe for seg. Så ringte forsikringsselskapet.

"Ja, hei du, dette er fra forsikringsselskapet. Du, vi har sett på den skaden på outlanderen din - det var den bulken som skulle rettes ut - og..."

Det viste seg at Petras generelle helsetilstand var såpass dårlig at prisen på reparasjon ville bli omtrent det samme som forsikringsoppgjøret hvis jeg valgte å skrote bilen. I tillegg hadde håndbrekket røket da de kjørte henne fra bilsenteret til verkstedet. Spørsmålet var om jeg virkelig ønsket å få reparert Petra, eller om jeg ville ha oppgjøret minus egenandelen og heller kjøpe meg en nyere bil. Forsikringsfyren levnet ingen tvil om hva han mente var det klokeste valget. Jeg motstod fristelsen til å be ham dempe seg, i tilfelle Petra skulle høre på. Hun som var vant til å bli strøket over dashbordet til godord som "du og jeg, Petra, vi klarer brasene, vet du," og "jammen er du god å ha, Petra!". Hva måtte hun ikke tro om hun fikk høre ord som kondemnere og forsikringsoppgjør?

Gode, gamle Petra. Hele vårt bekjentskap passerte revy bak netthinna. Fra vi ble kjent for sju år siden og jeg ikke hadde eid bil på mange år og til vårt aller siste sprell fram og tilbake til Veggli. Petra, Tinka og jeg har kjørt E6 til Oppdal, vært i Røros, Femundsmarka og Valdresflya. Petra kan veien til Kjærsund utenat, og vi har humpet rundt på skogsbilveier av ymse kvalitet. Petra har klart brasene på tross av en avsindig svingradius, motvilje mot oppoverbakker og et klimaanlegg som krevde nedrullede vindusruter. Men nå var altså tiden inne for å ta farvel, la henne trille inn i de evige jaktmarker (fortrinnsvis i tredje - yndlingsgiret hennes...) og håpe at hun kunne reinkarneres som spiker, skruer eller kanskje en sykkel.

Jeg ringte mannen fra forsikringsselskapet etter en tenkerunde og en sjekk med banken. Da han nevnte kondemnering og opphugging, fikk jeg hjertet i halsen og var en hårsbredd fra å ombestemme meg. Fyren snakket som om Petra var et gammelt esel som ikke kunne brukes i arbeid lenger og derfor skulle tas med ut i bakgården for å skytes. Ærlig talt! Jeg ristet av meg sjokket over hans ufølsomme omtale av min sølvgrå venninne gjennom mange år og prøvde å si til meg selv at det bare er en bil. Bare en bil du, liksom! Med Petra har jeg utfordret et utall nevroser, våget meg ut på eventyr og følt meg uavhengig, fri og trygg. Her er det følelser involvert, og Petra har vært en av oss jentene.

Heldigvis fikk jeg tatt avskjed med henne, siden jeg måtte hente ut både hundeburet og noen småting fra hanskerommet før hun la ut på siste reis. Fikk klappet henne på taket og sagt farvel og takk for sju fine år sammen. Jeg klarte å holde stemmen stø og tårene tilbake, men bare fordi det stod folk rundt oss.

Det jeg ikke fortalte Petra (det hadde jeg ikke hjerte til) var at hun allerede var erstattet av en yngre modell i samme familie, litt mørkere i fargen og med dab-radio, bluetooth til mobilen og bedre plass til hundeburet. Tinka har godkjent doningen, særlig siden kanten på bagasjerommet kan brettes ned, så det blir enklere for henne å hoppe inn. "Reidar" (det var en hankjønnsbil, det følte jeg på meg med det samme) er en moderne, kjekk kar med en rekke finesser som gjør kjøringen enklere og mer behagelig, og vi er blitt gode busser. Likevel kan han aldri erstatte gamle Petras plass i hjertet mitt, og det håper jeg hun er klar over, der hun ruller inn i solnedgangen, i tredje gir og med alle vinduene nede.

Takk for alle turene, Petra Outlander!

#bil #gammelbil 

Øya med den rare dialekten

Siste stopp før hjemtur var Vega, og jammen ble det både fjelltur og padling der også. Og middag hos en kjendiskokk!


Jeg mener jeg har hørt om en indianerstamme, eller kanskje inuitter, som ikke liker å fly, fordi sjelen ikke klarer å følge med. Som om den henger igjen på hjemstedet fordi reisen går så fort. Jeg hadde samme følelsen da vi satt utenfor teltet den første kvelden på Vega. Værøy - svisj! Røst - svosj! Bodø - Saltstraumen - Svartisen - ferger - Sju halvsøstre (så ingen topper pga lavtflygende skydekke) - ny ferge - Vega - boms! Vi kunne naturligvis ha blitt lenger på campingplassene vi overnatta på, utforsket, gått i fjellheimen, men vi begynte å slippe opp for oppspart tid og ville gjerne ha med oss Vega sånn helt til slutt. Derfor så vi mye vakkert fra bilvinduet, men stoppet ikke for de lange pausene. I det hele tatt så vi mye som ble lagret i "må komme hit og vandre seinere en gang!"-avdelingen. Med så mye natur og så mye vei og så mange minner, følte jeg meg litt utafor den første tida på Vega, som om sjelen ikke helt hadde tatt meg igjen ennå. Heldigvis fant den fram til slutt!

Vi gikk til topps på Floaksla som kveldstur. Det var ikke særlig langt, men ga fin utsikt over det flate landskapet på Vega, og til fjellene. I sørvest ligger en kladas med fjell midt i alt jordbrukslandet, og det høyeste er på 799 moh. Vi tok sikte på den toppen en ettermiddag og la i vei med nyinnkjøpt kart og turbeskrivelse fra turistinformasjonen, hvor vi traff en hyggelig jente med verdens underligste dialekt. Vega har, i likhet med Brønnøysund og omkringliggende herligheter, en salig blanding av nordlandsk og trøndersk, tilsynelatende uten regler, mål og mening. Med litt trang åpning av fremre taleorganer får dialekten et barnslig og tilforlatelig uttrykk, og jeg ble like fascinert hver gang en innfødt åpnet munnen. De har sikkert noen regler for hvilket tonem som skal brukes til hvilket ord og hvilke stavelser, men for en uinnvidd var systemet vanskelig, for ikke å si umulig, å få tak på. Tror jeg må tilbake dit også, bare for å lære meg dialekten!

Men det var den toppen. Trollvasstinden. I følge beskrivelsen kunne den være litt utfordrende, og det var jo en del høydemeter å gape over, men vi la i vei. Vigdis i lett tilbakelent ganglag ispedd kulturelt korrekte nordnorske uttrykk, grunnet intens trekkhund med fugl i snutegangene. Jeg en tanke foroverlent, som følge av kun én medbrakt tursekk, som skulle romme alt fra telttur i Ånderdalen til raske kveldsturer med vann, sjokolade og kamera pålydende et ukjent antall kilo. Vi gikk innover et skogsområde med myr, furuer og store steinblokker, og Trollvasstinden bar navnet med rette. En real trollskog, før vi kom til myrlendte høyder og enda flere steinblokker. Tåke og skyer hadde hele tiden lekt rundt oss, men det var ikke før vi nærmet oss toppen at den tetnet såpass at vi fant det klokest å snu. En ting var manglende utsikt fra toppen, noe helt annet var muligheten for å finne røde merker på steinblokkene når vi skulle ned igjen. For det var skikkelig bratt og ulendt! Morsomt og temmelig slitsomt å gå, og sannsynligvis ikke tilrådelig i tett tåke. Dermed gjorde vi helomvending. Tinka fikk gå løs i steinrøysa, siden jeg regnet med at hun ville finne den letteste veien best uten meg på slep, og det var en lykkelig hund som svinset nedover fjellsida. Fenrik og Vigdis venta øverst i de bratteste hengene, så slapp Fenrik løs og kom ned til Tinka og meg, som stod klare til å plukke opp båndet hans. Han syntes nok det var skikkelig urettferdig at han måtte være i bånd mens gamlemor fikk gå løs - Tinka gadd jo ikke å spore og ta stand på fugl, så etter Fenriks oppfatning var det helt unødvendig at hun var fri. Til gjengjeld var Tinka ordentlig sliten etter turen, mens Fenrik gjerne skulle ha gått den en gang til. Uten bånd, vel å merke.
              
Fjellet er fint i tåke også, og området var virkelig vakkert og dramatisk. Et annet vakkert område på Vega, var vestkysten, hvor vi dessuten hadde sol. Vigdis padla ved øya Søla, mens jeg gikk tur på land. Vega er visst et padleeldorado, og vest for øya ligger tusenvis av småholmer. Flere av dem har vært bebodd, men nå er det nok mest brukt som feriesteder. Vega er jo også stedet for ærfugl og eksklusivt dun, og de trekantede ærfuglboligene stod utstilt flere steder. Nord, på Nes, lå en del rorbuer og overnattingssteder, et museum, turistbutikker og en kafé som var så dyr at bankkortet mitt krøllet seg sammen og pep i smerte og nektet meg å kjøpe så mye som en kopp kaffe. Isteden bestilte vi lunsj på restauranten til Jon Aga og fikk kveite på en smørstekt seng av linser, med hvitvin og en lekker kake til dessert. God mat og flotte lokaler - anbefales! Vigdis kom til og med drassende på sjefen sjøl, som hadde begynt å prate med henne ute i vestibylen da hun sjekket hundene i bilen. Jeg håndhilste og var lettere sjokkskadd en stund og glemte å si at maten var god. Nå må jeg nesten inn til venninna mi, ellers blir hun vel bekymra, hadde Vigdis sagt. Ja, da får jeg vel bli med inn og hilse pent, sa kokken Aga. Ja, det synes jeg da, sa Vigdis, og sånn ble det. Han var en hyggelig fyr og ble stående og prate med gjestene (det var jo flere enn oss der!) ganske lenge.

Etter å ha utforsket Vega og spist lunsj hos Jon Aga på Vega havhotell, gått en tåketur og flere fine solturer, samt vært på konsert med Claudia Scott i Vega kirke, pakket vi sammen teltene og stappet bilen full. Så smatt vi opp til Torghatten på obligatorisk besøk før vi vendte nesa hjemover. Dagene på Vega var en fin avslutning på turen. Man må velge og velge bort når man skal ut på en ferietur som dette, og vi så mye som vi har lyst til å oppleve mer av senere. Men fy søren, så mye vi fikk med oss! Øyhopping fra Senja til Vega, omtrent som trollene i sagnet om De syv søstre (som vi bare så føttene på!), Torghatten, Hestmannen, Vågakallen og Lekamøya. Etter en sånn ferie bruker man tid på å fordøye alt sammen, og fremdeles dukker det opp bilder i hodet fra steder og folk og turer. Herlig å se tilbake på.

Fra Nes, nord på Vega.

Kveldssol over Gullsvågsfjellet.

Vigdis forbereder padleturen.

Fra Nes.

Tinka.

Det er en naturlov, at to hunder som skal fotograferes aldri kan se samme vei. I hvert fall svært sjelden!

En bitteliten padlerske under et digert fjell!

Takk for nå, Vega!

Øyhopping i nord

Værøy var rolige dager, grønne enger, taggete topper og hvite strender, men også regn og vind som smalt i teltduken. Og en småsyk hund.


De få overnattingsstedene som fantes på Værøy var enten fullbooka, eller de tok ikke inn hunder, så vi endte opp på stranda på Nordlandet. Der slo vi opp teltene og lot humla suse noen dager. Et par turer, litt padling, postkortskriving på Kiosken i regnværet og ren avslapning for å fordøye alle inntrykkene fra den siste uka. Senja lå fremdeles og duvet i hukommelsen, det samme gjorde Hov og alle fjellene i Lofoten. Derfor gjorde det egentlig ikke så mye at vi fikk et par dager med regn på Værøy og brukte en del tid i teltene. Det ble en veldig lat kaffe- og sjokoladecroissant-tur utover mot fuglefjellet Måstad og en "topptur" med utsikt utover det samme fuglefjellet. Utsikten fra Håen, ned mot Punsanden og Måstad er vel den mest fotograferte på hele øya. Den er flott, og vi gikk opp seint på kvelden i håp om å oppleve sola ved midnatt, men den hadde krøpet i skjul bak ganske tunge skyer. Bildene våre ble neppe av de mest spektakulære, men vi fikk med oss turen, i hvert fall, og litt historie på veien. Tidligere drev nemlig folk på Værøy den svært lokale sporten "sitte på ørnhus", som gikk ut på å fange ørn med hendene, for å begrense skadene på sau. Langs veien til NATO-stasjonen lå det ruiner etter slike ørnhus. Enda tidligere, for ca 55 millioner år siden, beitet dinosaurer på Værøys flate partier, før Atlanterhavet åpnet seg og skapte fjellene. Fuglene trives best der det går rett ned i havet, og både på Værøy og Røst finnes det nok av sånne klipper. Dessverre har det gått tilbake med sjøfuglene, grunnet matmangel, som igjen har sammenheng med klimaforandringer.

Fenrik beundrer utsikten på tur.

Tinka passer teltet, med det kjente landemerket Heimretussen i bakgrunnen.

Måstadfjellet, sett fra Håheia. Vi gikk opp fra en parkeringsplass ved Marka på Sørlandet og gikk både på sti og på vei fram til NATO-stasjonen, før vi tok til venstre ut til selve Håen. Flatt og fint å gå, helt til det plutselig var stupbratt. Jeg er ikke verdens modigste på høyder, og særlig ikke med hund, så de mer spektakulære bildene overlater jeg til andre!

På tur på Kvalneset i sør.

Veien ut mot Nordlandet var både svingete og bratt, og jeg syntes det var nokså skummelt å kjøre der. Fikk følelsen av å sitte i berg-og-dalbane og bli dratt mot toppen, for så å slippes ned i full fart med innlagt venstresving av den uoversiktlige typen!

Hovedkvarteret vårt på Værøy!

Vigdis på vei tilbake fra en ørliten padle-ekspedisjon.

Det var ikke bare vi menneskene som hadde behov for en pause - Tinka var også temmelig sliten. Hun blir jo normalt helt satt ut bare jeg ommøblerer litt, og lange kjøreturer, jobb som vakthund, turer på ukjente og spennende steder og ikke minst overnatting på nye steder til stadighet, det ble slitsomt for henne. At hun hadde godt av det, tviler jeg ikke på, for hun viste tydelige tegn på å stortrives, men på Værøy var hun såpass sliten at hun en ettermiddag krøp inn i teltet og la seg, og like etter hørtes taktfaste snork innenfra "Det Glade Vanvidd"! I tillegg snappet hun i seg noe velduftende og pill råttent, og de neste dagene var det oppkast og løs mage. Dessuten ble hun ganske slapp og sjaber. Jeg var naturligvis skikkelig bekymra, skjønt hun har jo vært gjennom sånt før, og det har gått bra tidligere. Likevel likte jeg det ikke. Vi som skulle med ferge og alt!

Vi hadde fått mange anbefalinger om Røst, og jeg led valgets kvaler. Skulle jeg våge å dra ut til enda et øyrike uten veterinær, når Tinka var såpass dårlig? Hva hvis det bare fortsatte å regne? Etter to søvnløse netter med vind som smalt i teltduken, og hund som kasta opp i teltet, var jeg nokså mismodig. Samtidig ville jeg ikke utsette en syk og kvalm hund for den flere timer lange fergeturen til Bodø, og vi måtte jo uansett innom Røst på veien, siden ferga mellomlandet der. Vigdis ble mer og mer ivrig etter å se Røst, og mer og mer overbevist om at været der ute kom til å bli strålende ettersom hun pratet med flere og flere. Overtalelseskunstene hennes nådde nye høyder. Det blir bra vær på Røst nå, det sa de folka, og hun ene er derfra. Når det er en sånn lys stripe i horisonten, da blir det godvær. Vi kan jo ikke la være å ta turen utom når vi først er her, det kan bli kjempelenge til neste gang. Tinka blir bra, kan du skjønne - vi er ikke helt oss sjøl vi heller, når vi er matforgifta. Vi tar inn på hotell. Og mer i samme gate. Vi bestemte oss for alvor på kaia, like før billett-fyren kom rundt.

Så ble det Røst. På Bryggehotellet tok de hunder, og vi tørket oss, tok en dusj og sonderte terrenget litt. Nå er Røst strengt tatt ikke det mest vidstrakte terrenget man kan sondere, men vi fant både kirkeruiner, sauer, Norges største Joker-butikk (i følge ukjente kilder, riktignok...) og mange måker. Vigdis testa padleforholdene mens jeg ringte og ble beroliget av veterinæren hjemme. Tinka var ikke i storform, men hun holdt på vann og mat og trengte hyppige turer ut, ellers skulle det nok gå bra. Og det gjorde det.

På en av disse hyppige turene så jeg reklame for ribb-turer ut til fuglefjellene på småøyene rundt, helt til Skomvær og tilbake. Når Vigdis hadde fått se hele Røstlandet fra sjøsida (padleturen ble en smule lenger enn beregnet, men hun holdt ut og kom temmelig utkjørt, men lykkelig, tilbake noen timer etter start, etter å ha sendt meg et par sms'er om at turen var litt lenger enn hun hadde trodd, men at hun ville være tilbake om en times tid, og jeg var bare litt bekymra for at hun hadde tatt feil ved flyplassen og havna i Bodø; en bekymring Vigdis delte, fortalte hun, og hadde fundert over siden hun oppdaget flyplassen!), var det ikke mer enn rett og rimelig at jeg fikk meg en tur for å se skarvene på Utrøst og Skomværsvalsen. Jeg tok en sjefsavgjørelse, bestilte rommet for en natt ekstra og gledet meg vilt.

Ribb-turen svarte absolutt til forventningene. Jeg ble plassert helt foran i doningen, sammen med speilrefleksen, og gliste fra start til slutt. Lomvi, alke, lunde, måker, skarv, havørn og sel lot seg villig beundre, skjønt med sola rett i fleisen ble det så som så med bildekvaliteten. Et lite utvalg kommer likevel her:

Vi har skarv på Jeløy også, men ikke i sånne mengder som på Røst. 

Langt unna og zoomet og forstørret; havørn!

Formasjonen Nykene er lett å få øye på. På den midterste er det visst et hull på toppen og hundre meter ned eller så, og man tror den har vært brukt til ofringer. Jeg synes det mest utrolige er at folk har bodd her så lenge! Steinalderrøstværingen må virkelig ha vært en god sjømann.

Lundefugl går inn for landing.

Det var ikke bare fugler rundt øyene på Røst - en hel gjeng seler gled ned fra et skjær og stakk hodene nysgjerrig opp for å finne ut hva som forstyrret skjønnhetssøvnen deres.

Fuglefjellene har sterk tilbakegang, og flere av hekkeplassene som tidligere var helt fulle, er tomme nå, forklarte guiden vår. Likevel fikk vi en smakebit av hvordan det har vært.

Skomvær fyr var snuplassen vår, og vi ble kjørt tilbake til brygga like ved hotellet. Siden det var siste kveld på Røst, ventet fiskesuppe og hvitvin på hotellet, og dagen etter var det bare å pakke, stable alt i bilen og satse på at vi fremdeles hadde plass under fiskestengene som aldri ble tatt i bruk og bare var i veien. Etter hvert fant vi lure løsninger og utnyttet hulrom, og hadde vi hatt et par uker til på oss, ville bagasjerommet hatt tellekanter! Sannsynligvis ville fiskestengene innen den tid befunnet seg på en nordlandsk søppelfylling, nedbrutt i sine enkelte faktorer...
           
Om Værøy var et sted vi fikk slappet av og fordøyd inntrykk, så var Røst stedet vi virkelig følte at hodene ble klare for nye opplevelser igjen. I hvert fall var det sånn med meg. Solskinn og varme, hotellrom og tørre klær, også turen rundt Skomvær, gjorde underverker for kropp og sjel. Tinka var på bedringens vei og hadde nesten slutta å kaste opp. Værøy og Røst ble to veldig ulike etapper; like ulike som de er rent fysisk. Værøy har fjell og regn og vind, Røst er flatt som en pannekake, har sol og tørka torskehuer. Vi trivdes begge steder, men Røst vant på været. Vi ble fulgt av sola helt til Bodø, hvor vi gjorde en kort spisestopp og jeg rakk et usedvanlig kjapt besøk på biblioteket, som skal være et av de ti vakreste i verden. Jeg måtte si meg enig. Stort, åpent, med flott utsikt mot havna og en flott barneavdeling. Lykkelig skolebibliotekar kjørte over Saltstraumen og under Svartisen og parkerte på Kvitbrygga fiskehotell med kjøleskap og vannkoker og lov med hund. Så var det klart for siste delmål: Vega.

Hjeller på Røst.

Det gamle hotellet tvers overfor Bryggehotellet huset stort sett måker, som aldri sov. Heldigvis hadde vi rom ut mot gata på den andre sida!

Tinka og Fenrik nøt også oppholdet på Røst Bryggehotell.

Gammelt hus.

Sommeren har vært atskillig mer frodig nordpå enn her sør.

Ha det bra, Røst!

Lofotens strender og fiskevær

Etter Senja var det Lofoten som stod for tur på det som skulle bli en real øyhopper-ferie i nord!


Ferga fra Gryllefjord til Andøya skal visstnok være helt fantastisk. I sol. Vi hadde tunge, grå skyer fulle av regn, og det sjøet nok til at jeg var glad for colaen jeg hadde kjøpt. Dessuten var vi litt lei oss for å forlate Senja. Det at vi hadde besøkt Senja først, gjorde også at vi, urettferdig nok, tok Andøya som ren transportetappe. Været var stadig ikke noe å skrive hjem om, og selv om vi så mye vakker natur, fristet det ikke å stoppe og telte i regnværet. Dagen etter ankom vi Svolvær i like grått vær, men vi stoppet likevel. Hundene skulle luftes, og vi ble tipset om en lett tilgjengelig topp på et pr hundre meters høyde. Tjeldbergtinden. Utsikten skulle være fantastisk, og vi så både Kabelvåg og Svolvær før en skvadron med nokså velvoksne tåkedotter kom svevende og gjorde slutt på moroa. Knær og "gå bak!"-kommando fikk kjørt seg igjen, og Fenrik var en smule fornærmet fordi han ble avbrutt i fuglejakta.

Vigdis beundrer utsikten og tåkedottene!

Etter turen måtte vi finne et sted å overnatte, og siden vi hadde fått sansen for fricamping på tilrettelagte strender, lot vi oss friste av Hov camping på Gimsøya. Tenk at sånne steder fins! Grønne gressletter, omgitt av duftende blomsterenger og kritthvite sandstrender, med utsiktstopp like bak og grei avstand til en diger tumleplass full av fiskevær og taggete tinder.

Hov.

Oppdatering av turdagbok i midnattssol - og litt-etter-midnatt-sol...

Det luktet smørblomster og hundekjeks over hele Lofoten!

Toppen Hoven ligger bare en snau times tur fra stranda på Hov, og vi gikk dit for å nyte midnattssola, men ble snytt fordi tåka kom sigende igjen. Men det ble noen fine bilder fordet! Tinka syntes lite om sånne sene kveldsturer og var lykkelig over å kunne krype inn i teltet.

Mye morsommere å leke enn å gå langtur sent på kvelden!

Vi brukte en hel dag på å leke turister i Svolvær og Henningsvær, handla litt, fotograferte tørrfiskhjeller og spiste fiskeburger på Klatrekaféen i Henningsvær. Hundene fikk være med på bytur i Henningsvær, og Fenrik oppdaget at det går helt strålende å ta stand på duer også. En meget allsidig fuglehund, med andre ord. Tinka var mer opptatt av å beskytte og gjete flokken, skjønt hun hadde nok gladelig jaget de duene som kompisen sporet opp. De to er jammen jaktlaget sitt! Uansett ble de mer og mer sammensveiset i løpet av turen. Tinka våkna gjerne tidligst og satt utafor teltet til Vigdis og Fenrik og venta på kameraten. Det gikk ikke nødvendigvis lydløst for seg, for når Tinka syntes hun hadde venta lenge nok, lirte hun av seg både knistring og piping og et og annet bjeff. Da våkna Fenrik inni teltet og krøp ut under teltduken så fort han fikk sjansen. Deretter var det leking. Tinka begynner gjerne leken med å pirke borti Fenrik med labben, mens Fenrik inviterer til lek ved å ligge helt stille i gresset og så hive seg over "byttet". Først ligger den ene i bakken med beina i været, noen sekunder etter er det den andres tur, og plutselig ligger begge på ryggen og kosetygger på hverandre. Og har den ene funnet en pinne, ligger den andre molefunken litt bortenfor og stirrer lengselsfullt på pinnen, helt til pinnen blir forlatt - da er den andre straks på pletten. Det har vært moro å observere dem og se hvordan de i løpet av de tre ukene på tur ble mer og mer sammensveisa, ble bedre kjent og så ut til å få større respekt for hverandre.
           
Svolvær lå tidvis i skyer mens vi var der, så Svolværgeita er jeg usikker på om jeg klarte å skimte. Men vi skimtet mye annet. Et koselig torg, massevis av restauranter, diverse firmaer som sendte folk ut på eventyr i ribb og på havfiske. Neste stopp var Henningsvær. Vi var innom Klatrekaféen der og spiste fiskeburger og kjøpte Haddock- luer og -pannebånd før vi henta hundene og tok dem med på fiskeværtur. Henningsvær var veldig koselig. Ikke altfor mange turister, og selv om det tydeligvis bor en del folk der, hadde været beholdt mye av sjarmen. Jeg likte meg ordentlig godt der.
          
Fra butikken i Klatrekaféen.                       Tinka i Henningsvær.

Henningsvær

Klatrekaféen, hvor man får kjøpt mat, kaffe, kanelboller og fine luer og pannebånd, blant annet.
Haddock-hodeplaggene blir laget i Nepal og solgt i Lofoten!

I Henningsvær var det mange veggmalerier.

Et annet fiskevær vi var innom, var Sakrisøy. Der landet vi pent på Anitas fiskemat, spiste nok en fiskeburger, med utsikt, og gikk på fotosafari mellom tørrfisk, hjeller og gule hus. Sakrisøy var veldig idyllisk, og i motsetning til Reine var det ikke fullstappa med turister. Reine endte vi opp med å kjøre forbi, etter å ha lett etter parkeringsplass en god stund. Stedet er vakkert og idyllisk på alle bilder, men de bildene er gjerne tatt uten alle turistene i bakgrunnen. Isteden kjørte vi til Å og gikk litt med hundene der. Lofoten ble altså ikke de store toppturene, men det kan vi gjøre en annen gang. Jeg var dessuten lykkelig over å få med meg vikingmuseet på Borg - Lofotr! En time før stengetid jogget jeg inn, kjøpte billett og strente opp i langhuset. Der ble jeg mottatt av lun varme fra ildsteder, lukt av nytjæret tre og store rom som viste hverdag, verksteder, gildesal og mytologi. Jeg soste rundt der inne mens Vigdis tok seg av hundene, og kom ut med et stort glis, fikk jeg høre. Et besøk på Lofotr anbefales for alle som er interesserte i viking-historie!
        
Fra Lofotr vikingmuseum. 

Jeg kan se hva du spiste til frokost!

Lofoten er tørrfisk, hjeller, små øyer, broer, høye, takkete fjell, frodige enger, hvite sandstrender og mage turister. Da vi overnattet på Skagen camping på Flakstad-stranda den aller siste natta i Lofoten, var vi fulle av inntrykk og lurte litt på hvor vi skulle ta pause og fordøye alt sammen. Valget falt på Værøy. Jeg stod en stund på dekk og så Lofotveggen fjerne seg, og fordøyde i alle fall noen av inntrykkene. Fergeturen til Værøy tok ca en time, det var sol og blå himmel, og snart så vi flere øyer i motsatt retning av Lofoten. Værøy.

På seightseeing i Lofoten.

Langhuset på Borg.

Lek på Flakstad-stranda. Det var tydeligvis helt herlig å få lange ut!

Hjeller.

Å, helt ytterst i Lofoten.

Farvel, Lofoten!
Takk for turen så langt!

Tinka på loffen i nord

Tre uker ble satt av til å loffe rundt i nord-Norge, sammen med Vigdis og Fenrik. Vi stappet bilen til Vigdis full av hundebur, turutstyr for enhver anledning, samt fiskestenger, som vi (tradisjonen tro) aldri fikk brukt. Grytidlig en tirsdags morgen satte vi kursen mot Senja, visstnok en drømmeøy for alskens naturopplevelser.


Det stemte, det der med drømmeøya. Allerede første kveld på Senja, fikk Vigdis padlet seg en tur, mens bikkjene og jeg trasket over veien fra Tranøybotn camping og rett inn på stien mot Ånderdalen nasjonalpark. Etterpå tok vi en kjøretur langs sørkysten av øya, hvor vi beundret midnattsola, kjørte fram og tilbake på mer og mindre bil-fiendtlige grusveier, fotograferte skyer, sjømerker, fiskeskøyter, kråkeboller og blomster, og stoppet for en klynge med reinsdyr. Kvelden ble avsluttet på verdig vis, med middag og rødvin en god stund etter midnatt. Vi snudde like gjerne døgnet først som sist, siden man jo ikke kan sova bort sumarnatta når ho er så ljos som på Senja! Den eneste som hadde noe imot det, var Tinka, som ikke helt skjønte poenget med å gå tur om natta for å se på sola. Ærlig talt, det er jo nøyaktig den samme sola som om dagen!

Tranøybotn camping.

Vigdis gjorde en del forarbeid mens hjernecella mi fremdeles hadde nok med å avslutte skoleåret, og hun ordnet overnatting på Tranøybotn camping. Den skulle ligge like ved en av "portene" til Ånderdalen, hvor vi planla telttur. Campingplassen ble overtatt av en svært hyggelig vertinne for ca et år siden, og hun har litt å henge fingrene i for å modernisere plassen! Hytta vi sov i var knøttliten, men det var tydelig at hun satser på å bytte ut de gamle småstuene. Hovedhuset var veldig koselig, og skal man til Senja, er Tranøybotn absolutt et fint utgangspunkt. Vi fikk gode tips til ulike fjelltopper og (i Vigdis' tilfelle) padlesteder, men hovedmålene for øya var strengt tatt Ånderdalen og en topptur.

Ånderdalen utgjør et stort område sørvest på Senja og byr på alt fra hav og fjord til fjell og myrer og fiskevann. Den har rikt dyre- og fugleliv, vakker natur med sjeldne blomster og opptil 500 år gamle kystfurutrær. Noen av furuene minnet om dem i Femundsmarka, og jeg må jo si at i Ånderdalen fikk vi ikke akkurat følelsen av å være langt mot nord. Men vakkert var det der. Jeg trives i sånt landskap, med skog og myrer og småvann og utsikt til fjell, og hvis jeg en gang kommer tilbake til Senja, skal jeg sette av flere dager til å vandre i nasjonalparken. Vigdis lengtet nok mer etter spisse og bratte tinder som steg rett opp fra havet, mens bikkjene stortrivdes. Fenrik var rett og slett i breton-nirvana under hele nordnorgeturen, for det var fugl overalt, og han var særdeles ivrig i tjenesten og tok stand på alt. Vi byttelånte hund iblant, og det morsomme med Fenrik og Tinka er at de tar ulike roller på tur. Fenrik har matauk i tankene (og stort sett ikke noe annet!), mens Tinka inntar gjeterrollen og blir lettere hysterisk når flokken splittes. I Ånderdalen bar hun en lett kløv og bidro på den måten. Hun tripper dessuten pent over kloppene på myrene, mens Fenrik helst labber utenom og gjerne legger seg til avkjøling i et gjørmehøl. Fenrik er dessuten en uredd krabat som uten å nøle hiver seg ut i nye utfordringer, enten det gjelder å sove på nye steder eller gå i bratt terreng med smale stier.

Innover dalen fra Tranøybotn-sida var det mye myr, men vi skulle ikke gå så langt. Ved Åndervatnet skulle det være en gamme, og vi tenkte å telte i nærheten av den. Etter å ha vandret i overskyet vær i et par timer, hørte vi suset fra en elv og regnet med at Åndervatnet var i nærheten. Litt senere fikk vi øye på det. Det glitret ikke, akkurat, men vi visste i hvert fall at vi var ved målet, så man kan godt si at det glitret, sånn i det fjerne. Vi var spente på gammen og på teltplasser og eventuelt utedo og lekte med tanken på å gå en stund til, for å komme litt unna gammen hvis det var mye folk der. Dessuten var vi slitne etter tre dager med bilkjøring, så stemningen var ikke sånn helt på topp. Den bedret seg da vi så vannet, og like etter fant vi utedoen. Noen meter på nedsiden stod et skilt som pekte i diverse retninger, og et lite vedskjul. Og nedenfor der igjen, like ved vannet, lå gammen. Bare at det var ingen gamme.

Kan dette være riktig, da? tenkte vi og stirret på den vesle koia. Og det var riktig. Først trodde vi det var en turistforeningshytte og lurte på om vi hadde vært så lure å ta med dnt-nøkkelen inn i dalen, men hytta viste seg å være Statskog-eid, og den var ikke låst i det hele tatt! Vi stakk nesene inn og sukket andektig over to køyesenger, bord, stoler, vedovn og gasskomfyr. Utenfor døra stod det at vandrere var velkomne inn for å overnatte eller bare varme seg litt, så lenge de gjorde rent etter seg og forlot hytta slik de ønsket å finne den. Ingen sko innendørs, men hunder var velkomne. Ô salighet! Ingen tvil om hvor vi skulle tilbringe natta, så fremt det ikke kom en søkkvåt barnefamilie som hadde gledet seg til å bo i hytta, naturligvis.

Det er utrolig hvor lite som skal til for å føle at man lever i luksus. Etter å ha fyrt i ovnen og satt over vann til kaffe og real turmat, og med fantastisk utsikt til en svanerumpe i vannet utenfor vinduet, følte vi oss som grevinner. Jeg tok en dukkert, og ellers gikk kvelden med til å skravle, planlegge neste dag og spille yatzy. Teltene koste seg i sekkene våre, og hundene lå som slakt på gulvet. Selv om turen ikke hadde vært lang, syntes vi at vi fortjente denne luksusen etter tre dager i bil. Neste dag var det bare å vaske seg ut, spenne på seg sekker og kløv og vandre tilbake til Tranøybotn. Været var litt bedre, men etter hvert skyet det over igjen.

Tross det ikke helt strålende været, falt vi pladask for Senja, alle fire. En seightseeing-tur i bil med innlagte stopper på Hamn og Senjahopen og Gryllefjord sørget for å vekke eventyrlysten i oss, og da neste dag rant med strålende sol, etter en natt på Ersfjordstranda (tilrettelagt for bobiler og telting, med tilgang på vann og toaletter), bestemte vi oss for å følge campingplassvertinnens råd om å gå opp til et fjell hun kalte Barden. Vi var tidlig oppe, for planen var egentlig å ta ferga fra Gryllefjord til Andøya i regn og skyer, men så tok yr.no feil, og vi fikk oss en topptur!

Telt-vakt!

Campinglivets gleder!

Barden ligger 659 meter over havet, noe som betyr at vi hadde sånn omtrent 650 høydemeter å hanskes med. I nord går det rett opp fra havet, uten dikkedarer, og jeg kjente melkesyra skvalpe oppunder knærne ganske tidlig. Heldigvis er både Vigdis og jeg glade i å ta bilder, så det ble noen pauser underveis. Stien var bratt, men absolutt overkommelig. Noen steder var det så bratt ned like til høyre og venstre at jeg kjente suget i magen, skjønt mest av spenning og beundring. Man mister nesten pusten når naturen er så storslått. På toppen så vi utover i alle retninger, til hav, til fjell og til fiskevær. Vi spiste matpakka der oppe før det kom flere, og etter å ha pratet med noen av dem, beveget vi oss nedover. En prøvelse for knærne og en øvelse for hundene i å gå bak! Den kommandoen er ikke Tinka videre begeistret for i utgangspunktet, og når hun faktisk må gå helt bakerst av alle, da er det nærmest krise. Men vi kom oss ned, slitne og fulle av inntrykk.

Tinka og jeg på toppen. Rett bak oss er det mer kjente fjellet Segla, hvor det visstnok er folkevandringer, bare for å få tatt de kule bildene fra den rette kanten. Vi tok heller et mindre trafikkert fjell, med like fantastisk utsikt!

Senjahopen på venstre side av fjorden, Husøy på den høyre. Ikke verst sted for kaffepause!

Pustepause med utsikt...

De spisse, mørke fjellene virker majestetiske på søringer, og vi ble ganske lenge på toppen før vi gikk ned, satte oss i bilen, oppdaget at været hadde snudd og satte kursen mot Gryllefjord, for å ta ferga til Andøya, siden vi ikke følte for å telte i Ersfjord i regn. Før vi seilte, fikk vi oss en god fiskemiddag på "Skreien spiseri" i Gryllefjord, og dermed var eventyret på Senja over. Nå ventet nye, i Lofoten.

Padlere i Hamn på Senja.

Sør på Senja, like før midnatt.

En kråkebolle!

Åndervatnet.

Takk for turen så langt! Det kommer mer om noen dager!

Feriegjest og gjesteforeleser

Raja har vært på besøk et par dager, og hun bidrar som "gjesteforeleser" her på bloggen!


Heisann, alle sammen! Jeg heter Raja, og hvis dere har lest bloggen til Tinka og Gro før, så har dere nok hørt om meg, og kanskje til og med sett bilder av meg. Som regel snur jeg meg litt unna, for jeg er ikke så glad i å bli tatt bilder av, men jeg er veldig vakker, for det sier alle. Da Gro fikk Tinka, så var jeg sånn omtrent fire år, og jeg har hjulpet til med oppdragelsen, selv om det ikke har vært helt enkelt, det må jeg få lov til å si. Tinka var veldig sprelsk da hun var liten, og ingen av valpene mine var så voldsomme, enda jeg lekte ganske mye med dem. Men nå har Tinka endelig blitt voksen, og det er veldig koselig å være på tur med henne.

I går dro vi til et sted som heter Kjærsund, og der blir Gro like rolig som Anita'en min blir på Hytta vår. Det var veldig varmt, så vi fikk bade, og det var fint med fjell å gå ut fra. Gro badet også, men det likte ikke Tinka. Hun ble veldig engstelig og bjeffet fælt, så Gro kom opp ganske fort. Tinka passer på oss alle sammen, så vi kan være helt trygge når vi er sammen med henne, men hun blir nok ganske sliten av det, og hun liker ikke når det skjer nye ting. Første gang hun var med til Hytta, da bjeffet hun hele den første kvelden, men så ble hun vant til å være der. Og det er fint å ha henne med på fjellet, for som regel kan hun bære maten min. I går var det Gro som bar all maten vår, for det var ikke så langt å gå, men vi måtte forbi to kjempedigre hester først. De kjente visst Gro og ville absolutt ha kos, men Tinka og jeg var litt redde for dem.

Ser dere halen til Tinka inni alt sivet? Det var fint å vasse innimellom sivet, og jeg løp rundt uti vannet og koste meg veldig. Vi fikk griseøre også, men mitt var litt stort, så jeg fant et lurt sted å grave det ned. Tror dere ikke Tinka fant det og gravde det opp igjen! Det sytes jeg var skikkelig dårlig gjort, og det skjønte Gro, for hun ba Tinka om å få det, og da fikk hun det med det samme, for Tinka er flink til å dele med mennesker, men ikke med hunder. Vi fikk noe annet å spise på isteden, og det var jordbær, men jeg likte ikke det, så da fikk jeg godbit som jeg liker isteden. Tinka likte jordbær og spiste det jeg ikke ville ha. Etterpå slappet vi av i skyggen mens Gro drakk kaffe og leste ut boken sin, og til slutt dro vi hjem. Jeg vil aller helst være på tur hele tiden, så jeg gikk så sakte jeg kunne og utforsket alt som var rundt stien, og jeg prøvde å gå inn en annen sti til høyre, men dit skulle vi visst ikke. Det er dumt når turen er ferdig og vi må til bilen. Vi gikk kveldstur sammen med Vigdis og lille Fenrik som har blitt ganske voksen nå, og det var koselig. Helt til slutt skulle Tinka øve på å gå spor på asfalten i skolegården, enda det var veldig sent på kvelden. Jeg fikk sitte ute og se på, og hun har blitt ganske flink. Det aller beste når Tinka har vært flink, er at jeg også får belønning, og det er bare fordi jeg er så vakker, sier Gro! Derfor passer jeg alltid på å være like i nærheten når Gro bruker flink-stemmen sin. Da er det godbit til Tinka og godbit til meg!

Egentlig håpet jeg nok at vi kunne dra en tur til Kjærsund i dag også, for det er så fint der, og sist jeg var med dit, så var det vinter, og vi kunne gå på isen og slett ikke bade og svømme sånn som nå. Men så måtte Gro gjøre rent og handle litt og ordne og sånt, så da ble det ikke tid, og nå kommer snart Anita'en min og henter meg. Jeg gleder meg veldig til det, også håper jeg at vi kan gå tur sammen med Gro og Tinka igjen snart. Kanskje til helgen allerede? Hvis vi finner et sted der vi kan bade? Det har i hvert fall vært fint å være på ferie hos Tinka og Gro, og jeg har sovet godt og spist all maten min og en del kylling som vi fikk i stad. Tinka og jeg sov ved siden av hverandre, og det var trygt og koselig, syntes jeg. Jeg sov veldig godt, og Gro lo fordi jeg snorket, men det gjorde hun også, så da er vi skuls, tenker jeg! Takk for meg, og takk for turene!

VOFF! Hilsen Raja.

Matros Tinka

Nå har jeg blitt veldig vant til å være i kano, og veldig flink også. Likevel er nok Fenrik aller mest vant til den, for han kan både stå med forlabbene i baugen og legge seg helt ned med hodet på bagen til Vigdis. Jeg må bare sitte, ellers får vi slagside, sier Gro.


Nå hadde det blitt enda mer slagside hvis Gro skulle ha stått på alle fire og lent seg på rekka, men det gjør hun altså ikke. Hun sitter litt bak og litt foran og padler, og jeg kunne godt tenke meg å se litt nærmere på den dingsen hun plasker i vannet med. Alt som plasker i vannet bør jo hentes av en hund, spør du meg. Men jeg får ikke lov til å lukte på vannliljene, engang, for det er litt ustødig i en sånn kano. Jeg var litt redd første gangen vi skulle uti, men Fenrik er veldig modig, enda han er så ung, og han satte seg ned og var kjemperolig, så da turde jeg også. Dessuten er det jo ikke godt å si hvordan de hadde klart seg uten sjefsvakthunden! Derfor måtte jeg bli med. Den andre gangen vi padlet var på søndag, og da jumpet jeg ombord med en gang, så nå er jeg fast matros med redningsvest og sjømannspensjon.

Det er mye spennende å se på når man sitter midt i kanoen og er vaktmatros. Noen steder sitter det folk på land, noen ganger kjører de forbi i båter, og da blir det bølger. Jeg er nok ikke så veldig glad i sånne bølger, akkurat. Også er det fine blomster i vannet, og vi padlet gjennom et trangt sund som het Nåløyet, og da vi kom gjennom det, kunne vi se til Kjærsundtangen hvor vi pleier å være. Vi hadde matpausen på et veldig fint sted, og jeg fikk svømme etter pinner. Fenrik er ikke så interessert i det, for han vil helst snuse etter fugler. Siden jeg var så våt, la jeg meg på teppet til Gro og med labben min på foten til Vigdis, og da strødde de ut pølser til meg og Fenrik. Vi har det ganske fint på tur, altså, og jeg fikk dessuten jordbær, for det liker jeg, men ikke Fenrik. Jeg liker nesten alt, jeg. Etter at vi hadde sittet på land veldig lenge, padlet vi videre, og da kom vi forbi flere fine landingsplasser hvor vi kan spise matpakken en annen gang.

Da vi hadde padlet ganske lenge og jeg hadde holdt vakt og vært kjemperolig og flink hele tiden, ble jeg veldig sliten. Varmt var det også, men jeg hoppet ikke uti fordet. Jeg holdt vakt i bilen på vei hjem også, men da vi kom hjem til sofakroken, da sov jeg godt. Her er noen flere bilder av Fenrik og meg på tur. Voff!

Fenrik liker godt å se på utsikten.

Jeg liker nok best å hente pinner i vannet.

Her prøver Gro å finne ut hvor vi er, og jeg hjelper til.

Her lurer nok Fenrik på om han skal ta fra meg pinnen når jeg kommer opp, men det turde han ikke, for da blir jeg skikkelig sinna!

Gro vasker føttene på padleturen, enda jeg ikke fikk lov til det. Urettferdig, altså! Voff!
Takk for turen!

Tampen brenner på asfalten!

Mulig jeg ser litt rar ut der jeg går med de kjøttfulle deler i været, tramper tett i grusen og legger håndflatene på bakken, men jeg har ikke gått fra vettet.


Eller, det der med vettet kan sikkert diskuteres, men det er i hvert fall ikke det jeg leter etter! Jeg leter ikke i det hele tatt, faktisk, jeg bare forbereder Tinkas nye hobby: spor på harde overflater. Hundeglede holder kurs, og forrige mandag var første kurskveld. Å gå spor på asfalt og grus og sånt, er nemlig mye vanskeligere enn i skogen, siden det er så mange ulike menneskelukter å følge og luktene ikke har så mye å feste seg i som i skogen og derfor forsvinner fortere. Dette betyr naturligvis ikke at hundene ikke kan det - de går jo og "leser avisa" på asfalten hver dag og finner ut av hvem som har vært der siden sist og hvordan det står til med dem, men det blir litt annerledes når de skal finne noe vi ber dem om. De første sporene har vært veldig korte, men i dag tror jeg jammen jeg hadde et på nesten 15 meter. Innimellom legger jeg ned gummibiter, på størrelse med den på bildet under, så det er ikke mye Tinka har å gå etter, men hun finner dem. Hun er faktisk flinkere til å finne dem enn sporpinner i skogen! Og akkurat som skinnlappene til "smeller", så slafser hun gummibitene i seg sammen med godbitene... Skal bli interessant å se hva som kommer ut i morgen.

Ida som holder kurset, sa noe om at mange lærer hundene ulike snuse-aktiviteter fordi de ønsker at hunden skal bli sliten, ikke nødvendigvis for at den skal lære noe og utvikle seg. Det fikk meg til å tenke litt, for da vi begynte med spor etter å ha vært på ukes-kurs i Sølen i regi av Norges brukshundklubb (da Tinka var 2 år og nervene mine fremdeles lå i frynser utenpå huden fordi hun var en anelse over gjennomsnittet aktiv), var det jo akkurat det jeg håpet hun skulle bli - sliten. Alt vi har lært av spor, smeller, ulike søksleker og annet, har jeg lagt i verktøykassas avdeling for "enkle ting som kan slite ut hunden i hverdagen". Spor har vært supert fordi vi kan kombinere det med tur, smeller er supert fordi man kan gjøre det hjemme i stua, og målet har vært at Tinka skal få brukt seg og gjøre noe hun liker. Ikke nødvendigvis å utvikle ferdighetene hennes. Samtidig er det jo gøy når hun blir flinkere, det må jeg jo si. Det er gøy å trene på noe og se at hun skjønner hva hun skal gjøre, men vi trener jo ikke akkurat for at hun skal bli ettersøkshund. Vi driver ikke engang med konkurranser, for sånt går utover hovedgesjeften vår, som jo er tur.

Nå når hun har blitt eldre og litt grå på snuten, er ikke behovet for aktivisering like stort, men det er absolutt tilstede. Hun trenger å bruke hodet og elsker ulike spor, selv om hun ikke lenger går bananas innendørs etter noen dager uten mye mental stimuli. Derfor er det gøy å lære nye ting, og vi gleder oss til de neste to kurskveldene!

Fire venner i kano


"Jag är lyyyck'lig, jag är lyyyck'lig!" hørte jeg fra den andre enden av telefonlinja. Displayet viste Vigdis, og hun var lykkelig fordi hun hadde kjøpt seg kano. Ja, også lurte hun på om Tinka og jeg hadde lyst til å være med på første tur. Naturligvis hadde vi det! Jeg stilte med sjørøverflagg og kaptein Sabeltann-hatt (helt normal utrustning for enslige damer i begynnelsen av 40-åra!), men lot den kule sjørøver-kruttlappistolen ligge hjemme. Tross alt. Vi tok sikte på Blixøya i Vansjø, parkerte og fikk doningen ned fra takgrinda på Petra Outlander, som lurte litt på hva vi egentlig mente med å stroppe en tung kano på taket hennes så hun liknet et hjulbeint amfibium med baugspyd.

Kanoen ble sjøsatt, eller sivsatt, ettersom vi måtte gjennom mye siv og mange vannliljer før vi var i smult farvann mellom Vansjøs mange holmer og øyer. Fenrik var raskt oppi, enda han aldri hadde vært i kano før, mens Tinka som vanlig var en anelse mer skeptisk. Omsider kom hun seg om bord, og selv om hun måtte kommanderes i sitt en del ganger, så forholdt hun seg rolig under hele turen. Fenrik også. Vi hadde vel begge tenkt at det kom til å bli mye vanskeligere, men de bekymringene kunne vi spart oss. Hundene oppførte seg strålende og prøvde ikke engang å jumpe over bord når vi padlet forbi landkrabber med hund! Fenrik la seg til og med ned fra tid til annen, med hodet hvilende på midtsetet! Tinka holdt trofast vakt, stort sett sittende.

Vansjø er full av små holmer, øyer og skjær med de rareste navn, og vi padlet forbi Flåtastan og Grannestein før vi smøg oss inn gjennom den trange Båtålen, hvor vi inntok en bedre lunsj og Tinka kjefta på folk og båter og en trestamme som hadde falt ned og lå med toppen rett mot henne. Innimellom tigget hun vafler, og like før avreise fikk hun bade litt. Fenrik benyttet også tida til å tigge, men han sørget også for å få ekstra mye kos, samt undersøke sivet ganske nøye. Tinka ble omsider også rolig og stjal teppet til kameraten, mens hun innyndet seg hos tante Vigdis! Fenrik var førstemann i kanoen og ventet pertentlig da vi pakket sammen for å dra videre, mens Tinka nølte, men kom seg om bord til slutt. Dermed stod flere morsomme navn for tur; vi rundet Mortestein før vi gjorde hardt styrbord og gled inn Sundakjeften før vi passerte Driter'n og Abbor'n, holdt hardt styrbord igjen og møtte på den lille øya Vaktmesteren midt mellom Blixøya og Tømmerøya. Vi kom inn i nok et trangt sund før vi igjen manøvrerte farkosten i styrbord retning og kom oss gjennom et belte med siv og vannliljer før vi var ved utgangspunktet.

Vi var langtfra de eneste som valgte Vansjø denne varme dagen. Folk lå strødd utover svabergene, mange badet, og alle hilste og var blide. Langt bedre å tilbringe dagen på vannet enn i skogen, og det var jammen bra for oss at Vigdis kjøpte seg kano! Så fint som hundene oppførte seg i den, får vi nok være med på flere turer, og vi gleder oss!

Takk for turen!

Gjøken ved Frønesjøen


Turen ble foreslått på lørdag, sånn i forbifarten, bare fordi Anita fortalte at søsteren hennes hadde vært både her og der i det siste, og dessuten hadde svogeren hennes en app med turforslag som han ikke ville avsløre før han hadde prøvd dem ut selv, og den baseliskhulen i Marker hørtes jo spennende ut - skulle vi ikke ha prøvd den? I morgen? Og dermed var det bestemt. Vi kjørte nokså tidlig, i hvert fall til oss å være, og var ved parkeringsplassen ved Høytomt lenge før tolv. Litt kronglete blir det med sånne skogsbilveier, men med gps er det sjelden noe problem. Vi lurte litt på om det ikke burde være skilta til den parkeringsplassen, men kom fram til at turfolk som brukte dette området enten er så godt kjent at de ikke trenger skilting, eller er såpass ihuga og klare for nye eventyr at de finner fram ved hjelp av gps, NAF veibok og ren trass. Vi tilhørte siste kategori. For nye eventyr må man ha iblant; både Anita og jeg synes det er moro å se nye områder, finne fram i nye stinett og oppdage steder vi ikke visste var så fine som de faktisk er. Noen vil kanskje mene at en skog er en skog, og hvor forskjellige kan de nå egentlig være, men de er faktisk det. Fjella, som dette området er en del av, har gamle gårder og husmannsplasser, gammel skog, mange tjern og vann og utsikt til Sverige. Blant annet. Og så er det noe med følelsen av å være på nye trakter, oppleve noe nytt. Og kanskje høre gjøken.

Raja var overbegeistret over å være ute på eventyr, så hun kviknet til fra ømme ledd og trakk som et uvær. Tinka syntes det var dårlig gjort at hun måtte gå bak Raja, og dermed fikk vi god drahjelp begge to, så det gikk unna. Stien skulle gå et godt stykke øst for Frønesjøen, og like før den snudde østover, fant vi "Baseliskens hule". Om det faktisk har bodd et fabeldyr der, er vel noe tvilsomt, men hula var et fint krypinn. En plankevegg er bygd som le ved et framspring i fjellet, og man kan fint overnatte der inne. Skulle vært moro å vite opphavet til denne hula, men så langt har ikke google vært særlig behjelpelig der. Vi saumfor nettet for å finne kart og beskrivelser før turen, men hvor den basilisken kommer inn i bildet, er foreløpig et mysterium. Imidlertid fant jeg flere blogger og turbeskrivelser, og et av bildene viste ei morsom furu som vi også kom over på stien.

Morsomme trær må klatres i. Burde vært et eget punkt i Friluftsloven!
 
"Baseliskens hule".

Nedenfor hula fant vi Kroktjern, og hundene fikk bade. Når det er så varmt, er det supert å gå på steder der tjern og vann ligger tett, og både Tinka og Raja vil ha med nok et punkt i Friluftsloven, om at hunder bør få bade i alle småvann man passerer på veien. I hvert fall vasse og drikke. Etter badet måtte vi lete litt etter sti og blåmerking, men vi fant fram, gjennom myrer og over furukoller. Skogen er veldig pen i området, men det er nokså bløtt på grunn av alle myrene. Det tok ikke mange minuttene før skoene var klissbløte, og de rakk aldri å bli tørre mellom hvert plump. Våte sko la ingen demper på humøret, og de stakkars hundene måtte holde ut både sang og rytmeinnslag - skjønt, det er de ganske vant til nå.

Matpakka ble spist i nordenden av Frønesjøen, og derfra labbet vi langs sjøens vestside, gjennom flere myrer, over flere furukoller, og over et par hogstfelt der det faktisk luftet litt, og hvor vi hadde utsikt til Sverige eller deromkring. På en sånn hogstflate hørte vi plutselig et velkjent "ko-ko", og dermed var sommeren offisielt sparket i gang. Gjøken fulgte oss over flata (muligens fordi vi svarte den på eget språk og den lurte på hva slags rivaler den hadde fått i traktene), men så bar det nedover mot sørenden av sjøen, og vi tok en ny pause på en øy med jordgamme, båtutleie og bålplass. Stien derfra og ned til husmannsplassen Frøne var ikke lang, men derfra og til Høytomt, hvor vi hadde parkert, var det minst en kilometer på grusvei. Å starte turen på vei, det er innafor, men å avslutte med å traske på grus er ikke moro. Neste gang skal vi parkere ved den lille plassen Frøne, for det gikk også an.

Fjella er et kjempefint område for fotturer av ymse slag og varighet, og selv om det var litt langt å kjøre for en dagstur, var det verd timen i bil. Stiene er godt merket og skiltet, og hele marka kan anbefales på det varmeste! Her er noen flere bilder, med takk for turen!



Raja har hentet en pinne.

Raja.

Tinka poserer i varmen.

Gammelt gress skinner som sølv mot grønn skogbunn.

"Brua" stoppet på veien ut, men man må jo prøve likevel!

Her hørte vi en gjøk som sa ko-ko, og dermed var sommeren i gang!
Takk for turen!

Blant gravhauger og steinringer

Steinsirkler, gravhauger, hulveier, helleristninger og bygdeborger. Østfold har et rikholdig utvalg av fornminner, og på Hunn ligger noen av dem. Siden jeg uansett måtte tilbringe fridagen min i kø på biltilsynet i Sarpsborg (fordi en hyggelig politimann for en stund siden gjorde meg oppmerksom på at førerkortet mitt var såpass ødelagt at jeg strengt tatt ikke hadde lov til å kjøre rundt med det lenger), kunne jeg like godt pakke Tinka i buret og finne de steinringene jeg hadde lest om og ønsket å se.

Vi kom fram til vestfeltet etter at jeg hadde vært innom fotoboksen hos biltilsynet og avlagt et mindre flatterende bilde, betalt og blitt utstyrt med midlertidig førerbevis. Jeg gikk rundt feltet, langs jordekanten først, for Tinka måtte gjøre sitt før vi beskuet gravhaugene. Dessuten gikk det sauer der inne, for å holde området åpent, og jeg satset på å finne en grind til, eller muligens gå helt rundt. Jeg angret straks, for jordet luktet gjødsel, og Tinka fikk los på en andemor i bekken mellom gravfeltet og jordet, og det hersket ingen tvil om at Tinka hadde lunsj i tankene. Heldigvis foretok andemor en smart retrettmanøver og klarte å riste av seg hunden. Jeg roste fuglen og dro med meg Tinka videre oppover. Jammen hadde vi flaks, for jordet fulgte gravfeltet tett, og da jordet slutta og skogen begynte, fant vi en sti som ledet rett bort til en grind. Vi gikk inn og fant skilt som fortalte om noen av dem som var blitt hauglagt her. Det er over femti gravhauger, små og store, og de er fra 1000-2000 år gamle, sånn cirka.

Når Tinka ikke beskuet infotavlene, lå hun stort sett i gresset og mosen og vred seg rundt og syntes det var håpløst kjedelig å vandre blant gravhauger. Hun prøvde seg på humlejakt, men den var like lite innbringende som andejakta. Jeg holdt øye med sauene og passet på å holde oss langt unna dem. Jeg hadde trodd at steinringene var i samme område og var litt skuffet da jeg ikke så dem, men så kom jeg på at den grinda vi gikk inn gjennom, lå i enden av en bred sti, og den førte kanskje til et annet felt? Uansett kunne vi trenge en liten skogstur, begge to. Altså travet vi tilbake til grinda øverst og vandret bortover stien. Ikke langt unna krysset den en skogsbilvei, og der fant vi et lovende skilt: steinringer 700 meter! Hurra! De sju hundre meterne gjennom skogen var veldig fine, og hadde vi giddet, kunne vi ha gått opp til bygdeborgen på Ravnefjellet også. Det får bli en annen gang. Østfoldlandskapet er variert, med furuskog, lyng, blankskurte svaberg og grunnfjell, jorder og små elver. Selv om fylket ikke har fjell å by på, har det mye annet. Dype skoger, åser med vidstrakt utsikt og kyst, både til fjorden og til mengder av vann og små innsjøer. Og minner etter dem som var her før oss. Plutselig ble det glissent mellom trærne, og en stor, grønn skråning lå åpen framfor oss. I skråningen stod sirkler av store steiner og noen røyser.

Området er det største av sitt slag i Norge, og vi ble gående rundt der en stund. Infotavlene fortalte at ringene er fra jernalderen, og de skal være branngraver. Istedenfor å bygge hauger over dem, satte de store steiner rundt gravstedet. Ni ringer er det i alt, og de var et storslått syn, må jeg si. Vi tok matpakka i skyggen øverst i skråningen, og jeg ble sittende og undre på hvordan det må ha vært å leve i Østfold i jernalderen. Jeg synes det er spennende å tenke på røttene våre, på folk som levde før oss, på hvordan deres liv, reiser og nyvinninger påvirket senere generasjoner, og hvordan det i sin tur har påvirket oss, gjennom utallige slektsledd. Og hva gikk de rundt og tenkte på? Sannsynligvis gledet de seg over våren og varmen i hvert fall! Vi valgte rett dag å utforske Hunn på, selv om vi ikke tok hele runden med bygdeborg og helleristninger.

Mulig storinnrykket kommer senere på sommeren, men vi var altså mutters alene på begge feltene, og på stien mellom dem. Eller kanskje dette ikke er landets største turistattraksjon, sånn egentlig, men er man interessert i fornminner og historie, er det absolutt et sted å legge veien, for eksempel når man likevel har et ærend hos biltilsynet i området!

Området med gravhaugene.

Takk for turen!

Stifinner Johansson i fri dressur


Jeg har fundert en stund på om jeg ikke burde ha utforsket området mellom Brønnerødvannet og Kjærsund, og i dag virket liksom å være dagen for det. Kartet påstår at det er et par noenlunde tydelige stier litt sånn histen og pisten, og ellers burde det være mulig å gå sikksakk mellom myrer og bekker og ende opp på Kjærsund via en av disse stiene. Hvis man finner dem, selvsagt. Tinka er jo alltid positiv når det gjelder å sose rundt utafor stier, sola skinte og kunne være til hjelp med retningen, så med sekken full av kart og matpakke la vi i vei. Først inn til Brønnerødvannet, i sydenden av det tok vi en skarp høyresving, og dermed var eventyret i gang.

Jeg fant en passende bekk på kartet, fulgte den og oppdaget at den var omkranset av flerfoldige småstier og rådyrtråkk. Det la Tinka også merke til, for å si det mildt, og vi var litt uenige om hvorvidt turen skulle munne ut i medbrakte pannekaker eller rådyrstek. Enn så lenge munnet den ut i myrer og bekkesig som overhodet ikke var avmerket på kartet. Nydelig grønn mose viste seg å være søkkvåt under. Stakkars Tinka ble vitne til det ene akrobatiske kunststykket etter det andre, med påfølgende plask, knæk og "faen ta, da!". Høydedragene i dette området går stort sett nord-sør, så etter et par pauser der jeg så meg om, så på sola og konfronterte kartet med dets manglende informasjon om myrhøl og eldgamle, gjengrodde hogstveier, ombestemte jeg oss, gikk opp dit mosen var tørr, og innså at vi kom til å treffe skogsbilveien nærmere nabogården enn Kjærsund.

Her og der kom vi over noen kjempefine plasser, så noe godt kommer da ut av å rote rundt i skogen sånn halvveis på måfå. Ser man godt etter til venstre på bildet over, ser man en liten bekk, og på vestsiden av den lå en flott, mosegrodd fjellvegg med kampesteiner som må ha rast nedover etter først å ha blitt sprengt bort av is eller vann, en gang for titusenvis av år siden. Stien var smal og bratt og fortsatte på den andre siden av bekken, men jeg syntes jeg så en mulighet langs bekken også, tok sats og stupte inn mellom grantrær og våte mosedotter. Vi måtte snu, men ikke før jeg hadde nakken full av grankvister og båndet til Tinka hadde surret seg rundt halvparten av småtrærne. Kanskje vi burde gått helt opp og holdt oss på høyden vest for bekken, for jeg begynte å få en anelse om at vi var alvorlig ute av kurs. "Greit, Tinka, skal vi ha sola inn fra venstre, så holder vi oss til det!" sa jeg og plantet venstre sko godt oppi et myrhøl som for to sekunder siden virket forlokkende likt en tørr sti. Stønn. Men nå skulle jeg ikke ha noe mer av tvilsomme rådyrtråkk - fra nå av var det rett sørvestover, mot Kjærsund. Og heisann, der traff vi på en ordentlig sti. Jeg begynte å kjenne meg igjen, for jeg har jo rota rundt i dette området noen ganger, og jeg var nesten sikker på at denne gamle traktorveien førte mot Ødegårdsletta. Nabogården til Kjærsund, altså. Det gjorde den faktisk, og med ett var vi ute på skogsbilveien og satte kursen mot Kjærsundtangen for å spise matpakka. På bildet nedenfor kan man beskue den tilnærmet snorrette ruta vi fulgte gjennom jungelen. Stiene på kartet har overhodet ingenting med virkeligheten å gjøre!

Til tross for flere brukne negler, våte sko og nakken og ryggen fulle av kvist og kvas, måtte jeg si meg enig med Tinka at dette ble en alle tiders tur. Ikke gikk vi oss vill, og ikke havnet vi på hodet i Grepperødfjorden. Matpakka gikk ned på høykant, for både folk og hunder blir sultne av å leke stifinnere! Nå gjenstår bare å se om jeg klarer å finne igjen den flotte fjellskrenten og vise den til turvenninnene våre! Jeg tviler.

Hestene har blitt sluppet ut på beite, og Tinka la inn femte gir for å unngå å hilse!

Tinka poserer på den gamle trappa til huset som en gang stod på Kjærsund.

Endelig pause!

Takk-for-turen-selfie! Tinka poserer gjerne på trapper, stubber og trestammer halvannen meter over bakken, med selfie med matmor er ikke innafor. Her lokkes det med godbit; det er eneste måten å få oss med begge to!
Takk for turen!

Dobbel hundehelg!


Det går unna når man spenner en breton og en grandboxerelgschæf i trekkseler foran seg og presenterer dem for stien rundt Våler varde! Om vi satte verdensrekord rundt varden, er jeg usikker på, men ny pers ble det i hvert fall. Og litt ømme knær og et ørlite gnagsår på hofta hvis jeg kjenner ekstra godt etter og overdriver litt. For egentlig er det bare moro. Slitne ble de også, og holdt seg stille innendørs.

Fenrik var hos oss fra torsdag til søndag, og Tinka var overlykkelig over å få bestekompisen på besøk. Enda bedre ble det da Anita og Raja ville være med oss på turer. For at Anita skulle orke å henge på, tok hun Fenrik, for Raja trekker ikke noe særlig lenger. Dermed fikk vi omtrent lik fart opp bakkene mot Ramberg og rundt Fuglevik dagen etter, og i Mossemarka på søndag. Det var bare lørdag vi var overlatt til oss selv, og det gikk veldig bra.

Å ha to hunder, er en liten overgang når man er vant til én. Når det er sagt, så synes jeg det er gøy å få dem til å fungere sammen, både inne og på tur, og ikke minst på lufterunder, når bretonen tar stand på gjessene på stranda og grandboxerelgschæfen har fått ferten av pus under grantre i motsatt retning. Da gjelder det å holde dem stramt og ikke gi seg. Fra tid til annen gikk de ordentlig pent, faktisk, skjønt jeg fikk en del trening av tricepser og kjernemuskulatur. Bikkjene syntes visst jeg trengte det... Men inne var de rolige og lå konsekvent på hverandres senger. Da Fenrik tok Tinkas sofahjørne, lurte hun litt på hvordan hun skulle takle det, og hun hentet både sko og sokker og la dem rett foran snuta på kameraten, muligens for å friste ham over evne og på den måten narre ham ned fra sofaen. Dessverre for Tinka er Fenrik svært kosete og skjønte ikke helt hva han skulle med sokkene. Han ville mye heller strykes på magen og brystet! Tinka fikk til slutt hjørnet sitt, men hoppet raskt ned fordi Fenrik lå i motsatt hjørne, og det ble både for nært og for langt unna normalen. Vanligvis skal det ikke mer til enn en ørliten ommøblering for å sette henne fullstendig ut; å bo sammen med en annen hund i fire dager, er mental øvelse så god som noen! Fenrik fikk også oppleve noe nytt - pianomusikk. Jeg spilte en kveld, og det syntes han var rare greier. Han kom bort og snuste og lyttet og lurte på hvor i alle landsens pannekaker den lyden kom fra, før han fant ut at det ikke var farlig. Da krøp han opp i Tinkas sofahjørne igjen og lå øyensynlig og koste seg med musikken.

For min del var det å organisere to bånd og to hundeposer og to matskåler, litt av en overgang. Man må trene på sånt også. Dessuten er det skikkelig festlig å stappe to hunder i badebalja etter tur fordi den ene elsker gjørmebading og den andre liker å vri seg i alt mulig. Men jeg var staest, og bikkjene ble rene! En annen ting er at Fenrik er nokså urolig om nettene. Natt til fredag endte jeg opp med en breton i armkroken og en sammenkrøllet kaosblanding ved føttene. Var litt trøtt på jobben på fredag og måtte synge høyt i bilen hjem for å ikke sovne bak rattet... Dermed ble det hundeforbud i senga de neste nettene. Tinka var tydeligvis nervøs for at forbudet skulle gjelde også etter at Fenrik hadde dratt hjem, for i natt smøg hun seg lydløst opp og la seg forsiktig tilrette bak knærne mine, og jeg oppdaget henne ikke før vekkerklokka ringte! 

Takk for fine turer i helgen!

 

En luggum påskeferie


Gjendevannet bader i sol foran oss, og scooterløypa går midt på vannet med Besseggen og Knutshø på hver sin side. Ruvende, snøkledde fjellvegger ønsker god påske. Like ved Gjendesheim ligger de to passasjerbåtene i vinteropplag og gleder seg til isen går, og vi nyter utsikten bak to hunder som trekker i vei bortover vannet. "Hvor er alle folka?" spør Vigdis. På Sjusjøen, regner vi med. Helt greit, for vi har Gjende nesten for oss selv. Av dem vi møter, har flesteparten enten hund eller pulk. Det er barnefamilier, kule og fargerike hipstere, eldre par, yngre par, folk som går alene og større flokker. Treningsfantomene i trikot med ørten par ski og dårlig tid, de er et annet sted. Vi smiler, samler fregner og følger det kvistede scootersporet mot Leirungsdalen og drikker kakao ved en bitteliten nødbu som er nokså nyoppusset, men såpass trekkfull at den er full av snø inni. Vi flirer litt av det og er enige om å ikke tilbringe natta der! Innover Leirungsdalen går det radig. Fenrik koser seg i teten, og så lenge Tinka har kameraten foran seg, trekker hun som en heltinne. I bratte bakker kjører vi foran, men da legger Tinka seg bare ned bak meg, for hun må jo passe på at Fenrik og Vigdis følger på. Ligger vi bak dem i nedoverbakker, trekker hun så voldsomt at jeg mister kontrollen fullstendig, og det blir noen knall og fall. I en ekstra herlig utforbakke slipper vi begge bikkjene, og jeg klarer å kjøre fortere enn dem. Vigdis kjører bak og ler av de firbeinte som løper om kapp i rasende fart etter meg. Nederst i bakken samler jeg dem sammen, og vi venter på Vigdis, som holder en noe mer elegant stil enn meg nedover. Ikke hyler hun heller. Jeg har visst litt å jobbe med, selv om høyfjellet vinterstid er langt fra så vanskelig som jeg hadde forestilt meg.

Vigdis bruker ikke lang tid på å overtale meg til å bli med til fjells i påska. Vi leier en hytte ved Randsverk, ikke så langt fra Lemonsjøen, gjennom Vågå fjellstyre. Hytta er super; den ligger ved veien, har ny vedovn, strøm og masse snø på utsiden. Sannsynligvis en gammel seter. Den er full av sjarm, og det er noe meditativt i det å bo enkelt. Våkne, fyre opp, koke kaffe, smelte snø, pakke og dra på tur, fyre opp på ny når man kommer hjem, smelte mer snø, lage mat og spille yatzy. Tilværelsen går i en sakte rytme, bortsett fra når man er nødt til å ta en tur ut på utedoen i minus tjue! Men selv neglesprett på utedoen har sin sjarm, i hvert fall når man vet at en varm dusj venter om få dager. Vurderer å kjøpe et bærbart isoporsete!

Vi får fire flotte turer. Først prøver vi området ved Lemonsjøen, men der er det litt vel folksomt etter vår smak. Mange barnefamilier, drøssevis av bikkjer. Fine løyper, men begge hundene våre passer best i løyper uten kø. Derfor parkerer vi på Bessheim langfredag og går over Øvre Sjodalsvannet, mot Maurvangen, krysser veien over Valdresflya og går på østsiden av Gjendehø før vi tar en pause ved Gjendesheim og går tilbake til Bessheim over Gjendehalsen. Påskeaften står Gjendevannet for tur, ned Leirungsdalen og tilbake til Gjendesheim. Hundene storkoser seg, trekker og ruller seg i snøen og er gode og slitne hver kveld. Fenrik er lederhund, til Tinkas gremmelse, og han markerer på nesten alle kvistene langs løypa. "Sjekk her, alle tisper - Casanova er i traktene!" Tinka påtar seg jobben med å jage vekk alle hunder vi treffer, uansett kjønn. Hvis vi blir stående og prate, kan hun gjerne hilse, men passeringer skjer sjelden lydløst. Mot slutten av hver tur er hun så sliten at hun lyder både høyre- og plasskommando og blir naturligvis skamrost, uten at det sitter til neste tur. Da er det på'n igjen, med å stoppe helt opp hver gang det kommer en hund imot, få henne over på høyre side (plass) og gå forbi, legge seg ned og vente på Fenrik. Når Fenrik er i gang igjen, skal hun helst opp på siden av ham, og det går fort når de trekker begge to!

Alle påskeferier må ta slutt, selv de som tilbringes i ein luggum stuggu i Vågå. Første påskedag vasker vi oss ut, tar en kjapp tur fram og tilbake på Gjendevannet, suser forbi fire sprekinger med pulk og høster litt misunnelige blikk. En av dem lurer på om han kan få sitte på. Dermed er det tilbake over Valdresflya, nedover og nedover, helt til alle fjellene er byttet ut med kø over Steinsletta og endelig hjemme. Vi har enda en dag igjen av ferien, og for min del betyr det å pakke ut og vaske klær, mens Tinka nyter sitt påske-otium på reinskinnet i sola. Lurer på om jeg ikke skal ta med meg neste kaffekopp og sette meg ut til henne. Virker som en fin måte å avslutte en herlig ferie på.

Gjende.

Verdens beste Fenrik!

Litt sliten Tinka på favorittplassen foran vedovnen.

Takk for påsketuren!

#påsketur #hund #jotunheimen #randsverk #gjende #påskefjellet #fjelltur #friluftsliv 

En spor-påskekrim


Det var sen ettermiddag da min klient ringte. Privatsekretæren min, frøken G, svarte, og slik samtalen utspant seg forstod jeg at det var tante V. Og det var ikke for å skravle om hyggelige ting at hun ringte. Noe hadde hendt, og frøken G ga meg et kjapt resymé av samtalen like etter.

Tante V og min gode venn Fenrik hadde vært på tur ved Rambergnebba samme ettermiddag, men oppdageet ikke før de kom hjem at noe manglet. En vante og et kameradeksel. De trengte naturligvis hjelp av en dyktig sporhund til å finne igjen sakene, og jeg håpet det ikke allerede var for sent. Jeg kjenner ekornene i det området; lumske, upålitelige ertekroker som forsyner seg av gjenglemte nødvendigheter uten skam eller måtehold. Tante Vs vante kunne allerede være madrass i et ekornhi, eller fuglerede for den saks skyld, for alt jeg visste, og da ville oppdraget bli meget vanskelig. Muligens skjebnesvangert. For ekornet. Det hastet.

Hva som kunne ha vederfart dekslet, kunne jeg bare ane, men kjente jeg tante V rett, hadde hun vandret rundt med kameraet uten øye for annet enn motiver til sin elskede instagramkonto, og dersom dekslet falt på myk tang i fjæra, kunne det være tapt for alltid. Utsiktene var dystre. Mildt sagt.

Sola varmet opp hele Ramberg da frøken G og jeg selv ankom åstedet neste dag. Ingen skulle tro at området lå innhyllet i tunge skyer dagen i forveien, med alle de uhumske følger et slikt profant påskevær kan få av tapte og gjenglemte eiendeler. Jeg varmet opp med å gjøre det nødvendigste i snøen og deretter rulle meg godt rundt i den. Flere ganger. Best å være på den sikre siden.

Tante V og min gode venn Fenrik gjorde sin entré like etterpå, og vi skred straks til verket. Et stykke nedi lia mot nebba ble jeg ikledd sporsele, dekken og langline, og frøken G presenterte meg for bevismateriale A; tante Vs andre vante. Jeg snuste på den, mot den sedvanlige godbiten, og for sikkerhets skyld smakte jeg litt på den også. Man kan ikke være omhyggelig nok i slike pikante saker som forsvunne vanter.

Deretter kom det forløsende ordet "søk".  Min gode venn Fenrik fikk beskjed om å holde seg i bakgrunnen og ta notater, en ordre han neglisjerte på det kraftigste. Selv satte jeg i gang ettersøksarbeidet.

Det var hevet over enhver tvil at vi baksporet tante V og Fenrik fra dagen før, men de var, tross alt, utenfor mistanke. Derimot ble jeg vàr en liflig duft som muligens kunne ha noe med forsvinningen å gjøre; rådyr! Jeg fulgte sporet et lite stykke opp i skogen, men ble kalt tilbake av min privatsekretær, som befant seg i den andre enden av langlina og til stadighet surret den rundt busker og steiner og trestammer. Jeg foretok flere korte runderinger ut fra stien, men ingen av rådyrsporene bar med seg mistanke om kriminelle hensikter. Søren.

Vi beveget oss nærmere og nærmere den fryktede nebba. Den bratte stien ned var dekket av is, og min eminente nese ble tidvis forsinket av de tobeinte, som beordret "forsiktig" og "rolig". Omsider klarte de å ta seg ned, og søket ble gjenopptatt.

For lesere som ikke er lokalkjente, må Rambergnebba beskrives som et vulkansk klippelandskap (i miniatyr, men dog), vasket og slipt gjennom millioner av år, av isbreer og hardhendte bølger. En yndet fiskeplass for alle som ikke er redde for å miste sluker og kroker i klippenes hulrom under vann, eller i tangvaser og skjell. Vakkert om sommeren, kaldt og ugjestmildt om vinteren.

I disse lokale variantene av kystnær villmark hadde altså tante V og Fenrik beveget seg dagen i forveien, og førstnevnte mistet en vante og et kameradeksel. Vi nærmet oss åpenbart et kritisk punkt, og frøken G presenterte til stadighet den gjenlevende vanten for meg, etterfulgt av ivrige "søk!". Som den briljante sporhunden jeg tross alt er, fulgte jeg ordren til punkt og prikke, og på en flate like ved vannet fikk jeg en kjent duft i snuten.

Et øyeblikk senere var ekornet frifunnet, rådyrene renvasket og småfuglene hevet over mistanke. Ikke at jeg tok dem for redelige skogsborgere uten snedige baktanker - til det kjenner jeg dem for godt - men enn så lenge kunne de føle seg trygge for lovens lange labb. Tante Vs vante var oppsporet, og jeg innhentet premien. En større mengde godbiter og ros. Jeg tok det imot. Jeg hadde tross alt fortjent det.

Men. Jobben var ikke ferdig. Vi hadde et søk igjen. Kameradekslet var ennå ikke lokalisert, og det var lite som tydet på at det noensinne ville bli det. Jeg mener, jeg er en dyktig sporhund, men det fins grenser. En plastdings som mest sannsynlig har blåst til havs og ligget i tang og tare over natten kan ta luven fra de best trente, og jeg er tross alt ikke spesielt godt vant med oppdrag som dette. Vi søkte i ulike retninger, og til slutt hadde jeg fått nok. Alle lukter tydet på at dekslet var blåst til havs, og jeg så fram til å kunne leke med min venn Fenrik igjen, som hadde holdt seg i bakgrunnen og forhåpentligvis lært. Han har alle egenskapene for å bli en god ettersøkshund, men trenger nok noen flere oppdrag på baken før han kan slippes løs på egen hånd. En god gutt, men litt ung ennå.

Det hele endte godt, på tross av dekslet som aldri kom til rette. Ekorn, småfugler og rådyr kan atter føle seg trygge for min eminente sporsnute, og belønningen for det særdeles vellykkede oppdraget var en lang og god hvil på verandaen, i sola og på reinskinnet. Jeg kunne gjentatt det. Når som helst. Livet som spor- og skjødehund er slett ikke verst, når man tenker etter, selv ikke etter en dag som detektiv!

Voff!

Påske på forskudd!


Jeg lurte litt da tante Vigdis kom og hentet meg forrige fredag, men så var det jo fordi vi skulle dra på fjellet alle sammen, hele den store flokken, og Gro kom sammen med tante Anita før vi skulle over fjorden med den store båten som bråker sånn og jeg ikke liker. Så var det mange svingete veier som jeg heller ikke likte, men endelig var vi framme på hytta til Raja og tante Anita. Der er det kjempefint, og særlig om vinteren når man kan snuse rundt alle trærne ved hytta i den dype snøen og finne ut hvilke dyr som har vært der. Vi skulle på skitur også, og jeg glemte å gjete skiene til Gro, for Fenrik løp foran, og da måtte jo jeg løpe fort etter sånn at han ikke forsvant. Noen ganger kjørte Gro og jeg foran nedover bakkene, og da måtte jeg legge meg ned for å passe på at de andre kom etter. Gro blir litt gretten da, men det er nok fordi hun ikke har så sterke gjeterinstinkter som jeg. Jeg ble skikkelig sliten av å løpe og trekke så mye, og jeg var veldig flink til å slappe av i snøen og vri meg godt i den. Dette var en super hundehelg, og nå er det jo påskeferie, så jeg håper det blir flere fine turer. Og kanskje vi kan være ute i sola på verandaen vår og at Gro kan legge ut madrassen min med reinskinn i, sånn som i går, for da kan jeg sove i sola, og det liker jeg kjempegodt!

Her trekker jeg Gro over Rjuptjønn i full fart og oppover bakken til fjellene. Etterpå fikk vi løpe løs, og jeg lærte ganske fort at det var mye bedre å gå oppå skiene til Vigdis enn ute i løssnøen. Merkelig nok syntes ikke Vigdis at det var like fine, men alle vi hundene gjorde det ganske mye den helgen.

Her har jeg lekt muldvarp i snøen. Det er noe av det herligste man kan gjøre, synes jeg!

På mandag snødde og blåste det, men Vigdis og Fenrik og Gro og jeg tok en langtur likevel, og her er Fenrik og Vigdis i snøen. Raja måtte være på hytta, for hun ble litt sliten, så hun fikk snuse under alle trærne ved hytta isteden.

Her ligger vi og hviler etter en tur, og de lager nok middag på kjøkkenet. Jeg er nok sultnest av alle, for det er alltid jeg som er den første hunden til å hjelpe til når menneskene lager mat.

God påske til alle hunder og hundeeiere, enten de skal til fjells eller være i byen!
Voff fra Tinka!

Middag ved Stalsberget


Etter en uke med snø og skyer både utendørs og på innsiden av hodet (som følge av et litt grettent stoffskifte), var lykken stor da jeg oppdaget at Meteorologisk Institutt hadde tatt feil i dag! Værgudene må ha fått morgenkaffen i vrangstrupen da de så på kalenderen. "Hva - mars!? Vi har forsovet oss!" Og dermed sendte de sola i forveien for å blidgjøre småfugler, blåveis og vårslappe ungdomsskolelærere. Jeg la planer mens jeg kjørte hjem fra jobb og passerte fergekø og fjortiser som hadde kjøpt årets første is. Det var i grunnen bare å skifte i en fart mens vannet kokte opp og deretter pakke sekken, stappe hund og sekk i bilen og rase ut til Alby for å rekke Stalsberget før sola gikk ned.

Som sagt, så gjort. Vi rakk både Stalsberget og sola og fikk en fin stund med middag til både meg og hunden. Sånne soldager på begynnelsen av våren, eller sent på vinteren, er blant favorittene mine. Følelsen av å bli tint opp, av at våren er på vei, er herlig. Og selv om jeg liker snøvintre, setter jeg nok aller mest pris på våren. Det er liksom noe med nytt liv, flere farger, fregner og litt tynnere klær. Snøfrie solhellinger og blåveis er på vei, og i dag har Tinka og jeg hilst dem velkommen!

Hei på deg, Våren!

Matmor slikker sol blant krypfuru og rombeporfyr.

Det er alltid noen rester til hunden.

Hundepoter og en gammel furugrein.

Takk for turen!

Tinkas topp 10 liste over aktiviteter i snø!


1. Lage hundesnøengler og vri seg rundt og rulle i den.
2. Bore snuten gjennom løssnøen og leke muldvarp og spise den.
3. Løpe det aller forteste man kan fram og tilbake og rundt og rundt.
4. Leke med matmor når hun kaster snø i lufta og bare hive seg etter den mens man ser helt vill og gal ut.
5. Gå lange, morsomme snøspor der det ligger tennisballer og leker og pinnsvinet helt til slutt.
6. Leke og herje i den sammen med Raja og Fenrik.
7. Snuse veldig nøye i den når man er på tur, sånn at turen varer lenger og matmor faktisk ser hva hunden snuser etter.
8. Gå tur i den sammen med hele flokken, eller bare med matmor, og kanskje ha bål og grille massevis av pølser.
9. Grave etter mus under den, med de kraftigste spenntakene man klarer, sånn at menneskene får masse snø i maten og kaffen sin!
10. Kaste seg etter snøflakene når de daler ned fra himmelen og fange så mange man bare klarer, skjønt det er nok kanskje mest for valper.


God fornøyelse! Voff!

Ferie med høy haleføring


Etter to dager med langt, spennende snøspor og båltur, var det duket for overnatting hos mormor og morfar for Tinkas del. Niesene skulle være hos tante, og det et praktisk å ikke ha hund hjemme når jentene er hos meg. Ikke for det, jeg tror jammen de har blitt store nok til å takle det nå. Ulrikke og Tinka er skikkelige godvenner, og Tinka ligger tålmodig på gulvet og ser på når hun leker. Hunden kan til og med kose seg med et tyggebein mens 5-åringen sitter ved siden av, uten at det er noen fare. Det er veldig godt å ha en hund som er så trygg med barn! Eldstemann er ikke fullt så glad i hunder, og for min egen del var det herlig å kunne bruke hele kvelden, samt neste morgen, formiddag og deler av ettermiddagen på høytlesing av Harry Potter uten avbrudd! Victoria har arvet tantes lesehunger, og når hun selv lurer på om vi kan lese Harry Potter, da er ikke Tante Fantasy-nerd sen om å smi mens jernet er varmt!

Det ble en liten tur med niesene, og mormor og morfar også, på torsdag, med kakao og matpakke. Da hunden kom tilbake til eieren på fredag, var den litt fornærmet og trengte blidgjøring i form av Kjærsundtur med bål på lørdag. Da fikk vi testa det nye dekkenet, som hun var innom XXL og prøvde tidligere i uka, og selv om jeg syntes det var veldig fint, var Tinka svært skeptisk. Klær er ikke favoritten, men hun skjønner heldigvis at sånne dekken varmer. Selv fikk jeg testa hjernevinningene, siden jeg naturligvis hadde glemt både det ene og det andre. På vei utover kom jeg på at både turøks og -sag lå igjen hjemme, mens veden jeg kjøpte forleden lå i digre kubber i bilen. Ja, ja. Jeg fikk fyr, selv om det var mye røyk, og de tørre grankvistene jeg slepte med meg i minst en kilometer (kanskje litt overdrevet, da...) hjalp godt. Men det var ikke det verste. Svartkjelen putret lystig, kaffen duftet, og jeg kom på at koppen også lå hjemme. Et øyeblikk vurderte jeg å drikke av selve kjelen, men så kom jeg på den soloflaska jeg hadde i sekken! Vannet havnet i en større flaske, og jeg skar av bunnen. Var slett ikke så verst fornøyd med meg selv da! Distré turfolk finner løsninger! Resultatet så kanskje litt mistenkelig ut, men kaffen smakte!

I dag var det avslutning på hele ferien, og hele flokken var samlet. Tinkas bestevenner var kommet hjem fra sine respektive vinterferier, og Brønnerødvannet ble dagens turmål. Raja var i storform og ville leke, og Fenrik var i himmelriket med to tisper som ville løpe og herje og bryte med ham. Det ble bål og pølser og kaffe og latter og skravling, som vanlig, og mange fine bilder!

Det er så kult når mennesker vil leke!

Raja i farta!

Folk og bikkjer gleder seg til tur!

Fenrik har sitt å si om tvangskosing.

Og om litt er kaffen klar...

Raja slapper av og slikker i seg litt snø. Det er nemlig det aller beste vannet - det jeg helte i en skål til henne, takket hun pent nei til og gikk tilbake til å smelte snø selv!

Det er ikke bare Fenrik som blir utsatt for tvangskosing, men Tinka gir i hvert fall grundig ansiktsvask i gjengjeld!

Tinka og Raja tar en pust i bakken etter mye lek.

Fenrik vil leke mer!

På vei hjem igjen over isen på Brønnerødvannet.

Skal vi hjem igjen alt nå?

Dekkenet varmer godt, selv om jeg synes hun likner en fotballtrener!

Takk for turen og for ferien!

Morsdagspresang fra hunden


Hei sveis, dette er Tinka! Siden det er morsdag tar jeg over skrivingen, så Gro får hvile seg litt med en kaffekopp. Det trenger hun sikkert. Men jammen fikk hun fin presang i dag; Raja og Fenrik og jeg tok med oss menneskene våre på lang tur i Våler, og det var veldig hyggelig og mye snø, og litt mat. Det var såpass lite til oss hundene at jeg rett og slett måtte stjele en stor bit, og det klarte jeg fordi tante Vigdis skulle sende en rislapp til tante Anita, også trodde hun ikke at jeg var så kjapp, men det var jeg faktisk, og rislapper er veldig godt. Gro og Anita holdt på å le seg skakke, men dessverre lærte tante Vigdis av det, for det gikk ikke da jeg prøvde en gang til. Heldigvis fikk jeg noen middagsrester i stad, og det var deilig reinsdyrskav. Forresten har Gro fått en bok av meg også, som hun kjøpte selv, for det var i bokhandelen inne på senteret hvor hunder ikke kan være med, bare at jeg har vært der en gang da jeg skulle prøve en sele. Boka handlet om en dame som driver med hundekjøring og den heter "Vinterdans", men jeg håper ikke den setter noen griller i hodet til Gro, for jeg har ikke lyst til å løpe sånn som noen hunder gjør på tv. De halser av gårde mens de trekker en slede etter seg med et menneske oppå, og hver gang jeg ser dem, hopper jeg opp til tv'n og kjefter ordentlig på dem, for de kan bare se til å dra seg ut av stua mi! Her er det nemlig jeg som bestemmer, og jeg vil ikke ha besøk av fremmede hunder som løper!

Fenrik og jeg lekte masse på turen, og det var så lenge siden sist! To uker, faktisk, og selv om jeg gikk tur med Raja på torsdag, var det kjempefint å treffe henne også. Jeg må passe på, bare, for både Fenrik og Raja liker å løpe lange runder, og jeg vil jo helst at alle skal være samlet hele tiden, og særlig bør Raja være hos oss. Dessuten liker jeg ikke at Raja leker med Fenrik, for han er min. Jeg tror ikke at Fenrik og Raja skjønner denne ordningen, egentlig, for de gjør slett ikke sånn som jeg vil, og da må jeg jo kjefte litt på dem. Men når vi har løpt lenge nok, da gidder jeg ikke å kjefte mer, for da er jeg sliten og går sammen med menneskene. Forresten får jeg kjeft jeg også når jeg hiver meg over Raja, og det synes jeg at Gro kan slutte med, for Raja sier fra helt selv. Hun er veldig sprek om dagen, så hun løper og løper og lar seg ikke pille på snuten og bare stopper når jeg har forberedt den velkomsten. Hun er ganske lur. Raja har faktisk funnet ut at når jeg har gjort noe bra og får godbit, da kan hun bare komme bort til Gro, så får hun også godbit, uten å ha fortjent den, men det er helt greit for meg. Fenrik har ikke skjønt det ennå.

Raja har et sår på den ene labben sin, så hun fikk låne en av potesokkene mine, og jeg så at hun liker dem like dårlig som meg. Potesokker er noe herk, for man mister jo helt føling med underlaget, men det er fint å ikke få så mye snø inni potene, da. Da Gro skulle ta den på henne, fikk hun både sårpulver og snø i kaffekoppen sin, for Raja var ikke helt enig i at det var en god idé. Dessuten hadde alle menneskene våre kastet godbiter i snøen til oss, som vi måtte snuse opp og spise, så Raja ville heller gjøre det enn å ta på sokken. De godbitene lå veldig dypt nede i snøen, og det var derfor jeg tok den rislappen helt på eget initiativ, som det heter. Men bortsett fra det, synes jeg at dette var en super tur! Vi fikk Anita og Vigdis og Gro ut fra stien også, for de skulle ta en snarvei, og da viste jeg dem hvor de skulle gå. Vigdis sa at de kunne følge en annen sti, og da bare nikket Anita og sa ja og ha, og så gikk hun etter meg isteden, og Gro bare lo, for sånn gjør Anita ganske ofte, og det er litt gøy når vi får dem ut i villeste skauen! Men så fant de fram ut til den stien vi pleier å gå på, og derfra gikk vi til bilene. Etterpå kjørte vi innom mormor og morfar, og der fikk jeg en tyggepinne av mormor, for det pleier jeg alltid å få. Fortsatt god søndag! Voff!

Takk for turen!

Matmor på husmorferie!


Pakkeliste for fredag:

  • Turutstyr til en helg på vinterfjellet, pluss dertil hørende lesestoff, skrivesaker, rødvin og blåbærsyltetøy. Skibag pålydende 2 meter, med ski, staver og skismøring.
  • Ballkjole og parykk til balkongscenen fra "Romeo og Julie", som jeg i et svakt øyeblikk sa ja til å framføre sammen med luttspillende kollega Tord, og som jeg håper skapte litt liv på skolen i anledning "kjærlighetsuka". Mulig elevene fikk den endelige bekreftelsen på at det har rabla for læreren, særlig siden jeg insisterte på å undervise i ballkjole mellom de to forestillingene.
  • Turklær til timen med valgfag friluftsliv, der planen var bål i jordekanten, kokkelering av pinnebrød med og uten gluten, i høyeste grad med sukker, spikking av pinner og steking av ovennevnte bakervarer. Planen ble hjertelig gjennomført, med verdens beste turgjeng!
  • Vanlig skolesekk med bøker og pennal.
  • Reisebur til Tinka.
  • Bag med mat og tyggebein og leker og tepper til selvsamme hund.

De to nederste kulepunktene ble hjemme, sammen med en litt fornærmet hund. Tinka skulle nemlig ikke være med, siden dette var en kollegatur og jeg tross alt hadde tenkt å være hyggelig turselskap. Jeg har det med å bli litt gretten når hunden er med på ski og gjør sitt beste for å spise opp skituppene, gjete alle andre skiløpere og angripe all møtende trafikk på fire bein. Altså måtte Tinka finne seg i å dra på ferie til mormor og morfar mens matmor koste seg med all snøen på Anitas hytte på Veggli.

På Veggli ble vi møtt av istapper, vakker stjernehimmel, en halvmeter snø på taket og massevis av kuldegrader. Isrosene blomstret på utedoen, og vi fyrte i ovnen og spiste middag og skravlet. Lørdag og søndag fikk vi akkurat passe lange turer i kaldt og strålende vær, og jeg filosoferte over tilværelsens ytterpunkter på toppen av utedoen; her spiller man Julie og skrider omkring iført ballkjole, blond parykk og rose den ene dagen, mens den neste befinner man seg på taket av en utedass iført snøskuffe og dunjakke. Godt å ha flere strenger å spille på!

Siden været var så kaldt og klart, var løypene litt trå, men det passet utmerket for en kronisk bakglatt mossing! Skiene mine er jo mest vant til tang, grus og granbar, stakkars, og de blir lettere sjokkskadd av silkeføre og blå swix. Nå fulgte jeg kollega Lillians råd og la på festesmøring, blått under og grønt over og hadde feste som aldri før. Riktignok ble jeg forbikjørt av Anita i alle nedoverbakkene, men det var det verd, og jeg koste meg. Bare meg selv og en lett haltende skiteknikk å passe på. Ingen intens grandboxerelgschæf som angriper skitupper og bråstopper midt i bakker (opp og ned!) for å vente på de som kommer bak. Konklusjonen på turen blir nok, til Tinkas gremmelse, at ski er best uten hund. Raja er muligens enig, for hun koste seg med ro i hytta, uten en halvgal venninne som bedriver utagerende gjeting og må ha oppmerksomhet fra reservemammaen sin hvert kvarter. Men det var hyggelig å komme hjem til den gale hunden likevel! Tross alt har hun jo sine kvaliteter; hun er rolig og snill inne, glad i folk og klarer å finne lua mi på få sekunder når jeg har mista den i snøen og hodelykta har konka. Joda, husmorferie er hyggelig, men sannelig er det kos å komme hjem til rutinen også! Særlig når rutinen har varm pels og verdens morsomste ører.


Anita og Raja tramper spor fra hytta fram til løypa.


Strålende fornøyd Raja på tur!


Jeg skaffet meg to nye venner på Veggli Fjellstue, i mangel på hund!

Jeg fikk faktisk en liten nuss på snuten av denne her. Omgjengelige geiter skal man ikke kimse av!

Raja har fått rype i neseborene og foretar grundig åstedsgransking.

Mens vi fjoller og tar bilder av utsikten.

Takk for turen!

#veggli #fjelltur #utpåtur #friluftsliv #rollag

Fine tur-bøker


Noen ganger er det fint å lese om andre som drar på tur. Litt lengre turer enn mine egne. Hvis jeg virkelig vil på eventyr, er det (etter min mening) ingen bok som slår "Ringenes herre", men jeg har ikke alltid behov for å lese om helter som redder verden. Noen ganger holder det med galninger som reiser verden rundt, går Baffin Island på ski, Norge på tvers, Grønland på kryss og hva de nå enn måtte finne på. Noen padler Mjøsa på langs i et badekar. Jeg drømmer ikke om å gjøre noe av dette, men det er gøy å lese om. Jeg tror ikke eventyrerne ønsker å få halve Norges befolkning i fotsporene sine heller, men de fleste av dem sier de vil inspirere folk til å komme seg ut. Det klarer de! Etter å ha lest "Baffin Babes" kjøpte jeg telt og overnattet i skogen til onkel, ble vekket litt før fem om morgenen av en syngende hegre og en hund som frøs så fælt at hun endte opp inni soveposen sammen med meg, og en time senere tok jeg et av de fineste bålbildene jeg har.

I "Baffin Babes" forteller de ulike jentene hver sine deler av boka, fra hvert sitt perspektiv. De deler både positive og negative ting, fysisk slit, uenigheter (og hvordan de ordner opp i dem!) og gledene ved å være lenge på tur. To av dem skriver kjempegodt og sørger virkelig for at man lever seg med på turen. Det holder for meg. Å fryse så til de grader, slite så vanvittig, har jeg ingen ønsker om. Men de inspirerte meg til å utforske på et plan som passer for meg! Uten ski på beina - man er da østfolding, for pokker! En annen som gikk på ski, var Truls Svendsen. Over Grønland. Med Cecilie Skog. Den dama er råtøff, samtidig som hun viser andre sider, både i bøker og i programmet "Tjukken og Lillemor". Men det var boka til Truls Svendsen som gjorde størst inntrykk av tv og skrevet ord. Kanskje fordi jeg var på fjellet den vinterferien jeg leste boka og følte meg akkurat som Truls: det svakeste leddet i gruppa. Dårlig på ski og med en hund som skulle trekke, gjete og jage skitupper på en gang. Den som virkelig måtte jobbe med seg sjøl, finne ut hvorfor en ble så sinna, gå i seg sjøl og bestemme seg for en annen strategi i morgen.

Et par ungjenter som har inspirert meg til å utfordre alle nevrosene mine, er Tonje Blomseth og Maria Grøntjernet (Villmarksjenta). Deres blogger og bøker har jeg slukt, rett og slett. Begge to er dønn ærlige om alt de er redde for, og alt de blir forbanna for, og det er befriende å lese om. De gir tips og formidler turglede, og jeg er imponert over at de våger å satse på en karriere innen friluftsliv. Jeg liker at folk som driver med friluftsliv på heltid viser at de også sliter, snubler og tryner i både bokstavelig og overført betydning, og stadig lærer noe nytt. De viser at alle må begynne et sted, og at alt går med litt øvelse. Ingen er verdensmester fra starten.

Dette er noen av tur-bøkene som har funnet veien til bokhylla mi de siste årene, og alle er av typen jeg leser flere ganger. Både fordi de er lettleste, og fordi det rett og slett er hyggelig å være med dem på tur! Håper noen blir inspirert av tipsene og får lyst til å lese. God tur!

"Baffin Babes 80 dager på ski i Arktis"  utgitt på Larsforlaget AS 2010 ISBN: 978-82-92708-22-4
"Truls over Grønland" utgitt på Gyldendal 2015 ISBN: 978-82-05477-62-9
"Drømmen om nord" utgitt på Cappelen Damm AS 2015 ISBN: 978-82-02-45262-9
"Villmarksjenta" utgitt på Pantagruel Forlag 2013 ISBN: 978-82-7900-598-8
"Villmarksjenta, Eventyrlandet, Fem drømmeturer i norsk natur" utgitt på Gyldendal ISBN: 978-82-05-48585-3

#turbøker #friluftsliv #villmarksjenta #baffinbabes 

Båltur med avstikker!


Og avstikkeren var det Tinka som stod for. De siste gangene på Kjærsund, har hun vært kjempeflink til å ikke stikke av, men i dag ble visst fristelsen for stor. Før det hadde vi fått med hele flokken; Raja, Fenrik, Anita og Vigdis. Mossemarka var sannsynligvis full av barnefamilier på skitur eller på tur til dntVansjøs "Kom deg ut"-stand. Skiløyper er det overalt, og med skiløyper kommer det folk, og når hundene trenger å løpe litt løs, er det fint å være et stykke unna folk. Altså ble det Kjærsund. Tinka var kjempefornøyd med å få med seg hele flokken, Fenrik koste seg med å utforske et nytt område, og Raja var i sitt ess. Hun søkte rundt, fikk los og kom tilbake, lekte med de litt yngre kameratene og tigget mat.

Bål, pølser, kaffe og vafler begynner å bli tradisjon når vi er på tur, og vi koste oss lenge etter å ha stampet en god stund i nokså dyp snø. "Var det ikke her vi gikk sist?" "Nei, det var der, jeg er helt sikker." "Ja, nå kjenner jeg meg igjen - der er jo den fine furua!" Anita og jeg prøvde å huske den fine ruta fra sist vi gikk der, mens Vigdis gikk bak og ristet på hodet. Men vi kom fram til tangen og fyrte bål. Det var på vei tilbake at Tinka fikk ferten av noe ekstra spennende. Hun og Fenrik løp inn i skogen sammen, og etter hvert kom Fenrik alene tilbake. Vi plystra, ropte og fløyta, og etter omtrent et kvarter kom hun løpende i sporene våre. Sannsynligvis har hun jaget ekorn fra tre til tre, for hun var helt utslitt og gikk ganske rolig sammen med oss tilbake! Tidigere på turen hadde hun rispet opp et sår på det ene forbeinet også, så nå ligger hun aldeles utslått i sofaen med bandasje og er strålende fornøyd med dagen!

På vei mot Kjærsund.

Tinka venter på turfølget.

Sola var på vei gjennom skylaget, men slapp aldri helt gjennom.

Bål!

Fenrik.

Er du heeeelt sikker på at du skal ha hele den vaffelplaten selv, tante Vigdis?

Fenrik ligger i sedvanlig positur og venter på at Tinka skal komme nærme nok - så spretter han opp og angriper!

"Er du endelig tilbake, Tinka?"
"Ja, nå har jeg løpt og løpt kjempelenge, og jeg har tenkt å ligge her i snøen og hvile en stund."
"Et lite råd, sånn fra en gammel jakthund: ikke sprengløp hele tiden, for da blir du bare utslitt! Forresten tror jeg at jeg hadde bedre kondis enn deg da jeg var på din alder."
"Ja, bare gni det inn, du. Men jeg er bedre enn deg til å leke muldvarp, så!"
"Ja, det ser jeg - du har fullt av snø på snuten!"
"Nemlig. Også tror jeg at Gro er litt sur, for jeg får jo egentlig ikke lov til å løpe av gårde sånn som du."
"Nei, det er jo fordi du liker å løpe etter folk på ski og hiver deg over familier med pølse og sånt. Men det er jo ingen sånne her omkring."
"Nei, det er sant. Da tilgir hun meg sikkert."
"Det tror jeg også. Kom nå, så går vi."
"Er i farta! Voff!"

Sliten og bandasjert hund slapper av.
Takk for turen!

Stakkars skitupper!


Det er visse likheter mellom Mummi-familiens skiferdigheter og mine, det er bare å innse. Når disse ferdighetene iblandes en trekkhund som synes at ski er en idiotisk oppfinnelse og ser det som sin simple plikt å angripe dem for å hale dem ut av løypa, da kan man se for seg litt av et sirkus. Og hvis man ikke klarer å se det for seg, så la meg hjelpe til med visualiseringen:

Vi starter ut fra den vanlige parkeringsplassen vår ved Mossemarka, og jeg spenner på meg skiene. Tinka har ant ugler i mosen siden jeg smurte inn potene hennes og trakk på henne potesokker og er allerede fornærmet. Vi legger i vei over jordet, og etter første stavtak vrir Tinka kroppen 90 grader og hogger til. De skiene skal ikke foran henne, bare så de vet det! Det bjeffes og jafses, og jeg trekker henne inntil min høyre side, kommanderer "plass!" og må ordne på strikklina, som har snodd seg rundt to bakbein, en ski og en potesokk. Deretter suser vi framover, siden skituppene enn så lenge er foran hunden. Ettersom Tinka løper litt skeivt fordi hun både vil komme foran skiene og tygge dem til pinneved på én gang, må jeg slippe opp litt på strikklina, ellers har jeg henne oppå skiene. Manøveren fører til ny omgang med bjeffing, jafsing og kjefting. Dette gjentar seg ganske mange ganger på vei bortover jordet, og Tinka skal prise seg lykkelig over at hun har en tålmodig eier. Faktisk. Men det skal hun ha, det er moro å snørekjøre ved siden av henne mens hun prøver å komme foran de forhatte plankebitene!

I enden av jordet går det noe som minner om en sti innover i skogen, og jeg har en anelse om hvor den munner ut. Vi tar inn på den, men her har ingen verken gått, stått på ski eller syklet siden snøen falt, så vi går i sporløs snø, lyng, over røtter og steiner, og jeg er litt nervøs for hva som skjuler seg under det hvite. Men det går bra, og Tinka har et anfall av sunn fornuft, lunter foran i lett trav og trekker faktisk fra tid til annen. Anfallet går over når vi kommer inn på en velkjent sti (ikke akkurat den jeg regnet med, men like i nærheten), og dermed har vi det gående igjen. Bjeffing og jafsing, i halvveis sidelengs og halvveis baklengs galopp. Strikkline som tvinnes rundt hunden og skiene hver gang hun vrir seg for å tygge skitupper. Men her har noen faktisk tråkket et skispor før oss, så vi følger det et stykke. Til slutt tar Tinka til vettet igjen, og vi har en kort periode med fint driv. Innimellom må vi stoppe opp litt, og mens jeg snyter meg eller reiser meg opp fordi jeg tryna, vrir Tinka seg i snøen og synes at det hvite pudderet ikke er så helt ille, tross alt. Bare hun slipper de der plankebitene fra helvete! Etter en runde med mer løssnø, kommer vi ut på ordentlige løyper, og her er det også folk. Og hunder. Siden vi ikke har vært på ski på to år, er jeg litt ute av trening når det gjelder å få kontroll på hund, bånd, ski og staver, i møte med andre hunder. Tinka prøver å ta ansvar og skjener ut i midten mens jeg fomler med skistavene. Heldigvis er hun nokså enkel å manøvrere når hun har på selen, så jeg regelrett lemper henne over fra venstre til høyre side, noe Tinka synes er særdeles ufint. Vi står, lettere uorganisert, men stille, til hundefølget har passert.



I det hele tatt er det litt vanskelig å møte andre på ski, for vi har jobba mye med å gå fot (på venstre side) med kontakt når vi møter folk på gata, mens i skisporet skal hun plutselig gå på plass (høyre side), som dessuten er en nokså ny kommando og ikke helt innarbeidet ennå. Etter hvert går det bedre, og hun holder seg på min høyre side og er faktisk kjempeflink de siste kilometerne, med ordentlige spor og ganske mange mennesker. Sannsynligvis er hun helt utslitt og orker ikke annet! Når vi kommer til parkeringsplassen der de fleste mossemarkatraverne parkerer, må vi gå enda noen hundre meter på sykkelvei, og siden denne veien er strødd, tar jeg av skiene og bærer dem. Men her er det bom stopp, for hunden er sliten. Så det så. Basta. Puh. Litt "bensin" i form av godbiter og morrpølse må til før hun blir med videre, men da er hun også ferdig med å være utslitt og svinser fornøyd med bort til bilen. Vel hjemme nyter hun et lengre opphold i hundesenga og gleder seg til snøen regner bort igjen!

Takk for turen!

#skitur #mossemarka #hund #blandingshund 

Kaféhunden

Tror jeg nevnte for en stund siden at jeg har noen kåserier og skriblerier fra Tinkas oppvekst. I dette "dramaet" i 4 akter har hun blitt voksen og vel så det, men å være med på kafé og måtte forholde seg mennesker og hunder som hun ikke har full kontroll på, det setter henne litt ut av spill, får'n si.

 

KAFÉHUNDEN

Et skuespill i 4 tablåer

 

1. tablå

(Gros og Tinkas leilighet. Gro sukker fornøyd og ser seg rundt i den skinnende rene stua. Tinka tripper utålmodig rundt og synes hun har ventet altfor lenge på formiddagsturen.)

            -Rrrrriiiiing! (Telefonen ringer. Flerstemt. Displayet viser at det Anita.)

            Gro: Hallo!

            Anita: Hællæ! Du, jeg er på vei hjem fra spinningtime nå, og så lurte jeg på om dere ville være med oss på en liten Alby-tur? Jeg er så lei av smårundene våre på Ekholt, og den bikkja mi halter jo enda, så vi kan ikke gå langt, men den lille runden på Alby er fin, og dessuten er det lenge siden vi var der sist.

            Gro: Så flink du er! Jeg har forresten også vært flink. Jeg har vaska og støvsugd alle gølvene, også har jeg skura badet. Sånn ordentlig.

            Anita: Wow!

            Gro: Så Alby-tur passer kjempefint nå! Tinka er skikkelig utålmodig, så vi står på farta til å gå, faktisk. Hvis vi går nå og dere kjører om en liten stund, så er vi nok på Alby sånn omtrent samtidig.

            Anita: Herlig! Da sees vi. Jeg må bare komme meg hjem og skifte.

            Gro: Da snakkes vi der. Hej då!

            Anita: Hadet!

(Gro skifter til turtøy, fester båndet til Tinka og låser seg ut. Tinka skyter ut gjennom grinda og er strålende fornøyd med endelig å få komme ut.)


Alby gård, en av Jeløys eldste gårder, som nå huser Galleri F15 og en kafé.

2. tablå

(Alby. Gro og Tinka sitter og venter på en platting. Anitas bil kjører inn på parkeringsplassen, og Gro reiser seg. Tinka tar helt av når hun ser Verdens Beste Raja, og gjensynsgleden er like stor den andre veien. Raja stormer mot Tinka og glemmer at hun har vondt i beinet. Tinka spretter i været, kaster seg mot bestevenninna og gjør flere 360'er før hun er klar til å gå.)

            Anita: Nå måtte jeg gå et annet sted, også tenkte jeg at jeg rekker akkurat en liten runde og en lunsj på Alby før jeg må avgårde igjen klokka to.

            Gro: Og det var jo fint for oss!

            Tinka: Voff!

(Flokken går innover i skogen på den brede turstien, og skravler i vei. Raja smetter inn på sida og romsterer blant trærne.)

            Anita: Raja skal bare bæsje.

(Et annet turfølge med hund nærmer seg.)

            Gro: Da går vi inn her på den andre sida og venter, så de som kommer bak kan passere uten å bli angrepet.

            Tinka: Grrrr. Grumlegrumlegrrr.

            Gro: Tinka! Se her! Kontakt!

            Tinka: Hva? Er det godbit? Ja, jeg vil ha! Jeg vil ha! Skal jeg se på deg, Gro? Jeg ser, jeg ser, jeg ser! Er jeg ikke flink? Jeg sitter og allting! Hvor blir det av den godbiten du skrøt sånn av? Hallo! Groooo!

(Hundefølget passerer. Tinka får godbit.)

            Gro: Bra! Vær så god!

            Anita: Jøss, det der gikk jo veldig bra.

            Gro: Ja, hun begynner å bli ganske flink. Vi har hatt opptil flere passeringer med kontakt i dag, faktisk.

            Anita: Fantistisk!

3. tablå

(Ved et tre utenfor kaféen på Alby. Gro og hundene står og venter på Anita, som er inne og kjøper lunsj.)

            Tinka: Gro, tante Anita har gått fra meg! Tenk om hun aldri kommer tilbake! Tante Anitaaa! Hør da! Å heisann, kom deg vekk, fillebikkje, det er jeg som bestemmer her! Gro, hva gjør alle disse andre hundene her? Jeg liker dem ikke! Også er tante Anita helt borte!

            Raja: Hun kommer tilbake, Tinka, ikke vær redd.

(Gro gjemmer godbiter i treet, og det får Tinka ut av bobla. Hun snuser i vei og gomler i seg hundegodt. Raja kommer forsiktig bort og ser på Gro med store øyne.)

            Raja: Lurer på om tante Gro har noen godbiter til meg også. Hun pleier jo å ha det. Dessuten trenger jeg ikke å gjøre noe for dem, sånn som Tinka, for tante Gro sier at jeg fortjener dem bare fordi jeg er så vakker, og det har hun nok rett i. Dessuten er jo Tinka så stressa nå at hun sikkert ikke finner alle, så jeg kan bare snuse litt der hun har vært. Eller? Tante Gro? Ser du meg?

            Gro: Ja, du skal også få noen, Raja. Vær så god!

(Gro fortsetter å gjemme godbiter helt til Anita kommer ut igjen, og de går mot bordene i hagen.)

            Anita: Skal vi ta det der, litt unna de andre bikkjene?

            Gro: JA!

            Tinka: Voff!

(Anita og Gro skravler og spiser, og Tinka bjeffer.)

            Gro: Tinka, det er flere enn oss her. Hysj! Ti stille!

            Tinka: Voff! Det er jo akkurat det som er problemet!

            Gro: Nå er det nummeret før jeg knyter en sløyfe rundt snuta di, Tinka!

            Anita (ler): Eller en rosett!

            Gro (ler også): En rosa rosett!

            Tinka: Voff! Raja, hører du som de erter meg? Knyte sløyfe rundt snuten min, liksom. Gro ville aldri ha gjort noe sånt, og dessuten må jeg jo få si fra når det er så mye uvanlig her. Hvorfor må alle de andre hundene være her? Jeg liker bare hanhunder og valper, så den lille der borte kan få bli. Men ser du den svarte der? Den bare satte seg ned sammen med mennesket sitt uten å ha spurt meg, og den kan bare dra seg vekk! Her er det jeg som bestemmer!

            Raja (med et sukk): Når skal du lære, Tinka? Det er bare å la dem være. De gjør deg ingenting. (Hvisker litt oppgitt til seg selv): Det blir vel snarere omvendt.

            Tinka: Jammen jeg liker ikke fremmede hunder! Jeg vet aldri hvor jeg har dem, og derfor er det best å jage dem vekk. Det er jo derfor jeg er så glad i deg, Raja, for jeg vet alltid hvor jeg har deg, og du gidder aldri å utfordre meg, så vi slipper å slåss, og forresten så er du like snill som mammaen min, og du er den eneste hunden i hele verden som får dele godbiter med meg.

            Raja: Og det er jeg glad for. Jeg liker ikke å slåss, vet du.

            Tinka: Det vet jeg. Det er jo derfor jeg må passe på flokken vår!

(Anita og Gro reiser seg, tar med seg hundene og går.)

            Gro: Kom nå, Tinka. Nå tror jeg vi har tynt tålmodigheten til de andre folkene her nok!

(Anita flirer.)

 
I vårblomstene på Alby.                             Albykringle!

4. tablå

(Tinka og Gro spaserer hjemover. Idet de svinger til høyre for å gå langs en jordekant, legger Tinka seg pladask ned i gresset.)

            Tinka: orker jeg ikke mer, Gro! Plutselig er vi sammen med Raja og Anita, og plutselig så er de borte igjen, og så du den lille rottehunden som stakk av fra mennesket sitt og løp rett bort til oss? Den bare kom løpende, enda jeg sa klart ifra til den at jeg var litt redd og ikke ville hilse, men Raja ville hilse, for hun liker jo andre hunder og er ikke redd for noenting, men det er jeg! Også alle menneskene som gikk rundt, da, mens vi spiste og ventet og stod ved det bordet mens dere spiste og vi nesten ikke fikk noe. Du vet jo at jeg blir veldig sliten av sånt, Gro, så nå må jeg ligge her litt, og dessuten så er det sauer på jordet ved veien. Slagsauer faktisk. Massevis.

            Gro: Jasså, det er såpass, Tinka. Men vi skal videre. Kom nå, så går vi hjem!

(Tinka vrir seg raskt over på ryggen med beina i været.)

            Gro: Jaja, du får få en liten hvil, da.

(Gro setter seg på huk og prøver å klø hunden på magen, men blir sparket vekk av et par ivrige, kengurusterke bakbein. Tinka vrir seg tilbake, hund og eier går videre, hund legger seg ned igjen, og prosedyren gjentas. Tre ganger.)

            Gro (ca ti minutter senere, med en fornøyd hund ved fot): Men sånn ellers, Tinka, så er jeg jo egentlig veldig glad i deg og stolt av deg. Så du får heller ha mye rart for deg når du er sliten.

            Tinka: Jeg vet jo det, Gro. Og jeg er veldig glad i deg òg. Men jammen har du mye rart for deg også. Bare så du vet det! Tur på Alby og spise på kafé, du liksom. Voff!

SLUTT

Helt fri, men ikke ved fot!


Endelig ble det en Kjærsundtur på meg! Det var litt kjedelig etter juleferien, for da begynte jo Gro på jobben sin igjen, og det var ingen turer der som jeg kunne være med på. Dessuten har hun hatt så mye å gjøre på kveldene at jeg har vært hos mormor og morfar tre dager på rad, og det er jo veldig hyggelig, men det var så glatt ute og så dårlig vær at ikke engang morfar hadde lyst til å gå lange turer. Derfor ble jeg veldig glad da det var helg og Gro tok fram sekken og laget kaffe. Vi parkerte et stykke unna gården, så vi måtte gå langs veien utover, men det er jo midt i skogen hvor det nesten bare er vi som kjører, så jeg kunne gå løs, til og med forbi innhegningen med de skumle sauene og dåhjortene på gården der Troll bor. Troll er en veldig hyggelig labrador, men han var ikke på gården sin akkurat da.

Når vi er på Kjærsund, pleier vi å gå rundt Tangen, og da går vi først langs veien og så til høyre langs kanten av et jorde som er veldig langt og hvor det ofte er rådyr, så der får ikke jeg være løs. Men i dag syntes Gro at vi skulle gå gjennom skogen isteden der det ikke er stier i det hele tatt, og når jeg har stukket av fra Gro, så er det i den skogen jeg har vært, så jeg er jo godt kjent der og kunne vise veien. Også fikk jeg lov å løpe løs, helt faktisk! Gro gikk og så seg rundt og løftet beina høyt i lyngen, mens jeg løp foran og viste hvor det var fint å gå, og det var jo overalt, så jeg hadde mye å vise! Jeg luktet mange rådyr, men jeg holdt meg sammen med Gro hele tiden og var veldig flink, og jeg hoppet over bekker og trestammer og kvisthauger og løp opp og ned bakker, og jeg tror nok dette var en av de fineste turene vi har hatt der ute. Til slutt kom vi ut på stien like ved Tangen, og der var det sol, så vi ble der en stund og spiste matpakken, og det var ordentlig margbein til meg. Jeg måtte passe litt på, for vi hørte en ravn som kanskje hadde lyst til å ta beinet mitt, også sang det i isen, og det er en nokså skummel lyd, synes jeg. Bortsett fra det, hørte vi ikke noenting, og jeg tror Gro likte at det var så stille og sola skinte. Hun satt i hvert fall i ro skikkelig lenge.

Mennesker fryser jo litt fortere enn oss hunder, så da Gro syntes det ble kaldt enda det var sol, så måtte vi gå. Jeg var ikke helt ferdig med beinet ennå, men jeg gjemte det godt sånn at jeg kan hente det neste gang vi er der ute, og hvis reven har tatt det, så kan han bare vente seg! På tilbakeveien traff vi Troll og pappaen hans, som er skogvokter, og vi lekte ganske mye, også fikk jeg snust overalt på eiendommen deres. De hadde mye spennende der, blant annet deilig rådyrvom som reven egentlig skulle få, og det er jo som å kaste perler for svin, synes jeg, men jeg klarte å spise en god slump før Gro kom løpende og sa nei. Dårlig gjort, altså. I det hele tatt har jeg spist ganske mye godt i skogen i dag, både rådyrmøkk og annen morsom møkk og margbein og godbit og den der vommen, også fikk jeg vom og hundemat til middag i stad.
Her er noen flere bilder som Gro tok på turen:

Midt inni skgen der det ikke er noen sti og jeg løp foran.

Å vri seg i snøen er noe av det beste i verden, og i dag gjorde jeg det mange ganger!

Sola kom mellom trærne og skinte på den bekken vi hoppet over.

Jeg løp og løp og hadde det kjempefint!

Ute på Tangen var det ordentlig fint i dag.

Gro ville absolutt ta bilde av en istapp. Mennesker er veldig rare.

Det er altfor tynn is her til at man kan gå på den, og dessuten sang isen flere steder, og det liker jeg ikke.

På vei hjem igjen.

Her er tre av dåhjortene til Troll.

Takk for turen! Voff!

#vansjø #villevakrevåler #utpåtur #hund #blandingshund #turiøstfold #friluftsliv

En hundetur


Juleferie er fint, for da er Gro hjemme, også blir det turer i marka uten bånd, og det står litt skog i stua vår. Jeg er veldig flink med sånn pynt, for jeg smaker aldri på noe av det og blåser egentlig i alt sammen. Nissene i sofaen er greie, så de får også være i fred. Men på tv er det mye rart, og hvis det er hunder der, da dytter jeg til skjermen og bjeffer skikkelig på dem, men det hjelper ikke. Noe ganger er det mye spennende på tv, og da sitter jeg på gulvet foran den og bare ser, og jeg liker naturprogrammer aller best, bare ikke når dyrene løper, for da må jeg kjefte litt. Jeg gleder meg til i kveld, for da kommer "En naturlig helaften". Før det skal vi kanskje gå spor, men jeg håper Gro venter til det har sluttet å regne, for jeg liker ikke å bli våt, og dessuten er det litt skummelt i skogen når det blåser, så da vil jeg bare hjem. Men i går var vi på en morsom tur, og her er noen fine bilder av meg:

Dette er på stien opp mot Ramberg, og egentlig er det veldig fin utsikt her, men bare ikke i tåke. Men jeg er jo veldig pen, da, så bildet ble veldig fint likevel, synes jeg!


Gro synes jeg har morsomme ører, så hun liker å ta bilde av dem og særlig når jeg har oppdaget noe spennende ute på jordet.

Her har jeg klatret opp på en ganske høy stubbe, og det var slettes ikke helt enkelt, men utsikten var aldeles upåklagelig, og dessuten fikk jeg godbit.

Her er jeg på vei ned fra stubben, også prøver jeg å finne den godbiten som Gro mistet, akkurat samtidig som jeg klatrer ned.

Noen ganger vil jeg gå et annet sted enn der Gro vil, og da setter jeg meg ned og ser en annen vei, og noen ganger funker det, men ikke i går, for da måtte jeg snu og bli med Gro enda hun skulle gå den helt vanlige og ganske kjedelige veien.

Det var litt snø på Ramberg, men det aller meste har smeltet.

Vi traff en pappa og to barn som Gro kjenner, og de skulle ut i skogen for å spikke med den nye kniven sin, men de syntes at jeg var litt skummel enda jeg logret veldig og hoppet og bjeffet for å fortelle hvor hyggelige jeg syntes de så ut, og da fikk jeg ikke hilse. Det var så vanskelig og frustrerende at jeg tok meg en pinne for å roe nervene litt, for det funker alltid, og denne var så fin at jeg bar den helt ned på stranda. Egentlig hadde jeg tenkt å ta den med hjem og ha i pinnesamlingen min, men så måtte jeg legge meg ned og tygge litt på den på stranda isteden, for det er veldig fint, synes jeg.

Det gikk noen helt nede ved vannet, så jeg hadde litt å følge med på mens jeg tygget.

Langbein-julekulen er visst en hund, så den får representere hundejulepynten fra meg!

God jul fra sofakroken! Voff!

Oslofjordvinter!


"Hva er den lyden?" spurte en kollega her om dagen. Hun er importert til Østfold og Oslofjorden fra den indre Hedmarken og kunne ikke fatte hvorfor disse dype tutene skulle forstyrre elevene på tentamensdagen. Hadde aldri hørt tåkeluren før, med andre ord. Her langs fjorden er tåkelur fra Bastøferja, Stena- og Colorline velkjente vintertoner, og våkner man til denne lyden, trenger man ikke trekke fra gardinene for å vite hva slags vær vi har ute. Særlig har denne tåka en forkjærlighet for juletider, og snøen som hadde lagt seg til og lyste opp gater og skog for et par uker siden, den smeltet bort til jul. Hålka har kommet isteden, med livsfarlige fortau og stier. Men man kommer seg da ut likevel! Den tradisjonsrike juleturen i marka gikk av stabelen med Raja, Fenrik og eiere julaftens formiddag, og Tinka sov søtt resten av dagen. I går gikk vi en kort tur alene, i åsen over blokka, men i dagens regnvær tror jeg det blir et spor. Hvis Tinka klarer å rive seg løs fra julegaven; en "treat ball" som hun fikk servert frokosten sin i!



Øvre Ramberg







GOD JUL OG NYTTÅR!

På sporet av et krigsminne


Det var veldig lenge siden forrige ekspedisjon, og Anita var i humør til å utforske. Hun visste om et gammelt "gutta på skauen"-sted midt ute i Vålerskogene, og hun hadde til og med vært der før en gang. Riktignok med en kjentmann som ikke brydde seg om slike trivialiteter som stier, men hun trodde nok at hun skulle huske veien sånn omtrent. Vigdis og jeg syntes det lød spennende med nye områder og dessuten et krigsminne, for ikke å snakke om folketom skog der hundene kunne boltre seg fritt.

Vi forlot stien, som seg hør og bør på en ekspedisjon, og mens Vigdis og jeg lekte naturfotografer og hundene boltret seg i rimete lyng, konsulterte Anita kart, gps og sitt indre kompass. Plutselig ble Tinka og Fenrik var noe fremmed mellom trærne, og Tinka stod i umiskjennelig "nå kommer det folk, og jeg har ikke godkjent dem ennå"-positur. Jeg ropte henne inn, og dermed skvatt hun over lyngen for å møte det som viste seg å være en kjekk og hyggelig vorsteher og eieren hans. Fint med innkalling som funker... Eieren var godt kjent og forklarte hvor vi burde gå for å finne stedet der hytta til milorg hadde ligget. Han virket litt usikker på om vi egentlig var skikket til den slags orientering, men han kunne jo ikke vite at Anita er et naturtalent! Og ganske riktig, det indre kompasset hennes kjente seg igjen. Etter litt opp og ned i terrenget kom vi til en skikkelig bratt skrent, og i bunnen av den lå myra vi visstnok skulle over. Stakkars Fenrik syntes den skrenten var litt i overkant, og han ble stående på toppen og bjeffe. Han måtte rettledes litt, men til slutt var han også nede, og det feiret han med et par reale raptusrunder. Her var det mange innestengte følelser som måtte løpes ut!

"Hah, hva var det jeg sa!" kom det triumferende fra Anita da vi hadde forsert myra, tråkka gjennom og fått våte sko og kommet oss et par høydemeter opp på den andre sida. Under en furu lå gamle blikkbokser, og rørene fra det som en gang hadde vært pipa, stod lent opp mot et grantre. Så her gjemte de seg altså, gutta på skauen, under annen verdenskrig. Tyskerne fant hytta og brente den ned. Jeg vet ikke om det var noen i den da, eller om den var tom. Håper den var tom. Jammen hadde de funnet et bra skjulested, og likevel ble det oppdaget.

Vi forlot dalsøkket og kom oss opp til en ås der sola i hvert fall syntes, selv om den ikke varmet lenger. Vi fyrte bål og stekte pølser og koste oss, og hundene lekte og herjet. Det ble litt pølse på dem også. Plutselig oppdaget vi at klokka var like før solnedgang, og vi har vel sjelden slukket bål og pakket sekker så raskt! Uten sti og med bare Anitas indre kompass som veiviser var det nok lurt å komme seg ut av skogen før mørket falt på! Og jammen slo det til igjen, det kompasset. Jeg har lært meg å dilte etter, og det funka helt fint denne gangen også. En liten sti møtte oss sånn etter hvert, og så kom vi ned på et hyttefelt og fulgte grusveien tilbake til bilene. Tinka skjønte at hun snart var framme og trakk i vei, mens Raja også skjønte at vi snart skulle i bilen igjen og lekte lus på tjærekost, som vanlig!

Fenrik og Tinka leker i lyngen innimellom pølser og godbiter.

Tyrived på bålet!


Bjørnerødvannet i Våler.


Takk for turen!

#tur #skogen #hund #tinkapåtur #villevakrevåler #dntvansjø #skogstur 

Trekkhund og snø i nakken!


Med kløvsekk på ryggen og Kjærsundtangen i sikte var stakkars Tinka pent nødt til å gå i bånd. På Kjærsund er hun så godt kjent at hun synes det er påkrevet å stikke av for å snuse opp rådyr og sjekke ut området i detalj. I hvert fall på den østre sida av tangen, for der er det store jorder og ofte rådyr i sikte. Altså trakk hunden i vei, med meg og det blytunge speilreflekskameraet på slep. Det gikk så is og søle skvatt, og siden stien ikke er av de bredeste og mest trafikkerte, tok det ikke mange minuttene før jeg hadde nakken full av snø og var klissbløt på høyre sko, som ikke kom seg unna søledammen. Riktignok er det hvitt på bakken og is på pyttene, men tæla har ikke satt seg, og under isen er det ikke langt til kaldt vann og søle! Men det er det verd. Annen desember og snø og bål og fornøyd hund og glad eier, det ødelegges ikke av snø i nakken og våte støvler.

Vi pleier å ta en rekognoseringstur ut til Kjærsund før jul, sånn for å sjekke hvor årets juletre befinner seg, for å ta med granbar til pynt og for å kose oss alene. Det er alltid litt spennende å se om Petra Outlander kommer seg ned - og ikke minst opp! - den evig isete kneika ved nabogården, der de har dåhjort og sau og Vålers feteste ekorn (de mesker seg med dådyrmaten, og det er intet mindre enn et julemirakel at greinene ikke knekker under dem!), og Petra klarte brasene. Jeg ble litt bekymret da jeg så at noen har bedrevet utagerende flatehogst akkurat der jeg fant et supert juletre i fjor, men det stod igjen ganske mange småtrær, så vi skal nok finne et fint et i år også.

Mens jeg prøvde å få fyr på nokså våt ved, holdt Tinka vakt og patruljerte området. Hun sjekket ut islaget og fant ut at det ikke var tykt nok til å gå på, drakk litt vann fra råken hun laget med labben og kjefta på en pinne som drev forbi. Og tigget til seg en betydelig del av matpakka. På vei videre, utom tangen og tilbake langs den vestre sida av den, var det mus under snøen, og de måtte sjekkes ut. Hunden trakk, snuste og vimset rundt, og storkoste seg. Akkurat en slik tur som skulle til for at hun holder seg rolig resten av dagen og jeg får tid til å lage granbarpynt! God helg!

Rådyr i skogkanten. 

Is og visne strå skaper fine motiver!


Tynt islag på Vansjø.


Stille på vannet og vakkert speilbilde.

Mon tro om jeg klarer å få tak i det strået uten å tryne på glatta og bli veldig våt?

Tinka synes isen er veldig spennende, men har skjønt at når den knaker, er det best å være forsiktig!

Kløvhund i farta!

Takk for turen!

#utpåtur #hund #friluftsliv #firbeintevenner #kløvhund #villevakrevåler #våleriøstfold #dntvansjø #vansjø #tinkapåtur 

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018
Tinka på tur

Tinka på tur

43, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker