Trening - en ufiks idé


I går fikk Gro det plutselig for seg at hun skulle begynne å trene igjen. Hun hadde vært i noe som heter prøverom og som høres ut som et fælt sted, hvor man får sånne underlige idéer om trim og teite turer. Vi kjørte til den parkeringsplassen vi begynte å bruke i fjor sommer, ved det fine vannet, og så gikk vi oppover i skogen, men ikke med en gang, for først måtte Gro skru på noe hun kaller heltnyestaver. Det er pinner som mennesker liker å ha i hendene når de går fort, men ikke fort nok til at det blir gøy. Først gikk vi ganske sakte, og jeg fikk lov til å tisse litt og snuse. Så ventet vi på at noen skulle sykle forbi oss, og så ble det alvor. Gro gikk veldig fort, og pinnene hennes laget en veldig irriterende lyd bak meg, og dessuten fikk jeg ikke lov til å snuse mer. Da skjønte jeg at det skulle bli en sånn dum tur. Jeg gikk baklengs foran Gro ganske lenge og bjeffet høyt for å fortelle at det slett ikke var sånn type tur jeg hadde tenkt meg, for jeg synes det er mye hyggeligere med snusing og matpakke og griseøre i pausen til meg. Til slutt ga jeg opp, for det var helt tydelig at Gro ikke skjønte noenting. Dessuten møtte vi både en mann med tre hunder som jeg måtte kjefte litt på, siden det ikke nyttet å kjefte på Gro, også kom det en jogger imot oss, men da var jeg kjempeflink og fikk ros. Etter det fant jeg ut at jeg kunne trekke litt, for jeg hadde jo tross alt på meg selen, og det viste seg å være akkurat det Gro hadde tenkt seg! Hun kommanderte foran hver gang jeg fant noe spennende i veikanten, og jeg skjønte at jeg skulle gå foran og trekke, og gjett om jeg fikk ros da! På slutten av turen løp Gro littegrann, men det må hun trene på, for det gikk ikke fort akkurat, og hun var helt utslitt, enda jeg trakk alt jeg kunne, for det er jo gøy å løpe selv om man har et menneske bak seg som leker dregg.

Jeg fikk gå ned til det fine vannet på slutten av turen, og der vokste det sånt gress som jeg liker veldig godt, så jeg spiste en del av det. Så kjørte vi hjem, og da skulle Gro vaske gulvet, og hun tok ut teppene og satte lekekassa mi oppå teppet mitt i sofaen og satte hundesenga mi ut på terrassen, så da gikk jeg og la meg i Gros sofakrok fordi den var det eneste trygge stedet, Dessuten, når hun tar min krok, så tar jeg hennes. Etterpå laget hun mat som luktet veldig godt, men jeg måtte ligge i stua mens hun holdt på, og det er fint, for når jeg ligger pent på plassen min så får jeg godbit. Det var ost og melon og mye annet godt, og en stund etterpå kom Fenrik og Vigdis på besøk. Fenrik og jeg lekte masse og fikk margbein, og jeg klarte å stjele Fenrik sitt, men da tok han mitt etterpå. Vi fikk ikke lov til å leke så mye inne, men vi klarte å få til litt herjing likevel. Fenrik er kjempekul, og det var veldig hyggelig å ha ham på besøk, og Vigdis også, for hun gir meg masse godbiter. Til slutt fulgte vi dem nesten helt hjem, og da var det blitt nesten mørkt, så jeg var veldig trett da vi kom hjem, og i dag har jeg sovet masse.

Her er det fine vannet. Ha en fortsatt fin søndag - jeg nyter min på sofaen!
Voff!
 

Og ingen visste vægen og itte hen det bar!


Eller, altså, vi visste hvor vi skulle, men vi tok raskeste omvei langs en sti som vi aldri hadde gått før, så vi var ikke helt sikre på hvor vi kom til å ende opp, bare. Men sånt er ganske normalt når trioen Fenrik-Raja-Tinka er på tur med eierne sine. Riktignok spurte Anita på et tidspunkt om jeg egentlig hadde sett noe til de blåmerkene vi hadde fulgt en stund, og siden jeg for bare en halvtime siden hadde pådratt meg et velvoksent et på leggen, da jeg skled på en glatt stein, fortalte jeg at jeg fulgte mitt eget blåmerke, men det var visst ikke helt riktig. Vi måtte snu.

Målet for turen var Askerødtjernet i Våler, med bålplass og nødbu og vakker utsikt. Det ligger omtrent 5 kilometer fra Våler kirke, hvor vi parkerte, og veien og stien var lett å finne. Anita hadde vært der før, og hun mente det måtte være det perfekte turmål for en annen pinsedag og dessuten bursdag for Vigdis. Vigdis ble feiret med pølser og kaffe og en slags sveler som jeg hadde funnet oppskrift på, og som ble kølsvarte på den ene siden og tilnærmet perfekte på den andre. I alt styret med stekepanne og smør og hund som bjeffa fordi det kom flere turfolk og hunder til, glemte jeg kaffen, så den ble kald. Derfor satte jeg den til varming ved bålet, hvor jeg glemte den igjen og rakk å svelge to slurker før vi brøt opp og gikk tilbake. Sånn multitasking har jeg aldri fått dreisen på. Men vi ble da mette, og hundene fikk i seg pølse, de også. Litt bensin før neste etappe er alltid fint.

Hallo, ser du meg? Jeg er verdens flinkeste grandboxerelgschæf og har veldig lyst på mer pølse!

Det var på hjemturen at vi først valgte stien med den lumske steinen som jeg skled på og fikk skrapet opp skinneleggen, og da vi kom ut på hovedstien, bestemte vi oss for å ta en runde. Kartet viste at vi burde ende opp ved skolen, og derfra var det kort vei på asfalt til parkeringsplassen ved kirken. Så lenge man har en sti, er jo alt i skjønneste orden, og har man ikke en sti, så finner man som regel fram da også. Man finner bare et litt annet fram enn det man trodde man skulle finne!

Stien vi fulgte var blåmerket og gikk over hogstfelt og langs gårder og jorder. Vi mistet merkene av syne iblant og måtte snu da vi oppdaget at vi var på vei inn på et gårdstun, men vi fant dem igjen og kom inn på stinettet og til slutt inn på lysløypa. En svært hyggelig dame lot oss gå tvers gjennom tomta hennes og pekte og viste og hilste på hundene, og etter den anvisningen gikk det fint. "Den dagen det blir plagsomt at folk tar feil og trasker gjennom her, skal jeg sette opp et skilt!" sa hun og nektet oss å snu for å finne tilbake til stien som vi hadde klart å forlate igjen. Dermed travet vi videre, skravlet og koste oss. Brått var vi like ved skolen, og en rådyrbukk stod og stirret på oss ute på en eng. Den bykset av gårde da den skjønte at bikkjene hadde fått ferten av den.

Å teste ut nye stier er moro, men jeg må innrømme at det er klart hyggeligst å teste dem sammen med venner. Alene blir kanskje mestringsfølelsen større, men hvis man først skulle gå seg bort, så er det fint med selskap. Jeg må også innrømme at jeg pleier å sitte godt på stedsansen min, og snur jeg meg rundt, vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Med mindre jeg har med kart og vet at jeg er pent nødt til å klare meg selv. Så jo, jeg kan det vel. Men det var disse nye stiene. Nord for Våler kirke (Våler i Østfold!) er det et god merket stinett, og området er pent og lettgått. Supert når man har lyst til å utvide horisontene litt etter å ha travet Mossemarka og Jeløy rundt. Variasjon er sunt, i turlivet også!
Jeg takker for turen med noen flere bilder:

Drikkepause og gytjebad i samme slengen. Fenrik er ekspert på dette!

Askerødtjernet.

Fenrik slapper av.

Raja slapper av med litt strupe.

Og Tina tigger pølse, sammen med Fenrik.

Tinka er sist i køen ned bakken og liker det dårlig. 

Tyttebærlyng

Skogperlemorsommerfugl heter denne karen. Den satte seg på steinen og poserte lenge nok til at jeg fikk stilt inn kameraet!

Fenrik ser ikke poenget med å ta enkleste vei over trestammen når det er mulig å krype under!

Raja-selfie! Takk for turen!
 

En flokk på telttur, eller: Da Fenrik fikk skylda for alt.


"Du har ikke lyst til å bli med på telttur til helga?" spurte Vigdis. Naturligvis hadde jeg det! Fri som fuglen og med sekken full av sjokoladekake og blåbærlikør, var jeg parat. Området vi skulle til var Trømborgfjella i Indre Østfold, ikke så langt fra Momarken, for de lokalkjente. Tinka og jeg hadde aldri vært der før, men Vigdis hadde telta der tidligere og visste om en fin rute. Seks kilometer på godt merket sti og muligheter for leirplasser ved ganske mange tjern. Vi kom oss av gårde fra parkeringsplassen på Dynjan litt før fem, i strålende vær. Tinka bar kløv, skjønt en veldig lett en, og det har gått helt fint. Fenrik inntok rollen som veiviser og bedrev utagerende gjørmebading i varmen. Han er ivrig på trekking og vil gjerne være fus, og han er råsterk! Og han syntes tur i nytt område var en strålende idé! AS Lykkelig & co på tur!

Omsider, etter ca seks kilometer, var vi ved det vannet som vi trodde var det rette ut fra turbeskrivelsen på nettet. I hvert fall var vi både slitne og sultne, så vi fant en fin liten utstikker og slo opp teltene. Bålet ble tent, pølser og potetsalat ble spist og skylt ned med rødvin, og hundene fikk både mat og noe å tygge på. Til slutt var det sjokoladekake og blåbærlikør. Fenrik badet litt, men Tinka nøyde seg med å drikke. Det var kanskje like greit at Fenrik var litt våt i pelsen, for han stod faretruende nær bålet et par ganger! Man kan ikke bry seg om ild når noe beveger seg i vannskorpa, sånt får menneskene passe på, mente Fenrik.

Til slutt var det tid for soveposen. Tinka elsker det bærbare hiet vårt og sovnet på blunket, og for en gangs skyld lå jeg ganske godt i telt jeg også. Fenrik, derimot, hadde aldri overnattet i telt før, og han satt vakt hele natta, så stakkars Vigdis knapt fikk blund på øynene. Men han sørget da for at hun fikk med seg lydene av både tiur og elg og mye annet og mente nok at matmor kunne ha det så godt når hun kun hadde et alt annet enn lydisolert hus å tilby ham som nattely. Da Tinka våknet av gjøken i halv seks-tida, var vi nokså uthvilte, mens både Vigdis og Fenrik gjerne skulle ha sovet litt til. Uansett, morgenkaffe og frokost ble det, og Fenrik hadde enda et stunt på lur. Han velta kaffekjelen og ble dagens minst populære breton i noen sekunder, stakkar. Heldigvis hadde vi både mer vann og mer kaffe, så han ble raskt tilgitt. Men etter dette var vi tilbøyelige til å gi ham skylda for det aller meste. Selv lot han det ikke gå inn på seg, så det ut til. Han mente nok snarere at vi mennesker hadde mye rart for oss. Ellers pleier jo Tinka å være den som står for underholdningen, men hun nøyde seg med å tigge pølser omtrent oppi nesa mi og jakte på en meget mistenkelig frosk.
Nå høres det ut som om Fenrik fikk mye tyn, men han ble som nevnt raskt tilgitt! Dessuten ble været så fint at vi ikke hadde gidd til stort annet enn å ligge i lyngen og sole oss, så irritasjonen varte ikke lenge. Morgendisen som lå over tjernet ble blåst bort mens vi spiste frokost, og siden ingenting hastet, tok vi oss god tid til å nyte tilværelsen og morgenen i skogen. Til slutt var det likevel tid for å pakke sammen, og vi fikk nok en overraskelse - en salamander hadde forvillet seg inn i teltet til Vigdis. Vi fikk ristet den ut i fellesskap, og jeg fikk bekrefta at jeg slett ikke er så modig med amfibier som jeg liker å tro. Da jeg var barn, tok jeg ikke fem øre for å løfte opp en salamander eller frosk når jeg så en, men nå hadde jeg slett ikke lyst til å fange den og holde den. Ærlig talt, Gro, skjerp deg!

Vi tok fatt på hjemveien omtrent på dagens varmeste, og hundene syntes det var en dårlig idé. Tinka bar en enda lettere kløv enn dagen før, men det blir jo varmt med den på ryggen, så hun fikk mye skryt på veien. Vel framme ved bilen la hun seg boms ned i skyggen og fikk masse vann før hun ble festet i selen i baksetet. Fenrik lånte buret, og han snorksov hele veien hjem - og det var det nummeret før Vigdis gjorde også! Tinka sovnet først da hun kom hjem, men da jumpet hun opp i sofaen og ble der i flere timer. Tur i Trømborgfjella var, kort oppsummert, helt fantastisk, og det frister til gjentakelse! Anbefales på det varmeste!

Flere bilder fra turen:









Lykken er å ha en lekekamerat som man kan slappe av med!

Fenrik har observert en vannløper og lurer på om den kan spises.

Tinka tar oppvasken.

Tvangskosing!

En liten salamander på teltduken!



Takk for turen!


 

Når matmor jobber inn sommerferien


Siden påske har det vært fryktelig kjedelig å være hund her i huset. Uansett hvor fint været har vært, så har Gro sittet med nesa i en rettebunke og lest og snakket høyt med seg selv. Noen ganger har hun snakket med meg også, så jeg har nok hjulpet til en del. I hvert fall har jeg vært kjempeflink til å ligge stille og passe på sofaen, og til å lufte Gro når hun har sittet stille lenge nok. Heldigvis er det jo veldig lyst om kveldene, så vi har gått ganske lange og fine kveldsturer, og noen ganger har Raja eller Fenrik vært med oss. Dessuten kan man jakte på mus om kvelden, og det er kjempegøy! Jeg har gravd flere flotte hull for å finne dem, men jeg har ikke klart å fange noen ennå. Men det er ikke morsomt å ligge inne på lørdag og søndag og se ut på det fine været og tenke at vi helt sikkert kunne hatt det mye hyggeligere på Kjærsund, for eksempel. Heldigvis har mormor og morfar luftet meg en del. En dag var jeg der helt til kvelden, og da Gro endelig kom, så gikk vi en fin tur. Så vi har jo vært ute, men Gro har ikke hatt tid til å skrive om det, så nå skal jeg oppsummere litt, tenkte jeg.

Når jeg har ligget kjempelenge og ikke fått noe oppmerksomhet, da liker jeg å ta affære selv, som det heter. Da henter jeg sko eller en leke og legger den i fanget til Gro, og da skjønner hun som regel tegninga. Hvis jeg ikke får leke litt da, så blir det mye bjeffing! Gro pleier å lette på baken når jeg kommer med ting, og vi har mange morsomme leker sammen. Noen ganger får jeg snuse meg fram til maten min eller en skinnlapp, andre ganger må jeg plukke opp lekeringen eller tauet eller nøklene mine når Gro sier det, og når jeg plukker opp den tingen hun sier navnet på, får jeg godbit. Av og til må jeg rydde opp alle lekene mine også, og det er skikkelig gøy! Så er det jo rallytrening på mandager, og det har jeg fått være med på nesten hver mandag.

En dag fikk jeg besøke Raja og tante Anita da Gro skulle jobbe om kvelden, og da gikk vi tur alle tre, og jeg fikk ligge i sofaen og litt på teppet til Raja, men det byttet vi på, da. Gro var veldig stolt av meg da Anita fortalte henne hvor flink jeg hadde vært, ikke minst til å trekke i båndet, for Raja går jo veldig sakte, så de trengte litt drahjelp. Tante Anita syntes jeg var veldig sterk. Fenrik hadde forresten bursdag en dag, og da var Raja og jeg på besøk hos ham i hagen hans, og vi lekte masse og fikk pølse, og Raja prøvde å grave ned et tyggebein, men det gravde jeg opp igjen, for jeg luktet jo hvor hun hadde gjemt det. Tenk, da kom Gro og tok det fra meg, for hun sier at jeg er kranglete når det gjelder bein og godbiter og mat, men det er bare litt sant, for Fenrik og jeg delte nemlig to margbein sist vi var der. Da tok jeg Fenrik sitt, også tok Fenrik mitt, også tok vi dem tilbake uten å slåss i det hele tatt. Dessuten krangler jeg aldri når Gro skal ta fra meg noe, ikke margbein eller kyllingbein som jeg har funnet i en busk engang, så det der var litt urettferdig. Men så var det hjem til rettebunkene igjen for Gro sin del, så da kunne hun ha det så godt!
 Fenrik måtte sitte bakerst, for jeg er alltid fus til godbitene!

 Her er Raja og jeg med fine hatter.
Forrige helg gikk vi spor, faktisk, og det var kjempelenge siden og veldig gøy! Jeg blir ganske sliten av det, så jeg tror kanskje det var derfor Gro gjorde det. Snek seg til litt arbeidsro. Men sporene var veldig fine, og jeg fant mange sporpinner som jeg tygget ganske grundig, for jeg liker jo å gjøre skikkelig arbeid. Håper vi snart kan gå spor igjen, for det er gøy!
 Punkerpinnsvinet Rocky ligger alltid til slutt i sporet.
Denne uka ble Gro endelig ferdig med alle bunkene, og vi feiret på Kjærsund med Raja og tante Anita og var der nesten til det ble helt mørkt. I dag har vi vært på rallystevne. Jeg disket ikke, enda det var mange som syklet like i nærheten, men jeg måtte stoppe opp og se litt på dem, så da kom vi på siste plass. Gro sa jeg var kjempeflink, og jeg fikk både vaffel og litt pølse, og dessuten oppførte jeg meg fint og jaget ingen hunder. Jeg kjeftet ikke på dem, engang, for det var så mange av dem, og dessuten hadde Gro pølse. Etterpå gikk vi en tur ved Vansjø, og jeg badet selv om jeg egentlig ikke ville. Nå er jeg så sliten at jeg bare skal ut en bitteliten tissetur etterpå. Jeg er jammen glad det er tid til å ta seg av hunden igjen!



Snart er det sommerferie, til og med for eiere, og det skal bli fint! Voff!
 

Steingrunn- og potesokktur


Vestre Nes er et nokså flatt område til Jeløy å være, men det er steinete! Vi har gått langs vannet der før, og Tinka har ikke vært videre begeistret for underlaget. Derfor fikk hun på seg potesokker i dag. Det er lenge siden sist hun hadde potesokker, så hun startet turen med et litt underlig ganglag, kan man si! Heldigvis ble hun fort vant til dem. Vet ikke om de hjalp så veldig, men det var de eneste jeg hadde liggende.

Ved Hellebergene er det lett å se hvordan landet i en fjern tidsalder tippet over, så jordskorpa åpnet seg og lava tøt fram for å bli til Jeløy. Steinen her er ringerikesandstein, og det ble tatt ut skifer i brudd her gjennom hele 1800-tallet og fram til sånn omtrent 1920, hvis jeg ikke husker feil. Nå er det hytter langs hele strekningen fra Heyerdahlsletta til Sørstranda, og eierne har brukt skiferen flittig til gjerder og gangstier. Når jeg tenker meg om, så er egentlig hele Jeløy beplanta med hytter, fra nord til sør. Slettes ikke lett å komme utenom når man skal ut og gå tur. Jeløy er kanskje ikke stedet man drar til når man vil oppleve uberørt villmark, men den er mye annet! Øya er full av blåveis, spennende geologi, kulturlandskap og varmekjære skoger. Dessuten fins det bortgjemte stier her også, ikke bare brede turveier.

Vi satte oss ved sanda og spiste (og tok bilder av alt påskegodtet og maten og hunden...) og frøs nesten ikke i det hele tatt. Omsider var jeg likevel så frossen at det var på tide å gå videre. Det ble en liten avstikker for å ta bilde av Flantorsk, mest fordi Tinka sakket farta veldig da vi kom ut på veien som leder mot hesteinnhegningene. Hester er jo store og skumle dyr, og de bor bak gjerder som slår, og Tinka liker ikke å gå forbi dem. Hun var storfornøyd med omveien! Jeg var også fornøyd, for jeg fikk varmen i meg etter å ha frosset en stund. Omsider måtte vi likevel forbi hestene, og så bar det rundt Katteberget. Eller Kadettberget, visstnok, etter den militære aktiviteten som var i området rundt 17- og 1800-tallet eller så der. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde tatt med en historiker på tur, og en geolog. Og en botaniker. Isteden stikker jeg rett som det er nesa i Jeløy-bøker når jeg har vært på tur. I dag var det Edmund Schilvolds "For alltid Jeløy" og Tor Schmedling og Knut Arild Melbøes "40 trivelige turer i Moss og omegn".

Blåveis på vei gjennom skogen.

Er litt usikker på hva Tinka leker med, men hun hadde det ganske gøy i gresset!

Restene etter steinbrudd.

Tjelden er tilbake.



Det er fint å vri seg i gresset også - ikke bare i snøen! Obligatorisk aktivitet for å variere turlivet!

Mulig å gå ut til Flantorsk ved lavvann, men det er et fuglereservat og ikke lov å gå i land på i sommerhalvåret.

Takk for turen og for påsken!
 

Påsketips fra lavlandet!


Det er ikke dumt å feire påske i lavlandet, det har jeg alltid ment. Ski er fint det, men alt til sin tid. Når våren er i full gang og sola varmer og blåveisen spretter så man nesten kan høre den, da føler jeg ikke for å forfølge brekanten. Jeg vil heller ut i naturen her jeg bor og oppleve alt som spretter og gror. Sannsynligvis er Tinka enig (jamfør teksten Bikkja i bakken fra februar 2015). Og når hun får med seg favorittflokken sin, er jo alt såre vel. Da får jeg bare finne meg i at hun ligger i sofaen og snorker trestemt og promper myrdunster så tårene spretter. Noe av det viktigste med lange turer er jo at hunden skal kose seg og bli sliten! Det blir den av for eksempel:
Bliksøya rundt med Anita, Vigdis, Raja og Fenrik

Her om dagen ble det tur på en av øyene i Vansjø. Vi vandret over brua til Bliksøya og så en bever som vi ikke rakk å fotografere, vandret mot hyttene nordvest på øya og braste gjennom skauen for å ikke trampe over alle hytteverandaene og endte opp med lua full av grankvister. Den lille halvøya med det flatterende navnet Driter'n (ingen tvil om hva tømmerfløterne fra hine hårde dager bedrev der...) var blitt til en heløy pga høy vannstand, og det samme gjaldt Abbor'n, så vi fikk ikke fyrt bål på noen av de idylliske rasteplassene. Men vi fant en flott bålplass litt lenger sør, like ved Sunnakjeften. (Stedsnavnene i Vansjø er ganske interessante!) Etter å ha sittet med nesa i sola, grilla pølser og skravla om alt og ingenting, mens hundene koste seg med alt fra bading til godbiter og tyggebein, vendte vi neser og snuter videre sørover. Det var sommerfugler og sol og diamanter på vannet, ulendte stier og vakre omgivelser. Fenrik hadde ny sele og viste muskler i trekkhundfaget, og Tinka fikk et ufrivillig bad da hun prøvde å redde en pinne fra vannet og det var litt dypere enn hun regnet med, mens Raja bare koste seg og sakket mer og mer bakut jo nærmere bilene vi kom. Hestehov og en dobbeltbekkasin smilte i grøftekanten. Hva skal man opp i fjellheimen etter når Vansjø ligger glitrende like i nærheten?

Eller: Ungerholtløypa med Vigdis og Fenrik

Man kan fint gå langtur i Mossemarka - det beviste vi i dag! Vi møttes kvart over elleve på parkeringsplassen, og kvart på fem var vi tilbake ved bilene igjen. Da hadde vi riktignok hatt en veldig lang spisepause i sola på Ødemørk og rota oss skikkelig rundt inni skauen ved myra Bikkjemåsan. Det var kjempefint utafor stien, og vi skulle bare ta en snarvei, og så fant vi stien igjen, og plutselig sa Vigdis: "Var det ikke her vi var i stad?" Og det var det. Dermed fikk vi en ekstra kilometer, men vi var jo ute for å gå. Kanskje går vi riktig vei neste gang! "Hadde dere ikke noe å gå etter, da?" spurte pappa da jeg snakket med ham i stad. "Sola var jo oppe, og kart, og..." Jeg kremtet veldig og skyldte på dårlig linje og skjønte overhodet ikke hva han mente! He he!

Ungerholtløypa er ikke så trafikkert at det gjør noe, og vi møtte absolutt ingen på veien. Skiltene stod akkurat like på halv tolv som da jeg gikk der i sommer, og det er jo litt sjarm i det. Men stien er tydelig, så det er ikke vanskelig å finne fram hvis man vil ha en real langtur! Det er fullt mulig å gjøre turen enda lenger, men vi tok korteste vei tilbake. I hvert fall var det planen. Gå stamløypa og sommerstien og lysløypa og vips var vi ved bilene. Men så gikk vi jo litt feil ved den myra, og dessuten prøvde vi ut opptil flere nye stier som jeg kanskje tror jeg vil klare å finne tilbake til en annen gang. Sånne turer er også morsomme; det er gøy å prøve seg utafor stien og være litt på eventyr og ekspedisjon!

Fenrik og Tinka er gode venner nå. Leken bærer mer preg av lek enn av å finne ut av hvem som er sjefen, skjønt Tinka har pønsket ut et nytt knep: hun velter seg over på ryggen og får Fenrik ut av balanse så begge ramler i bakken, og hun sparker med bakbeina og dytter med forlabbene. Eller de ligger og smågnager på hverandre. Det virker i hvert fall som om de har blitt venner og vant til hverandre, og Tinka elsker å være på tur med den nye kameraten. Begge er like glade i tur, og Tinka har blitt såpass voksen at hun lar Fenrik få gå først, sånn aller nådigst, og trekker samtidig såpass at jeg har fått riper i brillene etter å ha fått et utall greiner i fleisen! Etter en lang tur, pause med lek og kos, og litt off-pist-vandring på hjemtur, var Tinka utslitt da vi kom hjem, og hun har sovet siden middag. Morgendagen blir nok ganske rolig, tenker jeg!

Takk for fine turer!

#mossemarka #påsketur #hundfritid #dntvansjo #vår #Moss 

Palmesøndagstur


Gro og jeg liker oss ved sjøen i påska, når sola og blomstene og alle fuglene kommer tilbake, og i dag gikk vi rundt hele Brønnerødtjernet. Det er ikke så langt, men vi gikk helt omvendt vei av det vi har gjort før, og dessuten måtte vi gå litt på en ny sti, så det var veldig slitsomt for hodet mitt. Vi var helt alene også. Jeg trodde kanskje at vi skulle treffe enten Raja eller Fenrik eller helst begge to, men neida, Gro skulle gå alene-tur i dag. Det er jo ikke så gøy for meg, men ganske hyggelig, tross alt. Selv om vi gikk omvendt. For vi var jo ved vannet, og det var ender og gjess der og en matpause. Siden vi gikk omvendt og det var veldig lenge siden vi gikk rundt hele vannet, trakk jeg veldig i selen, så nå er jeg nokså sliten. God påske til alle! Voff!





Det er fint med en drikkepause, og så liker jeg best når jeg kan stå oppi vannet jeg drikker av.

Jeg holder vakt under matpausen.







Takk for turen! Voff!
 

Fotosafari!


Turen til Nordre Jeløy skulle bli ganske kort; bare veien til Kongshavn, lunsj og kaffe ved vannet og tilbake til bilen igjen. To og en halv time etter start satt vi endelig, svette og fornøyde, i bilen. Da hadde vi knota oss langs bredden av Kongshavntjernet (og den stien var akkurat like pyton og kronglete som jeg trodde jeg husket!), sittet i en evighet på en krakk ved fjorden og spist lunsj og kost oss og fått tre nye fregner, hilst på - og skremt - et svanepar, bestemt oss for å gå litt lenger og utforsket en ny sti, funnet fram til Kippenes og prøvd å jage ekorn, mens fuglene kvitret i trærne, grågåsa kom i snatrende svinefylking over hodene på oss - fortropp og baktropp - og Tinkas ører flagret opp og ned foran meg. En god dag, med andre ord!

Herr og fru Svane fant raskt ut at Tinka ikke var fullt så hyggelig som hun så ut til først. Det fins grenser for hvor lenge en stakkars hund kan ligge stille når tidenes lunsj kommer svømmende mot land! Bare så synd hun satt fast i krakken.

Stille og vakkert på Kongshavntjern.

Tinka vokter sekken og funderer på om det egentlig er så helt umulig å svømme bort til endene i den andre enden.

Den lille øya Gjøva ligger mellom Jeløy og Son og hører til Akershus. Fylkesgrensa går midt i sundet!

Fyret på Kippenes.

Fyrvokter Tinka!

Tittei, der nede! Takk for fin tur!

#jeløy #tinka #dntvansjø #utpåtur #hund #påturmedhund 

Dagens dont for en grandboxerelgschæf


I går trodde jeg nesten at det skulle bli sykkeltur, for Gro tok fram sykkelen fra plassen dens og begynte å ordne med den, så jeg gikk inn og satte meg i gangen. Jeg er ganske flink til å gjemme meg, for eksempel under bordet og se en helt annen vei, men Gro er enda flinkere til å finne meg, så i går gikk jeg bare rundt Gro og så veldig lei meg ut, sånn at hun skulle forstå at jeg slettes ikke hadde lyst til å være sammen med den fæle sykkelen. Heldigvis og takk og pris kom morfar og reddet meg! Han fikk med seg reiseburet mitt og en bag med mat og saueskinnet, også gikk vi ned til bilen hans, og der satt mormor også! Jeg koser jeg veldig hos dem, og i hvert fall når Gro skal sykle, for jeg slapp jo å være med på det!

I dag kom Gro og hentet meg igjen, og da gikk vi en lang tur der som mormor og morfar bor, og det er ved vannet og ved skogen, så det er veldig fint. Gro sa at vi måtte se oss litt for i tilfelle herr Huggorm lå og ventet på oss, men det var ikke noen beinløse dyr i skogen, bare rådyr og ekorn som jeg luktet, og masse blåveis som Gro tok bilder av. Helt i begynnelsen lurte jeg på om ikke mormor og morfar egentlig burde være med oss, så jeg satte meg ned der det var stikryss for å kanskje gå tilbake igjen og hente dem, og noen steder var det trestammer som jeg kunne balansere på. Jeg pleier å stå på dem helt til jeg får godbit. Gro prøver å lokke meg ned, men jeg kommer bare ned hvis jeg får godbit, eller hvis Gro blir litt sint, og det gjør hun av og til. Da sier hun "Slutt å tulle, Tinka! Kom her!" Og da kommer jeg. Men noen ganger ler vi sammen også. Jeg er en veldig morsom hund, også er jeg usedvanlig fotogen.

Helt på slutten av turen gikk vi utenfor stien, og det var veldig bratt og luktet rådyr som bare det, så det var kjempevanskelig å holde seg bak Gro, sånn som hun ville. Men vi kom oss ned den bratte skrenten, og det var ordentlig gøy, selv om Gro holdt seg på beina. Etter den skrenten kom vi til et sted med høye, gamle trær, og Gro sa noe om en park og utplanta bøk og lerk, men det eneste jeg brydde meg om var de digre stammene. Noen av dem hadde falt ned, og det var moro å stå på dem. Jeg fikk selvfølgelig godbit for det. Det var fine pinner der også, og den aller fineste var en kjempepinne som lå oppi vannet under en bro, og jeg prøvde veldig lenge å få tak i den, men jeg klarte det ikke. Jeg dyttet til den med labben og bet litt i den, men den var altfor stor og tung, og dessuten flyttet den på seg i vannet. Litt synd, det der, altså, for den kunne jeg hatt det mye moro med!

Istedenfor å få med meg den digre pinnen, satte jeg meg på en stubbe mens Gro tok bilde av en annen stubbe. Hun syntes det var veldig morsomt at jeg hadde funnet ut helt av meg selv at jeg skulle sette meg på den, men ærlig talt - hun deler jo ut godbiter for det! Stubber, stammer, steiner - jeg har blitt jaget opp på sånne siden jeg var valp, i bytte mot en godbit, så det er vel kanskje ikke sånn helt utrolig fantastisk at jeg går opp på dem helt på eget initiativ, som det heter. Men det er jo gøy når Gro ler, og det gjør hun ganske ofte, så vi har det veldig hyggelig på tur.

Etter at vi kom hjem igjen var jeg litt sliten, for jeg hadde jo sovet borte, og da liker jeg å ligge lenge i sofakroken min. Men da Gro skulle vaske gulvet måtte jeg vokte leiligheten, for hun kan jo ikke gjøre to ting på én gang. Så jeg jogget litt fram og tilbake inn og ut mellom stua og terrassen og bjeffet, og da kom Gro etter og sa hysj. Til slutt var hun ferdig, og da gikk hun ut for å koste uteplassen. Jeg stod inne bak den store glassdøra og bjeffet, for det var jo folk på veien bak ryggen til Gro, og dem kunne jo ikke hun se. Så da kom Gro inn og sa hysj igjen. Etterpå syntes hun jeg hadde vært så flink til å vokte at jeg fikk middag og en liten tur, og da syntes jeg at jeg hadde jobbet nok for en hel dag, så nå ligger jeg i sofakroken min igjen. God helg!

Voff!


 

Å knytte bånd på tur


I morges leste jeg en artikkel om hvor viktig det er med tur, for båndet mellom hund og eier blir tettere, og man kommer nærmere hverandre. Jeg kunne ikke vært mer enig! Riktignok er vi ikke så ofte på telttur som de som står bak artikkelen (På streif), men vi er mye ute ellers. Og tur skaper samhold. Det gjelder dessuten ikke bare hund og eier. Er man ute med barn, går det lettere å snakke sammen enn om man sitter hjemme, og man oppdager nye sider ved dem, enten de er nieser eller elever. Jeg har ofte opplevd det som lærer - ute på tur er man sammen på en helt annen måte enn i klasserommet, og man får anledning til å snakke om helt andre ting. Man hører hva ungene prater om, ser hva de legger merke til rundt seg og merker at det å være ute gjør noe positivt med dem. Å gå tur med venner gir de samme opplevelsene. Man snakker om alt mulig, naturligvis, men man får en annen forståelse for folk når man er på tur med dem.

Hunder knytter også bånd seg i mellom på tur. Tinka og Fenrik har vært på mange turer sammen siden i høst, og Tinka bruker lang tid på å bli kjent med alt som er nytt. Fenrik intet unntak. Nå leker de mye bedre sammen, de vet hvor de har hverandre, og Tinka er ikke så hippen på å vise hvem som er sjefen lenger. Dessuten har hun funnet ut at Fenrik tross alt er yngre og sprekere. Hun liker det nok ikke, men må finne seg i at han løper fra henne. Til gjengjeld bruker hun tyngden sin mot ham å det holder. Stakkars, i dag rullet de på bakken så Fenrik slo seg ordentlig. Det gikk heldigvis fort over. Men Fenrik er nå den andre hunden i historien som Tinka villig deler godbiter på bakken med. Det har tatt tid, men de kan til og med holde i samme pinne uten at hun viser tenner. Ganske utrolig, faktisk! Mennesker kan ta fra henne hva det skal være, men andre hunder skal bare holde seg unna, for alle pinnene og konglene i alle skoger i hele verden er hennes, så det så. Nå fins det to hunder, Fenrik og Raja, som får være med å leke. Og jeg tror Tinka trives med å få flere hundevenner. Hun trenger noen å bryne seg på, og det har hun fått i Fenrik.

I dag har det vært båltur til Brønnerødtjernet igjen. Tinka syntes det var blodig urettferdig at Fenrik fikk løpe løs og ikke hun, men med diverse herlige dufter av rådyr og ender og annet snaskens, er det uaktuelt å la henne løpe fritt i skogen, selv om det ikke er april ennå. Hun fikk løpe løs da vi kom til bålplassen, og det holdt. Der strødde Vigdis godbiter på bakken, og Tinka tok oppgaven alvorlig og koste seg med litt snutearbeid, mens Fenrik ikke helt så poenget med å lete selv når det tross alt var pølser ved bålet. Han satte seg ned midt på posen med sprøstekt løk og lurte på når det ble servering. Man får alltid noe å le av når man har med hund på tur!

Litt kjølig i vannet, men det var en pinne der ute som måtte reddes!

Møkkafransen Fenrik lurer på når det blir servering.

Sjokoladebanandessert er ikke dumt!

Litt vann må man ha.

Herr og fru Stokkand fløy opp i nærheten.

Takk for turen!

#vansjø #våler #påturmedhund #dntvansjø #hund
 

En hundeoppsummering


Nå er det nok på tide at hunden tar affære, ellers blir det ikke noe blogging her! Gro har bare så vidt hatt tid til å gå tur med meg på flere dager, og resten av tiden har hun sittet med nesa i bøker fordi hun plager elevene sine med noe hun kaller engelskmuntlig, og det er jo egentlig bare plagsomt for henne selv også, og ikke minst meg, siden jeg jo er den som lider mest under dette. Men nå er hun visst ferdig, for da hun kom hjem i dag var det helt tomt i hodet hennes, også pakket hun sekken og tok meg med ut for å spise middag ute, og det var hyggelig. Det blåste så fælt at jeg ble litt sliten av det, men det var veldig godt med maten ute, og så gjemte Gro godbiter inni kongler for meg, og det var gøy! På hjemveien fant jeg en fin pinne som var akkurat passe til meg, og den bar jeg nesten helt hjem. Men på fredag var det enda morsommere, for da prøvde vi en helt ny sti i Mossemarka, og på lørdag gikk vi den vanlige stien rundt Våpenhula hvor vi ofte har vært sammen med Fenrik og Vigdis, men på lørdag gikk vi kjempetidlig, for Gro skulle jobbe hele helgen. Det fikk hun ikke gjort, for jeg måtte jo ha litt mer tur og dessuten litt lek og moro, hi hi! Forresten så fikk jeg ikke løpe så mye løs på lørdag som jeg pleier, for det var så mange spennende lukter at Gro måtte ta meg i bånd. Jeg fikk løpe løs helt i begynnelsen, men så klarte jeg ikke å holde meg og løp rett bort til der det luktet kjempespennende like etter at Gro hadde ropt på meg, og da ble hun ikke spesielt blid. Og da måtte jo jeg i bånd At jeg aldri lærer! Jeg må jo ikke bli stående og være sånn i lufta, for da lukter Gro lunta med en gang. Det eneste hun lukter, forresten. Nå er jo jeg en usedvanlig vakker og klok hund, så jeg har det jo moro i skogen uansett, selv om jeg er i bånd, for jeg får jo balansert på trær og snust etter morsomme ting og sånt. Her kommer noen bilder av hvor fint jeg og Gro har hatt det i det siste, og noen av dem er med Fenrik også.

Det er veldig moro å leke med Fenrik i lyngen!

Noen ganger blir vi litt slitne, og da legger vi oss, men så løper vi igjen.

Her sitter vi i døråpningen til en veldig rar hytte som vi fant og som man kan overnatte i hvis man vil se på fugler i myra. Fenrik liker det, for han er en fuglehund.

Gro og jeg har det ganske fint når det bare er oss to på tur også. Her pusser jeg brillene for henne.
Voff!
 

"På tur med hund" - en bokanbefaling

Jeg prøver meg på en ny kategori: Bøker om tur og hundestell. Jeg har noen favoritter og tenker å presentere dem sånn innimellom.


Etter å ha forbannet valpeboka der det stod om alt vi ikke fikk til, begynte jeg å se meg om etter andre ting jeg kunne lese når det gjaldt hundeoppdragelse. Tinka var i sitt første år og så aktiv at jeg raste ned nesten 10 kilo på noen få måneder. Alt vi hadde lært om av rotrening og snutearbeid og triks og annet, ble konsumert på null komma svisj. Er dette alt du har, Gro? Kom igjen, gi litt til a'! Anstreng deg! Det kan hende at Tinka rett og slett ble overstimulert av alt vi drev med. Jeg har lurt litt på det nå i ettertid. Samtidig lå hun jo aldri stille i mer enn et halvt minutt om gangen, med mindre hun hadde gått en skikkelig tur og var sliten. Da sov hun nemlig. Det var min eneste mulighet til å få ro - gå turer som var mye lengre enn det valper egentlig skal gå. På disse turene måtte det også skje noe - vi kunne ikke bare vandre i skogen og snuse, det ble nemlig kjedelig. Så jeg sugde til meg alle tips til aktivisering utendørs. Finne ting jeg "mistet", søke etter godbit, finne den kongla jeg hadde tatt på, og etter hvert balansere på stubber og stammer og sånt. At Tinka var den tur-hunden jeg hadde ønsket meg, var på alle måter svært tydelig.

Jeg leste jo den der valpeboka, og den var til liten nytte. Var det ingen som hadde skrevet noe vettugt om aktivisering og oppdragelse av de mer ekstreme tilfellene? En dag jeg var på snusetur alene, i bokhandelen, kom jeg over det som skulle bli bibelen min: "På tur med hund" av hundekjører Nina Skramstad. En som våget å skrive om ting som ikke går så bra, som fortalte gjenkjennende om følelsen man står med når bikkja stikker av, som var opptatt av at hunder skal få bruke seg og være ute på tur, uansett om den er lydig eller ikke. Ingen rase for stor, ingen for liten, og blandinger var helt innafor. Boka var en åpenbaring for meg. Istedenfor å fortelle om hvordan en veloppdragen hund skulle oppføre seg, la hun vekt på hvordan man knytter bånd til valpen og etter hvert venner den til kløv, sykkel, ski og annet. Enkle måter å lære inn retningskommandoer på og tips til turer og aktiviteter for alle årstider. Senere har jeg funnet gode bøker om ulike måter å aktivisere hunden på inne også, og om søking og triksing og sånt. Likevel er det ingen som slår "På tur med hund". Jeg likte både temaene Nina Skramstad tok opp og måten hun skrev på. Morsomt og gjenkjennende, og med mange års erfaring og kunnskap som øses ut mellom linjene.

Boka er delt inn i ni kapitler eller deler. Den begynner med valpekjøp og ny hund i huset og går videre til tur og trening på barmark, om vinteren, på sykkel og i vann. Man kan lese om transport av hund på fly, tog og buss. Hvordan det foregår, hvor man får kjøpt godkjente bur og om hennes egne erfaringer. Et annet kapittel handler om foring av hund, og ikke minst foring av aktive hunder og når hunden er på lange turer. Førstehjelp og stell av hunden på tur har også fått god plass. Sånt som er kjekt å vite hvis man skal gå fra hytte til hytte og har med seg hund for første gang. Det skinner gjennom at forfatteren driver med hundekjøring, men det er absolutt ikke en hundekjøringsbok. Alle hundeeiere som er glade i å være på tur og ønsker å lære mer om hund på tur, vil finne tips og gjenkjennelige anekdoter her.

Jeg tror nok at jeg har blitt så glad i den fordi det var den første boka jeg fant som tok min type hund på alvor. Nina Skramstad dømte ikke oppdragelsen min, og hun brydde seg ikke om hvor langt vi var kommet i hverdagslydigheten. Tvert imot skjønte jeg at jeg ikke var alene om å ha en skvatt gæern valp - det fantes folk der ute som forstod. Lydighet er ikke et tema i boka, men det er jo klart at hvis hunden får bruke kroppen og hodet slik det er ment fra naturens side, så blir lydigheten mye lettere å jobbe med. Dessuten blir hunden lykkelig, og det er det viktigste for forfatteren. Hun tar hunden på alvor, og dermed også hundeeieren.

Interessert i å lese boka?
"På tur med hund" av Nina Skramstad ble gitt ut på Larsforlaget AS i 2010
Jeg vet ikke om boka fremdeles fins i bokhandlene, men biblioteket kan sikkert skaffe den.
Man kan også kjøpe boka direkte på http://www.larsforlaget.no/boeker 

God fornøyelse!

#påturmedhund #hundebøker #turbøker #hundetrening #bøker #aktivehunder
 

Utemiddag på Ramberg!


Her om dagen ringte Vigdis fra Ramberg og lurte på hvor hun skulle gå. Jeg var turleder per telefon og fant ut at nå var det min tur til å ta med Vigdis og Fenrik ut i området "vårt". Vigdis er mye mer kjent i Mossemarka enn vi er, og jeg har diltet etter flere ganger. Nå har jeg muligheten til å vise henne alle småstiene i Rambergløypa, og vi startet med den enkleste, i anledning finværet. Vi skulle spise middag i sola, så da ble det veien gjennom gårdene ned til Fuglevik og moloen, og der satt vi. Lenge. Verden ble stille, fjorden var blank, sola gikk ned, og hundene lekte og koste seg. Perfekt oppskrift på en god middag! Vigdis ville gjerne se Dragonfjellet, så vi gikk tilbake samme vei, ut til høyre og ut til fjellet der en dragon visstnok tok feil av veien. Han skulle til fergeleiet ved Tronvik, men så red han feil vei i mørket og gikk rett utfor stupet. Eller noe sånt. Utsikten derfra er flott, og jeg er nokså nervøs når Tinka går helt utpå tuppen for å skue utover. Det ble mørkt mens vi var der, men heldigvis tok vi riktig vei og fant tilbake til bilene våre. Jeg trøster meg med at jeg nok er mer lokalkjent på stiene her omkring enn den dragonen! God helg!





















Takk for turen!

#hund #friluftsliv #middag #rambergløypa #turbilder #jeløy #tinka #tinkapåtur

 

Om å aktivisere bikkja når man selv ikke er helt på topp...


Det er ikke alltid like lett å være hundeeier, selv om man liker å gå tur og hunden har blitt voksen og stort sett oppfører seg pent. Hva gjør man når formen er helt ute av fasong, eller man har skadet et bein eller to? Man kan naturligvis sette bort hunden, men det er slett ikke alle hunder som er like enkle å leie ut. Enkelte grandboxerelgschæf'er jeg kjenner kan fint rive en hundelufter overende ved synet av en katt, og hvis de blir utsatt for utleie flere ganger i uka, blir de direkte ufyselige å være i hus med. En grandboxerelgschæf trives best i vante omgivelser og med folk den er vant til! Og hundelufteren bør helst kjenne til alle lunene og uvanene hunden har, og være sterk nok til å holde igjen når den ser en katt. Stort sett klarer jeg det imidlertid selv. Dessuten får jeg et påskudd til å komme meg ut i frisk luft selv om snørra renner og kondisen er på ferie.

Man kan selvfølgelig ignorere en forkjølelse og ta med bikkja til Mossemarka for å la den løpe løs. Traske i vei, fryse i det ene øyeblikket og svette oppover i det neste, snyte ut to lommetørklær og dra beina etter seg de siste tre kilometerne mens hunden tar jobben med å dra eieren. Man kan det. Jeg anbefaler det ikke. Og hvis man gjør det, så er ikke dette anledningen for å teste ut en ny sti gjennom skogen som viser seg å gå i ring, sånn at man ender opp ved tjernet man var ved en halv time tidligere og skjønner at man har gått en omvei gjennom myra istedenfor å finne den snarveien man håpet på. Jeg bare nevner det. Fordelen ved å ta sånne valg, er at bikkja blir sliten. Ulempen er at ens egen form kan bli enda verre. Men, som pappa pleier å si, på tilgjort mossedialekt: "Du dævværnte ta fresk luft!" Og det gjør man jo ikke.

I sommer, da den første leggen min røk, begynte vi å kjøre rundt til ulike vann og strender og skogholt (vi, det er Tinka og jeg, og jada, jeg innser at Tinka ikke kan kjøre, det føles bare så naturlig å si "vi"). Dels for at Tinka skulle få svømt og brukt seg i vannet, dels for å være ute, men slippe å gå så langt. Det var veldig praktisk med skadet legg. I vinter ble vi nødt til å gjøre det samme. Men korte turer er ikke nok for en hund som har vært ganske bortskjemt med vandringer og mye fysisk fostring. Heldigvis takler en voksen hund sofalivet litt bedre enn en skvatt gæern valp, men selv en voksen hund har behov for litt aktivitet. Da er det godt å ha noen triks i ermet!

Jeg prøvde ut massevis av øvelser som skulle være kjempelure da Tinka var valp. Blant annet target-trening. Hun plasserte snuten eller labben på en musematte eller gul lapp, eller noe annet, og fikk godbit i belønning. Hva jeg skulle med det, var jeg litt usikker på, men det stod i hundeboka, så da så. Uansett fikk jeg aktivisert valpen. Da vi i vinter skulle lære inn øvelsen "gå tøffel" fikk jeg endelig bruk for det! Tinka syntes øvelsen var veldig vanskelig og ble skikkelig sliten - joho! Legg til smeller, godbitsøk i diverse varianter, høyreføring i rally, innlæring av flere nye kommandoer og besøk av nieser, så har man en fornøyd og nokså sliten hund, selv om den ikke har gått tur i to timer! Og er jeg heldig, er forkjølelsen snart bedre, så jeg kan gå en totimers med hunden uten å bli andpusten av den slakeste stigning!

God helg!

 

Tinkas oppsummering av vinterferien!


Hei sveis, Tinka her! Jeg har fått i oppdrag å lage et sammendrag av ferien, så nå skal jeg avsløre hvordan det egentlig er å være hund her i gården! For Gro skriver jo bare om de fine tingene. Om hvor sterk hun er som holder meg i sjakk når jeg vil jage rådyr, for eksempel. Mens jeg, som har rådyrene luskende rundt inni snuta og er så fristet at det grenser til det uutholdelige, jeg blir bare avbildet oppi en halv kano som Gro synes er så kul. Tvunget til å stå i kanoen og stirre på rådyra. Det bildet hun ikke la ut, var det hun tok mens jeg ikke klarte å holde meg lenger og trakk så magebeltet på sekken laget timeglassfigur på henne og hun snublet og tviholdt og sa "menihelsiketinka" flere ganger. Hvis hun i det hele tatt rakk å knipse noe. Uansett lærte jeg et nytt ord. "Menihelsiketinka" betyr å trekke alt man klarer når man ser og lukter rådyr.

Her er vi over isen, og kameraet er under isen!
Ferien begynte egentlig ganske kjedelig, for Gro bestemte seg for å rydde mens det ikke var så fint vær. Lørdag ryddet hun i papirer og gardiner og duker, og hun reparerte skuffer og hamret og spikret så det knapt var ørens lyd her. Det blir jo litt kjedelig når man ikke får noen langtur, men på sånne dager får jeg ofte være med rundt i bilen, og da er det jo mye spennende å se på. Som regel blir det en tur i dyrebutikken også, og der har de så mye godt at jeg nesten ikke har tid til å hilse på dem som jobber der. Noen ganger må jeg bade der også, for de har en sånn hundedusj, og den liker jeg ikke. Vann er oppskrytt, altså. Hvis man kan stå uti det til knærne og drikke av det, da er det fint. Sånn rydding er veldig slitsomt, egentlig, for i høst var det mye nytt i leiligheten vår, og da ble jeg ganske huggern. Endelig har jeg vennet meg til den nye stuedøra som er kjempestor og helt av glass, og til de nye bokhyllene og sofaen, og nå trodde jeg kanskje at det skulle bli omveltninger igjen. Heldigvis skulle det ikke det, og om kvelden fikk jeg være med til mormor og morfar.

Jeg har hjulpet til med å støvsuge også. Både leiligheten og Petra Outlander. Da lå jeg på teppet mitt ute og passet på alt som måtte ut av bilen for at Gro skulle gjøre den ren. Det var buret mitt og fiskestanga og mye annet rart. Jeg var veldig flink til å passe på, og jeg bjeffet på alle som kom forbi og hilste på noen av dem, også snakket jeg litt med nabo Bente som åpnet vinduet for å fortelle meg at jeg er verdens fineste hund. Det var jeg kjempeenig i, og det sa jeg til nabo Bente, ganske høyt, og da ble Gro flau, men det brydde jeg meg fint lite om.

Petra Outlander og jeg.
Når vi rydder og vasker og sånt og ikke har tid til langtur, da kjører vi til en skog og går kort tur der i vaskepausen, og det er litt fint, for da får jeg snust andre steder enn bare rundt stranda hjemme. Det er mye mer spennende å gå tur på stranda når det er lenge siden sist, for da har kanskje lille Anton vært der, og noen ganger treffer vi på rottweilerungjenta som også heter Tinka og er morsom å leke med, enda hun har vokst veldig og blitt større enn meg allerede. Det bor mange hunder her på Refsnes, og jeg liker alle hannene, men ikke tispene. Noen av dem, sånne som Tinka, er greie, for hun er så ung, men de som er like gamle som meg, dem må jeg jo sette på plass. De må få vite hvem som er sjefen her! Gamle Frida bodde her før jeg kom, så hun er grei. Tara og Oliver er litt skumle, for Tara er gammel og har satt meg på plass en gang, så når vi møter dem, vil jeg helst gå på andre siden av veien. Men Figo og sibirhuskyen, de er kule de! Også er det jo lille King som er en dachs og naboen vår, og som jeg en gang jaget katt sammen med. Gro synes det er slitsomt å møte hunder vi ikke kjenner, og derfor blir jeg ekstra på vakt, men i det siste har jeg skjønt noe lurt: Gro har godbiter i hånda, og hvis jeg sitter med ryggen til den andre hunden og har øyekontakt med Gro, så får jeg gratis godbit! Hun har holdt på med det siden jeg var ganske liten, men jeg har liksom ikke lagt merke til det før nå, for nå har jeg jo blitt voksen.

Det er veldig fint på moloen.
På søndag ble det lang tur i Rambergløypa, og vi hadde med mat, og jeg fikk slikke restene. Jeg liker å gå i den skogen, for det er så mye spennende å se og lukte der. De har både rådyr og ekorn og rev og grevling. Også er det et fint tjern der som jeg kan stå oppi og drikke av, bare det ikke er is på det, for da kan man skli på det, og det er gøy! Men på en av gårdene bor det sauer, og dem liker jeg ikke. En gang var jeg sammen med flere sauer, og Gro og en slem mann, og de sauene slo! Neste gang vi kom til den gården, ville jeg ikke ut av bilen engang, og da sa mannen at jeg var "saueren", så jeg slapp å møte ulldottene igjen. Skal gi ham ren, jeg! Jeg tror Gro har litt dårlig samvittighet for det der fremdeles. Jeg, som var så glad i å jage sau! Nå er det så vidt hun klarer å dra meg forbi dem. Jammen godt de fleste av dem blir til fårikål om høsten. Jeg var kjempemodig da vi passerte dem og hestene. Hester bor bak sånne gjerder som slår, så de er ganske skumle de også.

Jeg vrir meg i snøen på en helt ny sti!
Mandag var en sånn ryddedag, og det var da vi støvsuget Petra Outlander. Men på tirsdag dro vi til et helt nytt sted! Der var det så mye å snuse på og se på at jeg helt glemte å bommelomme, så dagen etter var det litt krise, kan man si, men jeg klarte meg bra. Gro har blitt ganske flink til å skjønne hundespråk, så hun vet når jeg må helt fryktelig ut. Jeg fikk slikke restene på tirsdagsturen også, og det var utsikt og allting, og sola skinte, og vi satt ute på verandaen vår da vi kom hjem. Da lå jeg i hundesenga mi, og jeg kunne bjeffe skikkelig på bussen hver gang den kom. Været var kjempefint på onsdag også, men da skulle vi ikke ut i skogen, for Petra Outlander skulle vaskes utvendig den dagen. Vi dro av gårde, og plutselig kjørte vi inn i et rart hus hvor det luktet veldig sterkt og ikkeno' godt, og Gro gikk ut og snakket med en mann, og så fikk jeg komme ut. Vi trengte ikke å være sammen med Petra mens hun ble vasket, så vi gikk en liten tur på et sted hvor vi av og til går med Raja og tante Anita, men i dag var de ikke med, for de har reist på fjellet uten oss. Det er nok like greit, for sånn skigåing som man driver med på fjellet deres om vinteren og noen ganger her hos oss når det er nok snø, det er ikke min favoritt. Ski er nok ikke helt vår greie, og det har heldigvis Gro skjønt.

Jeg liker ikke ski.
Men det var veldig vanskelig for lille meg å gå uten Raja når hun pleier å være med akkurat der! Da vi kom til stranda med den skrå gressplenen, bare at det var snø der nå, da måtte jeg bare løpe og få ut alt gruffet. Heldigvis fikk jeg lov til det. Raptusløping er den aller beste måten å få ut gruff på, og å bære pinner er den nest beste.

Da vi kom tilbake til Petra, luktet hun fryktelig rent, og jeg hoppet inn i buret. Etterpå måtte jeg ligge i buret ganske lenge, for Gro var og handlet, og dessuten luktet det mat av henne da hun kom tilbake, men jeg fikk ingenting. Hun hadde nok vært i en sånn bokhandel også, for da bruker hun ekstra lang tid. Jeg har vært med henne inn i sånne et par ganger, og det er litt av en tålmodighetsprøve for hunder!

Jeg passer på menneskevalpene mens de tegner, og kanskje en frokostrest havner under bordet til meg.
På torsdag hadde vi besøk av niesene våre Ulrikke og Victoria, og det er så gøy! Først får jeg noe å tygge på så jeg ikke skal være så huggern med en gang. Huggern er forøvrig Gros måte å si det på - selv mener jeg at jeg bare utøver vanlig høflighet. Nå er jeg jo voksen og mye flinkere til å roe meg ned enn da jeg var valp, så jeg gikk og la meg under bordet mens de spiste frokost, og etterpå tegnet de. Det blir mye styr med sånne menneskevalper, og de løper rundt og hviner og roper og leker, også må jeg passe ekstra godt på alt som skjer utenfor, for en hund skal jo vokte og beskytte flokken sin. Etter en ganske lang stund kom vi oss på tur. Jammen bruker sånne små lang tid på å kle på seg, men det er vel fordi de er valper. Også lekte de hermegåsa mens de kledde på seg, og det lekte Gro også, og da var det ikke akkurat stille og rolig her, skal jeg si!

Vi dro opp til Ramberg, og der fyrte vi bål, og Ulrikke fant mange fine pinner som jeg kunne tygge på, men jeg fikk ikke pølsepinnene. De strødde godbiter på bakken til meg isteden. Til gjengjeld voktet jeg flokken og bjeffa alt jeg kunne på alle som gikk forbi. Jeg var kjempeflink! Det vanskeligste var da Ulrikke og Victoria løp rundt og lekte så langt unna at båndet mitt ikke rakk dit, for jeg stod jo bundet til krakken ved bålet. Hvordan Gro tenker at jeg skal holde flokken samla da, det begriper jeg altså ikke. Men de kom tilbake da det var pølser og kakao, og jeg fikk litt pølse som Ulrikke ikke orket. Jeg prøvde å stjele den hun orket også, men det klarte jeg ikke, enda jeg var veldig lur og forsiktig. Til slutt slukket vi bålet og dro hjem, og da hjalp Ulrikke til med å holde meg, og Victoria måtte bære alle tingene hennes. Da vi kom hjem, måtte jeg legge meg og sove, for jeg var helt utslitt, og da morfar kom og hentet dem, sov jeg helt til kveldsturen. Men da var det kaos inni hodet mitt, så jeg måtte løpe av meg alle inntrykkene, og det fikk jeg på den store fotballplassen. Vi tok en ball som har ligget i samme busken flere dager nå, og som ingen eier, og den lekte jeg masse med og ville egentlig ikke hjem, men vi tok med oss ballen, som var akkurat passe pløsete sånn at jeg fikk godt tak i den, og da ble jeg med. Presis hva jeg trengte etter en dag med besøk og mange uvanlige oppgaver.

Det ble Kjærsund-tur på fredag, sikkert fordi jeg hadde vært så flink og trengte belønning. Vi gikk ut til tangen, og der tente Gro bål og laget utrolig god mat til oss. Hun stekte reinsdyrskav, og det luktet så godt at jeg pep nesten hele tiden, bortsett fra da det kom noen på den andre siden av tangen, for da bjeffa jeg alt jeg kunne og enda litt til. Han kom ikke bort til oss, så han ble nok redd, og jeg kjente lukta av ham ganske lenge etterpå og hørte ham også. Så spiste vi, og jeg fikk nokså mye, men ikke så mye som jeg burde, syntes jeg, så derfor tok jeg oppvasken mens Gro kokte kaffe til seg, og jeg slikket ren plasten som kaffekaken hennes var pakket inn i. Etterpå ryddet jeg i pinnene til onkel Dag, for det var jammen rotete i skogen hans. Jeg skulle ønske vi kunne bo på Kjærsundhytta til onkel Dag, for da kunne vi gå turer der hver dag. Kanskje jeg fikk lurt meg til å jage rådyr også. Gro har blitt veldig knipen på hvor jeg får gå løs, og det er kjempedårlig gjort. Nå er det nesten bare i Mossemarka, og særlig når jeg leker med Fenrik. Også på stranda og andre store, åpne plasser. Det går nesten ikke an å jage pusen lenger, og ikke rådyr heller. Og hvis hun tror at kantarellsøk kan bøte på skaden, så tror hun feil, for soppen står jo helt stille!

I dag har vi gått en liten runde, bare en times tur, men det snør og blåser ute, så da kan jeg gjerne ta resten av dagen på sofaen. Kanskje vi kan jobbe litt med godbitsøk eller gå tøffel. Gro pleier å finne på en del moro når det er dårlig vær, men stort sett sitter hun bare og leser eller skriver eller vasker opp eller henger opp tøy eller rydder eller noe sånt, og da ligger jeg og sover. Men det er fint når mennesket har ferie. Jeg liker å være på lange turer nesten hver dag, og med utsikt og middag og bål. Det aller beste er at jeg får være med overalt og dessuten får sove i senga til Gro. Det blir nok en stund til neste ferie, men da håper jeg det blir like fint vær og kanskje telttur på Kjærsund, for det er noe av det beste i verden.

God helg! Voff!

#hund #vinterferie #hundeliv #Tinkapåtur 

Ferieavslutningstur til Kjærsund


Tinka var barnevakt i går, for niesene våre, og å ha to jenter på 5 og 7 år på besøk er mer slitsomt enn den lengste fjelltur. Hun snorksov da de dro. Båltur med pølser og menneskevalper som ikke ville holde seg i ro var en vanskelig oppgave for den selvutnevnte flokklederen. Bare det å ha dem i leiligheten krever sitt. Men hun lå pent under bordet og passet på mens de tegnet, og det er litt av et fremskritt fra første gang de var på besøk. I dag fortjente hun langtur til Kjærsund. Med bål. Og rådyr, for så vidt, men de ble ikke tilberedt på bålet - der laget jeg finnbiff i dag. I det siste har det blitt lite matlaging ute, så jeg syntes det var på tide. Reinsdyrskav, selvplukkede kantareller, poteter, løk og rømme fant veien oppi stekepanna, og det smakte aldeles fortreffelig, om jeg selv skal si det. Tinka fikk reinsdyrbitene med aller mest flesk, og hun var veldig fornøyd. Hun satt og nistirret på meg mens jeg stekte og braste, og pep og knistret og mente nok at hun ble utsatt for regelrett dyremishandling.
Dagen gikk stort sett med til å late seg i sola og holde fyr i bålet lenge nok til at jeg fikk både mat og kaffe. Til slutt ble sola lei og gikk i dekning bak noen furuer, og da pakket vi sammen og gikk tilbake til bilen. Som alltid når vi er på Kjærsund vil ikke Tinka hjem igjen. Først satte hun seg ned da hun skjønte at vi var på hjemtur, og da vi var ved bilen, snek hun seg lenger og lenger unna. Hadde hun fått viljen sin, skulle vi nok bodd der ute. Det er litt for langt unna allfarvei for min del, men Kjærsund er et supert sted å være på tur.

Ulrikke hjelper til og erfarer hvor sterk en hund kan være!

Kakao er godt!

Tinka poserer ved låven på Kjærsund.

Rådyrlukta reiv i nesa. Fem-seks dyr bykset tvers over jordet foran oss, og jeg fikk også erfare hvor sterk en hund kan være!



Fins det trestammer der ute, så skal de balanseres på. For det, tenk!

Nam!

Tinka tok oppvaska og sørget for at stekepanna var kjemisk fri for matrester.



Verden under isen!





Takk for turen!

#vinterferie #tur #vansjø #hund #ute #bålmat #kjærsund #våler
 

På nye stier!


Tinka svinser fornøyd foran meg. Hun har inntatt lederposisjon, og jeg har inntatt sekken. Vi vandrer innover i en skog vi aldri har vært i før, stirrer andektig opp langs en klippevegg der kampesteinene har rast ut en gang i tidenes litt utpå dagen. Eller, jeg stirrer andektig. Tinka vil gjerne framover, for alt her er jo helt nytt, og det er veldig spennende, og kanskje det til og med fins litt snø i nærheten, som hun kan rulle seg i. Større lykke fins knapt her i verden. For meg er lykken nokså stor ved synet av skilt som forteller at vi er på rett vei, selv om malingen på plankebitene har forduftet. Vi er nemlig i helt ukjente trakter. Skjønt ikke så veldig langt hjemmefra.

Ferietider er som skapt for å prøve noe nytt. Egentlig tenkte jeg å gå en sedvanlig Jeløy-tur, men så tok jeg en titt i bokhylla. Rett mot tur- og eventyrer-hylla. Bøker om turer til Baffin Island, Norge på tvers og mikroeventyr rett utenfor stuedøra. Der stod bokryggene på rekke og rad og struttet av inspirasjon, og så skulle jeg vralte rundt på kjente steder, uten fnugg av eventyr? Niks. Men hva slags eventyr skulle vi dra på, da? Vi endte opp med en tur fra "40 trivelige turer i Moss og omegn". Kanskje ikke verdens mest spennende valg, men det var en tur jeg hadde lurt på ganske lenge. I et område der jeg aldri har vært på tur før. Altså var det eventyrlig og spennende nok for en strålende tirsdag i vinterferien.

For de mer lokalkjente, så var det Ravnås i Larkollen som skulle til pers. Jeg finner en liten parkeringslomme ved Botnertjernet, og så er det bare å finne stien det står om i boka. Eksemplaret mitt er fra 1991, og ting kan jo ha forandret seg siden da. Heldigvis er stien lett å finne, med skilt og det hele, og den ser ut til å være en del av "blomsterstiene" som er merket i Rygge. I følge turboka skal den følge både gamle skiløyper og gamle Larkollvei og svippe innom en gammel husmannsplass, før den tar oppover mot en bebygd ås med utsikt over Oslofjorden.

Plassen Støtvigbråten dukker opp foran oss på den gamle Larkollveien, men det er ikke skiltingens fortjeneste! Boka hevder at stien er tydelig merket, og det stemte sikkert i 1991, men i 2017 har det meste av malingen forvitret. Noen blomstersti-skilt forteller likevel at det er meningen at vi skal gå her, men om det er riktig retning, sier de ingenting. Om kart kanskje hadde vært en god idé? Nja, det kan nok hende. Men jeg har jo boka, selv om den ikke er helt nyopplagt. Også har jeg et gammelt turkart for Rygge, av samme årgang som boka. Jeg går litt på måfå, men satser på å finne fram på slump. Og plutselig er vi oppe på åsen med utsikten, og dermed er det duket for spisepause.

Tinka hjelper til å pakke ut av sekken. 

Utsikt nordover.

Utsikt sørover. 
Ikke verst å skue utover så mye av fjorden under spisepausen. I gamle dager ble det visstnok tent varder her; en del av et system fra Håkon den Godes tid. Jeg ser for meg scenen fra "Ringene herre" der Pippin har tent varden ved Minas Tirith og bålet fører til at varde etter varde tennes helt til Rohan, hvor de venter på nyheter. Tror jeg hører filmmusikken i hodet en liten stund også, før Tinka begynner å knistre og pipe og jeg skjønner at det er på tide å pakke sammen. Vi fortsetter nedover mot Larkollen kapell, bortover til skolen, og jammen dukker det opp en inngang til skogen igjen, akkurat som det står i boka. Tinka lurer nok litt på hva vi egentlig driver med, for hun trenger en liten godprat før vi går innover i skogen igjen. Men når hun først kommer inn, går det unna! Rådyrlukt i den ene retningen, lyder fra trærne i den andre - kan det være ekorn? Stikryss og snø. Joho! Rulle rundt og løperaptus og hei hvor det går! Så må vi snu, for jeg har tatt feil vei, og dermed er det tilbake over snøen en gang til. Vel inne på rett sti finner hun en bekk å drikke av, og like etter er vi ved Støtvigbråten igjen. Når vi kommer til bilen, har vi vært ute i to og en halv time, og jeg er sikker på at jeg har fått to fregner!

Et lite tips når man skal bruke gamle turbøker som guide: ha med et kart av litt nyere dato, og ta høyde for at "godt merkede stier" ikke nødvendigvis er akkurat det lenger. Vær klar til å snu når du har tatt feil vei, og husk at bebygde strøk kan endre seg en smule på 26 år. En "falleferdig stue" kan ha forvandlet seg til et stilig hus, og informative skilt kan plutselig ha gjemt seg i granskauen. Bortsett fra det, kan gamle turbøker absolutt anbefales. Om ikke annet, så opplever man gleden ved å få et lite sjokk sånn i påskesola!
En liten forsamling skilt vi støtte på:

Ferskt og flott skilt. Ingen tvil om at dette er rett vei til blomsterstiene.

Man ser hvor man skal, men det tok litt tid før jeg fikk øye på selve skiltstolpen! Herr Gran hadde nesten slukt den.

Denne vei, men til hva? Og hvor er vi?

Røde og blå merker, pluss skilt - enestående!

Tror med rette jeg kan si at blomterstiene er godt merka, men man bør vite hvilken retning man skal, for hva det heter rundt omkring, er ikke godt å si. Men de er ganske sjarmerende, da!

Det er ikke bare skiltene som har sett sine bedre dager!

Sørover Oslofjorden.


 
Takk for turen!

#larkollen #skilt #hund #tur #utsikt #østfoldvinter
 

Godværstur på isete stier


Det tegner til å bli en rolig kveld her i gården. Tinka slapper av i sofakroken sin, etter et kort middagsavbrekk. Hun kløv rett opp i sofaen etter å ha spist og syntes ikke at middagstur var nødvendig i dag. Det kan jeg være enig i. Vi har gått langt nok, og det på underlag som normalt framprovoserer lårhalsbrudd og forstuede ankler og håndledd. Men vi hadde liksom bestemt oss for Rambergløypa i finværet, så da ble det den.

Når sola kommer fram etter tre dager med tåke og underkjølt regn og skog som ser ut til å være innhyllet i glass, da bryter vårfølelsen fram. Plutselig synger fuglene igjen, fregnene begynner å klø litt på nesa, og overalt høres dryppingen fra solsmeltet is på trærne. Stiene var ikke fullt så solsmeltet som trærne, dessverre. Jeg lurte litt på om idéen min egentlig var noe særlig da vi begynte på den brede turstien mot Bangtjernet, men jeg satset på at de smalere stiene var enklere. Heldigvis var de det. Noen hadde blitt ganske bare i løpet av formiddagen, men da vi var kommet over toppen og skulle nedover, kom vinterstøvlene med ferdig monterte brodder til sin rett! Stakkars Tinka skled nedover og måtte geleides inn på sidene, og hun trakk som et uvær for å komme seg vekk fra det grusomme underlaget. Spisepausen ved moloen på Fuglevik var kjærkommen, og hun syntes livet var verd å leve igjen da hun fikk bli med ut på moloen. Mange spennende lukter på sånne steder! Eneste skår i gleden var tilbaketuren opp mot Ramberg igjen; mer is på veien, og dessuten sauer og hester og hunder som bjeffet. Nok til å bli sliten av for en liten grandboxerelgbambi!

Det er noe der nede! Kanskje rådyr, kanskje is som faller fra en tretopp. Mystisk er det uansett!

Flantorsk, det lille skjæret.





Å slikke restene er en av hundens viktigste oppgaver på tur.

Kaffe og sjokolade i sola er ikke verst.

Nå har denne pausen vart lenge nok. Jeg er utålmodig og lei av å vente på at Gro super kaffe, og jeg vil gå. Nå.

Tinka er strålende fornøyd med å få løpe løs på moloen!





Jammen ser man Guldholmen, like bak den mørke Rambergnebba.

Har man ingen tømmerstokker å balansere på, får man bruke en mur.



Takk for turen!

#hund #Jeløy #tur #Oslofjorden
 

Frost-onsdag


På onsdag gikk Gro og jeg en tur rundt Guldholmsundet, for der var det lenge siden vi hadde gått. Jeg var litt skeptisk, for det går av og til okser der, og de er veldig store, så jeg liker dem ikke, og dessuten så stirrer de veldig, og det er ganske uhøflig. Men så fant jeg en pinne, og da glemte jeg jo oksene, og dessuten så var de ikke der. Kanskje de også har blitt fårikål, sånn som sauene. Det var veldig glatt og vondt å gå på steinene ved vannet, så vi skulle inn på et jorde, og der var det mange gjess! Jeg tenkte jo at de kunne bli middag til meg, men Gro syntes ikke det var noen god idé, og det syntes visst ikke gjessene heller. De fløy av gårde, og det var veldig vanskelig å ikke skulle løpe etter. Forresten så var det veldig stille ute. Gro sier at det ikke bare er snø som pakker inn alle lyder - tåka gjør det også, og jammen var det tåke skal jeg si! Ikkeno' utsikt til meg enda jeg liker veldig godt å sitte og se på utsikten. Heldigvis så fikk jeg nesten tak i en mus. De er kjempemorsomme, og det er så gøy å jakte på dem! Men da vi skulle inn mellom de høye trærne, da ble det veldig mørkt, så jeg satte meg ned og ville ikke gå lenger, for jeg liker jo ikke når det er mørkt og ingen har med seg hodelykt. Da pleier Gro å klappe meg litt, og så må vi gå likevel. Vi skulle ikke gå så langt i den mørke skogen, for vi skulle ut på grusveien, bort til der som det lukter gris. På veien dit, møtte vi en rar, kjempestor kloss som Gro kalte for veisperring, og hun skjønte ikke at den kunne være farlig, så jeg måtte kjefte alene, men da skjønte nok veisperringen hvem som var sjefen, tenker jeg. Til slutt kom vi til bilen, og jeg var bare litt fornærmet for at jeg ikke fikk løpe på jordet.



Hallo, Gåsa! Du skulle jo bli middag til meg! Kom tilbake!

Jeløy Radio

Guldholmen



Takk for turen! Voff!

#hund #tur #tåke #Jeløy

Noen flere bilder fra Mossemarka


Pc'en min bestemte seg for å gå i dvale i helgen, så det ble ikke så mange bilder lagt ut. Den skulle ha seg frabedt å laste opp noe som helst, og bare det å logge seg inn på ulike steder, tok et kvarter. Men nå har den tatt til fornuften og jobber som en helt. Derfor kommer det flere bilder av gale, løpende hunder og en viss eier som havnet på ryggen i snøen og ble overfalt av to hunder som ikke skjønte bæret!

Tinka er utstyrt med boksehansker!

Løping kan man tydeligvis ikke få nok av.

Innimellom må man finne ut hvilke andre som har vært i skogen.

Også er det viktig å spise litt snø. Eller er det Fenrik Snøfreser som stiller til tjeneste?

Bilder skal knipses.

Tinka lusker rundt og lurer på hvor det ble av Fenrik.

Kos er viktig på tur, både for to- og firbeinte. Takk til Vigdis for lånet av bilder!

Mer kos. Foto: Vigdis Monsen.

Jeg skulle bare ta bilde av istappene på fjellet bak, også la jeg meg ned for å finne en god vinkel. Da fant Fenrik meg - han kom byksende og lurte på hva i allverden jeg drev med, og dermed kom Tinka for å jage vekk Fenrik. Foto: Vigdis Monsen.

Tjoho! Snø og skog er det vi Tinkajenter kan best! Foto: Vigdis Monsen.

Det blir fine bilder når man legger seg ned, for tenk! Foto: Vigdis Monsen.

Tinka og tante Vigdis leier hverandre. Det er naturligvis Tinka som har plukket ut pinnen.

Fenrik lukter på blomstene - isrosene, altså.

Takk for fin tur! Ifølge værmeldinga skal ikke snøen holde seg stort lenger, og det føles godt å få brukt den mens man har sjansen!

#tur #hund #tinkapaatur #tinkapåtur #mossemarka #vinter

Gleden ved å skrape is!


Jeg er sikkert ikke alene om følelsen, men jeg kjenner vel ikke så mange andre heller. Altså, andre som liker å skrape is av frontruta om morgenen en kald vinterdag, for eksempel rundt fullmåne, når himmelen er klar og kald og sola ser ut til å skulle stjele showet fra skyene som har herjet den siste uka. Men jeg liker den. Is på ruta er vakkert, og det betyr at det er kaldt, sånn som det skal være om vinteren. Rim på trærne, kanskje snø. Muligens hålke på fortauet, men man har da brodder. Dessuten har jeg allerede så mange blåmerker på låra og hoftene fra vinteren at et par nye ikke gjør noe til eller fra. Verden blir lys og hvit, og barometeret inne i kroppen min stiger. Roser på frontruta, roser i kinnene. Tur i Mossemarka med Vigdis og Fenrik, i snøen. Stort mer skal ikke til for å gjøre meg lykkelig en søndag i februar.

Tinka får endelig leke med Fenrik igjen. Potesokkene hennes holdt seg på gjennom hele turen, så dem skal jeg kjøpe flere av! Tror hun innså fordelene ved sokkene selv, for hun motsatte seg det nesten ikke da vi skulle ta dem på. Og hun plagdes ikke med snø og is mellom tredeputene i det hele tatt, sånn som hun gjorde i fjor vinter. Disse er fra Nonstop, og de har elastisk borrelås. Sitter som støpt!

Tinka har Vigdis' godbiter i kikkerten.
Er litt usikker på hva slags dans dette er, men det er i hvert fall en het omfavnelse!

Dette ser ikke like hjertelig ut, men det er nok bare lek. Riktignok blir Tinka litt frustrert iblant, når hun skjønner at Fenrik er yngre og kjappere, og da kan hun være en grinete gammal kjerring som skal vise hvem som er sjefen, men løping som dette står som regel på topp-lista over ting som er gøy! Det ble nok litt mye denne gangen, for hun var ganske stiv i ryggen på kvelden, men i dag ser det ut til å være glemt.

Litt snø i Mossemarka, og mye is på stien!

Takk for turen, Vigdis og Fenrik!
 

#hund #tur #snø #moss

Snøengler!


Jeg elsker å lage snøengler! Det beste er når underlaget er litt hardt, for da kan man klø seg samtidig. Først må man stupe kråke, og så velter man seg over på ryggen, og da er det bare å vri seg fram og tilbake. Herlig! Jeg tror nok at snøen er til for at vi hunder skal kunne vri oss i den - og løpe i den, bykse i den og snuse i den. I dag har jeg gått spor i den, og Gro har lagt ut et par bilder av det på facebooksiden min: https://www.facebook.com/tinkapaatur/

1. Stupe kråke.

2. Velte seg over på ryggen.

3. Vri seg rundt, fra side til side, med god bevegelse i ryggen og helt ut i halen.

4. Glem ikke å vri hodet og snuten litt rundt.

5. Avslutt med mageblotting. Total nytelse.

God helg! Voff!

#hund #snøengler #tur #snø
 

Kom deg ut!


Klokka er kvart på sju, og det er søndag morgen. Jeg våkner av at noen stirrer på meg. Ganske riktig, det er hunden som synes det er på tide å stå opp. Etter å ha tilbragt store deler av lørdagen på sofaen, med en matmor som holdt det gående på hostesaft og engelskprøver, er hun klar for å starte dagen. Det er bare å komme seg i klærne og ta henne med ut på dagens første tissetur, for så å sette over kaffen og håpe at hun gir meg litt ro. Det gjør hun ikke, og kvart over ni er vi klare for dagens hovedtur. Tross alt er det jo "Kom deg ut"-dagen i dag, og det er meldt regn og sludd og vind, så hvis vi kan gå en tidlig tur og være hjemme før uværet setter inn, er jo det fint.

Vi blir møtt av to ekte strand-snømenn på Refsnesstranda, med blåskjell til neser og tang til hår! Ivrige unger fornekter seg aldri! Det har vært hvitt på bakken i to dager nå, og det gjelder å bruke snøen før den forsvinner. Det tenker Tinka og jeg også, men interessene våre går mer i retning snøspor og herjing. Vi gikk snøspor på et jorde på fredag, etter en tur med Vigdis og Fenrik, og Tinka var rolig i kroppen og klarte å fokusere på sporet mitt og ikke rådyrets. I dag blir det ikke spor, men en tur rundt Ramberg er på sin plass.

Snøen ligger et par hakk dypere ved Ramberg enn nede ved vannet, og det vet Tinka å utnytte. Å rulle seg i snø, er noe av det beste i verden! Og det kommer mer mens vi er ute. Skyene henger lavt, og noe hvitt daler ned fra dem. Ikke nok til å ta fram skiene ennå, men man kan jo håpe! Imens kan jeg nyte snøbilder fra Jeløy, som må skattes høyt denne vinteren:

Hurra! Det er snø på stien vår!

Tinka tar stand - sannsynligvis er det mus under snøen, og musejakt er gøy!







Guldholmen i lavt skydekke!

Ramberg


Takk for turen!

#komdegut #jeløy #hund #tur #snø
 

Bål virker


Det fins et dikt av Kim Hiorthøy som heter "Ting som virker". Jeg liker det diktet. Det får en til å tenke på sånne små, enkle ting som er hyggelig å gjøre i hverdagen, eller i helgen, eller bare sånn av og til. Bål er en sånn ting som virker. Pluss på pølser, kaffekjelen, hund, hund som tygger i seg pølsepinnen når du er ferdig med å spise, og kanskje en bok du kjøpte i går. Sånt som virker.

















Takk for turen!

#bål #båltur #hund #vansjø
 

Molbekk i tåka


Når man våkner søndag morgen av et langtrukkent "tuuuuuuuuuuuuuuut" fra fjorden, i relativt dypt toneleie, da vet man hva slags vær det er. Tåke. I dag lå jeg til og med på sofaen i stua, siden senga var lånt ut til niese Ulrikke som var på overnatting, så lyden fra Color Line som tøffet innover fjorden, var ekstra kraftig. Tinka var utlånt til mamma og pappa, så Ulrikke og jeg fikk en rolig morgen med barne-tv, playmo-lek og piknik under spisebordet med kakao og frokost. Vi perlet sebraer og elefanter, og lekte, men frøken niese skulle i bursdag og måtte hjem, så etter noen timer var ting som de pleier igjen. Tinka lusket rundt og snuste på alle lekene mens jeg ryddet opp, og hun var lykkelig over å være hjemme igjen. Etter å ha vært lånt ut nokså mye denne uka, tror jeg vi skal ha en rolig uke med mange hjemmeaktiviteter fra i morgen! Men det er veldig artig og koselig å ha niesene på besøk også. Selv om gulvet ser slik ut etterpå:

Og som om det ikke var nok - slik ser det ut når tante går en liten smule amok med perlingen etter at niesene har reist hjem:

Venner og familie er herved advart; hvis dere ikke oppfører dere skikkelig i år, vanker det kopp- og glassunderlag til jul, i sett på tolv!

Til tross for semulegrynsgrøten utenfor, måtte vi ut på en liten tur. Jeg skal fremdeles ikke gå så langt, ikke bli dratt av hunden og ikke gå i oppoverbakker eller trapper, så derfor fikk Tinka på seg sele og ble tatt med til Molbekk, hvor jeg bestemte oss for å gå opp på Vardåsen. Så vidt jeg kunne huske var det ikke så bratt opp dit, og det med selen - altså, Tinka drar når hun er på tur i skogen uansett, så... Dessuten gikk det sikkert bra. Det gjorde det også. Litt glatt og isete på stien var det, og jeg tenkte jo "hva i huleste tenkte jeg på" på vei oppover, særlig siden Tinka var veldig ivrig på snusinga og trakk i vei, men det gikk helt fint opp. Vi kom til toppen med gravrøysa, og jeg tok noen bilder, og så skulle vi bare ned igjen, mot Molbekktjernet. Den stien er delvis fjell og stein, og i dagens vær var fjellet nokså glatt. Jeg gikk veldig sakte og følte meg som en olding på vei ned. Tinka fikk klar beskjed om å gå rolig.
"Hvis vi sklir her, Tinka, så går både leggen min og ryggen din og kameraet til helvete!"
Ti sekunder senere lå jeg i lyngen, etter en kontrollert nødlanding på venstre skulder og arm. Leggen klarte seg, og kameraet hang trygt i høyre hånd, og Tinka lurte på hva i all verden jeg drev med der nede og om jeg hadde tenkt å bli der lenge. Det hadde jeg ikke. Jeg reiste meg og var nøye med å velge ut ruta. Så kom en ung setter byksende nedover. Han hadde tatt peiling på Tinka og var i lekehumør så det holdt. Eieren kom like oppi lia og ropte, men hunden hadde mye mer lyst til å leke med Tinka enn å komme til matfar, så det ble litt byks og hopp og tjo og hei før de kom seg avgårde. Tinka ville gjerne leke mer, og bare sånn for ordens skyld - å skulle holde seg på beina i bratt og glatt nedoverbakke mens hunden trekker og vil leke og komme foran det andre turfølget, det krever en viss konsentrasjon. Men vi klarte det. Da vi endelig var nede ved Molbekktjernet, tenkte jeg nokså letta og fornøyd at "det fysioterapeuten ikke vet, har ikke jeg vondt av". Eller noe sånt.

Gravrøysa på Vardåsen, og et ganske tåkete Mossesund i bakgrunnen.

Utsikt til Rosnes på Jeløy. 



Is på Molbekktjernet. Før i tida saget de løs is i store blokker herfra og eksporterte til Europa.





Takk for turen!

#molbekk #hund #tur #nærtur #moss
 

Balansen er gjenopprettet!


Jeg har vært ganske fornærmet på Gro denne uka. Hun påstår at hun har vondt i leggen og ikke kan gå lange turer med meg, og det er helt greit det, for på søndag var vi jo ute på en kort tur sammen med Raja og tante Anita og de to rare pinnene som Gro av og til hopper rundt med, men hun trenger jo ikke å legge meg ut på anbud fordet! Men det er akkurat det hun har gjort. På mandag og tirsdag og onsdag var morfar ute hos meg, og mormor også, og vi gikk noen småturer sammen. Jeg liker å gå tur sammen med dem, og jeg liker å sove over hos dem, enda de har flyttet til et annet hus hvor det lukter hund hos naboen som jeg ikke har møtt ennå og alt var veldig uvant når jeg kom dit første gangen. Dessuten så er vi jo på rally på mandager, og da er vi jo sammen begge to. Det var på tirsdag kveld jeg ble ordentlig sur, for da kom Vigdis som er mammaen til lille Fenrik som er så grei å leke med. Jeg hadde hatt lyst til å gå tur lenge, så jeg trodde kanskje at Fenrik og jeg skulle få leke litt sammen, men plutselig skulle jeg være med Vigdis ut, og Fenrik var igjen hjemme hos Gro! Jeg ble veldig frustrert og måtte hoppe opp og bite litt i Vigdis for å si fra, og da ble hun litt irritert, så jeg prøvde å sette henne på plass og fortelle at vi skulle hjem igjen, men da satte Vigdis på plass meg isteden, og etterpå ble det veldig moro, for vi så rådyr og allting. Vi lekte litt med pinne også, for jeg liker jo å bære på pinner og ha drakamp når ting er litt vanskelige. Da vi kom hjem til Gro, hadde Fenrik tygget på alle lekene mine og ligget i sofakroken min.

Gro dro tidlig på jobben på onsdag, og mormor og morfar gikk tur med meg, men da Gro kom hjem igjen, syntes jeg det kunne være nok, så jeg ville straffe henne litt. Jeg lå i sofakroken min og så en helt annen vei ganske lenge, men til slutt måtte jeg bort og hilse på. Gro skjønte nok at jeg måtte blidgjøres litt, for etterpå gjorde vi mye morsomt, og resten av uka har hun vært veldig flink til å gjøre ting jeg liker. Vi har gått liten kveldstur med Raja og tante Anita, også har vi vært på smeller-trening hos May-Iren, og i dag hadde Gro kjøpt med kjøttkaker og lapskaus fra slakteren, og de hadde bein til meg også, men dem har jeg ikke fått ennå. Vi tok med all maten og kaffen til Gro, også bar jeg alt sammen bort til den fine kroken vår i skogen ved vannet, og det var veldig koselig. Vi var der lenge, og jeg fikk slikke restene og fikk lapskaus i tørrforet mitt. Etterpå skal vi leke smeller, for det har Gro sagt, og en av elevene hennes har gnidd på skinnbitene som jeg skal finne. Nå tror jeg ganske sikkert at jeg har tilgitt Gro.

Det er fint når vi kan gå ut og spise, for da koser vi oss.

Dette portrettet kaller Gro "Hund i solnedgang".



God helg! Voff!
#hund #tur #jeløy #solnedgang

Påskestemning på offroadkrykker!


Sms fra Gro til Anita, fredag 13. januar 2017:
"Har du S E T T værmeldinga for søndag? Strålende sol, null skyer og 3 blå? Jeg MÅ ut! Jeg kan lage kakao hvis du bærer sekken..."
Anitas svar: "Jeg må få vasket ut jula og tenkte at søndag var dagen. Kan jeg komme tilbake med svaret?"
Gro: "Det går nok greit. Bare husk at julestøvet ikke går noe sted, men det gjør sola! Før vi aner! Bare tenk - sol, bål, mat, pinnebrød, lykkelige hunder, trivelig selskap, klart vann og en sterkt trengende og selskapssyk turvenninne. Sooooooooool. Bååååååååååål."

Anita lot seg heldigvis overtale, skjønt det ble ikke bål ved vannet. Julestøvet ber antageligvis på sine knær nå i skrivende stund, og jeg forstår trangen til å få ut jula. Selv har jeg hatt god tid til å vaske og skure denne helga, siden mamma og pappa har forbarmet seg over Tinka og tatt henne med på tur. Ryggen hennes er nemlig fin, og det er ikke leggene mine. Jeg må pent ta det rolig og ikke utøve krumspring som innbefatter oppoverbakker, fraspark og andre utskeielser som kan få leggmusklene til å rives ytterligere i filler. Og det er fint å få skuret gulvet, rydda i stua, bakt brød og iset av fryseren, men ikke noe av dette skjer utendørs. Rent bortsett fra tepperisting, og det fins jo grenser for hvor lenge man kan holde på med det før naboene lurer på om alt egentlig er i orden. Om vinteren er dessuten sol og dagslys noe man må verne om, og det tar på å ikke få brukt kroppen. Altså var det av høyeste viktighet at Anita fikk tatt med meg ut, av hensyn til omgivelsene og min mentale helse. Så det så.

Hvor kan man gå da, hvis man må ha tid igjen til å vaske ut jula, og samtidig få en fin tur i sola, helst ved vannet, uten å gå for langt og på steder uten oppoverbakker og som er noenlunde egnet for krykker? Nes, kom vi fram til. Runden der ute er lett å gå, området er flatt som en pannekake, og det ligger ved vannet. Vi måtte som nevnt kutte ut bålet, men ellers så det ut til at alle kriterier burde kunne innfris. Bare at det blåste ganske surt, så vi hadde ikke veldig lyst til å sitte ved vannet. Ved jordekanten, derimot, langt fra vannet og i le for vinden, med sola i ansiktet og unna turveien... Etter litt fram og tilbake, endte vi opp med tilbake. I hvert fall et lite stykke, før vi fant noe som, med en god slump velvilje, muligens kunne karakteriseres som et tråkk. Krykkene sank litt i skogbunnen, men ikke mer enn akseptabelt, og vi jumpet til høyre og til venstre, skjente unna et tett kratt, ble enige om at dette ikke var noen sti likevel, tok peiling på jordekanten, krysset et par bekker opptil flere ganger og fant fram. Grøfta ved jordet var islagt, og Tinka skulle gjerne svingt seg utpå den en stund, men akkurat det var litt i overkant for offroadkrykkene Smitt og Smule. Siden det var tele i jorda, var det lett å ta seg fram, og vi fant ut at det så fint ut "der borte ved de trærne". På vei dit så vi stien... Helt tydelig og enkel å følge. Jaja, men bikkjene var fornøyde med rundturen gjennom skauen!

Selv om Tinka har en litt dårlig rygg, bar hun et par kilo i kløven i dag, og det virker ikke som om hun har tatt skade av det. Vi skulle jo ikke gå langt, og selv dyrlegen mente at to kilo burde være i orden da jeg spurte. På lange fjellturer er det nok slutt på kløvbæring, men en time her hjemme, med lett sekk, det satser jeg på at vi kan fortsette med. Både fordi Tinka elsker å jobbe og fordi jeg ikke får lov til å bære noe på en stund. Og jeg skal si jeg var nøye med å få kløven riktig tilpasset og med likevekt i dag! En termos med kakao på hver side, kaka og griseørene og alt annet nøye fordelt.

Når man er på tur med hund, må man finne seg i litt av hvert. Ivrige snuter som gjerne hjelper til med å pakke ut av sekken, selvutnevnt lederhund som trekker så det ljomer fordi tante Anita er foran, generelt hopp og sprett og tjo og hei, en som i ren glede velter kakaokruset og en annen som har funnet ut at det ligger en kakesmule under sitteunderlaget og ikke gir seg før hun har fått den i seg. Både Anita og jeg synes sånt er morsomt og ler av de rare bikkjene våre, men det er ikke alle som liker at hunden tar plass. Derfor er det befriende å være på tur med andre hundefolk, som ikke bryr seg om litt ørevask eller tigging. Etter en lang pause med stort sett alle disse ingrediensene, samt et kakaokrus som i siste liten ble reddet fra å bli fylt opp av sikkel, forsvant sola bak noen trær, og vi pakket sammen og prøvde å finne enda en sti. Anita trodde nemlig hun hadde sett et tråkk like bak oss. Dermed var det på'n igjen, gjennom busker og kratt, men omsider kom vi ut på en ordentlig sti. Derfra var det ikke langt igjen til turveien, parkeringsplassen, julestøvet og pc'en.

Takk for turen!

#hund #ute #friluftsliv #jeløy
 

Snuseglede!


I går var Tinka og jeg på smellerstevne hos Hundeglede. Nyttårssmeller! I utgangspunktet for dem som hadde gått kurs hos Hundeglede tidligere, men jammen rauset det inn en hel gjeng fra Drammen. En svært hyggelig gjeng som hadde latt seg lokke av Ida og May-Irens tilbud om "et uhøytidelig og koselig treningsstevne, hvor alle to- og firbeinte skal ha en hyggelig og morsom helg!" og rett og slett dro på "klassetur" til Moss. De driver atskillig med seriøst enn Tinka og meg, men det var veldig trivelig å treffe flere smellere, høre litt om deres erfaringer og prate hund. Jeg tror Drammen-gjengen også hadde det moro. Ida bruker egne, litt uortodokse, treningsmetoder, og det bar stevnet preg av! Hundene fikk søke både inne og ute, reglene ble vridd litt på, og hele poenget var å slappe av og ha det gøy med hundene. Hadde det vært et offisielt stevne, ville reglene vært mer stivbeinte, og hundene ville ikke fått sjansen til å stappe snuta godt nedi en pappeske, filleriste små bamser, eller ta med seg skoen med markert funn, over mållinja! Jeg var stevnefotograf og fikk med meg nesten alle ekvipasjene (May-Iren tok noen av bildene, blant andre dem av Tinka og meg), og det var ingen tvil om at hundene storkoste seg. Halene stod enten rett til værs eller viftet iherdig fram og tilbake, og snutene jobba intenst.

Apportering av blomsterpotte var riktignok ikke en egen øvelse, men Cleo og flere av de andre hundene hadde oppfinnsomme markeringsmetoder på de litt uvanlige søksgjenstandene. De faktiske øvelsene var som følger:

POTTEBANESØK

Boxeren Arco søker på vanlig bane. En effektiv ung mann med halen rett til værs gjennom hele dagen!

Myra (over) og Lykke (under) jobber pertentlig med blomsterpottene, i motsetning til mange av de andre hundene, som satset på at konkurransen gikk ut på å dytte til flest mulig på kortest mulig tid! Banemannskap Ida hadde litt å gjøre med å sette dem tilbake igjen. Ikke minst å huske på hvilken blomsterpotte som hadde skinnbiten klistret fast oppunder bunnen!

TROLL I ESKE-SØK!
Skinnbiten med id-lukt var gjemt inni én av disse eskene. En ny utfordring for mange av hundene, men Max er på sporet. Jeg oppdaget at det slett ikke er enkelt å ta skarpe bilder av hunder som stadig er i bevegelse. Snuten eller halen ble dessverre litt uklare på veldig mange bilder. Bevegelsesinnstillingen på kameraet hjalp slettes ikke innendørs. Heldigvis ble det noen bra bilder innimellom

TERRASSESØK!
Bygården der Hundeglede har lokalene sine, har en fin takterrasse, perfekt for utendørssøk. Ida hadde gjemt tolv skinnlapper på et avgrenset område, og hundene fikk fem minutter på å finne så mange som mulig. Det ble ikke trekk for feilmarkering. Tinka har søkt en del utendørs, så hun fikset det greit, rent bortsett fra at hun har en litt egen vri på markeringene utendørs - hun prøver å dra ut skinnlappene for å tygge på dem. I det minste er disse markeringene lette å oppdage! Og hun var ikke alene om å spise opp funnene. Ida måtte stadig til for å sjekke at lappene faktisk var på plass mellom hver hund.

Tinka og jeg markerer funn.

Herman har oppdaget liflige dufter innunder vinduskarmen.

Max undersøker takrenna.

Pepsi er ikke i tvil om at det er en skinnlapp et eller annet sted i blomsterkassa - og hun har helt rett. Vi var flere som trengte en pause for å tine opp fingre og tær etter denne øvelsen, uansett hvor mye OL-floke jeg slo mellom hver ekvipasje. Men etter litt kaffe og en rask tur i byen var jeg varm igjen og klar for neste post på programmet.

RUINSØK!
Dette var siste ordinære øvelse og foregikk på veggen. Bygården er gammel, og jeg tror de brukte grunnmurer og steiner fra hus som stod der fra skikkelig gammalt av, da de bygde, for denne steinveggen er definitivt ikke av nyere dato. Alle hunder elsker å søke på denne veggen, med alle dens små hulrom og krinkelkroker innimellom steinene.

Toya er kjempeklar for å søke på veggen. Det ser ut som om hun legger en strategi...

Arco har gjort et funn. Legg merke til halen! Noe av det morsomste var å se på halene til de ulike hundene. Begge boxerne søkte med halen i været, mens retrieverne logret seg gjennom seansen.

MOROKLASSEN: SØK UTEN SNUTE!
Her skulle eierne til pers! Vi slapp å søke etter id, men fikk utdelt hver vår smeller; en tepose! Dermed måtte vi ned på knærne og snuse oss fram til hvor May-Iren hadde gjemt teen. Bane- og pottesøk for tobeinte. Jeg fikk bevist at luktesansen min nesten ikke står tilbake for Tinkas, for jeg vant, og bidro dermed til vår sammenlagte annenplass.

Ikke bare-bare når fire rekker skal gjennomgås. Men moro var det!

MOROKLASSEN: SNIPP-SNAPP-SNUTE!
Passende navn på dagens aller siste øvelse. Hundene måtte søke gjennom ulike gjenstander som lå utover gulvet, og de fleste klarte å finne skinnlappen i den ene skoen, selv om dette ikke akkurat er en offisiell øvelse i smeller. Det mest imponerende var vel at hundene var ivrige og aktive gjennom hele dagen, for vi holdt på lenge. De gjorde fem ulike søk og hadde lange ventestunder i bilene, likevel holdt de det gående. Jeg vet ikke hvordan de andre hundene var resten av kvelden, men Tinka sov søtt, og hun viser ingen tegn til de store tur-behovene i dag heller. Blir nok en liten skogstur, men så skal hun få hvile.

Hermann i aksjon.

Pepsi var også svært interessert i leken.

May-Iren regner for harde livet før premieutdelingen. Etter en lang dag fikk vi både plasseringene for hver øvelse og sammenlagt. Tinka og jeg vant takterrassesøket, jeg vant tesøket, og vi endte på en annen plass sammenlagt. Hundeglede fikk bevist at smeller og stevner og søk slett ikke trenger å være stivbeint og nervepirrende, og vi deltakerne dro hjem med sekkene fulle av ny motivasjon, diplomer og premier, mestring og ny selvtillit, og mange minner om en morsom dag for både to- og firbeinte!

Takk for en herlig smeller-dag!

#hund #smeller #moss
 

Pensjonert kløvhund og krøkkete eier!


I sommer fikk jeg vite at Tinka har en forkalkning i krysset, nederst i ryggen. Det var noe helt annet vi var inne for - hun hadde spist noe gammalt fiskeslo og blitt kjempedårlig, så dyrlegen ville røntge henne for sikkerhets skyld. Da oppdaget hun forkalkningen. Jeg tok det ikke sånn veldig innover meg, for Tinka har aldri vist tegn til smerte. Tvert imot, hun bykser jo som en tiger og er stolt som bare det når hun får litt bærejobb. Men jeg ble jo litt obs på det og så etter om hun var stiv eller haltet eller noe. Både sommeren og høsten har vært ganske rolige sånn på turfronten, uten de store sprellene, men etter at vi hadde lekt med lille Fenrik syntes jeg hun brukte litt ekstra tid på å komme seg. Hun var liksom kjempesliten og hadde trøbbel med å hoppe inn i bilen og opp i sofaen. På mandag fikk vi time hos dyrlegen, for jeg tenkte kanskje jeg kunne få noen tips til foring og kosttilskudd og sånt. Hva kan vi gjøre, og hva kan vi ikke gjøre? Dyrlegen så på bildene fra i sommer og forklarte at den var kraftig, den forkalkningen, men han hadde hatt gode resultater med noe som kunne sprøytes inn og ligge som et depot i ryggen. På onsdag var hun inne til behandling, og jeg håper det virker. Uansett må vi nok belage oss på et litt "lettere" turliv enn det vi iblant har. Kløvdronningen er herved pensjonert. Og hun må ta det med ro i noen dager. He he. Prøv å fortelle en grandboxerelgschæf at den må slappe av og roe ned! Den første kvelden var det ikke noe problem, for hun hadde vært i narkose og var ganske sliten, men så var hun klar for sprell. Jammen bra vi har litt smeller-utstyr, så hun kan få jobbe med snuta og bli sliten av det!

Årets juletretur ble så kort som overhodet mulig, både fordi Tinka ikke skulle bevege seg så mye, men også fordi jeg klarte å ryke noen muskelfibre i leggen igjen. Jeg tok den høyre i sommer og humpet rundt på krykker i flere uker. Jeg tror jeg har vært litt flinkere til å la leggen hvile denne gangen, men"Smitt og Smule" er mine trofaste følgesvenner igjen og har blitt noen reale off-road-krykker. De trives godt på fine turveier, og armene mine begynner å finne tilbake til formen fra i sommer, etter noen ganske støle dager! Satser på monster-sterke armer etter jul. Det er dessuten litt mer pes med krykker om vinteren, men tross alt var det greit at det skjedde like før Tinka også måtte ha noen dagers hvile. Tross alt. Jeg trøster meg med det.

Juletreet fant jeg like ved veien, saget det ned og stappet det inn i bilen, ved siden av en noe fornærmet og lettere skrekkslagen hund i bur, før vi kjørte opp til gården og spiste lussekatter og drakk kakao på den gamle steintrappa. Tinka ble dobbelt fornærmet da hun skjønte at vi ikke skulle bli der hele dagen og ikke gå ut til hytta ved vannet eller rundt tangen eller noe som helst. Hun prøvde å gjemme seg på låvebrua da vi skulle dra. 

Den tradisjonelle julaftensturen med Anita og Raja, og i år også Vigdis og Fenrik, ble også litt kortere og litt mindre ulendt enn vanlig, siden Smitt og Smule skulle være med. Men tur ble det, og kransekake, kakao, lussekatter og risboller! Dessuten blir det livat med tre hunder som liker å være på tur sammen. Fenrik løp og koste seg, Raja ville som vanlig være ute mye lenger, og Tinka bjeffa fordi verken hunder eller mennesker hadde vett på å holde seg rolige. Alle tre ville gjerne ha julekaker, men så fikk de grisehaler og strupe isteden, og Fenrik ertet Tinka med pinner. Hun var jo i bånd, stakkar, og kunne ikke løpe etter ham! Men når han glemte seg, var Tinka raskt på pletten og snappet til seg pinnene, og så kom Fenrik og snappet dem tilbake. Og løp unna. Og fant turkoppen min og vasket den grundig. Mens Tinka bjeffa og lekte kålorm og slett ikke holdt seg så rolig som dyrlegen ville. Trekkhund og krykker er forresten en interessant kombinasjon, og jeg hadde ingen problemer med å holde følge med Anita og Vigdis på tilbaketuren. Raja lekte lus på tjærekost igjen og ville ikke hjem, mens Fenrik koste seg og løp. De var nok ganske slitne alle tre etter den turen!

Jeg håper alle lesere har hatt en strålende jul så langt og ønsker dere en fin romjul og et godt nytt år med mange fine turer!

Takk for fine turer!
 

Rekognoseringstur i tåka!


Sjelden har jeg opplevd Vansjø og Kjærsund så tåkete som i dag! Uti vannet kunne jeg skimte noe som enten var en sivbanke, eller et flak med sørpe-is, og bak der igjen stod noen mørke skygger som var trærne på den andre sida av vannet. Men planen var å se etter juletre, og det var tross alt mulig å se forskjell på gran og furu, så da så. Jeg kikka etter et pent juletre, og Tinka snuste etter rådyr. Etter snuten å dømme var det ganske mange av dem i nærheten, så hun måtte pent være i bånd. Helt til vi kom ut til hytta. Da satte jeg fra meg sekken, og med sekken åpen er det ingen fare for at Tinka stikker av! Hun var svært behjelpelig med å pakke ut og lurte på om jeg helt hadde glemt den grisehalen jeg putta oppi sammen med kakaoen og lussekattene. Det hadde jeg ikke, og hun tok den med seg og hadde klart å gjøre kål på den før jeg rakk å skjenke i kakao! Så var det lussekattene, da, Gro. Du skal vel ikke spise begge to alene? Det tror jeg ikke du har godt av. Tenkte meg det, ja, siste biten er min!

Tåke er egentlig perfekt fotovær. Jeg klager ofte over østfoldvinteren med mildvær og tunge skyer, men tåke kan være veldig pent også. Særlig når sola nesten slipper gjennom. Den gjorde det opptil flere ganger, og det merktes best når den forsvant igjen. Plutselig var det som om noen skrudde av en bryter i skogen. Aller finest ble det på vei hjem, selv om vi måtte gjennom en skikkelig regnskur først. Den startet like før vi kom tilbake til bilen og varte nesten til Mosseporten. Men der var det plutselig en sprekk i skylaget, og gylne tåkedotter svevde over himmelen en god stund, før regnet overtok helt.

Selv om det kanskje ikke er julekortstemning langs Østfolds kystlinje, var det ganske pent i skogen, og jeg fant opptil flere kandidater til årets juletre! Altså var turen vellykket, rent bortsett fra et knallfall på fjellet, som har gjort om venstre albue til en fargesprakende palett. Jeg var mer opptatt av å redde kameraet enn å holde meg på beina! Tenker jeg drar med meg saga neste helg, og kanskje brodder til å ha under støvlene. Glatt fjell, våt mose og isete skogsveier er ikke forenlig med hobbytrekkhund som har fått ferten av rådyr!





Ikke mye sikt på Vansjø i dag!

Litt tidlig med lussekatter, kanskje, men de hører liksom med i desember!



Sniktitt inn gjennom vinduet på Kjærsund-hytta.

En liten røyksopp så ut som et dyr med to øyne ved første øyekast! Og det var ikke den eneste soppen jeg så - to knøttsmå, knalloransje kantareller lurte i den ellers så gråbrune skogbunnen. Dessverre var Tinka ekstra ivrig på trekking, så jeg rakk ikke å feste dem til minnebrikka, langt mindre plukke dem. 





På nabogården til Kjærsund er det dåhjort! De holder seg langt unna, men det går an å zoome gjennom innhegningen. Det er sau der også, og like ved fôringsplassen deres er det alltid mange fugler, og ofte ekorn. Tinka har forstått at det ikke er noen vits i å jage fugler, men Ekorn-Jensen er veldig spennende. Dagens eksemplar var en særdeles velfødd utgave, og han var like nysgjerrig som oss!









Takk for en fin tur i tåka!
 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Tinka på tur

Tinka på tur

41, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 41 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits