Tinkas hundeblogg

Dette innlegget skrev jeg delvis i frutrasjon en gang i januar, men glemte å publisere det.

Uansett kinesiske horoskoper, har det siste halvåret vært Hundens år her i gården, og det regner jeg med at neste år også blir. Livet har endret seg med valp i huset, og det er naturligvis bare gøy. Eller altså, det er gøy - og frustrerende og hyggelig og utfordrende og slitsomt og direkte slankende og givende og engasjerende og... nevnte jeg slitsomt? Og ikke minst: jeg må stole på at jeg klarer å oppdra den vesle hunden, selv når folk lirer av seg fraser som "ja, den der må du nok stri med!", "det blir viktig å holde den der i øra", "får håpe den roer seg litt, ellers får du det vanskelig", "den blandingen kan bli skikkelig utfordrende" og "det er viktig at du viser hvem som er sjefen".

Så et svar til alle kommentarer: Ja, hun er stor og blir større, og hun kan absolutt være en liten prøvelse når hun spreller i båndet fordi hun vil ha den tennisballen som cocker spanielen på stranda leker med. Og hun må iblant settes på plass, men hun har skjønt hvem som bestemmer her i huset. Og, som familie og venner rett som det er forteller meg: "Du får huske på at hun bare er en valp - hun lærer etter hvert, men får ikke til alt på en gang!"

Jeg er skikkelig ivrig på turer om dagen. Man blir det når hunden feller tenner og trenger å slite seg ut fysisk for å roe seg ned. Og jeg trenger å slite ut henne for å roe ned meg selv. Så det blir lange turer, i snø og ruskevær fallera. I dag planla jeg noe kjempelurt på vei hjem fra jobben (jeg syntes i hvert fall det var veldig lurt der og da). Siden vi er litt lei av å trave den samme ruta langs Refsnesstranda opptil flere ganger om dagen, med enkelte justeringer underveis, bestemte jeg oss for at vi skulle kjøre ut på Rød gård og gå derfra til Alby og tilbake til bilen. En super plan. Altså la vi i vei.

Jeg hadde fått med meg at snøen var blitt til slaps i løpet av natta og dagen, men inni mitt hode var det fremdeles snø i skogen rundt Alby, og jeg vurderte ikke engang muligheten for glatte veier og klinete skogsstier. Men det var det. Begge deler. Veien ut til Alby var ikke så helt ille, men da jeg svingte opp til Rød, begynte jeg å innse hva jeg drev med. Fyttikatta! "Lille speil på veien der, hvilken vei er glattest i landet her?" "Det er parkeringsplassen som du straks kjører inn på." Stønn. Speilet hadde rett. Men jeg kom meg på plass, og Tinka og jeg (og en gammel schäfer som møtte oss) skled oss framover. Det er virkelig noe av det verste jeg har vært borti. Is med litt vann på toppen, og slak nedoverbakke - og vi skulle oppover... Omsider kom vi oss opp i skauen, bare for å oppdage at det ikke var noe særlig snø der, men desto mer søle. Og uten snø blir det fort mørkt! Ideen min virka med ett ikke så innmari lur lenger, og jeg tenkte med gru på hvordan jeg skulle greie å manøvrere beistet av en bil ut fra parkeringsplassen.

Innen vi kom tilbake til bilen, var det blitt ganske mørkt, og jeg gikk over plan b og c i hodet. (Plan a var for ordens skyld å kjøre bilen ut på egen hånd, uten assistanse.) Hvis jeg ikke kom meg av flekken, kunne jeg ringe på hos dem som bor på Rød og spørre (på svensk eller dansk!) om de enten kunne hjelpe meg eller ringe NAF. Plan c var å ringe pappa, som sannsynligvis ville kommet med pakkeløsningen hjelp og skjennepreken i ett.

Da jeg begynte å rygge, næret jeg ingen forhåpninger, men i motsetning til Tinka og meg, så sklei ikke bilen! Den kom seg ned til hovedveien på alle fire, rett og pent, og jeg følte meg som verdens beste sjåfør! Jeg elsker piggdekk og firehjulstrekk! Skitne labber og sølete støvler var glemt (helt til jeg måtte vaske gulvet), for jeg slapp å vrake bilen, ringe NAF og pappa og angre bittert på den turen som skulle bli så herlig, men som endte med glattkjøringskurs og gjørme og stupmørk skau!

Tinka og "dyret".

Jeg vet neimen ikke om denne lokale tåkebanken har blitt mer glissen de siste ukene, men mye tyder på det. Jeg har i hvert fall sendt et lite periskop opp gjennom grøten og oppdaget at verden har gått videre siden jeg fikk hund, skjønt jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til akkurat det. Men - det har snødd, og det forholder vi oss til begge to!

Første tur i snøvær forløp omtrent sånn: Vi brukte litt tid på å ta på (og av igjen...) refleksvesten, siden vi har litt sprikende meninger om hvorvidt det egentlig er nødvendig å ha den tingesten rundt halsen og magen. Og borrelåser er jo alltid mye morsommere å ta av enn på, det har jeg lært av Tinka. I morgen skal jeg utstyre den med knapper...

Så kom vi ut, og det hvite måtte naturligvis undersøkes nøye. Først i hagen, så utenfor gjerdet, og omsider nedover veien. Dessuten gikk hun til angrep på alt jeg sparket opp mens jeg gikk; hun omringet støvlene mine, tok stand og kastet seg over alle snøklumper med liv og lyst. Helt til hun oppdaget at det kom noe ned fra himmelen også. O salighet! Hadde hun klart det, ville hun fanget alle snøkjerringene med åpen kjeft. Hopp og sprett og tjo og hei! Og vi som akkurat begynte å få dreisen på det der å gå pent i bånd og ikke dra så voldsomt...

Det morsomme for meg, er at nå kan jeg se alt det Tinka lukter! Det er rådyrspor, kattespor og hundespor overalt, og Tinka følger dem og synes jeg bør jobbe litt med tålmodigheten. Avbrytelser i intens snusing er både uhøflig og irriterende. For eksempel har jeg en lei uvane med å snu meg og gå den andre veien hver gang hun trekker, og i snøen trekker hun mye. Noen ganger får jeg ikke bestemt meg, men snur og snur og skjønner ikke at Tinka bedriver undersøkelser på høyt nivå foran meg. Og snøværet har gjort meg verre enn vanlig. Graveprosjekter blir avbrutt, og noen ganger har hun rett og slett ikke tid til å komme og glede meg med å ta godbiten - det må jeg da forstå!

Noe annet vi forholder oss til, er griseører og tannfelling. Nå har hun mistet mange tenner, og det vokser opp en kraftig, skinnende hvit tanngard. Hun gnafser i seg griseører, og enkelte dager har vært ganske slitsomme. Jeg lurte litt på om hun var blitt helt rabiat den første tida, før jeg skjønte hva hun slet med. Stakkars liten. Når hun ikke har spist griseører, har hun vært såpass urolig at jeg har brukt all min tid på å aktivisere henne, og det har resultert i at hun begynner å bli skikkelig god på søk! Dessuten har hun fått det for seg at hun også skal gjemme ting; for eksempel griseører oppi balja med nyvaskede håndklær. Herlig!

Om jeg er ute av ammetåka er uvisst, men nå skal vi i hvert fall inn i snøføyka utenfor døra og gå og legge oss etter en skikkelig god dag! Fantastisk deilig med sånne dager da alt går bra, når man har hatt noen uker med slit og frustrasjon! I går lurte jeg på om jeg hadde tatt meg vann over hodet da jeg skaffet meg denne lille valpen, men i dag er jeg sikker på at hun kommer til å bli verdens smarteste hund - som nå også sluker Harry Potter!

Med "folk" mener jeg egentlig "meg", det bare så litt bedre ut. Som om jeg har undersøkt litt rundt, på en måte, skjønt det har jeg slett ikke. Har mer enn nok med å takle mine egne reaksjoner på det å få en valp i huset.

I går fant jeg meg selv i full gang med å prate "småbarn" med to kolleger, for jeg føler at jeg er litt på deres plan nå. Selv om fasene går litt raskere over med en hund, er man gjennom noe av det samme. Søvnmangel, blant annet. Og ammetåke. Helt sant! Jeg er distre nok som det er fra før, men etter at Tinka kom i hus, dreier alle mine tanker seg om hennes ve og vel. Alt annet noteres sirlig i glemmeboka. Klesvask, rydding, rengjøring, avtaler rundt forbi, hva jeg egentlig driver med... Mye tyder på at jeg driver et skolebibliotek, men uten en svært detaljert gjøre-liste, kan jeg bare gå hjem å vogge. Og selv med liste, ender jeg opp med å gjøre fire ting på en gang, før det kommer en klasse på besøk og sørger for at jeg glemmer at jeg i det hele tatt har en liste.

Nå setter jeg ting litt på spissen, det skal sies, men det føles som om den ene hjernecella som i utgangspunktet var nogenlunde normalt fungerende, har tatt en lengre ferie og surfer på rosa valpe-skyer i lykkeland. Mitt gamle jeg skjærer tenner av den klisjeaktige og sukkervanndryppende morsfølelsen som strømmer fra hjertet og langt ned i tåneglene.
          - Du er ikke mamma på ordentlig en gang! stønner Mitt Gamle Jeg.
          - Hah, det er mange likheter mellom å skaffe hund og skaffe barn, avfeier Mitt Nye Jeg det snusfornuftig.
          - Som hva da? Dåp og konfirmasjonsplanlegging? fnyser Mitt Gamle Jeg syrlig.
          - Dust! sukker Mitt Nye Jeg. - Man ser litt annerledes på livet. Det har fått nytt perspektiv. Man blir litt nøyere med hva man spiser, for eksempel, siden man har ansvar for et lite kryp.
          - Var det derfor du sa jatakk til de torskene her om dagen? Og derfor du laget kjøttkaker fra bunnen i stad? Mitt Gamle Jeg rister på hodet og mumler noe om fordelene ved ferdigpizza og grøt fra Fjordland. - Vi leser jo aldri bøker lenger, bare fordi du absolutt skal bruke tida på å lage sunn mat og gå turer i et staka kjør!
          - Er ikke det bra da? Vi har jo gått ned flere kilo! smiler Mitt Nye Jeg entusiastisk.
          - Og gått amok i sjokoladedisken på Kiwi fordi du blir så søtsugen når du ikke får nok søvn, freser Mitt Gamle Jeg. - Og du vet hva sjokolade gjør med huden vår, hva?
          - Omtrent det samme som ferdigpizza! sier Mitt Nye Jeg irettesettende.

Mitt Gamle Jeg fnyser irritert og finner et nytt poeng.

          - Du har sett hva det dyret har gjort med bøkene våre?
          - Hun er en boksluker, og det er da vel bra? sier Mitt Nye Jeg litt spakt.
          - Hun sluker i hvert fall permene! Kikk på de gamle, fine Disney-bøkene vi er så glade i, for eksempel. Hva blir det neste? Den illustrerte praktutgaven av Ringenes Herre?
          - Nei, det... Hun ville aldri... Dessuten rekker hun ikke opp! stammer Mitt Nye Jeg og titter litt slukøret bort på de omtalte bokrygger. Her i huset kødder vi nemlig ikke med Tolkien!

Og sånn fortsetter det. Jeg skjønner at hverdagen min har endret seg. Jeg prioriterer annerledes, jeg har ikke vært i en kles-, sko- eller bokhandel på det jeg kan huske, og jeg begynner å forstå venninner med familie. Mitt Gamle Jeg kommer iblant med noen grynt av misnøye, skjønt morsfølelsen som strømmer ut fra Mitt Nye Jeg er nok til å få den verste grinebiter av et ungkarssinn til å grøsse og krølle seg sammen under et teppe, sammen med den illustrerte praktutgaven av Ringenes Herre.

Det er nemlig fare for å se litt rar ut når man oppdrar en valp sånn i tide og utide. For valpen skal jo ha en grunn til å høre på meg - jeg må ha noe å tilby den for at den skal gidde å følge med på hva jeg sier. Det har jeg i hvert fall lest i en bok, og den boka var av de mer fornuftige jeg har trålt i min jakt etter å finne gode metoder for hundeoppdragelse. (Eller menneskeoppdragelse, om man vil.) Forfatteren forteller nemlig også om hvor fortvilende det er mens man holder på å lære hunden å ikke trekke i båndet, ikke bare hvordan det skal gjøres. Hun beskriver følelsen av å mislykkes når hunden ikke slutter å trekke selv om man gjør alle mulige anstrengelser. Og det er så godt å lese om! Felles trøst og felles skjebne, eller hva det nå heter. Dessuten blir jeg virkelig inspirert til å lære hunden min bedre å kjenne.

Huskeliste for videre turer er nå:

• Tinkas egenvekt i fristende godbiter (15 kg nå...)
• sprudlende humør
• småhopping for å få henne til å komme
• ha tillit til at hun kommer når jeg hopper og spretter

Jeg har testa metoden, og den funker vanvittig mye bedre enn å lokke og lure, med irritasjon i stemmen etter hvert som man lokker og bikkja ikke bryr seg det døyt om hva jeg sier. Så nå hopper jeg i vei, med en fornøyd hund tassende etter med halen rett til værs, og hver gang hun har oppmerksomheten rettet mot meg, passer jeg på å gi en kommando hun kan, så jeg får mulighet til å belønne. Litt slitsomt, men milde himmel, så virkningsfullt!
Tinka leker med venninne Ronja.

Også var det der med hvordan man tar seg ut... Jeg traff på et eldre par som så ut som om de hadde tilbragt et par netter på Refsnes Gods og var ute på spasertur for å nyte de ualminnelig sjarmerende omgivelsene, og de rynket lett på nesene over å se en voksen dame danse hoppsasa og si "fliink jente, å så fliink!" til en liten (nåja, ikke fullt så liten, akkurat) valp som så ut til å lure på når det egentlig rabla for mammaen hennes og om hun har tenkt å fortsette å oppføre seg sånn, for det var nemlig mye morsommere enn vanlig! Men jeg brydde meg katta om ekteparet, for Tinka kom nemlig enda det var andre mennesker tilstede!

En annen ting når det gjelder å ta seg ut. Jeg kom til å kræsje i et skilt utenfor Kiwi-butikken i stad, bare fordi jeg oppmuntret Tinka til å fortsette å gå fot med oppmerksomheten rettet mot meg. Regner med at opptil flere naboer flirte og ristet på kuplene over den merkelige hundeeieren. Jeg for min del, priste meg lykkelig over at det bare var et skilt og ikke en lyktestolpe eller et tre... Jeg venter i grunn bare på å måtte ta følgende telefon til skolen: "Jeg kommer ikke på et par dager, for jeg pådro meg hjernerystelse da jeg gikk på en lyktestolpe under turen med Tinka. Hva sa du, rektor? Se seg for? Aldri hørt om."

Men spiller det egentlig noen rolle om jeg skaker litt på hjernecella eller blir ledd av bak gardinene hvis det innebærer at Tinka lærer å gå pent og har oppmerksomheten rettet mot meg på tur? Overhodet ikke! Jeg er villig til å se ut som en tulling hvis det er til beste for hunden min. Og der, akkurat der, tror jeg at siste rest av forstand gikk fløyten.

Ha en fin uke!

Her er Tinka og jeg (og mammaens bakpart) da hun var 6-7 uker og jeg besøkte henne for n'te gang på gården.

Jeg tenkte at jeg skulle prøve å få til en blogg i uka, og det ser ut til at det blir med det. Med full jobb og "småbarn" hjemme, har man ikke tid til så mye annet. I tillegg har jeg neglisjert niesen min på halvannet år ganske kraftig siden Tinka kom i hus, så jeg føler at tante-gjerningen er hakket viktigere enn skribling på nett. Skulle jeg noensinne prioritere annerledes, ber jeg herved om at noen slår meg i huet med no' hardt.

Men det var jo denne hunden. Hun er stadig lett å lære opp, og jeg synes det går framover for hver dag. Hun synes det er greit når jeg tar fra henne griseører (takk, alle gode makter! - og bank i bordet...), og i dag har hun ikke vært så hippen på biting av hender. Litt blir det jo, men i hundeboka står det at man bare skal gå et annet sted hvis hunden biter i hud og hår og klær, så jeg prøver den metoden og føler at den funker. I hvert fall sånn stort sett. Det er forresten lenge siden jeg har lest i den hundeboka, for jeg føler meg ofte litt mislykket som hundeoppdrager når jeg ser hva man bør gjøre, og burde ha gjort fra svært tidlig alder. Dessuten står det slett ikke alltid det man trenger å vite i sånne bøker! For eksempel finner man ingenting om "hvordan manøvrere en stk. valp og to fisker hjem fra stranda uten at valp gnafser i seg fisk?". Hvis noen skulle lure, har jeg svaret her: man holder begge deler på strak arm og priser seg lykkelig over sitt 180 cm's vingespenn, samtidig som man lurer på hvordan man kunne være så helsikes idiotisk å takke ja til fersk torsk fra den bekjente fiskeren når man egentlig skulle gått en lengre tur og ikke har tid til å sløye dyrene fordi man skal skifte dekk.

Følgene av dette "jatakket" (og påfølgende sløying) ble dårlig samvittighet overfor den vesle hunden, samt en høyreskulder som kjennes en tanke betent ut og ikke kan brukes til å hente ting ned fra skap lenger. Men litt moro ble det jo også! Jeg er fremdeles barnslig nok til å fryde meg over at den døde fisken spreller på benken, og det er Tinka også. Hun var svært interessert og måtte puffes vennlig ned fra benken ganske mange ganger. Enda festligere er det når man finner ut hva fisken har spist til frokost. Egentig burde jeg rense fisk mye oftere - tror det er elleve år siden sist (da jeg var på ferie hos en venninne i Lappland og vi fisket abbor på hytta).

Men Tinkas tur ble altså forkortet, og jeg hadde et viktig oppdrag som krevde at hun like gjerne kunne ligge hjemme: jeg skulle lære å skifte dekk! Da jeg kjøpte Tinka, fant jeg nemlig ut at jeg trengte bil, og det har jeg ikke hatt på mange år. Altså trengte jeg et lite oppfriskningskurs i dekkskift. Nå vet jeg jo at det er mulig å betale noen for å gjøre sånt, men jeg er av den oppfatning at sånt er kjekt å kunne. Derfor ble det halvdagsenhet i ferdigheten hos pappa. Og det gikk! Det viser seg at sånt slett ikke er vanskelig i det hele tatt! Tvert imot er det skikkelig moro. Så nå cruiser jeg rundt i en Outlander (som kan sees i bakgrunnen på bildet øverst) med firehulstrekk og piggdekk og bruker et middels oljefelt i uka. Og jeg som planla å kjøpe el-bil...

Da jeg endelig var ferdig med dagens diverse donter, freste jeg hjem til stakkars Tinka. Hun fikk en lang tur, med innlagt besøk hos "oldemor", hvor jeg fikk et par særdeles tiltrengte kopper kruttkaffe. Og nok en gang opplevde jeg at turer tar atskillig lenger tid med hund. Det skal snuses, hilses på folk og dyr, hoppes på eier, bites i bånd, og sittes hver gang hun ser noe som er det minste skummelt. Neste gang vi går tur, skal jeg ha med turmatfat og refleksvest uansett når vi går ut! Vi ender alltid opp med å komme hjem i mørket, langt over middagstid.

Moralen er: hundehold avler dårlig samvittighet, lange turer, bilkjøp med tilhørende uventede ferdigheter, samt oppfriskning i å sløye fisk! Og bare for å ha sagt det, den torsken smakte aldeles fortreffelig! God søndag og god uke.

Gro.

Velkommen til bloggen til Tinka og Gro!

Jeg har hatt lyst til å skrive blogg lenge, men det måtte en hund til for at jeg skulle sette i gang for alvor. Jeg har hatt hunden i noen uker nå og kunne så absolutt tenke meg å dele mine betraktninger rundt hundeholdet med noen. Forhåpentligvis kan folk kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver og kanskje smile litt i skjegget.

Hunden min heter Tinka og er en liten eventyrblanding (en "grand boxerelgschäf"). Hun er såvidt tre måneder nå, og vi begynner så smått å bli vant til hverandre. For man har jo sine særheter, både folk og dyr... Tinka synes jeg sover altfor lenge om morgenen og ser det som sin simple plikt å vekke meg senest klokka seks, og dessuten oppfører jeg meg veldig uhøflig hver gang hun har lyst til å leke "bit-i-båndet"-leken på tur. Jeg, på min side, synes at Tinka er litt i overkant interessert i skolisser og buksebein, men med nok tyggebein og nok å gjøre, kommer nok både sko og buksebein gjennom valpetida uten store kvestelser. Bøkene mine, derimot, er jeg litt bekymret for. Tinka elsker å gnage på bokrygger, og i leiligheten min er det mange bøker! Det er en liten yrkesskavank - når man er bibliotekar på en barne- og ungdomsskole blir man litt hekta på bøker. Eller kanskje det er omvendt; jeg har blitt skolebibliotekar fordi jeg alltid har elsket å lese. Det var det der med høner og egg...

Jeg, eieren altså, heter Gro, er 36 år og er skolebibliotekar og lærer. Min første hund het Bella, og jeg fikk henne da jeg var tretten. Hun var en golden retriever og fulgte meg trofast gjennom tenårene og de fleste av tjueåra. En ganske selvstendig og sær frøken som ikke lot seg pille på snuten. Tinka er en helt annen type enn gamle Bella (som jeg naturligvis elsket over alt på jord uansett!). Mer lærevillig, greiere å ha med å gjøre, og mye flinkere til å komme på innkalling!

Jeg tenkte at denne bloggen skulle bli like mye Tinkas som min, og jeg skal prøve å se verden gjennom Tinkas øyne. I hvert fall sånn innimellom. Og ellers tror jeg ikke jeg kommer til å gi så mange tips om hundehold. Jeg kommer nok snarere til å fortelle om hvordan det går når Tinka og jeg prøver ut alle tips og råd vi får fra andre. Og det er mange måter å forvirre en nybakt hundeeier på: bur eller ikke bur, hva slags mat, hvor langt bør en valp egentlig gå, hvorfor er teppet alltid mye morsommere enn biteleken, og hva sier man til naboene i blokka etter at valpen har holdt konsert mellom seks og halv sju om morgenen fordi den syntes det var såååååå grusomt å være på kjøkkenet helt alene mens jeg var i dusjen... Og hva tenker egentlig kollegene når alt jeg snakker om er valpen og hvor utrolig flink den er? Blir de like oppgitte over meg som jeg alltid har blitt over småbarnsmødre som ikke har annet enn bleieskift og melkespreng på repertoiret? Har allerede møtt meg sjøl i døra opptil flere ganger når det gjelder sånne ting og må bare innse at jeg er minst like opptatt av valpen som enhver mamma er av barnet sitt.

Så der var det gjort. Bloggen er åpnet, og Tinka og jeg går online. God kveld!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Jeg er litt seint ute med å ønske velkommen; dette blir skrevet tre uker etter at jeg begynte å blogge... Men jeg tenkte bare å skrive kort om hva man kan forvente seg av denne bloggen.

Ført og fremst kommer det ikke nye innlegg hver dag! En gang i uka, kanskje, hvis jeg er flink.

And og nest fremst er dette en hundeblogg med distraksjoner. Jeg kommer til å skrive mest om Tinka og hvordan det går med oppdragelsen, men det sniker seg sikkert inn litt annet også, kjenner jeg meg selv rett.

Og det var det. Håper noen vil finne bloggen min og lese den. Velkommen!

Hilsen Gro.