Et lite spor til hunden!


Hei sveis, dette er hunden, i egen firbente personlighet. Jeg synes jo det er kjempegøy å gå spor, men i det siste har ikke Gro vært så flink til å ordne det for meg. Det har gått mest i smeller og rally og turer i marka med Fenrik og Raja. Endelig fikk hun fart på seg og ordnet et spor, og det var lyst ute og vi hadde med griseøre og godbiter og kaffe og sjokolade, så det ble veldig moro! Jeg ser ikke helt poenget med de korte pinnene som Gro legger ut, så dem bryr jeg meg ikke om, og jeg tror ikke Gro rakk å plukke dem opp heller, så de kan noen andre ta med seg og kanskje tygge litt på. Det er visst meningen at jeg skal markere på dem, men jeg vil jo bare komme meg til slutten av sporet, for der ligger lekepinnsvinet som lager lyd når jeg tygger på det, og noe av det beste i verden er å løpe etter det når Gro kaster det rundt, også bære det tilbake til bilen.

Noe av det som er litt kjedelig, er å vente i bilen mens Gro legger sporet, for da går hun tur i skogen med sporposen og roter rundt, og så må vi vente lenge. I dag kom morfar forbi bilen mens jeg satt og ventet alene, så da gikk vi en tur med ham da Gro kom tilbake. Det syntes jeg var kjempefint, enda jeg aller helst ville begynne på sporet med en gang. Men til slutt kom vi tilbake, og enda sporet ikke hadde godgjort seg så lenge som det pleier, gikk vi det, og jeg fant fram hele veien, gjennom kvisthauger og over trestammer og oppi våt mose. Gro klaget over at hun var våt på føttene, men da kunne hun jo bare ha unngått den myra - ærlig talt! Helt til slutt fant jeg pinnsvinet under noen kvister, og etterpå ble det griseøre til meg og kaffe til Gro. I vinter håper jeg Gro lager spor litt oftere til meg, for det er spennende. Også er det så deilig å sove i sofaen etterpå! Voff!

God helg!

Om noen år vil du nok le av det...

Jeg har et lite arsenal av kåseri-liknende tekster om ulike sider ved livet med hund, og de må jo brukes til noe fornuftig! Kanskje blir de til trøst for ferske hundeeiere - jeg vet at jeg selv ville likt å lese om andres ikke helt perfekte opplevelser med hunden da jeg strevde som verst. Håper i hvert fall at noen kan kjenne seg igjen og le!

DRITTBIKKJA

Det er tredje dag i fjellet. Anita og Raja og Tinka og jeg er på vei fra Eriksbu til Øvre Fjellstul. Vi har forlatt Blefjellmassivet og er i gang med nedstigningen mot turens tredje hytte. Tåka hyller seg trolsk og stemningsfull rundt landskapet og gjør sitt beste for å dekke over høstfarger og røde T'er. Tinka bærer en nokså tung kløv og er helt utrolig flink. Hun lar seg knapt merke ved den og vagger omkring oss i lett trav. Raja drar fra tid til annen i vei for å undersøke interessante harespor, mens Tinka forstår at hun er "på jobb" og holder seg i nærheten. Tredje dag med tung kløv stoler jeg på at hun ikke stikker av, så hun får gå løs. Jeg er ikke så rent lite stolt av pakkeselet mitt, der det vimser litt hit og litt dit, rusler foran oss på stien og tar imot ros og godbiter med den største selvfølge. Når Raja finner det for godt å komme innom, kaster Tinka seg over henne for å holde henne hos flokken, uten at det hjelper. Plutselig haster Tinka etter Raja, inn i furuskauen og tåka. Jeg regner med at hun kommer fort tilbake, nedlessa som hun er, så bekymra blir jeg ikke. Og ganske riktig, etter et par minutter kommer hun løpende sammen med Raja.

"Hva er den lukta?" spør Anita.
"Har en av bikkjene prompa?" spør jeg. "De har jo drukket mye myrvann i dag. Da pleier det å lukte helt grønnjævlig av Tinka sine."
"Nei, det her er noe annet," mener Anita.
Brått fyker Tinka forbi oss, og vi innser med gru at det er henne det lukter av.
"Ho har gnidd seg i noe," sier jeg. "Se, det er helt lysebrunt på skulderen og brystet på ho. Hva ER det ho har gnidd seg i? Ikke- - -? Det er ikke- - -"
Men det er det. I det Tinka kommer tilbake, ser vi det, vi lukter og erkjenner. Og stønner.
Mannskit. Menneskebæsj.

"UÆÆÆÆÆÆÆ!" Hylet kommer fra oss begge.
Det tar noen sekunder før det virkelig går opp for meg hva Tinka har bedrevet, og hva drittstuntet hennes betyr for meg. Skjellsordene hagler, sukk og stønn lyder gjennom skogen. Jeg tror jeg hyler på et tidspunkt også.

Ikke så avsindig lenge etterpå kommer vi til en bred bekk. Jeg stålsetter meg. Nå skal hunden til pers. Kløven tas forsiktig av. Det bannes og svertes. Så står jeg der, med ett bein på hver side av bekken og en sprellende hund mellom dem. Tinka er helt klar på at det er uhyre ufint av meg å prøve å drukne henne på denne måten og setter seg kraftig til motverge, men i dette tilfellet er jeg ubøyelig. Jeg bruker alle de kreftene tre år med råsterk hund har gitt meg, og hun kommer seg ikke unna mitt jerngrep. Ikke før jeg har fått gnidd av det verste med en kvadratkilometer med mose, såpe og vann. Til slutt er det ikke stort mer å gjøre. Kløven må også til pers, men den spreller i hvert fall ikke!

Jeg tilbrakte mine glade studiedager i Finnmark, og der snappet jeg opp en del uttrykk som kommer godt med i en situasjon som denne. Jeg øser dem ut, alle sammen, med da capo al fine. Det hjelper. Og hadde jeg hatt en voodoo-dukke tilgjengelig, ville nok den stakkars, fornødne turgåeren slitt med byllepest og nervefeber til langt over nyttår.

Vi får vekk dritten, men lukta sitter i. Et langtrukkent ul glipper ut av meg når vi forlater bekken, for jeg bare avreagere. Tinka og Raja ser på meg og på hverandre; de har fått bekreftet sine verste mistanker - Gro har tørna gæern. Anita, på sin side, lokker med grønnsåpe og varmt vann når vi kommer fram til Øvre Fjellstul, og det hjelper litt på humøret. Vi finner faktisk en flaske med grønnsåpe på kjøkkenet på stulen. Ô lykke! Vann varmes på ovnen, og stakkars Tinka må til pers igjen, selv om det er gufsent ute og det begynner å regne. To omganger med grønnsåpe, og lukta blekner. Stakkaren er lettere traumatisert etter to bad på én dag, og store deler av kvelden og neste dag tilbringes med halen mellom beina. Dessuten er hun usedvanlig kosete og synes skrekkelig synd på seg selv.

Vi når målet - hytta til Anita - litt utpå ettermiddagen fjerde dag. Jeg har faktisk klart å le av Tinkas stunt allerede, skjønt jeg har vel sjelden vært mer fortvila som hundeeier. Tinka deler fortvilelsen, for hun må nemlig i badestampen igjen! Lukta sitter i, men etter to omganger med grønnsåpe på hyttetunet til Anita, blekner den enda mer, og en dusj hjemme, med en liter hundesjampo, tar knekken på stanken for alvor. Kløvsekken stappes i vaskemaskinen sammen med dobbel dose av den der anti-stank-såpa som det reklameres sånn for i disse dager, og reklamen lyver ikke. Lukta blir borte, og jeg slipper å bytte ut den dyre kløvsekken! Jeg jubler og merker at det går lettere å le av hele hendelsen. Det er bare ett problem: Tinka har fått sansen for menneskebæsj, og Blefjell-drittstuntet er bare det første i en lang og lite velduftende rekke.


Tvangskosing på tur. Dette var før det famøse drittstuntet.

#hundeliv #friluftsliv #livetmedhund #hund #fjelltur #turistforeningen #dntkongsberg #tabber 

Slagsauer og andre skrekkøgler

De som har lest denne bloggen en stund, har nok fått med seg at Tinka er redd for sau. Følgende tekst er et kåseri om fordeler og ulemper ved å ha en saueren hund.

SLAGSAUER OG ANDRE SKREKKØGLER
"Mine gårdsdyr setter pris på at du har hunden din i bånd." Dette står på et skilt langs en turvei i nabolaget vårt. Turveien går gjennom gården til en bonde som har både sauer, høns og ender, tidvis også kaniner. Skiltet er morsomt illustrert, med en lykkelig hund som løper omkring blant gårdsdyra så høns og kaniner skvetter veggimellom. Jeg har flere ganger lurt på å foreslå en endring i ordlyden: "Hunden min setter pris på at du har gårdsdyra dine bak lås og slå." Men så er jeg litt usikker på om bonden synes det er like morsomt.

Det er nok på tide med en forklaring, og jeg gjør det med en innrømmelse. Da Tinka var ca ett år, fikk jeg henne saueren. Ja, med strømhalsbånd. Metoden er omstridt, men han som gjorde det, var proff og kunne sine saker. For min del var det en nødvendighet, siden Tinka noen uker i forveien demonstrerte både jaktiver og utholdenhet innen faget. Bikkje, kløv og sau forsvant i et heidundrende tempo. Like etter kom bikkja tilbake, med kløven på snei og halen rett til værs, strålende fornøyd med egen innsats og øvelsen som sådan. "Greit, Tinka," sa jeg. "Nå tar vi den telefonen! Detta skal vi ikke ha noe mer av!"

Senere på sommeren kjørte jeg inn på tunet til mannen med sauene og strømhalsbåndet for annen gang. Mannen møtte oss, vi gikk mot saueinnhegningen, og Tinka var så redd at hun neppe ville ha registrert det om fyren gikk med nystekt og velduftende bacon rundt halsen. "Jeg har sett nok, jeg," sa han da vi nærmet oss innhegningen med slagbjørner i fåreklær. "Den hunden jager ikke sau mer i sitt liv. Vi trenger ikke å utsette henne for den behandlinga en gang til." Og dermed fikk Tinka eget bevis fra Norges Jeger og Fiskerforbund på at hun er saueren på livstid.

Saueren hund er praktisk. Særlig når man bor på et sted med mange gårder og store innhegninger fulle av ulldotter. Samtidig kan det være litt av en prøvelse. Særlig når man bor på et sted med mange gårder og store innhegninger fulle av ulldotter. Behandlingen fungerte nemlig så bra at Tinka mer eller mindre nektet å gå forbi sauer i et helt år etterpå. Etter hvert forstod hun at slagsauene ikke kom ut for å ta henne, men fem år senere senker hun fremdeles kroppen, legger ørene bakover og trekker som et middels lokomotiv for å komme fortest mulig forbi. Er det flere i følget, går hun helst mellom menneskene. Er vi alene, setter hun seg boms ned et par hundre meter fra skrekkøglene og synes vi skal snu. Hun har et svært godt utviklet mentalt kart over Jeløy, og her har hun plottet inn ulike severdigheter; mormor og morfars leilighet, niesenes hus, drikkevann, utsiktspunkter, spennende steinrøyser, gata til bestekompisen - og alle øyas sauebønder. 

Jeg håpet egentlig at behandlingen skulle ha en viss overføringsverdi på vilt. Øya er full av rådyr, og det kunne vært praktisk med hund som ikke jager. Men dessverre. Rådyr løper jo og skal altså jages, i følge Tinkas Lov, i likhet med katter, humler og stisyklister. Nå skal det til Tinkas forsvar nevnes at hun ikke var spesielt høy i hatten da vi ble forsøkt isenkstirret av et grettent reinsdyr i Femudsmarka, men det var tross alt del av en nokså tallrik flokk og kunne minne om sau. Overføringsverdien er dog ikke totalt fraværende; Tinka har hatt et par ublide møter med strømgjerder, helt på eget initiativ, og har respekt for gjerder som slår og alle dyr som befinner seg bak dem. Om det er kaniner, griser eller okser, er Tinka revnende likegyldig. 

På fjellet hender det at lumske, ullkledde skrekkøgler går fritt omkring. Nysgjerrig bjellesau burde etter Tinkas oppfatning være avmerket på kartet, slik at Turistforeningen kunne merke om rutene, eller i det minste foreslå en valgfri rute uten risiko for å påtreffe bufe. Skjønt sau er strengt tatt ikke det verste en hund kan treffe. På vei ned Utladalen, da vi nærmet oss Årdalstraktene og hadde forlatt hårnålsstier og myrull, ble vi hilst velkommen til ei seter av to svært omgjengelige kalver. O hildrande du! At jeg tilfeldigvis hadde en livredd trekkhund i hver hånd satte nok ekstra preg på situasjonen. Mitt tobeinte turfølge er meget dyrekjær og ville både ta bilder og hilse på, så jeg stod på veien med en grandboxerelgschæf i den ene hånda og en breton (eller spretton!) i den andre. Sjefskalven kom småjoggende imot oss, og Tinka viste alle tenkelige tegn på panikk. Sprettonen var ikke helt på høyden, den heller. Tiden for godsnakking og ro var forbi, det var også tiden for utveksling av høflighetsfraser med kalven. "Vi går!" ropte jeg til den tobeinte hobbyfotografen og var nok ikke spesielt høflig mot henne heller. Dermed skvatt to vettskremte bikkjer med en litt stressa mossing på slep nedover grusveien mens sistemann tok seg god tid til kalvekos. "Ble du redd?" spurte hun etterpå, litt lattermild. "Det var jo bare kalver!"

Jeg fnyste. Redd? For kalvene - nei. For hva tilsammen 50 kg vettskremt hund kunne finne på hvis jeg ikke fikk dem unna i en fei - JA. Definitivt.

Så jeg kommer herved med en liten bønn til alle som driver gårdsbruk med sau, kyr, hest, gris, alpakka, kaniner eller annet livsfarlig og uberegnelig bufe; "Hunden min setter pris på at du holder gårdsdyra dine bak lås og slå." Tusen takk!

De livsfarlige og uberegnelige slagsauene mesker seg med godsaker. Disse bildene er fra Tinkas første vinter.

#sau #hund #hundeliv #sauerenhund #reddhare 

Kult med besøk!


Heisann, Tinka her! (Ikke på bildet, da, for det er jo Raja som er den aller beste venninna mi i hele verden og den første hunden jeg ble kjent med da jeg kom til Gro og jeg bare var ni uker.) Det er skikkelig kult når Raja eller Fenrik er hos oss, og aller best når de skal sove over. Ikke begge på én gang, kanskje, for det hadde nok blitt litt mye for Gro, men hun klarer seg ganske bra. I natt ville Raja faktisk ligge inne på soverommet med Gro og meg, enda hun som regel ligger for seg selv i stua både hjemme hos seg selv og borte. Men det var veldig hyggelig, og jeg var kjempeflink og lot henne være helt i fred. Jeg var jo ganske trett selv også, for i går gikk vi i et nytt slags bånd som gjorde at vi kom mye nærmere hverandre, og det var ganske så vanskelig, skal jeg si. Gro kalte det for en hanefot, og det var en ring med to korte bånd i, som hun festet ytterst på strikklina mi, sånn at vi bare gikk i ett bånd. Gro sa etterpå at det kanskje hadde funka bedre på Fenrik og meg, for vi trekker jo like mye begge to. Raja liker jo best å gå litt bak Gro, mens jeg trekker foran, men det gikk ikke nå. Vi ble nokså flinke til slutt, alle tre, men det gjør ikke noe om vi ikke går i hanefoten mer, synes jeg.

 Ja, altså, Raja har besøkt oss i helgen, men det skjønte dere vel kanskje. Det er faktisk nøyaktig ett år siden sist hun sov over, for det var facebook så vennlig å gjøre Gro oppmerksom på. Da var vi på klubbstevne i rally, og Raja fikk prøve, enda hun aldri hadde gått rally før. Men i år er klubbmesterskapet først om to uker, så nå ble det bare turer. Heldigvis er Raja mye bedre til beins nå, så vi kunne gå litt lenger. Helt til Våler varde, faktisk.

I dag var Fenrik og Vigdis på parkeringsplassen allerede da vi kom, og vi skulle gå tur sammen hele flokken. Fenrik og jeg fikk løpe løs hele tiden, bortsett fra da vi var på varden, for da trodde Gro kanskje at vi kom til å møte noen, og da må jeg være i bånd, for ellers kan det hende at jeg skremmer dem enda jeg bare vil hilse på og leke, men sånn er det når man er stor og sterk og løper veldig fort. Det kom ingen, så jeg syntes det der med båndet var bare tull. Men Vigdis hadde vafler, så da gikk det greit. Det var en hel plate bare til oss hundene, og jeg tror kanskje at jeg fikk mest, for - som dere ser på bildet over - jeg er eksepsjonelt god til å tigge. Jeg sitter alltid på første rad og er ikke redd for å gi litt ekstra. Gi labb eller reise meg på to med labbene på knærne til mennesket eller noe sånt. Gro sier at jeg kunne vunnet VM i tigging, og hun har nok rett i det. Dessuten er jo jeg den største og sterkeste av oss i flokken, så da har jeg fortjent mest godbit også. På vei tilbake løp jeg løs igjen, og vi var i skogen og i myra og overalt helt til jeg ble sliten og gikk sammen med Raja og Gro og Vigdis.

Etter turen til Våler varde var både Raja og jeg veldig slitne, og vi våknet bare da det var middag. Jeg fikk vom, for det liker jeg, men Raja liker ikke det. Hun er litt rar sånn sett. Når Raja får mat, må jeg sitte i gangen bak lukket dør, for hvis jeg kommer i nærheten av maten hennes, blir Raja redd for at jeg skal ta den, også vil hun ikke ha. Og selvfølgelig ville jeg tatt maten hvis jeg fikk sjansen, og særlig i dag, når Gro hadde oppi litt kylling for at Raja skulle spise! Jeg fikk også kylling, så da var det greit. Etter middagen sov vi litt til, og Raja gikk inn på soverommet og la seg i sengen min. Da la jeg meg i Raja sin seng, sånn at vi ble skuls. Raja liker aller best å ligge på mine tepper og senger når vi er sammen inne, sånn har hun holdt på bestandig, og da må jo jeg legge meg på hennes plass.

Nå har Anita hentet Raja, og jeg savner henne ganske mye og håper at hun snart kan komme til oss igjen, for jeg synes det er veldig hyggelig når vi kan være en hel flokk, selv om det er fint med bare Gro og meg også.
Her kommer noen bilder fra turen vår i dag:

Her er Raja som tigger vaffel. Hun er nokså flink til å tigge, hun også.


Fenrik tigger også.

Her står Gro oppe i utkikkstårnet og har stilt inn kameraet på miniatyr. Vi ser ut som playmo-hunder!


Det går en sånn kraftlinje, som menneskene kaller det, gjennom skogen, og det summer i den, men jeg bryr meg ikke om den.


Det er mange fine farger om høsten, selv om jeg ikke tar meg tid til å nyte dem. Når det gjelder mose, liker jeg best å vri meg i den!


Sånn er det med myra også - fine farger, men best å løpe i!


Her ser jeg etter Fenrik, som snart kommer løpende.


Takk for fine turer i helgen, Raja! Voff!

Kennel "Logrende haler"!


Hva er bedre enn en logrende hale foran seg på stien? To logrende haler, naturligvis! Vi har utvidet flokken med Raja denne helga, og i dag har vi vært en runde rundt Årvoldtangen. Det er ikke distriktets lengste rundttur, akkurat, men vi ble slitne likevel, alle tre. Jeg kjøpte en såkalt hanefot i går, for det ser veldig greit ut på bilder. Men enkelt? Ikke første gang, i hvert fall, verken for meg eller bikkjene! Den ene trakk den andre med, og den der ene var stort sett Tinka. Raja tok igjen et par ganger, så Tinka ble dratt baklengs inn i fuglekassa, mens jeg prøvde å holde lina såpass kort at det ikke ble ubehagelig for noen av dem når den andre trakk. Tjoho, det ble litt av en testtur! Men vi fikk det til, og jeg skal hilse og si at det gikk unna når Raja også bestemte seg for å dra litt.

Høsten har malt bladene gule og røde, og når sola står rett på de brune gresstustene i vannkanten, skinner de som bronse. Men når en går med to hunder, da får en ikke nødvendigvis med seg alt det vakre, for hvis en ikke ser hvor en sjøl og bikkjene setter beina, da går en fort på snørra! Vi fikk litt orden på hanefoten etter hvert, og stort sett skjønte hundene at de ikke trengte å gå på hver sin side av trær. Særlig Raja skjønte det - hun er nok en del hakk smartere enn Tinka sånn sosialt sett. Tinka, på sin side, synes det viktigste er å komme seg framover og være førstemann til enhver tid. Bulldoseren som bare turer fram og ikke ser stort lengre enn til sin egen snute. Men selv bulldosere blir slitne, ikke minst av å måtte samhandle med andre og gjøre ting som er uvant. Nå ligger de og sover på hverandres saueskinn og er enige om at det var en bra tur!


Raja ved Vansjø.

Her tenkte jeg å ta et fint bilde av den helt stille dammen, men akkurat idet jeg fant på-knappen på kameraet, ble Tinka tørst...


Grevlingbukt ved Vansjø.


Raja og Tinka snuser etter godbiter, så jeg får spist matpakka i fred. Nesten.


Takk for turen!

Tinka på Oslo-tur!


Kort oppsummert Oslo-tur: Jeg tryner på vei til toget og skrubber opp håndflatene, vi hiver oss på toget fordi jeg tror vi er sent ute, finner et bra sete, prøver å oppnå øyekontakt med konduktøren for å kjøpe billett, hun smiler tilbake, nikker og haster videre, og dermed kommer vi oss gratis til Oslo. I hovedstaden spaserer vi opp Karl-Johan, Tinka prøver å jage noen duer, jeg bruker opp pengene vi sparte på toget, på to bøker på Outland, hvor man får ha med hunden inn, og hunden får kos og oppmerksomhet. Så går vi videre, gjennom Slottsparken, snirkler oss mellom folkemengder, har god kontakt og gjør knallgode passeringer, marsjerer litt for langt og konsulterer min nye, gode venn Googlemaps, finner tilbake både til rett vei og til skilt pålydende "Vigelandsparken", Tinka blir påkjørt av en syklist uten ringeklokke, hyler og må trøstes, uten at syklisten stopper, vi kommer oss videre og spiser matpakka på en benk i utkanten av Vigelandsparken. Tinka kommer til seg selv og synes pølsebiter er en strålende idé, før vi rusler en runde i parken, ser på Monolitten og Sinnataggen og ender og svaner og blir fotografert av en hyggelig kineser på ferie som forelsker seg i Tinkas perfekte poseringer. Ut av parken, ned mot sentrum, innom en dyrebutikk med avsindig dyre godbiter og en veldig spennende grå jako (eller hva de nå heter) i bur, oppdager at vi allerede er ved Parkveien og Inkognitogata (fantastisk gatenavn!) og innom Nomaden, hvor Tinka legger seg ned på gulvet helt frivillig og jeg kjøper en bok. I Slottsparken er ekorn det mest spennende vi får øye på, og endelig får Tinka tisse. Det varer en stund. På vei ned Karl-Johan kan duene puste rolig, for de er ikke spennende lenger, og på toget hjem (med forhåndskjøpte billetter til oss begge denne gangen), er hunden svææært sliten, men klarer å holde seg sittende for å ha kontroll på vogna. Tross alt. Etter en bedre middag med tørrfor og vom befinner hun seg i sofaen i utpreget avslappet positur og ytrer kun enkelte grynt fram til leggetid.

Vi tok altså en tur til hovedstaden. Det var lenge siden sist, og iblant synes jeg det er greit å dra med Tinka til steder hvor hun virkelig får utfordret seg selv. Dagen gikk helt strålende, og Tinka viste seg fra sin beste side, med supre passeringer og god kontakt. Riktignok prøvde hun å snappe til seg noen duer på begynnelsen av dagen, men jeg holdt henne i kort bånd, så duene klarte seg fint. Mot slutten av turen gadd hun ikke å se etter dem, engang; hun var altfor sliten! Når det er sagt, så tror jeg nok Tinka ville sagt at jeg også viste meg fra min beste side. Sjelden har jeg vel delt ut så mange godbiter for så lite, men når det resulterer i så fantastisk oppførsel, synes jeg det er helt greit. Hun fikk rester fra matpakka også, og vi tok småpauser og snusepauser og la alt til rette for hunden. Det eneste skumle som hendte, var altså at Tinka ble påkjørt av en sykkel, og det var min skyld. Jeg skulle bare snyte en forkjølet nese og la ikke merke til syklisten som kom bak oss på fortauet, så Tinka fikk litt for langt bånd og gikk mot kanten av fortauet. Plutselig hørte vi "Shushush!" samtidig som fyren kjørte rett inn i Tinka, uten å bremse. Han kjørte videre, enda både Tinka og jeg hylte, og var ikke interessert i å høre hvordan det gikk. Men det gikk jo bra, selv om Tinka var litt shaky en liten stund. Og greit, jeg skulle passet bedre på, men vanligvis har vel sykler ringeklokker? Nåja, vi slapp fra det med skrekken, og det er jeg nokså sikker på at syklisten gjorde også, men han burde ønske seg ny ringeklokke til jul.

Vigelandsparken er et fint sted å ta med hunden. Det var mange hunder der, og de som lekte på plenen var veldig spennende. I det minste klarte Tinka å unngå lyktestolpene nå; her om dagen gikk hun framover, så bakover på en katt som hun nesten hadde klart å hilse på, og - BONK! - der stod en lyktestolpe i veien, gitt. Mulig hun har lært at det lønner seg å se forover og ikke mot alt annet som er spennende langt der borte i øyekroken! Etter at vi spiste nistematen på en benk, sjarmerte hunden en turist fra Kina, som snek seg bort for å ta bilde mens hun poserte på steinkanten langs et av monumentene. Jeg tok noen bilder, jeg også, skjønt selfier med hund har det med å bli litt rare. Noen har hunder som mer enn gjerne sitter tett inntil mennesker, det har ikke jeg. Min hund poserer gjerne på trestammer og stubber, legger hodet på skakke når jeg sier "ekorn" eller "pus", men å ta selfie med matmor, det liker hun ikke.

Når vi er på Oslo-tur, er det noen butikker vi må innom. Outland er en butikk der det pleier å være greit å ta med hunden inn (jeg spør alltid, for det kan jo være at noen er allergiske eller livredde!) og hvor de dessuten har mange spennende bøker, tegneserier og notatbøker. Jeg har hatt henne med til Trondsmo også, men den veien skulle vi ikke i går. Derimot gikk vi rett på Nomaden, hvor de har reisebøker og reiseutstyr. Der var hun såpass sliten at hun la seg ned på gulvet og ikke engang gadd å bry seg om at det kom inn en annen hund. Men det er praktisk å kunne ha med bikkja inn i butikker og være trygg på at den oppfører seg ordentlig, for eksempel i tilfelle man trenger å prøve en sele på XXL, eller noe!

Det var en veldig sliten grandboxerelgschæf som satte seg på et nokså fullt lokaltog i fire-tida. Vi fikk plass, og vogna fikk bedre og bedre plass etter hvert som folk gikk av. Fra Sonsveien og hjem hadde vi en hel avdeling for oss selv, og konduktøren satte seg like ved og syntes Tinka var veldig rolig og flink. Det syntes jeg også. Hun lå faktisk en del av veien! Det ble buss hjem fra stasjonen, for jeg var temmelig sliten jeg også, og gadd ikke å gå enda lenger på stive asfalt-føtter. Og matmor blir også sliten av å være på alerten en hel dag. Dagen var super, men det blir nok en stund til neste Oslo-ekspedisjon, og i dag måtte vi til Kjærsund og Vansjø for å avreagere!

Takk for turen!

Kennel "Hei, hvor det går!"


Vi er barnevakter for Fenrik denne helga og har gjort vårt beste for at han ikke skal savne mammaen sin for mye og dessuten ha lyst til å komme tilbake en annen gang! Alt i alt betyr dette tur i skog og mark, god mat og griseører, lek i hagen og kos. Fenrik er mye mer kosete enn Tinka, og han vil gjerne både ligge i fanget og i armkroken. Prøver jeg å løfte Tinka opp på fanget, får hun åndenød og spreller så man skulle tro at noen holdt på å ta livet av henne. Hun kan gjerne ligge i sofaen ved siden av meg, men blir det for mye kos, hopper hun ned og legger seg på gulvet isteden.

De to hundene er gode venner og har lært seg å være rolige sammen også, ikke bare herje. Altså er det problemfritt å ha dem inne sammen, selv om Tinka aldri har hatt overnattingsbesøk av andre enn Raja før. De er rolige om natta (bortsett fra Fenrik som vandrer fram og tilbake, men Tinka lar seg ikke distrahere - om natta sover vi, bare så han vet det!) Dessuten har vi gått lange turer, så de har fått brukt seg fysisk. Også har de lekt i hagen. Og tygget litt på hverandre. Merkelig, det der; de veksler på å ligge med strupen mot hverandre, sånn at de kan kosegnage på hverandre. Det får heller være om jeg leverer Fenrik med sikkel i pelsen!

Utendørs, derimot, kan de to være en aldri så liten utfordring. Med solid hoftebelte fra nonstop dogwear, to kraftige karabinkroker og seler og strikkliner fra selvsamme non-stop, har vi vært i skog og mark og gatelangs, og selv om remmer og tøy holder, merkes det i knær og rygg når man går med to trekkvillige bikkjer! Hoftebeltet var nokså stramt i ryggen og heller utvidet på framsiden! Naturligvis kan man ta dem inn og holde dem i bånd i hver sin hånd, men det er temmelig slitsomt for armene i lengden. På den positive siden, må jeg jo nevne at dette er super trening for balanse, kjernemuskulatur og tricepser! Dessuten gjør det underverker for oppmerksomheten, for om det ikke var viktig å se hvor jeg satte beina før, så ble det det i går, på litt ulendt sti i Mossemarka. Særlig i nedoverbakke. Det var da jeg kom på kennelnavnet "Hei, hvor det går", for det var nøyaktig det det gjorde! Men moro var det!

Fredag fikk vi følge av Anita og Raja i Rambergløypa, og Anita tok Fenrik. Med jevnt fordelte trekkhunder gikk turen raskt unna, og etter en liten tur i badestampen, var hundene veldig rolige - og en smule fornærmet - resten av kvelden. I dag har vi gjentatt suksessen, men gått til Våler varde isteden. Tur, vafler og litt gjørmebad har gjort sitt til at hundene er ganske rolige i kveld også, og Tinka er helt klar på at vi kan passe Fenrik flere ganger. Hun storkoser seg med å ha kompisen på besøk. Endelig har hun flokken sin hjemme!

Trekløveret i farta.

Vafler, blåbærsyltetøy og kaffe - bli'kke bedre enn detta!

Raja har gjemt seg i lyngen og synes spisepausen tar altfor lang tid.

Fenrik skal bare drikke litt, og det gjøres best ved å legge seg oppi vannhullet.

Fornøyde venner.

Takk for turen!

Våt helg i skogen!


Det er kanoføre i Mossemarka! Og sopp. Mye sopp. På slutten av dagens tur hadde Vigdis hetta full av kantarell, traktkantarell og steinsopp. Tinka fikk søke etter kantarell et par steder, mens Fenrik var ute og søkte fugl. Tinka synes forresten at jakthunder er oppskrytt som bestevenner. De bare stikker av; Raja løper lenger enn det Tinka synes er greit, og Fenrik løper fortere enn henne. Når de kommer tilbake, derimot, er Tinka i sitt ess og gjeter alt hun er god for! Hun forvandles til en real kjeftesmelle og hiver seg over kameratene for å hindre dem i å fly avgårde igjen. Uten nevneverdig hell, naturligvis, ettersom verken Raja eller Fenrik synes det er særlig hyggelig å bli holdt i nakkeskinnet eller tatt yttersvingen på bare fordi Tinka absolutt vil ha flokken sin på ett sted. Men hun kan heldigvis snakkes til, og så langt i friløp-sesongen har hun vært flink til å gi seg når vi menneskene griper inn. Med den oppførselen ender hun vel som Viggo Venneløs. Denne helga har vi vært i Mossemarka med Vigdis og Fenrik begge dager, og på torsdag løp hun løs med Raja da Anita og jeg var på rekognoseringstur før vi tok med valgfaggruppa vår i natur, miljø og friluftsliv til Årvoldtangen. Herlig gruppe, forresten, som vi gleder oss til å ta med på turer i nærområdet! Da det ikke var særlig med blåbær i skogen, plukka vi søppel isteden, og elevene gjorde en super innsats! Ingen sure miner, bare smil. Dette gleder vi oss til!

Men tilbake til Mossemarka. Tinka har vist flere nye sider av seg selv i løpet av sommeren og høsten. Hun agerte fredsmekler mellom Fenrik og Rossi på telttur da de to hannene barket sammen - hun gikk mellom dem flere ganger og fikk Fenrik til å leke istedenfor å utfordre den langt eldre herremannen som han ikke hadde møtt før. Det var ikke like vellykka alle gangene hun prøvde, men det var første gang jeg så henne ta den rollen, og det var ganske moro. I skogen denne helga har hun gått mye sammen med oss menneskene og svinset mye mer rundt oss enn hun har gjort før. Ikke har hun vært så fornærma etter at jeg begynte på jobb igjen etter ferien heller. Tidligere har hun vært ordentlig sur på meg etter sommerferien, og hun har trengt M Y E mental stimuli. Nå er hun stadig i godt humør og krever ikke all verdens. (Kan jo ha noe å gjøre med at båndtvangen er over, selvfølgelig.) Det er ganske deilig å ha en voksen hund! At hun faktisk har brukt seks år på å bli ordentlig voksen, får bare være.

Både lørdag og søndag ble vi temmelig bløte. Lørdag fordi vi ikke hadde fulgt godt nok med på værmeldinga, søndag fordi turen selvfølgelig varte mye lenger enn planlagt, og plutselig hadde vi både regn, lyn og torden over oss.
Her kommer noen flere bilder fra helga:

Kult å endelig leke med Fenrik igjen, også to dager på rad, da! Bare synd at han har "våknet" så til de grader som vakthund, synes Tinka!

Lykkelig breton på tur.

I tigersprang over den lettere oversvømte bekken!

Klar for landing!

En liten stålorm la seg tålmodig tilrette. Den ser litt forspist ut.

Sopp,

sopp,

og mere sopp.

Stilig farge, men neppe spiselig!

Når man ikke har tatt med soppkurv, må man improvisere.

Tinka 

Fenrik

I farta! Man kan ikke alltid stå stille når det skal fotograferes.

Breton i full galopp!

Og så var det tid for godbit. Er det pølser i sikte, er det ikke måte på hvor stille de kan sitte!
Takk for helgens turer!

#blandingshund #turmedhund #mossisentrum #mossemarka #fremsnakkmoss #skogstur #friluftsliv #hverdagsturer

Med flokkinstinkt på bærtur!


Tinka er et flokkdyr, det har jeg visst lenge. Å være på tur med en flokk er helt topp, for da har hun noen å passe på, noen å gjete og noen å leke med. En stakkars hundeeier kan ikke være alle disse tingene på én gang og i tillegg plukke bær! Da vi jumpet ut av bilen i formiddag, var Tinka kjempefornøyd, for på denne parkeringsplassen pleier vi å møte kjentfolk og -hunder. Hun var nok litt skuffa over å ikke treffe noen av vennene sine, men hun ble med bortover sykkelveien og videre inn stien til høyre. Litt oppi lia satte hun seg boms ned og så på meg. Vi kunne da ikke fortsette å gå før Raja og Fenrik var kommet!? "Vi skal på tur alene i dag, Tinka!" sa jeg, og fikk henne med videre. Greit nok, men hun satte seg ned flere steder. Til slutt slapp jeg henne løs. Hunden gikk i hælene på meg ganske lenge, før hun begynte å lete etter Raja og Fenrik, som hadde vært med sist vi var på tur akkurat her.

Omsider skjønte hun at vi skulle gå alene. Vi gikk delvis samme runden alene på fredag, men litt lenger, og da tødde hun opp etter hvert og måtte tilbakekalles fra et par forsøk på å spore opp noe veldig spennende, sannsynligvis ekorn eller rådyr. Var svært stolt og fornøyd da hun kom på plystrekommando! Grunnen til at hun fikk en lang løpetur fredag, var at hun skulle være rolig i kroppen til lørdagens rallystevne i Drøbak, men der tror jeg at jeg forregnet meg litt. Tinka var nemlig helt vanvittig rolig på stevnet og ignorerte alle kommandoer. Jeg tror det var en kombinasjon av nytt sted og nervøs matmor. Når jeg er stressa, beroliger Tinka meg ved å late som om jeg ikke eksisterer. Vi diska så det sang, for jeg fikk henne ikke ned i dekk, og senere i løypa, ved skiltet der man skal gå først ett, så to og så tre skritt, og hunden sitte ved fot ved alle stopp, da ville hun ikke engang sitte. Hurra! Heldigvis våknet hun under lagstafetten, så Mossekråkene kom på 2. plass. Neste rallystevne er om tre uker, og da må jeg nok legge en ny slagplan!

Jeg har gått til anskaffelse av bærplukker denne sesongen, og selv om det ikke er like mye og like store bær som de siste par høstene, er jeg knapt til å styre. Alle norgesglassene er fylt opp, og jeg har frysetøy og bær i fryseren og likør "in the making" på benken. Tinka bærer over med meg og gumler blåbær selv. Best er det når vi har følge, for da kan hun leke og gjete alle som går på hvert sitt sted og ser etter bær og sopp! Hun syntes nok at dagens tur ble grei også, da hun endelig fikk griseøre og siste bit av matpakka!


Takk for turen!

Litt av en hundehelg!


Siste helg i ferien til Gro ble heldigvis en veldig fin hundehelg, selv om vi måtte dra hjem fra Kjærsund til slutt. På torsdag pakket Gro hiet vårt igjen, og jeg fikk også bære litt, for vi skulle ikke gå så langt, så jeg bar maten min i den fine, nye kløvsekken som er blå og mye mindre enn den gamle. Så kom Vigdis og Fenrik og hentet oss, og vi kjørte ganske langt, helt til vi kom til en sti, og der sto bilen til Raja også, og jeg luktet at hun hadde gått foran oss, så jeg trakk veldig. Det gjorde Fenrik også, så Gro og Vigdis var litt slitne da vi endelig kom fram selv om det var ganske kort. Vi gikk til det vannet som Gro kaller Ravnsjøen, og vi skulle helt ut dit hvor det er skikkelig bratt ned og menneskene må holde seg i tau og gå i trapp og hvor det står et lite hus der det ikke bor noen. Det er kjempefint der! Da det ikke var så langt igjen, fikk Fenrik og jeg lov til å løpe til Raja og de andre, og det var tante Anita og sønnen til Raja som heter Rossi. Han er ordentlig kjekk, men han er ikke så leken som Fenrik. Rajas hi var klart allerede, men Gro og Vigdis måtte sette opp våre, og etterpå var det mat og bål, og vi hundene fikk en del. Særlig jeg, for jeg er ekstra flink til å tigge. Fenrik og Rossi kranglet litt, for de har aldri møtt hverandre før, og jeg prøvde å ordne opp, siden jeg jo er ganske sjef. Jeg er i hvert fall Fenrik sin sjef, og han skjønte at han skulle gå unna når jeg kom mellom han og Rossi og skjøv bort Fenrik så han fikk mer lyst til å leke med meg. Raja var også med og lekte litt, enda hun har vondt i ryggen og beina sine, så vi må være litt forsiktige, men det er kjempemoro når hun vil leke!

Gro og Anita badet, og etterpå fikk jeg også bade, og jeg svømte ut etter pinner, men til slutt gadd jeg ikke mer. Det blir veldig mørkt ute på sånne turer med hi, og jeg gikk inn og la meg på soveposen til Gro flere ganger før hun endelig tok hintet og tok kvelden hun også. Jeg trodde aldri de menneskene skulle bli ferdig med å skravle og le der ute, men til slutt kom vi oss i hiene våre alle sammen, og da sov jeg veldig godt. Jeg våknet nok først av alle, men jeg måtte pent legge meg ned igjen helt til Gro endelig våknet ordentlig hun også, og da var vi førstemann ute av hiet. Det er kjempefrustrerende når det bare er jeg som er våken, men jeg klarte i hvert fall å vekke Fenrik, så han og Vigdis kom ut ganske snart etter oss, og da kom Raja og Rossi og Anita også. Fenrik og jeg var vakthunder mens Gro stekte en haug med pannekaker, og det ble en fin porsjon til oss hundene også. Jeg syntes nok kanskje at Gro ga Rossi litt flere enn han fortjente, og at jeg fikk litt få.

Vi gikk en runde rundt hele vannet før vi kjørte hjem igjen, mens Gro og Anita klaget over at det ikke var så mye blåbær som i fjor. Jeg synes det er helt fint at det ikke er så mye bær, for bærtur er skikkelig kjedelig! Da går vi bare littegrann, så må jeg hvile i lyngen veldig lenge og kanskje spise noen bær selv, før vi går litt videre, og så er det å hvile igjen. Turen rundt Ravnsjøen var helt super, og jeg håper vi kan dra på tur med hele den flokken igjen om ikke så lenge, for det er så fint å være flokkleder for alle sammen! Jeg er jo som skapt for sånne aktiviteter, og det er nok det aller fineste jeg vet. Eller kanskje nest finest etter Kjærsundtur. Vi dro nemlig til Kjærsund dagen etter at vi kom hjem fra hi-tur, og da skulle vi sove over på hytta sammen med niesene våre og mammaen og pappaen deres. Det er også kjempekoselig, for jeg er jo så glad i menneskevalpene.

Jeg blir veldig sliten av å passe på hele flokken, men det er moro også, da. Særlig fordi det var pannekaker til frokost igjen, og da satt jeg tett ved siden av Victoria og ventet veldig tålmodig, og til slutt fikk jeg også. Gro og jeg ble på Kjærsund litt lenger enn de andre, og jeg måtte bli med og hilse på grisene igjen, men de er fremdeles ganske skumle. Så kjørte vi til parkeringslomma ved Brønnerødvannet, og der ble det fart! Jeg fikk være med på tur utenfor stien, for Gro ville finne kantareller. Jeg har jo lært å snuse opp sånne, men akkurat i dag hadde jeg ikke tid. Gro viste meg en kantarell og sa "søk!" og så søkte jeg alt jeg kunne, men ikke etter kantarell - det var nemlig rådyr i nærheten! Det var kjempekult å snuse etter dem, men ingen av oss fikk det vi ønsket oss i kurven. Til slutt satte Gro seg ned og plukket bær isteden, og etterpå skulle vi ut på stien. Heldigvis fant Gro den uten min hjelp, for jeg var litt opptatt med rådyrduftene fremdeles. Da vi kom tilbake til Petra Outlander, ville jeg ikke bli med hjem, så jeg gikk rundt i gresset og la meg på ryggen og sprellet med beina, for da klarer ikke Gro å løfte meg. Men til slutt måtte vi hjem likevel. Selv om det er aller best på Kjærsund og på tur med den store flokken min, så er det godt å komme hjem også, og jeg gleder meg til noen rolige dager på sofaen nå. Ha en god uke, alle sammen! Voff!

Jeg vasker ren boksen med potetsalat. Anita var nok litt imponert over at jeg faktisk liker det. Det også.

Ravnsjøen

Vigdis deler ut godis til alle hundene. Hun var kjempepopulær!

Bålet til menneskene våre var trivelig og varmt.

Fenrik

Ravnsjøen, på turen rundt vannet.

Her er jeg med den fine nye kløvsekken.

På Kjærsund med niesene våre.

Onkel Sigurd fant kantareller, og Gro stekte dem mens tante Ida tok bilde.

Her er en av grisene. De koser seg nok veldig, men jeg gleder meg til de blir bacon.

Voff! Takk for fine turer!

En liten ekspedisjon i Ertemarka


Halden har lenge vært et hvitt område på turkartet vårt. Sånt kan man jo ikke være bekjent av, særlig ikke når søsteren til Anita fortalte om et flott utkikkstårn på Skårefjell. Dermed ble det Ertemarka her om dagen. En av de mer kjente turfolkene i landet vårt skal visst ha sagt noe sånt som at en ekspedisjon er å ta et par skritt til venstre for der man vanligvis går, og med den filosofien dro Tinka, Raja, Anita og jeg på ekspedisjon. Til Ertemarka. Vi fant parkeringsplassen ved Ertemoen og skianlegget etter litt plunder, og så bar det i vei på grusvei mot Ertehytta. Kartet fortalte at stien skulle ta av fra grusveien litt etter Ertehytta, lede oss pent rundt Holvannet og så opp til Skårefjellet. Hvis man fant stien, da... Vi klarte å gå forbi uten å oppdage den, og da vi skjønte at vi hadde gått for langt, fikk Anita det umiskjennelige uttrykket i ansiktet igjen. Et nokså bestemt og fandenivoldsk flir, som betyr at hvis vi bare holder retning så i lende, passerer myra der borte og fortsetter rett fram, så må vi jo treffe stien før eller senere. Jeg har lært at det da egentlig bare er å følge etter, for Anita finner alltid fram, har oversikt over kart og gps og er generelt god i terreng. Og sta, på en sånn dette må vi vel kunne klare, vi som er jenter-måte Dessuten har jeg lært at turene gjerne får en ekstra snert med sånne snarveier/avstikkere/omveier gjennom skog og kratt. På akkurat denne turen oppdaget vi en drøss med monster-blåbær, et hogstfelt og minst seks dype diker som gikk parallelt sånn omtrent hver tjuende meter inni tjukkeste marka. Men omsider kom vi ut på riktig sti, med brede smil, blå tunger og oppskrapte legger. Igjen.

Ertemarka ble tidligere i år kåret til Haldens mest attraktive friluftsområde, blant hele tjueåtte forskjellige områder! Vi har tydeligvis mer igjen å oppdage når det gjelder Halden, men vi var i hvert fall enige om at Ertemarka var et flott sted, som vi gjerne kommer tilbake til. Med blåbærspann!

Holvannet, som vi gikk rundt, likner litt på blekkflekken som Spøkelseskladden pleier å undertegne med, og det tok sin tid å gå rundt det. I turbeskrivelsen på ut.no stod det at hele turen skulle ta ca 3 timer, men vi klarte da å bruke over seks, med innlagte mat- og blåbærpauser, avstikker til Skåretårnet og "snarvei" gjennom skogen. Landskapet minnet om Mossemarka og Våler, og det var vel ikke så rart, siden vi tross alt fremdeles var i Østfold. Men på selveste Skårefjellet lå berget framme i dagen, og røsslyng og kortvokste, krokete furutrær fortalte at vi var både høyt i terrenget og sør i fylket. Toppen var nokså forblåst, og vi var fornøyde med den lille gapahuken ved siden av utkikkstårnet. Le til matpakka er ikke å forakte!

Målet for dagen var altså tårnet på Skårefjell. Høyden ligger 227 moh, og tårnet rager over 10 meter i været, så man har god utsikt fra toppen. Det svaiet godt i vinden, men var solid nok, og trappene var såpass greie å gå i at Tinka var oppe i et jafs før jeg fikk sukk for meg. Av med kløvsekk, og vips tjohei, før matmor hadde fått av seg sin egen sekk, var hun på vei opp uten å tenke på hvordan hun skulle komme seg ned igjen... Raja hadde gått foran, for hun har vært opp og ned i sånne før. Det hadde ikke Tinka. Da hun hadde sett litt på utsikten og funnet ut at vi var høyt over bakken, ville hun gjerne ned igjen etter Raja, men så bratte og smale trinn har hun aldri vært borti før. Hun kom seg ned til andre avsats på egne poter, men ikke lenger. Det hjalp slett ikke at Raja svinset foran, lett som ingenting, for Tinka satte fast poten mellom plankene i det øverste trinnet, og selv om hun fikk den løs selv, uten vansker, nektet hun plent å prøve igjen. Puh. Jeg lokket og roste og ledet an, men ingenting hjalp. En lettere skrekkslagen hund stod midt i tårnet og kom seg ikke videre. Ikke på tørre møkka. Hun rygget bakover når jeg lokket med godbit, til og med. Til slutt måtte Anita holde under labbene hennes i det øverste trinnet, så de ikke satte seg fast, og da gikk det greit ned resten av trappene. Vel nede på landjorda måtte hun både løpe en raptusrunde og tygge litt på en pinne før hun klarte å roe seg ned. Hun går nok ikke frivillig opp i sånne tårn igjen - og det er like greit! Da vi skulle gå videre, var alt imidlertid fryd og gammen igjen, og hun tredde seg inn i den nye kløven og rasket nedover. Fra Skårefjellet hadde vi en ganske drøy bit igjen å gå, men med latter, jodling, sang og vakkert terreng med tilhørende monsterblåbær, gikk tida fort. Plutselig var vi ved rulleskianlegget og parkeringsplassen. Hundene var fornøyde, og vi var fornøyde, og Tinka sov godt til langt ute på neste dag og var ørlite grann engstelig for de brede trappene ned fra blokka. Heldigvis varte det bare akkurat den formiddagen, og hun har ikke fått varige mentale mèn av ekspedisjonen til Skåretårnet!

Holvannet. Ganske stort, og med "armer" i mange retninger.

Jeg kjøpte splitter ny kløvsekk forrige helg, med litt mindre sekker enn den store vi har brukt på fjellet. Kløven passer nok bedre for de korte turene her hjemme med lett oppakning, for non-stop-kløven er ganske diger og egner best til langtur. Første tur med nytt utstyr er alltid spennende, men ruffwear-kløven viste seg å være solid og stødig og bestod Tinka-testen med glans! Så nå kan hun bære regntøy og griseører med stolthet i en sekk som både er enklere å ta av og på, og som ikke har plass til all verdens.

Monsterblåbær og et blåbærmonster!






Gode turvenner!


Mange småtjern og myrer med både gule og hvite vannliljer.
Tinka i Skåretårnet, før hun skjønte hvor skummelt det var å komme seg ned igjen.

Røsslyng og krokfuruer er typisk Østfold. Man trenger ikke å farte til fjells bestandig, når det finnes så mye uoppdaget og spennende i ens eget fylke!

Takk for turen!

Tinka hilser fra Utladalen!


Hei sveis og voff! Det er nok best at hunden tar seg av skrivingen denne gangen, for Gro er fremdeles sur fordi hun klarte å stille inn det nye, fine kameraet sitt sånn at den gamle pc'en hennes ikke makter å laste opp bildene. Hun kaller det "feil format", og hun ble skikkelig sur! Men vi har mange fine bilder av meg og Fenrik på mobilen også, og så lenge jeg får vist meg fram, så er jo alt i sin skjønneste orden, synes jeg. Dessuten hadde vi en veldig fin tur nedover en dal som het Utladalen og lå i Jotunheimen, men det var ikke bare nedover, for det var en del oppover også.

Turen startet på mandag, for da hentet Vigdis og Fenrik oss, og Gro hadde pakket den store sekken og hiet vårt og mye annet. Kløvsekken min hadde hun ikke pakket ned, og det var litt rart, for jeg pleier jo alltid å hjelpe til med bæringen på sånne turer, men denne gangen kunne jeg kanskje trekke litt ekstra isteden. Dessuten er jo jeg flokkens vakthund og turleder, så jeg hadde noen oppgaver å ta meg av selv om jeg ikke skule bære. Da Fenrik kom, fikk vi ligge i hvert vårt bur, og jeg prøvde å følge med på veien, men det var ikke så lett. Etter mange småstopper og en kjempelang biltur, kom vi ut på en stor gresslette med flere hi og mange biler og vogner og små hytter, og der satte vi opp hiet vårt. Jeg liker å sove i det, så jeg krøllet meg sammen på soveposen til Gro med en gang, men så kom Fenrik for å hilse på! Han hadde dratt opp glidelåsen i hiet sitt helt selv og kom inn til oss, og da måtte vi ut og få tak i ham, enda Gro var i bare underbuksa. Fenrik fikk seg en fin snuserunde og visste hvem som var rundt på plassen av andre folk og hunder, men så måtte han sove i hiet sitt igjen sammen med Vigdis.

Jeg sov veldig godt, og dagen etter så skulle vi først kjøre bare et lite stykke, til en parkeringsplass som Gro kalte Hjelle. Så fikk vi sitte på med en liten buss sammen med noen folk og en annen, koselig hund, og da kjørte vi ned til det Gro kalte Årdal. Derfra var vi med den lille bussen oppover mange svinger helt til vi var på fjellet, og der måtte vi inn i en annen buss for å komme enda lenger opp på fjellet, helt til Sognefjellshytta, og der fikk vi is alle sammen fordi jeg trengte litt trøst etter bussturen, for den likte jeg ikke. Jeg ble litt kvalm. I hvert fall er jeg ganske sikker på at det var derfor vi fikk is. Og så ble det endelig ordentlig tur! Først var det sol og varmt, og Fenrik og jeg fikk vri oss i snø og drikke i små vann og bekker. Det luktet kjempespennende overalt, og Fenrik fant både fugl og lemen som vi jaktet på sammen. Så begynte det å regne, og da ville Gro og Vigdis gå rett til hytta som vi skulle til, men det var nok litt lenger enn de hadde regnet med, for de ble litt slitne og måtte ta noen vann- og sjokoladepauser, og da fikk jeg litt godbit også, for det hadde jeg fortjent. Et sted var det sauer, og de kom mot oss og var kjempeskumle! Det er dårlig gjort av sauen når både Fenrik og jeg er redde for dem. Vi kom oss forbi ulløglene, og da gikk vi over en bro, og vannet under den brua bråkte veldig. Vi gikk ganske langt gjennom skogen etterpå, og plutselig kom vi til hytta. Der var det mange andre mennesker og flere hunder, men vi fikk et lite rom med to hyggelige bur i et hus helt for oss selv, men så kom den andre hunden vi kjørte buss sammen med og skulle ligge på rommet innenfor, og det fikk den lov til. Vi var ganske slitne etter den lange turen, så Fenrik og jeg sov godt i burene våre mens Gro og Vigdis dro for å spise middag inne i det store huset hvor hundene ikke fikk lov til å gå inn. Vi fikk også middag, og griseører til dessert.

Hytta med de koselige burene og det fine tunet som vi fikk være med ut på, het Skogadalsbøen. Vi ble der i to netter og gikk en fin tur og klarte nesten å fakke et lemen, og jeg kjeftet litt på noen av de andre hundene. På torsdag gikk vi videre, og det var da vi skulle nedover den dalen som het Utladalen, men vi gikk egentlig ikke nedover før etter halvveis på turen, for først gikk det oppover i steinur. Det var veldig fin utsikt og et morsomt sted å gå tur, selv om jeg måtte gå helt bakerst nesten hele tiden. Akkurat det der er skikkelig dårlig gjort, for jeg er jo flokkens turleder og den naturlige fus-hunden i enhver sammenheng, og dessuten var det bursdagen min den dagen. Jeg ble seks år, og jeg fikk mye kos og dessuten et griseøre da vi kom fram til en ny hytte. Der sov vi i et bittelite hus som ikke var større enn soverommet vårt her hjemme, men det var senger til menneskene, og det var god plass til meg også i den nederste senga hvor Vigdis lå. Gro og Vigdis måtte lage maten sin selv og spiste inne hos oss, og det syntes jeg var noe av det fineste, for det var nemlig ikke bur å sove i på den lille hytta, så det var litt vanskelig å være alene inni den. Ingjerdbu het den bittelille hytta, men der ble vi bare i en natt, så gikk vi videre. Den siste gå-dagen vår måtte jeg også gå bak Gro, men vi gikk først, og da ble det mye lettere for meg, for da trengte jeg jo ikke å gå helt bakerst av alle. Og da trengte ikke Gro å være så streng og irritert heller, for jeg er mye flinkere til å gå bak når det bare er Gro som er foran. Hun kan jo passe på seg selv, mens alle andre kunne jo finne på å gå feil eller gå fra oss hvis jeg ikke passer på (og da trekker jeg noe helt infernalskt, sier Gro!), og det er kjempeviktig for en flokkleder å ha oversikten over alle som er med. Jeg tror ikke Gro skjønner det der helt, og når jeg prøver å si fra, blir hun sint på meg. Som om det gjør saken noe bedre, liksom! Men på vei nedover gikk det i sving etter sving mot dalbunnen og en koselig gård som het Vetti. Jeg måtte vente litt på Fenrik noen ganger, for plutselig var de langt bak oss, og da måtte jeg sette meg ned så Gro skulle skjønne at vi måtte ha med oss resten av flokken. Det er mye å passe på for en flokkleder, skal jeg si!
 
Her er Gro og jeg på fjellet over den dype Utladalen. Det var på bursdagen min.
Før vi kom til de svingete nedoverbakkene, var vi innom en stor foss som het Vettisfossen. Gro og Vigdis tok mange bilder av den, og det bråkte enda verre enn elva under brua. Fossen er visst berømt, og mennesker synes den er flott. Vi gikk forbi enda en stor foss da vi kom lenger ned i dalen, men før det var vi forbi hester på Vetti gard, og etterpå ville Vigdis ta bilder av to livsfarlige kalver. Da ble jeg livredd og ganske hysterisk, og Gro ropte "Vigdis! Vi går nå!" og tok med seg meg og Fenrik da den ene kalven kom mot oss og var klar til å spise oss opp. Vigdis trodde visst at det var Gro som var redd, men det kan jeg sette potemerket mitt på, at Gro stadig vekk skal hilse på hester og kuer og sånt, og da må jeg ta ansvar og trekke henne unna før vi blir middagsmat. Så det så! Men til slutt var vi nede på en grusvei innimellom høye topper og digre steiner som hadde rast ned en gang, og elva bråkte fremdeles. Plutselig var vi framme ved bilen til Fenrik og Vigdis, og da kunne vi slappe av i burene våre og sove nesten hele veien hjem. Voff!

Fenrik og jeg sitter og venter inne på den lille minihytta.



En av broene vi gikk over.



Fenrik har pause i lyngen.



Voff og takk for en super tur! Som dere ser, var det jeg som stod for ansiktsvasken på turen!

#jotunheimen #utladalen #hund #friluftsliv #turistforeningen

Rare dyr i skogen min!


Hei sveis, Tinka her! Siden Gro åpenbart ikke synes det er verd å fortelle om det skumle som har hendt på Kjærsund, så får jeg gjøre det selv. Det har kommet griser dit! Jeg oppdaget dem først da vi parkerte på torsdag, men da lå de bare inne i huset sitt og ville ikke ut, men de luktet jo fryktelig rart, da. Så skulle jo vi sove over på hytta, og det ble kjempekoselig. Vi gikk tur til tangen og hilste på noen hyggelige ungdommer som var ute og padlet, og Gro laget mat og kaffe på primusen sin. Jeg kjedet meg litt, og det sa jeg ganske tydelig fra om, så Gro la fra seg boka hun holdt på med og tråkket opp et lite område som vi lekte feltsøk på, og gjett om jeg fant mye rart! Det var posen med kaffe, skriveboka til Gro og en fin pinne, også solbrillene hennes. Hun la dem ut flere ganger, og jeg lette og lette og fant og fant, og når jeg hadde funnet alle tingene, var det kylling til meg! Litt etterpå tråkket hun opp et lite område til, så jeg fikk to feltsøk den dagen! Det er noe av det morsomste jeg vet om. Det og kongleleken, for den er sånn at Gro tar på en kongle og legger den sammen med mange andre kongler under et tre for eksempel, så skal jeg finne den riktige kongla, og det er jo kjempelett for en mestersnuser som meg, og til slutt får jeg godbit. Alt som ender med godbit er gøy, synes jeg!

Her har jeg funnet skriveboka til Gro, og den var ikke helt enkel å bære på, skal jeg si!
Jeg gikk og la meg litt før Gro, for hun skulle absolutt lese ferdig boka, så jeg varmet opp soveposen for henne, og det ble hun nok glad for. Jeg fikk nok egentlig ikke lov til å ligge i soveposen, for jeg måtte gå ned da Gro kom og legge meg på saueskinnet mitt, men det er jo alltid mye hyggeligere å ligge i menneskenes senger, og særlig på tur. Da vi våknet ble det en liten tur, men så ville Gro ha kaffe, også stekte hun litt bacon som hun delte med meg. Til slutt skulle vi tilbake til bilen, og det var da jeg fant ut av det der med grisene som har flyttet til Kjærsund. De var ute, og Gro gikk bort for å hilse, men jeg holdt meg litt i bakgrunnen, for man skal være litt forsiktig med sånne dyr som bor innenfor gjerder som kanskje slår. Dessuten kom det fryktelig rare lyder ut av dem, både foran og bak. Da grisene var inne i huset sitt, snuste jeg litt på gjerdet og prøvde å krype under, men da sa Gro nei. Så kom grisene ut igjen, og jeg la meg ned for å se på dem. Kanskje jeg kunne gjete dem litt? Jeg har jo instinkter for enhver anledning, som Gro sier, og det er jo morsomt å gjete noe annet enn folk av og til. Derfor lå jeg ganske lenge i perfekt gjeterhundpositur, men jeg våget ikke å gå helt bort og hilse. Kanskje de er der neste gang vi kommer, og da tør jeg nok å gå litt nærmere. Voff!

Her søker jeg etter tingene til Gro.

Enda godt jeg fant posen med kaffe og kakao, ellers er det ikke godt å si hvordan morgenen ville ha blitt!



Jeg har lagt meg inn på hytta for kvelden.



Her tar jeg oppvasken etter at Gro hadde stekt bacon til oss.



Denne grisen slapper av oppi vanntrauet sitt, og det er altså ikke til å fatte. Jeg liker også å stå oppi vannet jeg drikker av, men bare hvis det er en bekk eller et lite tjern, for eksempel. Men metoden dens er effektiv hvis man ikke vil at noen andre skal stjele vannet.

De stod oppi matfatet sitt også, og de hadde gjort fra seg i hagen sin, det kunne jeg lukte. Jeg klarer jo ikke å tisse i min egen hage engang, for det synes jeg er fryktelig urenslig, men en gang gjorde Raja det, og da ventet jeg i mange dager før jeg kunne bruke den delen av hagen. Griser er veldig rare.

De var spennende å se på, men jeg tror egentlig ikke jeg har så lyst til å hilse på dem.
Voff!

Bukkelegeret til dessert!


Vi bestemte oss altså for å ta turen innom Valdresflya isteden for å dra rett hjem. Uansett måtte vi hente bilen på Fagernes (etter en hyggelig drosjetur med en sjåfør som var fornøyd med to damer, to hunder og et tonn bagasje i bilen, til forandring fra syketransport!), og derfra var det jo slett ikke langt til Jotunheimen. Det var etter forslag fra Vigdis, og jeg er virkelig glad vi gjennomførte idéen. Selv om bakken - og ikke minst nedstigningen til Memerubu - bød på enkelte utfordringer, var det en super tur som jeg gjerne gjentar!
 Foto: Vigdis Monsen
Vi tok båten inn til Gjendebu fredag ettermiddag, installerte oss på hundehytta og tok en dusj. Å dusje etter en uke i fjellet, under rennende, varmt vann er en himmelsk opplevelse, uansett hvor ren og frisk man føler seg etter et bad i iskaldt fjellvann. Treretters middag er heller ikke å forakte, og under middagen treffer man alltid andre vandrere å prate med. Hvor er dere fra, hvor har dere gått og hvor skal dere. Et par fra USA hadde vært mye i Rocky Mountains, men var overbegeistret over utsikten i Jotunheimen. "It's Montana on steroids!" sa jenta og stirret ut gjennom vinduet. Jeg har aldri sett fjellene i Montana, men når jeg er i Jotunheimen, blir jeg nasjonalromantisk nok til å være enig med henne.

Foto: Vigdis Monsen
Oppstigningen fra Gjendebu var såpass at jeg svetta oppover ryggen, og et stykke gikk jeg med capsen bak fram for å hindre svetten i å renne ned i øynene. Tinka og Fenrik peste i varmen, men det hindret dem ikke i å klyve oppover som geiter. Fenrik viste seg som en real fjellgeit, og det var ikke bare enkelt å få ham fra å trekke. Tinka, så jeg, var litt tyngre i sessen enn den fire år yngre kameraten, men flokkinstinktet hennes kan jo alene være drivkraft nok til å klatre de bratteste fjellvegger. Altså fulgte hun på, mens jeg kom pesende etter og holdt meg i kjettingen med den ene hånda og i båndet til trekkhunden med den andre. Stien gikk sånn at man ikke så hvor den ville ta veien rundt neste sving, og jeg lurte litt på hvordan det var mulig å komme videre i den bratte skråningen. Hver gang snodde stien seg videre, på en passe bred og fin hylle, og det var ikke det minste skummelt, bare utrolig spennende og kult. Men - jeg er glad vi gikk dette strekket oppover, for nedover ville det blitt en utfordring med hund!

På toppen lå en diger snøhaug, spesielt bevart for varme hunder! Tinka rullet seg, løp, bykset, åt og boret snuten gjennom alt det hvite og syntes det aller beste ved hele Jotunheimen var alle snøflekkene. Fenrik tok etter hvert etter og ville opp i alle de hvite haugene, han også. Og å vri seg i snø med utsikt til Besshø og Besseggen, det må da kunne regnes for eksklusivt! Eggen lå foran oss hele veien, med tydelig sti oppover, men ruta vår var ikke overbefolket. Fjellet er helt strålende tidlig i sesongen, når man slipper å gå i kø på de mest populære stedene.

Røde T'er ledet oss på rett vei over fjellet, og jo lenger opp vi kom, eller ned, for den saks skyld, rundt en sving eller opp på en ny liten topp, så vi flere fjelltopper, andre fjelltopper, andre fjellvann og nye snøflekker. Nye blomster, små fargeklatter på korte stengler, som jeg prøvde å identifisere ved hjelp av den nye, lille fjellfloraen jeg kjøpte på Gjendesheim mens vi venta på båten. Mogop eller issoleie, mon tro? De små fjellblomstene gir i hvert fall enda en filosofisk innfallsvinkel til vandringer. Hvordan kan de overleve under så karrige forhold? Jeg kom til å tenke på en samtale fra Emil, der lille Ida og mor Alma snakker om hvorfor Gud har skapt ulike ting. Ida spør hvorfor han skapte blomstene, og mor Alma svarer at det var for at menneskene skulle ha noe pent å se på. Det synes jeg var godt sagt av mor Alma! Mennesker trenger pene ting å se på, selv i majestetiske omgivelser.

Jotunheimen er vakker. Minst like vakker som den amerikanske jenta sa. Majestetisk, gold, frodig, svart, hvit, grønn og med en utsikt som kan ta pusten fra en liten fjellvandrer. Da vi nærmet oss Memerubu ble Gjendevannet enda mer synlig, og det ble også ruta vår nedover. Den minnet litt om oppover for noen timer siden. Jeg innså at stien gikk nedover den tunga vi hadde sett fra båten; den som så aldeles uframkommelig ut og hvor stien hadde en irriterende evne til å forsvinne over kanten av et stup og la en vandrer stå og klø seg i hodet og lure "Hva nå?" Men så nærmer man seg omtalte stup og oppdager at det slett ikke er noe stup likevel, bare en bratt bakke. Bratt, men ikke uframkommelig. Skjønt ganske interessant når man har en råsterk 30 kilos hund med flokkinstinktet liggende tjukt utapå og en klar forestilling om at den er flokkens naturlige leder og fus-hund i enhver sammenheng. Nedover mot Memerubu også. Spesielt nedover mot Memerubu, faktisk. Å gå helt bakerst, til og med bak matmor, var overhodet ikke sånn hun hadde tenkt seg nedstigningen, og hun lot som om hun aldri hadde hørt om "gå bak!". Men til slutt, etter litervis med johanssonsk tålmodighetsmikstur, litt banning og vennlig irettesetting, hadde hun hørt om den likevel, og hun skjønte omsider at Fenrik ikke kom til å forlate henne for godt selv om han gikk femten meter foran. Bakken ned tok tid og bød på mange hårnålsvinger og ekstra småstrekk som vi ikke så fra toppen, men like før knærne mine gikk til sit-down-streik, nådde vi bunnen.

Vigdis peker mot Memerutunga. "Ja, Gro, det er ned der vi skal."
Vel nede var det bare ett spenningsmoment igjen; hadde sekken med alt utstyret vårt, som vi sendte med båten, kommet fram? Jeg lette blant ilandsatte bager og sekker og spurte folk som satt der og ventet på båten. "Har dere sett en svart søppelsekk bli satt i land?" Nei, ingen hadde sett den, og jeg fant den ikke blant bagasjen heller. Kanskje den var oppe på hytta, kanskje de hadde tatt den med ved en feiltakelse? Kom jeg til å rekke opp til hytta og ned igjen før båten kom? Årets første joggetur gikk plutselig av stabelen, uten at det ga andre resultater enn tomatfarget og andpusten mossing, samt et kort møte med en leken buhund på tunet. I resepsjonen hadde de ikke fått inn noen svart søppelsekk, nei. Jeg jogget ned igjen, vasket ansiktet i Gjendevannet og tenkte ja, ja, den kommer vel til rette, men notatboka mi ligger der, så jeg håper den kommer med neste båt fra Gjendebu. Vigdis hadde passet Tinka mens jeg var ute og sprintet, og hun satt litt unna køen med folk. Da flokken endelig var samla igjen, la Tinka seg pladask ned i gresset og gryntet fornøyd. Helt til det kom et par hyggelige damer fra Bergen som var glade i hunder og syntes det bare var sjarmerende å få vasket ansiktet av en vaskeekte grandboxerelgschæf. Ja ja.

Spenningspunktet nærmet seg. Båten, Kåre Johan - oppkalt etter en tredje generasjons Gjendebåt-skipper, tøffet mot brygga, og det aller første som ble lempet av, var vår svarte søppelsekk! O lykke! Dermed var det bare å stille seg i kø, få søppelsekken ombord igjen, sammen med tursekk og hund, og ta fatt på første etappe av hjemveien. Hundene var kjempeslitne, og Fenrik sovna på fanget til Vigdis ombord! Tinka var, som man kan se, smal i øynene, men klarte å holde seg våken i tjenesten. Hun er jo tross alt flokkens vakthund og alltid beredt, til matmors halvhjertede gremmelse. For når man har en vakthund som sier fra om den minste endring fra normalen, må man være på alerten selv også. Heldigvis blir selv vakthunder slitne av å ta Bukkelegeret til dessert etter en uke i fjellet. De to neste dagene tilbrakte hun på sofaen, i horisontal positur, svært fornøyd med ferien og egen innsats!

Tinka og jeg på vei opp Bukkelegeret. Foto: Vigdis Monsen

Endelig på toppen! Vigdis og Fenrik skuer mot Gjendevannet, Gjendebu, Knutsholstind og hva annet disse tindene nå måtte hete.

Fenrik har utviklet en egen metode for avkjøling av varm buk!

Tinka foretrekker den litt mer rotete metoden.

Fint med skilt og røde T'er!

Tinka på topp!

På vei over fjellet.

Tusen takk for en super tur!

Røssjøkollhytta - en bildekavalkade!


Røsjøkollhytta i solnedgangen. 30 kvadrat, to bikkjer, to damer, en uke. Ingen strøm, vann eller mobildekning. Utedo. Fantastisk!

Sofaen var nok ikke den beste å sitte i, men den fungerte helt greit. Mange runder med Yatzy her!

Sola nytes til fjells.

Hytta ligger til venstre for tjernet, et stykke nedenfor snøklattene langt i bakgrunnen. Tinka elsker snø og benyttet enhver anledning til å vri seg i den!

Her er Djuptjernkampen, med Rundmellen og Skarvemellen like bak til venstre. Og bak alt regnet, kan man skimte Jotunheimen.

Røssjøkolltjernet og litt blålyng.

Tinka og jeg har klatret opp på varden som viser at vi er på rett vei.



På kveldstur.

Jotunheimen.







Snø er kult!

Hold an, jeg tar'n! Pol!

Hundene følger nøye med under matlagingen.

Vigdis og Fenrik er supre turkamerater å ha!

Det er viktig å skrive i boka på varden!

Jeg er veldig populær blant hundene. Kan det ha noe med rødvinspølsa å gjøre, tro?

Tusen takk for en super tur så langt!
 

En uke på Røssjøkollhytta


Man vet at turen har vært vellykket når man kommer hjem med ømme knær, nesa full av fregner, piggsveis på leggene, lemenblod på buksene og en sliten hund! En uke i fjellet, på hytte uten strøm og vann, pluss en ren bonustur til Gjendebu og Bukkelegeret som avslutning, gjør underverker for kropp og sjel! Selv om starten på turen ikke ble helt som vi hadde regnet med...

Da Vigdis ymtet frampå om en hytte hun kunne tenke seg å leie, på inatur.no, i Gausdal-Vestfjell, var jeg straks med på galskapen. Hytta skulle ligge på ca 1000 moh og kostet 450 kroner døgnet i leie. Strøm og vann og mobildekning var det ikke, men uthuset var fullt av ved, Røssjøkolltjernet lå tjue meter nedenfor hytta, og inne var det propankomfyr. Man måtte gå 3,5 kilometer fra parkeringsplassen for å komme inn, men det skulle gå greit. Vigdis hadde nettopp kjøpt ny bil med god lagringsplass, så vi planla et lite depot med tørrvarer, klesskift og ekstra hundemat. Skal gi deg depot, jeg! Som bildet over viser, ble turen avsluttet på lasteplanet til en NAF-bil fordi bilnøkkelen gikk fra hverandre og startsperra våknet. Etter å ha venta i halvannen time på Joker i Etnedal, ble vi fraktet opp til parkeringsplassen noen kilometer unna Lenningen fjellstue, der pakket vi ut alt pargasset vårt, og mannen fra NAF fraktet bilen videre til verkstedet på Fagernes. Vi fant ut at det var like greit, siden det var fredag kveld og ingen fikk gjort noe før mandag uansett. Vi skulle til fjells samma søren! Klokka var ti på kvelden innen vi kom oss av gårde, og vi må ha vært litt av et syn på vei oppover. Tung fjellsekk på ryggen, tung dagstursekk på magen, kart og regntøy. Men vi kom opp, en halvtime før lørdag, lykkelige over å ha funnet hytta.

Vi hadde vært litt mismodige en stund. I hvert fall jeg. Stien tok liksom aldri slutt, og 3,5 kilometer er mye lenger med tunge sekker foran og bak. Det nærmer seg mila, faktisk. Da vi endelig så vannet, glapp det noen lettelsens sukk ut av oss, og da hytta kom til syne rundt en odde, kom jeg nok til å ule litt, jeg innrømmer det. Et par reale ulvehyl, sånn for å få ut all frustrasjon og lettelse. Vel inne på hytta var vi såpass slitne at vi sikkert burde ha stupt i seng, men isteden fyrte vi i ovnen, skjenket oss velfortjent rødvin og spiste den grilla kyllingen vi hadde kjøpt på Bagn. Den var tung å ha i sekken, men jammen var den verd strevet!

Jeg har vært en del i Synnfjell-området, men aldri akkurat her ved Røssjøkollene. Området har utsikt i 360 graders vinkel, til Synnfjell og Spåtind, Jotunheimen, Rondane og diverse koller og blåner som jeg ikke kan navnet på. Jeg elsker sånt landskap og nøt hver eneste dag. Småturene til Røssjøkollene på oversiden av hytta (vi jafset over tre topper på en dag og skrev i bøker på vardene!), utsikten fra hytteverandaen mot tjernet og Jotunheimen, og varme i ovnen og kaffe i solveggen. Og diverse runder med Yatzy, som seg hør og bør på hyttetur! Vi hadde noen ganske late dager, selv om vi gikk gode turer og gjorde oss kjent i området. Stiene som kartet skrøt sånn av, de løste seg opp uten forvarsel og kom til syne igjen på helt uventede steder, fra like uventede retninger, så vi gikk stort sett etter kartet og eget forgodtbefinnende, noe som fungerte helt ypperlig. Langturer og toppturer var ikke grunnene til at vi leide denne hytta, det var Nytelse og Avslapning som stod først på lista her! Men én topptur ble det likevel, til Djuptjernkampen.
 
Djuptjernkampen var litt av en kloss, og vi så den tydelig fra omtrent overalt, bare vi kom et par-tre høydemeter over hytta. Vi labbet derfor over den ene kollen etter den andre, stort sett utenfor stiene, med kampen i sikte og en smal snor av en sti som viste vei til topps. Hundene storkoste seg i terrenget, og det var moro å se dem i sitt rette element, liksom. Særlig fuglehunden Fenrik. De syntes nok at reinlav og vierkratt og dvergbjørk som smøg seg langs bakken ble vondt å gå på i lengden, så de fikk litt potesalve sånn innimellom i løpet av uka. Opp mot toppen av Djuptjernkampen var det nokså bratt, men overkommelig for folk med litt dårlig kondis etter vinteren. Også er det jo stas å komme til toppen, da! Hadde vi hatt bil på parkeringsplassen, ville vi nok ha sanket noen topper til; både Spåtind og Ormtjernkampen lå der og lokket, men det får bli en annen gang. Siden vi likevel måtte til Fagernes, fikk Vigdis en strålende idé til avslutning på turen: hvorfor ikke dra videre over Valdresflye og inn til Gjende og ta med oss for eksempel Knutshø eller kanskje Bukkelegeret? Frøet var sådd, og vi snakket litt om det de neste kveldene...

Hele to kvelder var det så varmt at jeg rett og slett tok et bad i Røssjøkolltjernet. Seansen måtte naturligvis foreviges. Årets første bad, og det i et fjellvann på ca 1000 moh, det er jeg fornøyd med! Ren ble jeg også, og det føles ikke så verst etter noen dager i fjellet. Disse kveldene satt vi ute og så på solnedgangen og var skjønt enige om at bedre går det ikke an å ha det. Sene kveldsturer med utsikt til noen av Norges vakreste fjellheimer, over femogtjue grader i sola klokka ti på kvelden og en ørliten slant rødvin, det virker! Man kan leve en stund på det.

Alle turer tar slutt en gang, og i hvert fall når hytta er leid og må ryddes og vaskes før neste leietaker kommer. Torsdag gikk stort sett med til å pakke og vaske, i tillegg til en tur, selvfølgelig. Bilen skulle hentes på Fagernes, og den greie fjelloppsynsmannen hadde ordnet med drosje til oss. Den skulle hente oss på parkeringsplassen klokka ni fredag morgen, så kvart på åtte var vi klare med oppakningen. Atskillig lettere enn for en uke siden, siden vi hadde spist opp nesten all maten og drukket all vinen. Tinka fikk en del lette klær i kløven, så det ble god plass i sekken min til alt mulig annet. På veien opp, måtte vi gå to ganger (vi la igjen to bager inni noe buskas og hentet dem på lørdag!), men nå slapp vi med én runde, heldigvis. Og nå hadde vi bestemt oss for avslutningen; det skulle bli Bukkelegeret, med båt til Gjendebu, middag og overnatting der og vandring på lørdag. Men den turen kommer i neste kapittel, litt seinere i uka! Mulig det følger en liten bildekavalkade fra Røssjøkollhytta med omkringliggende herligheter også, for jeg fikk ikke brukt alle bildene her!

Takk for turen så langt!
 

Trening - en ufiks idé


I går fikk Gro det plutselig for seg at hun skulle begynne å trene igjen. Hun hadde vært i noe som heter prøverom og som høres ut som et fælt sted, hvor man får sånne underlige idéer om trim og teite turer. Vi kjørte til den parkeringsplassen vi begynte å bruke i fjor sommer, ved det fine vannet, og så gikk vi oppover i skogen, men ikke med en gang, for først måtte Gro skru på noe hun kaller heltnyestaver. Det er pinner som mennesker liker å ha i hendene når de går fort, men ikke fort nok til at det blir gøy. Først gikk vi ganske sakte, og jeg fikk lov til å tisse litt og snuse. Så ventet vi på at noen skulle sykle forbi oss, og så ble det alvor. Gro gikk veldig fort, og pinnene hennes laget en veldig irriterende lyd bak meg, og dessuten fikk jeg ikke lov til å snuse mer. Da skjønte jeg at det skulle bli en sånn dum tur. Jeg gikk baklengs foran Gro ganske lenge og bjeffet høyt for å fortelle at det slett ikke var sånn type tur jeg hadde tenkt meg, for jeg synes det er mye hyggeligere med snusing og matpakke og griseøre i pausen til meg. Til slutt ga jeg opp, for det var helt tydelig at Gro ikke skjønte noenting. Dessuten møtte vi både en mann med tre hunder som jeg måtte kjefte litt på, siden det ikke nyttet å kjefte på Gro, også kom det en jogger imot oss, men da var jeg kjempeflink og fikk ros. Etter det fant jeg ut at jeg kunne trekke litt, for jeg hadde jo tross alt på meg selen, og det viste seg å være akkurat det Gro hadde tenkt seg! Hun kommanderte foran hver gang jeg fant noe spennende i veikanten, og jeg skjønte at jeg skulle gå foran og trekke, og gjett om jeg fikk ros da! På slutten av turen løp Gro littegrann, men det må hun trene på, for det gikk ikke fort akkurat, og hun var helt utslitt, enda jeg trakk alt jeg kunne, for det er jo gøy å løpe selv om man har et menneske bak seg som leker dregg.

Jeg fikk gå ned til det fine vannet på slutten av turen, og der vokste det sånt gress som jeg liker veldig godt, så jeg spiste en del av det. Så kjørte vi hjem, og da skulle Gro vaske gulvet, og hun tok ut teppene og satte lekekassa mi oppå teppet mitt i sofaen og satte hundesenga mi ut på terrassen, så da gikk jeg og la meg i Gros sofakrok fordi den var det eneste trygge stedet, Dessuten, når hun tar min krok, så tar jeg hennes. Etterpå laget hun mat som luktet veldig godt, men jeg måtte ligge i stua mens hun holdt på, og det er fint, for når jeg ligger pent på plassen min så får jeg godbit. Det var ost og melon og mye annet godt, og en stund etterpå kom Fenrik og Vigdis på besøk. Fenrik og jeg lekte masse og fikk margbein, og jeg klarte å stjele Fenrik sitt, men da tok han mitt etterpå. Vi fikk ikke lov til å leke så mye inne, men vi klarte å få til litt herjing likevel. Fenrik er kjempekul, og det var veldig hyggelig å ha ham på besøk, og Vigdis også, for hun gir meg masse godbiter. Til slutt fulgte vi dem nesten helt hjem, og da var det blitt nesten mørkt, så jeg var veldig trett da vi kom hjem, og i dag har jeg sovet masse.

Her er det fine vannet. Ha en fortsatt fin søndag - jeg nyter min på sofaen!
Voff!
 

Og ingen visste vægen og itte hen det bar!


Eller, altså, vi visste hvor vi skulle, men vi tok raskeste omvei langs en sti som vi aldri hadde gått før, så vi var ikke helt sikre på hvor vi kom til å ende opp, bare. Men sånt er ganske normalt når trioen Fenrik-Raja-Tinka er på tur med eierne sine. Riktignok spurte Anita på et tidspunkt om jeg egentlig hadde sett noe til de blåmerkene vi hadde fulgt en stund, og siden jeg for bare en halvtime siden hadde pådratt meg et velvoksent et på leggen, da jeg skled på en glatt stein, fortalte jeg at jeg fulgte mitt eget blåmerke, men det var visst ikke helt riktig. Vi måtte snu.

Målet for turen var Askerødtjernet i Våler, med bålplass og nødbu og vakker utsikt. Det ligger omtrent 5 kilometer fra Våler kirke, hvor vi parkerte, og veien og stien var lett å finne. Anita hadde vært der før, og hun mente det måtte være det perfekte turmål for en annen pinsedag og dessuten bursdag for Vigdis. Vigdis ble feiret med pølser og kaffe og en slags sveler som jeg hadde funnet oppskrift på, og som ble kølsvarte på den ene siden og tilnærmet perfekte på den andre. I alt styret med stekepanne og smør og hund som bjeffa fordi det kom flere turfolk og hunder til, glemte jeg kaffen, så den ble kald. Derfor satte jeg den til varming ved bålet, hvor jeg glemte den igjen og rakk å svelge to slurker før vi brøt opp og gikk tilbake. Sånn multitasking har jeg aldri fått dreisen på. Men vi ble da mette, og hundene fikk i seg pølse, de også. Litt bensin før neste etappe er alltid fint.

Hallo, ser du meg? Jeg er verdens flinkeste grandboxerelgschæf og har veldig lyst på mer pølse!

Det var på hjemturen at vi først valgte stien med den lumske steinen som jeg skled på og fikk skrapet opp skinneleggen, og da vi kom ut på hovedstien, bestemte vi oss for å ta en runde. Kartet viste at vi burde ende opp ved skolen, og derfra var det kort vei på asfalt til parkeringsplassen ved kirken. Så lenge man har en sti, er jo alt i skjønneste orden, og har man ikke en sti, så finner man som regel fram da også. Man finner bare et litt annet fram enn det man trodde man skulle finne!

Stien vi fulgte var blåmerket og gikk over hogstfelt og langs gårder og jorder. Vi mistet merkene av syne iblant og måtte snu da vi oppdaget at vi var på vei inn på et gårdstun, men vi fant dem igjen og kom inn på stinettet og til slutt inn på lysløypa. En svært hyggelig dame lot oss gå tvers gjennom tomta hennes og pekte og viste og hilste på hundene, og etter den anvisningen gikk det fint. "Den dagen det blir plagsomt at folk tar feil og trasker gjennom her, skal jeg sette opp et skilt!" sa hun og nektet oss å snu for å finne tilbake til stien som vi hadde klart å forlate igjen. Dermed travet vi videre, skravlet og koste oss. Brått var vi like ved skolen, og en rådyrbukk stod og stirret på oss ute på en eng. Den bykset av gårde da den skjønte at bikkjene hadde fått ferten av den.

Å teste ut nye stier er moro, men jeg må innrømme at det er klart hyggeligst å teste dem sammen med venner. Alene blir kanskje mestringsfølelsen større, men hvis man først skulle gå seg bort, så er det fint med selskap. Jeg må også innrømme at jeg pleier å sitte godt på stedsansen min, og snur jeg meg rundt, vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Med mindre jeg har med kart og vet at jeg er pent nødt til å klare meg selv. Så jo, jeg kan det vel. Men det var disse nye stiene. Nord for Våler kirke (Våler i Østfold!) er det et god merket stinett, og området er pent og lettgått. Supert når man har lyst til å utvide horisontene litt etter å ha travet Mossemarka og Jeløy rundt. Variasjon er sunt, i turlivet også!
Jeg takker for turen med noen flere bilder:

Drikkepause og gytjebad i samme slengen. Fenrik er ekspert på dette!

Askerødtjernet.

Fenrik slapper av.

Raja slapper av med litt strupe.

Og Tina tigger pølse, sammen med Fenrik.

Tinka er sist i køen ned bakken og liker det dårlig. 

Tyttebærlyng

Skogperlemorsommerfugl heter denne karen. Den satte seg på steinen og poserte lenge nok til at jeg fikk stilt inn kameraet!

Fenrik ser ikke poenget med å ta enkleste vei over trestammen når det er mulig å krype under!

Raja-selfie! Takk for turen!
 

En flokk på telttur, eller: Da Fenrik fikk skylda for alt.


"Du har ikke lyst til å bli med på telttur til helga?" spurte Vigdis. Naturligvis hadde jeg det! Fri som fuglen og med sekken full av sjokoladekake og blåbærlikør, var jeg parat. Området vi skulle til var Trømborgfjella i Indre Østfold, ikke så langt fra Momarken, for de lokalkjente. Tinka og jeg hadde aldri vært der før, men Vigdis hadde telta der tidligere og visste om en fin rute. Seks kilometer på godt merket sti og muligheter for leirplasser ved ganske mange tjern. Vi kom oss av gårde fra parkeringsplassen på Dynjan litt før fem, i strålende vær. Tinka bar kløv, skjønt en veldig lett en, og det har gått helt fint. Fenrik inntok rollen som veiviser og bedrev utagerende gjørmebading i varmen. Han er ivrig på trekking og vil gjerne være fus, og han er råsterk! Og han syntes tur i nytt område var en strålende idé! AS Lykkelig & co på tur!

Omsider, etter ca seks kilometer, var vi ved det vannet som vi trodde var det rette ut fra turbeskrivelsen på nettet. I hvert fall var vi både slitne og sultne, så vi fant en fin liten utstikker og slo opp teltene. Bålet ble tent, pølser og potetsalat ble spist og skylt ned med rødvin, og hundene fikk både mat og noe å tygge på. Til slutt var det sjokoladekake og blåbærlikør. Fenrik badet litt, men Tinka nøyde seg med å drikke. Det var kanskje like greit at Fenrik var litt våt i pelsen, for han stod faretruende nær bålet et par ganger! Man kan ikke bry seg om ild når noe beveger seg i vannskorpa, sånt får menneskene passe på, mente Fenrik.

Til slutt var det tid for soveposen. Tinka elsker det bærbare hiet vårt og sovnet på blunket, og for en gangs skyld lå jeg ganske godt i telt jeg også. Fenrik, derimot, hadde aldri overnattet i telt før, og han satt vakt hele natta, så stakkars Vigdis knapt fikk blund på øynene. Men han sørget da for at hun fikk med seg lydene av både tiur og elg og mye annet og mente nok at matmor kunne ha det så godt når hun kun hadde et alt annet enn lydisolert hus å tilby ham som nattely. Da Tinka våknet av gjøken i halv seks-tida, var vi nokså uthvilte, mens både Vigdis og Fenrik gjerne skulle ha sovet litt til. Uansett, morgenkaffe og frokost ble det, og Fenrik hadde enda et stunt på lur. Han velta kaffekjelen og ble dagens minst populære breton i noen sekunder, stakkar. Heldigvis hadde vi både mer vann og mer kaffe, så han ble raskt tilgitt. Men etter dette var vi tilbøyelige til å gi ham skylda for det aller meste. Selv lot han det ikke gå inn på seg, så det ut til. Han mente nok snarere at vi mennesker hadde mye rart for oss. Ellers pleier jo Tinka å være den som står for underholdningen, men hun nøyde seg med å tigge pølser omtrent oppi nesa mi og jakte på en meget mistenkelig frosk.
Nå høres det ut som om Fenrik fikk mye tyn, men han ble som nevnt raskt tilgitt! Dessuten ble været så fint at vi ikke hadde gidd til stort annet enn å ligge i lyngen og sole oss, så irritasjonen varte ikke lenge. Morgendisen som lå over tjernet ble blåst bort mens vi spiste frokost, og siden ingenting hastet, tok vi oss god tid til å nyte tilværelsen og morgenen i skogen. Til slutt var det likevel tid for å pakke sammen, og vi fikk nok en overraskelse - en salamander hadde forvillet seg inn i teltet til Vigdis. Vi fikk ristet den ut i fellesskap, og jeg fikk bekrefta at jeg slett ikke er så modig med amfibier som jeg liker å tro. Da jeg var barn, tok jeg ikke fem øre for å løfte opp en salamander eller frosk når jeg så en, men nå hadde jeg slett ikke lyst til å fange den og holde den. Ærlig talt, Gro, skjerp deg!

Vi tok fatt på hjemveien omtrent på dagens varmeste, og hundene syntes det var en dårlig idé. Tinka bar en enda lettere kløv enn dagen før, men det blir jo varmt med den på ryggen, så hun fikk mye skryt på veien. Vel framme ved bilen la hun seg boms ned i skyggen og fikk masse vann før hun ble festet i selen i baksetet. Fenrik lånte buret, og han snorksov hele veien hjem - og det var det nummeret før Vigdis gjorde også! Tinka sovnet først da hun kom hjem, men da jumpet hun opp i sofaen og ble der i flere timer. Tur i Trømborgfjella var, kort oppsummert, helt fantastisk, og det frister til gjentakelse! Anbefales på det varmeste!

Flere bilder fra turen:









Lykken er å ha en lekekamerat som man kan slappe av med!

Fenrik har observert en vannløper og lurer på om den kan spises.

Tinka tar oppvasken.

Tvangskosing!

En liten salamander på teltduken!



Takk for turen!


 

Når matmor jobber inn sommerferien


Siden påske har det vært fryktelig kjedelig å være hund her i huset. Uansett hvor fint været har vært, så har Gro sittet med nesa i en rettebunke og lest og snakket høyt med seg selv. Noen ganger har hun snakket med meg også, så jeg har nok hjulpet til en del. I hvert fall har jeg vært kjempeflink til å ligge stille og passe på sofaen, og til å lufte Gro når hun har sittet stille lenge nok. Heldigvis er det jo veldig lyst om kveldene, så vi har gått ganske lange og fine kveldsturer, og noen ganger har Raja eller Fenrik vært med oss. Dessuten kan man jakte på mus om kvelden, og det er kjempegøy! Jeg har gravd flere flotte hull for å finne dem, men jeg har ikke klart å fange noen ennå. Men det er ikke morsomt å ligge inne på lørdag og søndag og se ut på det fine været og tenke at vi helt sikkert kunne hatt det mye hyggeligere på Kjærsund, for eksempel. Heldigvis har mormor og morfar luftet meg en del. En dag var jeg der helt til kvelden, og da Gro endelig kom, så gikk vi en fin tur. Så vi har jo vært ute, men Gro har ikke hatt tid til å skrive om det, så nå skal jeg oppsummere litt, tenkte jeg.

Når jeg har ligget kjempelenge og ikke fått noe oppmerksomhet, da liker jeg å ta affære selv, som det heter. Da henter jeg sko eller en leke og legger den i fanget til Gro, og da skjønner hun som regel tegninga. Hvis jeg ikke får leke litt da, så blir det mye bjeffing! Gro pleier å lette på baken når jeg kommer med ting, og vi har mange morsomme leker sammen. Noen ganger får jeg snuse meg fram til maten min eller en skinnlapp, andre ganger må jeg plukke opp lekeringen eller tauet eller nøklene mine når Gro sier det, og når jeg plukker opp den tingen hun sier navnet på, får jeg godbit. Av og til må jeg rydde opp alle lekene mine også, og det er skikkelig gøy! Så er det jo rallytrening på mandager, og det har jeg fått være med på nesten hver mandag.

En dag fikk jeg besøke Raja og tante Anita da Gro skulle jobbe om kvelden, og da gikk vi tur alle tre, og jeg fikk ligge i sofaen og litt på teppet til Raja, men det byttet vi på, da. Gro var veldig stolt av meg da Anita fortalte henne hvor flink jeg hadde vært, ikke minst til å trekke i båndet, for Raja går jo veldig sakte, så de trengte litt drahjelp. Tante Anita syntes jeg var veldig sterk. Fenrik hadde forresten bursdag en dag, og da var Raja og jeg på besøk hos ham i hagen hans, og vi lekte masse og fikk pølse, og Raja prøvde å grave ned et tyggebein, men det gravde jeg opp igjen, for jeg luktet jo hvor hun hadde gjemt det. Tenk, da kom Gro og tok det fra meg, for hun sier at jeg er kranglete når det gjelder bein og godbiter og mat, men det er bare litt sant, for Fenrik og jeg delte nemlig to margbein sist vi var der. Da tok jeg Fenrik sitt, også tok Fenrik mitt, også tok vi dem tilbake uten å slåss i det hele tatt. Dessuten krangler jeg aldri når Gro skal ta fra meg noe, ikke margbein eller kyllingbein som jeg har funnet i en busk engang, så det der var litt urettferdig. Men så var det hjem til rettebunkene igjen for Gro sin del, så da kunne hun ha det så godt!
 Fenrik måtte sitte bakerst, for jeg er alltid fus til godbitene!

 Her er Raja og jeg med fine hatter.
Forrige helg gikk vi spor, faktisk, og det var kjempelenge siden og veldig gøy! Jeg blir ganske sliten av det, så jeg tror kanskje det var derfor Gro gjorde det. Snek seg til litt arbeidsro. Men sporene var veldig fine, og jeg fant mange sporpinner som jeg tygget ganske grundig, for jeg liker jo å gjøre skikkelig arbeid. Håper vi snart kan gå spor igjen, for det er gøy!
 Punkerpinnsvinet Rocky ligger alltid til slutt i sporet.
Denne uka ble Gro endelig ferdig med alle bunkene, og vi feiret på Kjærsund med Raja og tante Anita og var der nesten til det ble helt mørkt. I dag har vi vært på rallystevne. Jeg disket ikke, enda det var mange som syklet like i nærheten, men jeg måtte stoppe opp og se litt på dem, så da kom vi på siste plass. Gro sa jeg var kjempeflink, og jeg fikk både vaffel og litt pølse, og dessuten oppførte jeg meg fint og jaget ingen hunder. Jeg kjeftet ikke på dem, engang, for det var så mange av dem, og dessuten hadde Gro pølse. Etterpå gikk vi en tur ved Vansjø, og jeg badet selv om jeg egentlig ikke ville. Nå er jeg så sliten at jeg bare skal ut en bitteliten tissetur etterpå. Jeg er jammen glad det er tid til å ta seg av hunden igjen!



Snart er det sommerferie, til og med for eiere, og det skal bli fint! Voff!
 

Steingrunn- og potesokktur


Vestre Nes er et nokså flatt område til Jeløy å være, men det er steinete! Vi har gått langs vannet der før, og Tinka har ikke vært videre begeistret for underlaget. Derfor fikk hun på seg potesokker i dag. Det er lenge siden sist hun hadde potesokker, så hun startet turen med et litt underlig ganglag, kan man si! Heldigvis ble hun fort vant til dem. Vet ikke om de hjalp så veldig, men det var de eneste jeg hadde liggende.

Ved Hellebergene er det lett å se hvordan landet i en fjern tidsalder tippet over, så jordskorpa åpnet seg og lava tøt fram for å bli til Jeløy. Steinen her er ringerikesandstein, og det ble tatt ut skifer i brudd her gjennom hele 1800-tallet og fram til sånn omtrent 1920, hvis jeg ikke husker feil. Nå er det hytter langs hele strekningen fra Heyerdahlsletta til Sørstranda, og eierne har brukt skiferen flittig til gjerder og gangstier. Når jeg tenker meg om, så er egentlig hele Jeløy beplanta med hytter, fra nord til sør. Slettes ikke lett å komme utenom når man skal ut og gå tur. Jeløy er kanskje ikke stedet man drar til når man vil oppleve uberørt villmark, men den er mye annet! Øya er full av blåveis, spennende geologi, kulturlandskap og varmekjære skoger. Dessuten fins det bortgjemte stier her også, ikke bare brede turveier.

Vi satte oss ved sanda og spiste (og tok bilder av alt påskegodtet og maten og hunden...) og frøs nesten ikke i det hele tatt. Omsider var jeg likevel så frossen at det var på tide å gå videre. Det ble en liten avstikker for å ta bilde av Flantorsk, mest fordi Tinka sakket farta veldig da vi kom ut på veien som leder mot hesteinnhegningene. Hester er jo store og skumle dyr, og de bor bak gjerder som slår, og Tinka liker ikke å gå forbi dem. Hun var storfornøyd med omveien! Jeg var også fornøyd, for jeg fikk varmen i meg etter å ha frosset en stund. Omsider måtte vi likevel forbi hestene, og så bar det rundt Katteberget. Eller Kadettberget, visstnok, etter den militære aktiviteten som var i området rundt 17- og 1800-tallet eller så der. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde tatt med en historiker på tur, og en geolog. Og en botaniker. Isteden stikker jeg rett som det er nesa i Jeløy-bøker når jeg har vært på tur. I dag var det Edmund Schilvolds "For alltid Jeløy" og Tor Schmedling og Knut Arild Melbøes "40 trivelige turer i Moss og omegn".

Blåveis på vei gjennom skogen.

Er litt usikker på hva Tinka leker med, men hun hadde det ganske gøy i gresset!

Restene etter steinbrudd.

Tjelden er tilbake.



Det er fint å vri seg i gresset også - ikke bare i snøen! Obligatorisk aktivitet for å variere turlivet!

Mulig å gå ut til Flantorsk ved lavvann, men det er et fuglereservat og ikke lov å gå i land på i sommerhalvåret.

Takk for turen og for påsken!
 

Påsketips fra lavlandet!


Det er ikke dumt å feire påske i lavlandet, det har jeg alltid ment. Ski er fint det, men alt til sin tid. Når våren er i full gang og sola varmer og blåveisen spretter så man nesten kan høre den, da føler jeg ikke for å forfølge brekanten. Jeg vil heller ut i naturen her jeg bor og oppleve alt som spretter og gror. Sannsynligvis er Tinka enig (jamfør teksten Bikkja i bakken fra februar 2015). Og når hun får med seg favorittflokken sin, er jo alt såre vel. Da får jeg bare finne meg i at hun ligger i sofaen og snorker trestemt og promper myrdunster så tårene spretter. Noe av det viktigste med lange turer er jo at hunden skal kose seg og bli sliten! Det blir den av for eksempel:
Bliksøya rundt med Anita, Vigdis, Raja og Fenrik

Her om dagen ble det tur på en av øyene i Vansjø. Vi vandret over brua til Bliksøya og så en bever som vi ikke rakk å fotografere, vandret mot hyttene nordvest på øya og braste gjennom skauen for å ikke trampe over alle hytteverandaene og endte opp med lua full av grankvister. Den lille halvøya med det flatterende navnet Driter'n (ingen tvil om hva tømmerfløterne fra hine hårde dager bedrev der...) var blitt til en heløy pga høy vannstand, og det samme gjaldt Abbor'n, så vi fikk ikke fyrt bål på noen av de idylliske rasteplassene. Men vi fant en flott bålplass litt lenger sør, like ved Sunnakjeften. (Stedsnavnene i Vansjø er ganske interessante!) Etter å ha sittet med nesa i sola, grilla pølser og skravla om alt og ingenting, mens hundene koste seg med alt fra bading til godbiter og tyggebein, vendte vi neser og snuter videre sørover. Det var sommerfugler og sol og diamanter på vannet, ulendte stier og vakre omgivelser. Fenrik hadde ny sele og viste muskler i trekkhundfaget, og Tinka fikk et ufrivillig bad da hun prøvde å redde en pinne fra vannet og det var litt dypere enn hun regnet med, mens Raja bare koste seg og sakket mer og mer bakut jo nærmere bilene vi kom. Hestehov og en dobbeltbekkasin smilte i grøftekanten. Hva skal man opp i fjellheimen etter når Vansjø ligger glitrende like i nærheten?

Eller: Ungerholtløypa med Vigdis og Fenrik

Man kan fint gå langtur i Mossemarka - det beviste vi i dag! Vi møttes kvart over elleve på parkeringsplassen, og kvart på fem var vi tilbake ved bilene igjen. Da hadde vi riktignok hatt en veldig lang spisepause i sola på Ødemørk og rota oss skikkelig rundt inni skauen ved myra Bikkjemåsan. Det var kjempefint utafor stien, og vi skulle bare ta en snarvei, og så fant vi stien igjen, og plutselig sa Vigdis: "Var det ikke her vi var i stad?" Og det var det. Dermed fikk vi en ekstra kilometer, men vi var jo ute for å gå. Kanskje går vi riktig vei neste gang! "Hadde dere ikke noe å gå etter, da?" spurte pappa da jeg snakket med ham i stad. "Sola var jo oppe, og kart, og..." Jeg kremtet veldig og skyldte på dårlig linje og skjønte overhodet ikke hva han mente! He he!

Ungerholtløypa er ikke så trafikkert at det gjør noe, og vi møtte absolutt ingen på veien. Skiltene stod akkurat like på halv tolv som da jeg gikk der i sommer, og det er jo litt sjarm i det. Men stien er tydelig, så det er ikke vanskelig å finne fram hvis man vil ha en real langtur! Det er fullt mulig å gjøre turen enda lenger, men vi tok korteste vei tilbake. I hvert fall var det planen. Gå stamløypa og sommerstien og lysløypa og vips var vi ved bilene. Men så gikk vi jo litt feil ved den myra, og dessuten prøvde vi ut opptil flere nye stier som jeg kanskje tror jeg vil klare å finne tilbake til en annen gang. Sånne turer er også morsomme; det er gøy å prøve seg utafor stien og være litt på eventyr og ekspedisjon!

Fenrik og Tinka er gode venner nå. Leken bærer mer preg av lek enn av å finne ut av hvem som er sjefen, skjønt Tinka har pønsket ut et nytt knep: hun velter seg over på ryggen og får Fenrik ut av balanse så begge ramler i bakken, og hun sparker med bakbeina og dytter med forlabbene. Eller de ligger og smågnager på hverandre. Det virker i hvert fall som om de har blitt venner og vant til hverandre, og Tinka elsker å være på tur med den nye kameraten. Begge er like glade i tur, og Tinka har blitt såpass voksen at hun lar Fenrik få gå først, sånn aller nådigst, og trekker samtidig såpass at jeg har fått riper i brillene etter å ha fått et utall greiner i fleisen! Etter en lang tur, pause med lek og kos, og litt off-pist-vandring på hjemtur, var Tinka utslitt da vi kom hjem, og hun har sovet siden middag. Morgendagen blir nok ganske rolig, tenker jeg!

Takk for fine turer!

#mossemarka #påsketur #hundfritid #dntvansjo #vår #Moss 

Palmesøndagstur


Gro og jeg liker oss ved sjøen i påska, når sola og blomstene og alle fuglene kommer tilbake, og i dag gikk vi rundt hele Brønnerødtjernet. Det er ikke så langt, men vi gikk helt omvendt vei av det vi har gjort før, og dessuten måtte vi gå litt på en ny sti, så det var veldig slitsomt for hodet mitt. Vi var helt alene også. Jeg trodde kanskje at vi skulle treffe enten Raja eller Fenrik eller helst begge to, men neida, Gro skulle gå alene-tur i dag. Det er jo ikke så gøy for meg, men ganske hyggelig, tross alt. Selv om vi gikk omvendt. For vi var jo ved vannet, og det var ender og gjess der og en matpause. Siden vi gikk omvendt og det var veldig lenge siden vi gikk rundt hele vannet, trakk jeg veldig i selen, så nå er jeg nokså sliten. God påske til alle! Voff!





Det er fint med en drikkepause, og så liker jeg best når jeg kan stå oppi vannet jeg drikker av.

Jeg holder vakt under matpausen.







Takk for turen! Voff!
 

Fotosafari!


Turen til Nordre Jeløy skulle bli ganske kort; bare veien til Kongshavn, lunsj og kaffe ved vannet og tilbake til bilen igjen. To og en halv time etter start satt vi endelig, svette og fornøyde, i bilen. Da hadde vi knota oss langs bredden av Kongshavntjernet (og den stien var akkurat like pyton og kronglete som jeg trodde jeg husket!), sittet i en evighet på en krakk ved fjorden og spist lunsj og kost oss og fått tre nye fregner, hilst på - og skremt - et svanepar, bestemt oss for å gå litt lenger og utforsket en ny sti, funnet fram til Kippenes og prøvd å jage ekorn, mens fuglene kvitret i trærne, grågåsa kom i snatrende svinefylking over hodene på oss - fortropp og baktropp - og Tinkas ører flagret opp og ned foran meg. En god dag, med andre ord!

Herr og fru Svane fant raskt ut at Tinka ikke var fullt så hyggelig som hun så ut til først. Det fins grenser for hvor lenge en stakkars hund kan ligge stille når tidenes lunsj kommer svømmende mot land! Bare så synd hun satt fast i krakken.

Stille og vakkert på Kongshavntjern.

Tinka vokter sekken og funderer på om det egentlig er så helt umulig å svømme bort til endene i den andre enden.

Den lille øya Gjøva ligger mellom Jeløy og Son og hører til Akershus. Fylkesgrensa går midt i sundet!

Fyret på Kippenes.

Fyrvokter Tinka!

Tittei, der nede! Takk for fin tur!

#jeløy #tinka #dntvansjø #utpåtur #hund #påturmedhund 

Dagens dont for en grandboxerelgschæf


I går trodde jeg nesten at det skulle bli sykkeltur, for Gro tok fram sykkelen fra plassen dens og begynte å ordne med den, så jeg gikk inn og satte meg i gangen. Jeg er ganske flink til å gjemme meg, for eksempel under bordet og se en helt annen vei, men Gro er enda flinkere til å finne meg, så i går gikk jeg bare rundt Gro og så veldig lei meg ut, sånn at hun skulle forstå at jeg slettes ikke hadde lyst til å være sammen med den fæle sykkelen. Heldigvis og takk og pris kom morfar og reddet meg! Han fikk med seg reiseburet mitt og en bag med mat og saueskinnet, også gikk vi ned til bilen hans, og der satt mormor også! Jeg koser jeg veldig hos dem, og i hvert fall når Gro skal sykle, for jeg slapp jo å være med på det!

I dag kom Gro og hentet meg igjen, og da gikk vi en lang tur der som mormor og morfar bor, og det er ved vannet og ved skogen, så det er veldig fint. Gro sa at vi måtte se oss litt for i tilfelle herr Huggorm lå og ventet på oss, men det var ikke noen beinløse dyr i skogen, bare rådyr og ekorn som jeg luktet, og masse blåveis som Gro tok bilder av. Helt i begynnelsen lurte jeg på om ikke mormor og morfar egentlig burde være med oss, så jeg satte meg ned der det var stikryss for å kanskje gå tilbake igjen og hente dem, og noen steder var det trestammer som jeg kunne balansere på. Jeg pleier å stå på dem helt til jeg får godbit. Gro prøver å lokke meg ned, men jeg kommer bare ned hvis jeg får godbit, eller hvis Gro blir litt sint, og det gjør hun av og til. Da sier hun "Slutt å tulle, Tinka! Kom her!" Og da kommer jeg. Men noen ganger ler vi sammen også. Jeg er en veldig morsom hund, også er jeg usedvanlig fotogen.

Helt på slutten av turen gikk vi utenfor stien, og det var veldig bratt og luktet rådyr som bare det, så det var kjempevanskelig å holde seg bak Gro, sånn som hun ville. Men vi kom oss ned den bratte skrenten, og det var ordentlig gøy, selv om Gro holdt seg på beina. Etter den skrenten kom vi til et sted med høye, gamle trær, og Gro sa noe om en park og utplanta bøk og lerk, men det eneste jeg brydde meg om var de digre stammene. Noen av dem hadde falt ned, og det var moro å stå på dem. Jeg fikk selvfølgelig godbit for det. Det var fine pinner der også, og den aller fineste var en kjempepinne som lå oppi vannet under en bro, og jeg prøvde veldig lenge å få tak i den, men jeg klarte det ikke. Jeg dyttet til den med labben og bet litt i den, men den var altfor stor og tung, og dessuten flyttet den på seg i vannet. Litt synd, det der, altså, for den kunne jeg hatt det mye moro med!

Istedenfor å få med meg den digre pinnen, satte jeg meg på en stubbe mens Gro tok bilde av en annen stubbe. Hun syntes det var veldig morsomt at jeg hadde funnet ut helt av meg selv at jeg skulle sette meg på den, men ærlig talt - hun deler jo ut godbiter for det! Stubber, stammer, steiner - jeg har blitt jaget opp på sånne siden jeg var valp, i bytte mot en godbit, så det er vel kanskje ikke sånn helt utrolig fantastisk at jeg går opp på dem helt på eget initiativ, som det heter. Men det er jo gøy når Gro ler, og det gjør hun ganske ofte, så vi har det veldig hyggelig på tur.

Etter at vi kom hjem igjen var jeg litt sliten, for jeg hadde jo sovet borte, og da liker jeg å ligge lenge i sofakroken min. Men da Gro skulle vaske gulvet måtte jeg vokte leiligheten, for hun kan jo ikke gjøre to ting på én gang. Så jeg jogget litt fram og tilbake inn og ut mellom stua og terrassen og bjeffet, og da kom Gro etter og sa hysj. Til slutt var hun ferdig, og da gikk hun ut for å koste uteplassen. Jeg stod inne bak den store glassdøra og bjeffet, for det var jo folk på veien bak ryggen til Gro, og dem kunne jo ikke hun se. Så da kom Gro inn og sa hysj igjen. Etterpå syntes hun jeg hadde vært så flink til å vokte at jeg fikk middag og en liten tur, og da syntes jeg at jeg hadde jobbet nok for en hel dag, så nå ligger jeg i sofakroken min igjen. God helg!

Voff!


 

Å knytte bånd på tur


I morges leste jeg en artikkel om hvor viktig det er med tur, for båndet mellom hund og eier blir tettere, og man kommer nærmere hverandre. Jeg kunne ikke vært mer enig! Riktignok er vi ikke så ofte på telttur som de som står bak artikkelen (På streif), men vi er mye ute ellers. Og tur skaper samhold. Det gjelder dessuten ikke bare hund og eier. Er man ute med barn, går det lettere å snakke sammen enn om man sitter hjemme, og man oppdager nye sider ved dem, enten de er nieser eller elever. Jeg har ofte opplevd det som lærer - ute på tur er man sammen på en helt annen måte enn i klasserommet, og man får anledning til å snakke om helt andre ting. Man hører hva ungene prater om, ser hva de legger merke til rundt seg og merker at det å være ute gjør noe positivt med dem. Å gå tur med venner gir de samme opplevelsene. Man snakker om alt mulig, naturligvis, men man får en annen forståelse for folk når man er på tur med dem.

Hunder knytter også bånd seg i mellom på tur. Tinka og Fenrik har vært på mange turer sammen siden i høst, og Tinka bruker lang tid på å bli kjent med alt som er nytt. Fenrik intet unntak. Nå leker de mye bedre sammen, de vet hvor de har hverandre, og Tinka er ikke så hippen på å vise hvem som er sjefen lenger. Dessuten har hun funnet ut at Fenrik tross alt er yngre og sprekere. Hun liker det nok ikke, men må finne seg i at han løper fra henne. Til gjengjeld bruker hun tyngden sin mot ham å det holder. Stakkars, i dag rullet de på bakken så Fenrik slo seg ordentlig. Det gikk heldigvis fort over. Men Fenrik er nå den andre hunden i historien som Tinka villig deler godbiter på bakken med. Det har tatt tid, men de kan til og med holde i samme pinne uten at hun viser tenner. Ganske utrolig, faktisk! Mennesker kan ta fra henne hva det skal være, men andre hunder skal bare holde seg unna, for alle pinnene og konglene i alle skoger i hele verden er hennes, så det så. Nå fins det to hunder, Fenrik og Raja, som får være med å leke. Og jeg tror Tinka trives med å få flere hundevenner. Hun trenger noen å bryne seg på, og det har hun fått i Fenrik.

I dag har det vært båltur til Brønnerødtjernet igjen. Tinka syntes det var blodig urettferdig at Fenrik fikk løpe løs og ikke hun, men med diverse herlige dufter av rådyr og ender og annet snaskens, er det uaktuelt å la henne løpe fritt i skogen, selv om det ikke er april ennå. Hun fikk løpe løs da vi kom til bålplassen, og det holdt. Der strødde Vigdis godbiter på bakken, og Tinka tok oppgaven alvorlig og koste seg med litt snutearbeid, mens Fenrik ikke helt så poenget med å lete selv når det tross alt var pølser ved bålet. Han satte seg ned midt på posen med sprøstekt løk og lurte på når det ble servering. Man får alltid noe å le av når man har med hund på tur!

Litt kjølig i vannet, men det var en pinne der ute som måtte reddes!

Møkkafransen Fenrik lurer på når det blir servering.

Sjokoladebanandessert er ikke dumt!

Litt vann må man ha.

Herr og fru Stokkand fløy opp i nærheten.

Takk for turen!

#vansjø #våler #påturmedhund #dntvansjø #hund
 

En hundeoppsummering


Nå er det nok på tide at hunden tar affære, ellers blir det ikke noe blogging her! Gro har bare så vidt hatt tid til å gå tur med meg på flere dager, og resten av tiden har hun sittet med nesa i bøker fordi hun plager elevene sine med noe hun kaller engelskmuntlig, og det er jo egentlig bare plagsomt for henne selv også, og ikke minst meg, siden jeg jo er den som lider mest under dette. Men nå er hun visst ferdig, for da hun kom hjem i dag var det helt tomt i hodet hennes, også pakket hun sekken og tok meg med ut for å spise middag ute, og det var hyggelig. Det blåste så fælt at jeg ble litt sliten av det, men det var veldig godt med maten ute, og så gjemte Gro godbiter inni kongler for meg, og det var gøy! På hjemveien fant jeg en fin pinne som var akkurat passe til meg, og den bar jeg nesten helt hjem. Men på fredag var det enda morsommere, for da prøvde vi en helt ny sti i Mossemarka, og på lørdag gikk vi den vanlige stien rundt Våpenhula hvor vi ofte har vært sammen med Fenrik og Vigdis, men på lørdag gikk vi kjempetidlig, for Gro skulle jobbe hele helgen. Det fikk hun ikke gjort, for jeg måtte jo ha litt mer tur og dessuten litt lek og moro, hi hi! Forresten så fikk jeg ikke løpe så mye løs på lørdag som jeg pleier, for det var så mange spennende lukter at Gro måtte ta meg i bånd. Jeg fikk løpe løs helt i begynnelsen, men så klarte jeg ikke å holde meg og løp rett bort til der det luktet kjempespennende like etter at Gro hadde ropt på meg, og da ble hun ikke spesielt blid. Og da måtte jo jeg i bånd At jeg aldri lærer! Jeg må jo ikke bli stående og være sånn i lufta, for da lukter Gro lunta med en gang. Det eneste hun lukter, forresten. Nå er jo jeg en usedvanlig vakker og klok hund, så jeg har det jo moro i skogen uansett, selv om jeg er i bånd, for jeg får jo balansert på trær og snust etter morsomme ting og sånt. Her kommer noen bilder av hvor fint jeg og Gro har hatt det i det siste, og noen av dem er med Fenrik også.

Det er veldig moro å leke med Fenrik i lyngen!

Noen ganger blir vi litt slitne, og da legger vi oss, men så løper vi igjen.

Her sitter vi i døråpningen til en veldig rar hytte som vi fant og som man kan overnatte i hvis man vil se på fugler i myra. Fenrik liker det, for han er en fuglehund.

Gro og jeg har det ganske fint når det bare er oss to på tur også. Her pusser jeg brillene for henne.
Voff!
 

"På tur med hund" - en bokanbefaling

Jeg prøver meg på en ny kategori: Bøker om tur og hundestell. Jeg har noen favoritter og tenker å presentere dem sånn innimellom.


Etter å ha forbannet valpeboka der det stod om alt vi ikke fikk til, begynte jeg å se meg om etter andre ting jeg kunne lese når det gjaldt hundeoppdragelse. Tinka var i sitt første år og så aktiv at jeg raste ned nesten 10 kilo på noen få måneder. Alt vi hadde lært om av rotrening og snutearbeid og triks og annet, ble konsumert på null komma svisj. Er dette alt du har, Gro? Kom igjen, gi litt til a'! Anstreng deg! Det kan hende at Tinka rett og slett ble overstimulert av alt vi drev med. Jeg har lurt litt på det nå i ettertid. Samtidig lå hun jo aldri stille i mer enn et halvt minutt om gangen, med mindre hun hadde gått en skikkelig tur og var sliten. Da sov hun nemlig. Det var min eneste mulighet til å få ro - gå turer som var mye lengre enn det valper egentlig skal gå. På disse turene måtte det også skje noe - vi kunne ikke bare vandre i skogen og snuse, det ble nemlig kjedelig. Så jeg sugde til meg alle tips til aktivisering utendørs. Finne ting jeg "mistet", søke etter godbit, finne den kongla jeg hadde tatt på, og etter hvert balansere på stubber og stammer og sånt. At Tinka var den tur-hunden jeg hadde ønsket meg, var på alle måter svært tydelig.

Jeg leste jo den der valpeboka, og den var til liten nytte. Var det ingen som hadde skrevet noe vettugt om aktivisering og oppdragelse av de mer ekstreme tilfellene? En dag jeg var på snusetur alene, i bokhandelen, kom jeg over det som skulle bli bibelen min: "På tur med hund" av hundekjører Nina Skramstad. En som våget å skrive om ting som ikke går så bra, som fortalte gjenkjennende om følelsen man står med når bikkja stikker av, som var opptatt av at hunder skal få bruke seg og være ute på tur, uansett om den er lydig eller ikke. Ingen rase for stor, ingen for liten, og blandinger var helt innafor. Boka var en åpenbaring for meg. Istedenfor å fortelle om hvordan en veloppdragen hund skulle oppføre seg, la hun vekt på hvordan man knytter bånd til valpen og etter hvert venner den til kløv, sykkel, ski og annet. Enkle måter å lære inn retningskommandoer på og tips til turer og aktiviteter for alle årstider. Senere har jeg funnet gode bøker om ulike måter å aktivisere hunden på inne også, og om søking og triksing og sånt. Likevel er det ingen som slår "På tur med hund". Jeg likte både temaene Nina Skramstad tok opp og måten hun skrev på. Morsomt og gjenkjennende, og med mange års erfaring og kunnskap som øses ut mellom linjene.

Boka er delt inn i ni kapitler eller deler. Den begynner med valpekjøp og ny hund i huset og går videre til tur og trening på barmark, om vinteren, på sykkel og i vann. Man kan lese om transport av hund på fly, tog og buss. Hvordan det foregår, hvor man får kjøpt godkjente bur og om hennes egne erfaringer. Et annet kapittel handler om foring av hund, og ikke minst foring av aktive hunder og når hunden er på lange turer. Førstehjelp og stell av hunden på tur har også fått god plass. Sånt som er kjekt å vite hvis man skal gå fra hytte til hytte og har med seg hund for første gang. Det skinner gjennom at forfatteren driver med hundekjøring, men det er absolutt ikke en hundekjøringsbok. Alle hundeeiere som er glade i å være på tur og ønsker å lære mer om hund på tur, vil finne tips og gjenkjennelige anekdoter her.

Jeg tror nok at jeg har blitt så glad i den fordi det var den første boka jeg fant som tok min type hund på alvor. Nina Skramstad dømte ikke oppdragelsen min, og hun brydde seg ikke om hvor langt vi var kommet i hverdagslydigheten. Tvert imot skjønte jeg at jeg ikke var alene om å ha en skvatt gæern valp - det fantes folk der ute som forstod. Lydighet er ikke et tema i boka, men det er jo klart at hvis hunden får bruke kroppen og hodet slik det er ment fra naturens side, så blir lydigheten mye lettere å jobbe med. Dessuten blir hunden lykkelig, og det er det viktigste for forfatteren. Hun tar hunden på alvor, og dermed også hundeeieren.

Interessert i å lese boka?
"På tur med hund" av Nina Skramstad ble gitt ut på Larsforlaget AS i 2010
Jeg vet ikke om boka fremdeles fins i bokhandlene, men biblioteket kan sikkert skaffe den.
Man kan også kjøpe boka direkte på http://www.larsforlaget.no/boeker 

God fornøyelse!

#påturmedhund #hundebøker #turbøker #hundetrening #bøker #aktivehunder
 

Utemiddag på Ramberg!


Her om dagen ringte Vigdis fra Ramberg og lurte på hvor hun skulle gå. Jeg var turleder per telefon og fant ut at nå var det min tur til å ta med Vigdis og Fenrik ut i området "vårt". Vigdis er mye mer kjent i Mossemarka enn vi er, og jeg har diltet etter flere ganger. Nå har jeg muligheten til å vise henne alle småstiene i Rambergløypa, og vi startet med den enkleste, i anledning finværet. Vi skulle spise middag i sola, så da ble det veien gjennom gårdene ned til Fuglevik og moloen, og der satt vi. Lenge. Verden ble stille, fjorden var blank, sola gikk ned, og hundene lekte og koste seg. Perfekt oppskrift på en god middag! Vigdis ville gjerne se Dragonfjellet, så vi gikk tilbake samme vei, ut til høyre og ut til fjellet der en dragon visstnok tok feil av veien. Han skulle til fergeleiet ved Tronvik, men så red han feil vei i mørket og gikk rett utfor stupet. Eller noe sånt. Utsikten derfra er flott, og jeg er nokså nervøs når Tinka går helt utpå tuppen for å skue utover. Det ble mørkt mens vi var der, men heldigvis tok vi riktig vei og fant tilbake til bilene våre. Jeg trøster meg med at jeg nok er mer lokalkjent på stiene her omkring enn den dragonen! God helg!





















Takk for turen!

#hund #friluftsliv #middag #rambergløypa #turbilder #jeløy #tinka #tinkapåtur

 

Om å aktivisere bikkja når man selv ikke er helt på topp...


Det er ikke alltid like lett å være hundeeier, selv om man liker å gå tur og hunden har blitt voksen og stort sett oppfører seg pent. Hva gjør man når formen er helt ute av fasong, eller man har skadet et bein eller to? Man kan naturligvis sette bort hunden, men det er slett ikke alle hunder som er like enkle å leie ut. Enkelte grandboxerelgschæf'er jeg kjenner kan fint rive en hundelufter overende ved synet av en katt, og hvis de blir utsatt for utleie flere ganger i uka, blir de direkte ufyselige å være i hus med. En grandboxerelgschæf trives best i vante omgivelser og med folk den er vant til! Og hundelufteren bør helst kjenne til alle lunene og uvanene hunden har, og være sterk nok til å holde igjen når den ser en katt. Stort sett klarer jeg det imidlertid selv. Dessuten får jeg et påskudd til å komme meg ut i frisk luft selv om snørra renner og kondisen er på ferie.

Man kan selvfølgelig ignorere en forkjølelse og ta med bikkja til Mossemarka for å la den løpe løs. Traske i vei, fryse i det ene øyeblikket og svette oppover i det neste, snyte ut to lommetørklær og dra beina etter seg de siste tre kilometerne mens hunden tar jobben med å dra eieren. Man kan det. Jeg anbefaler det ikke. Og hvis man gjør det, så er ikke dette anledningen for å teste ut en ny sti gjennom skogen som viser seg å gå i ring, sånn at man ender opp ved tjernet man var ved en halv time tidligere og skjønner at man har gått en omvei gjennom myra istedenfor å finne den snarveien man håpet på. Jeg bare nevner det. Fordelen ved å ta sånne valg, er at bikkja blir sliten. Ulempen er at ens egen form kan bli enda verre. Men, som pappa pleier å si, på tilgjort mossedialekt: "Du dævværnte ta fresk luft!" Og det gjør man jo ikke.

I sommer, da den første leggen min røk, begynte vi å kjøre rundt til ulike vann og strender og skogholt (vi, det er Tinka og jeg, og jada, jeg innser at Tinka ikke kan kjøre, det føles bare så naturlig å si "vi"). Dels for at Tinka skulle få svømt og brukt seg i vannet, dels for å være ute, men slippe å gå så langt. Det var veldig praktisk med skadet legg. I vinter ble vi nødt til å gjøre det samme. Men korte turer er ikke nok for en hund som har vært ganske bortskjemt med vandringer og mye fysisk fostring. Heldigvis takler en voksen hund sofalivet litt bedre enn en skvatt gæern valp, men selv en voksen hund har behov for litt aktivitet. Da er det godt å ha noen triks i ermet!

Jeg prøvde ut massevis av øvelser som skulle være kjempelure da Tinka var valp. Blant annet target-trening. Hun plasserte snuten eller labben på en musematte eller gul lapp, eller noe annet, og fikk godbit i belønning. Hva jeg skulle med det, var jeg litt usikker på, men det stod i hundeboka, så da så. Uansett fikk jeg aktivisert valpen. Da vi i vinter skulle lære inn øvelsen "gå tøffel" fikk jeg endelig bruk for det! Tinka syntes øvelsen var veldig vanskelig og ble skikkelig sliten - joho! Legg til smeller, godbitsøk i diverse varianter, høyreføring i rally, innlæring av flere nye kommandoer og besøk av nieser, så har man en fornøyd og nokså sliten hund, selv om den ikke har gått tur i to timer! Og er jeg heldig, er forkjølelsen snart bedre, så jeg kan gå en totimers med hunden uten å bli andpusten av den slakeste stigning!

God helg!

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Tinka på tur

Tinka på tur

42, Moss

Tinka er en blandingshund som er glad i friluftsliv. Turer med bål og kløvsekk er det beste hun vet. Jeg heter Gro, er 42 år og har hatt Tinka siden høsten 2011. Sammen er vi mye ute, mest på Jeløy og ved Vansjø, og bloggen handler stort sett om hva vi opplever ute. Jeg er ikke opptatt av lange ekspedisjoner, selv om en hytte-til-hytte-tur i fjellet er kjærkommen. Det er de små hverdagsturene som er viktigst for meg, siden det er dem jeg går flest av. Å variere rutene, oppdage nye stier og områder og bruke den nære naturen - det er sånt man får ekstra energi av. Når man har med seg hund, blir turen litt mer spennende og innholdsrik, og vi prøver stadig nye ting - med vekslende hell! Det viktigste er å kose seg og være positivt innstilt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits